r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

1917–2017: Fra samisk landsmøte til samisk jubileum

Deltakerne ved det første samiske landsmøtet utenfor bygningen der Metodistkirken i Trondheim holdt til i 1917. Foto: Alf Schrøder (CC BY-SA ), Saemien Sijtes fotoarkiv, via Wikimedia Commons

Skriv

I 2017 er det 100 år siden det første samiske landsmøtet ble arrangert i Trondheim. Det var første gang samer på tvers av landegrensene var samlet til et stort møte for å diskutere felles utfordringer.

6. februar 1993 kunne samer i Norge, Sverige, Finland og Russland feire samenes nasjonaldag for første gang. Det var på den samme datoen som over 100 personer møttes til det første samiske landsmøtet i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Valg av dato for nasjonaldagen sier mye om hvilken betydning landsmøtet hadde for å få satt samenes rettigheter, eller rettere sagt mangel på rettigheter, på dagsorden.

Elsa Laula Renberg: pådriver og initiativtaker

Initiativtakeren til landsmøtet var sørsamen Elsa Laula Renberg (1877–1931). Hun var en politisk aktiv og visjonær kvinne som var opptatt av samenes livsvilkår, barns oppvekstvilkår, opplæring på samisk og undervisning tilpasset samisk kultur.

Siden midten av 1800-tallet hadde den samiske befolkningen blitt utsatt for en hard fornorskingspolitikk som blant annet innebar at samisk kultur og levemåte skulle bekjempes, og at all undervisning skulle foregå på norsk. På begynnelsen av 1900-tallet kom det imidlertid en reaksjon på dette. Samene begynte å organisere seg og stille krav.

Renberg var en viktig pådriver i denne mobiliseringen. Hun mente også at samene måtte samarbeide på tvers av landegrensene, siden det ville øke sjansen for å vinne fram med kravene. Og for å diskutere felles utfordringer, måtte de treffe hverandre.

Sørsamen Elsa Laula Renberg var initiativtakeren til det første samiske landsmøtet i 1917. Foto: ukjent (public domain), Saemien Sijtes fotoarkiv, via Wikimedia Commons

Hvorfor Metodistkirken i Trondheim?

Hvorfor det første samiske landsmøtet ble holdt i Metodistkirken i Trondheim, er det flere grunner til. Renberg mente selv at det var en fordel at saken ble fremmet i en stor by «hvor forholdene er større end vi i almindelighet er vant til».

At Renberg hadde et nært forhold til journalisten Ellen Lie i Dagsposten i Trondheim, som hadde viet samiske spørsmål stor oppmerksomhet og rapporterte til flere aviser i Norge og Sverige, kan også ha hatt betydning for valg av by. Også den gangen var god pressedekning viktig når en ønsket å fremme en sak.

I tillegg stilte Metodistkirken seg positiv til at møtet foregikk i deres lokaler. Det var heller ikke uvanlig at sosial-politiske møter fant sted i gudshus.

Betydningen av møtet

På dagsordenen til landsmøtet i 1917 stod reinbeitesaken, Lappeloven, opplysningsarbeidet og organisasjonsarbeidet. Ved å få satt disse sakene på dagsorden, så samene at det var mulig å ta initiativ overfor myndighetene i spørsmål som angikk dem selv.

I tillegg til å gi samebevegelsen i Norge ny giv, var landsmøtet til stor inspirasjon for de svenske samene. Det var også en av årsakene til at det svenske landsmøtet ble arrangert i misjonshuset i Østersund året etter. En annen konsekvens av møtet i Trondheim var at spørsmål knyttet til samene fikk større oppmerksomhet i pressen.

Veien videre

Selv om landsmøtet i 1917 regnes som et vendepunkt, gikk ikke veien videre i en rett linje. Først etter andre verdenskrig ble spørsmål om samenes rettigheter og deres stilling i samfunnet tatt opp igjen for alvor. Et nytt vendepunkt kom i 1959 da Samekomiteen, som var oppnevnt noen år tidligere for å utrede samespørsmål, la fram sin innstilling. Den la opp til en politikk som innebar et avgjørende brudd med fornorskingspolitikken ved å styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt. Dette la grunnlaget for en rekke utredninger og stortingsmeldinger om samiske forhold i de neste tiårene.

På 1960- og 70-tallet ble en vitne til en økt bevisstgjøring og radikalisering blant den nye generasjonen samer og et økt fokus på samesaken som en urfolkssak. Dette kom tydelig til uttrykk i 1978 da Stortinget vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge en kraftstasjon. Saken førte ikke bare til omfattende protester fra samer og miljøbevegelsen, men også til internasjonal oppmerksomhet rundt Norges behandling av sitt urfolk. I den kritiske situasjonen ble det klart fra myndighetenes side at de måtte gå i dialog med samene og anerkjenne dem som minoritet og urfolk.

I 1987 ble Sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold) vedtatt. Den dannet det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Sametinget som ble åpnet i Karasjok den 9. oktober 1989 av Kong Olav. Med opprettelsen av et folkevalgt organ som består av representanter valgt av og blant samer, fikk samene betydelig større innflytelse i spørsmål som berører dem.

«Sametinget skal styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge, samt jobbe for å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.» (fra sametinget.no)

Arbeidsområdene til Sametinget er alle saker som tinget mener er av særlig interesse og som berører det samiske folk. Når det gjelder kulturminneforvaltning har Sametinget en viktig rolle gjennom å ha det regionale ansvaret for forvaltning av samiske kulturminner og kulturmiljøer.

Les mer om Sametingets arbeid med kulturminner.

Les om samiske kulturminner på riksantikvaren.no.

Sametingsbygningen i Karasjok ble åpnet i 2000 og er tegnet av sivilarkitektene Stein Halvorsen og Christian Sundby. Foto: Denis Caviglia, Sámediggi/Sametinget

Hvordan er situasjonen i dag?

Selv om samenes stilling er en helt annen i dag enn den var i 1917, er mange av de samme spørsmålene som stod på dagsorden på det første samiske landsmøtet for 100 år siden fortsatt aktuelle.

At det fremdeles er en vei å gå på flere områder, viste også sametingspresident Aili Keskitalo til da planene for jubileumsmarkeringen for landsmøtet ble presentert tidligere i år:

«Selv om vi har kommet langt i behandling av urfolk i Norge, er det likevel sånn at vi er ganske usynlig i storsamfunnet. Språkene våre er truet og vi har fortsatt en vei å gå når det for eksempel gjelder offentlige tjenester. Det er ikke gitt at min mor får snakke språket sitt når hun oppsøker lege». (fra tråante2017.no)

Tråante 2017 – en nasjonal feiring og et felles samisk jubileum

Gjennom hele 2017 markerer man at det er 100 år siden det første samiske landsmøtet fant sted. Dette gjøres gjennom en rekke arrangementer over hele Sápmi. Sametinget, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune står bak jubileet som har fått navnet Tråante 2017, etter det sørsamiske navnet på Trondheim.

Målet med jubileet er å formidle kunnskap om samene, samisk kultur og samisk historie i et 100-årsperspektiv. Samtidig er det også en storstilt markering av 100 års kamp for demokrati, rettferdighet og mangfold.

Artikkelen er skrevet av Anja Heie, Riksantikvaren, og ble først publisert i Riksantikvarens magasin Alle tiders 2016.

Kilder:

  • Borgen, Peder (1997). Samenes første landsmøte : 6.-9. februar 1917 : grunnlaget for samefolkets dag 6. februar. Trondheim, Tapir 
  • «Derfor feirer vi Samefolkets dag». Artikkel på nrk.no
  • «Lihku beivviin sámi álbmogii!». Artikkel på forskning.no
  • www.regjeringen.no  
  • www.sametinget.no
  • www.tråante2017.no