Her ligger to helleristningsfelt. Lengst i vest finner en Valle I. Figurene her er en sel og en nise, deretter deler av en rein og en sel, lengst i øst nok en sel. Ristningene er slipt, og feltet ligger på et sørhellende svaberg. Bergflata som ristningene ligger på måler 23x3,5 meter, og selve figurfeltet måler 10,5x1,6 meter. Svaberget som figurene ligger på utgjør en del av et større område med mange paralleltgående svaberg. Berget har ei markert sprekk som løper langs hele svaberget etter midten. Vegetasjonen på berget består av en del små furu, røsslyng og gress som vokser hovedsakelig i sprekker og søkk. En del større småfuru omkranser feltet og svaberget som figurene ligger på.

Det andre feltet (Valle II) ligger på et svaberg som er 65 meter langt og ca. 2 meter høyt. Svaberget er høyest i vest og lavest i øst. Bergflata med figurene er sørvendt med et fall på ca. 60 grader. En markert sprekk løper langs midten av svaberget, men berører ikke figurene. Vegetasjonen rundt svaberget består av småfuru og gress, mose og lyng, samt en del myraktig terreng. Det vokser en del kartlaver på sjølve bergflata, samt en del kartlav som vokser på sjølve ristningslinja. Valle II består av 2 figurer, en bjørn som er meget tydelig og meget flott utført i tilnærma full størrelse og i naturalistisk utforming. Lengden er 2,26 meter og høyden 1,26 meter. Den andre figuren skal være en rein, men framstår i dag som et udefinebart landdyr. Strekbredden er mellom 2 og 2,5 cm. Det er 29 meter mellom figurene (bjørnen ligger vest for reinen). Reinsdyret er nesten umulig å få øye på. Hvis man ikke nøyaktig vet hvor figuren befinner seg, vil man ikke legge merke til den. Den er meget svak og utydelig.

Felt I ligger på Vallebuktas østide, ved den nordøstligste bekken på svaberget, like ovenfor elvebredden. Feltet ligger ca. 70 m.o.h. og rett ovenfor skogsgrensa. Feltet nåes lettest ved hjelp av båt. Felt II ligger på Vallebuktas østside ca. 150 meter nord for felt I og om lag 70 m.o.h. og rett ovenfor skogsgrensa. Feltet nåes lettest ved hjelp av båt.

Feltene ble først registrert i 1931, og er i eldre litteratur ofte kalt Finnhågen.

Fra 1930-tallet og utover ble ristningene tolket som en del av en jaktmagi for å vedlikeholde og øke jaktutbyttet. I de seinere åra har forskerne i større grad betrakta bildene som tegn og budbringere i et sosialt informasjonssystem.

Foto: Harald Harnang