Nestkommandantboligen på Trøgstad fort er en fin sveitserstilsbygning med detaljer i jugend. Det gjenstår mange arbeidstimer før bygningen igjen kan tas i bruk.

 

Trøgstad fort er bare ett av mange delprosjekter innenfor Interregionale prosjekter. Samlet omfattes 14 kommuner i Østfold og Västra Götaland av denne regional­politiske satsingen i EU.

Varig arbeid

“Grenseløs læring & På jakt etter nye arbeidsmarkeder”, er hoved­prosjektet som ble etablert i januar 2002. Målene er ambisiøse og prosjektet skal blant annet initiere, styrke og videreutvikle de svensk-norske relasjoner, det skal skape et nytt og brukerrettet utdannings- og arbeidsmarked i grenseregionen og IKT skal benyttes både som lær­ings- og kommunikasjonsverktøy. Arbeidsoppgavene er utallige, men en fellesnevner er kultur-, natur- og miljø­vern. Fra Norge deltar foruten Trøgstad, kommunene Askim, Hobøl, Fredrikstad, Rygge og Moss. På svensk side finner vi Dals-Ed, Munkedal, Sotenäs, Strömstad, Tanum, Trollhättan, Uddevalla og Vänersborg. Gjennom indi­viduelt tilpasset etterutdanning og sysselsetting skal varige arbeidsplasser etableres i kommunene. At det nytter viser erfaringene fra Hallands län. Her har vel 60 prosent av dem prosjektet engasjerer senere gått over i faste stillinger.

Grensetrakter
Forliket i Karlstad skapte Glommalinjen. Året var 1905. Norge hadde brutt ut av unionen med Sverige og de nye naboene kom til enighet om at ingen forsvarsanlegg skulle ligge nærmere Riksgrensen enn 30 kilometer.

I 1912 –1917 ble Trøgstad fort i Østfold reist som et av flere forsvarsanlegg for å møte trusselen fra øst. Den nye nasjonen til tross, Trøgstad fort ble for en stor del reist av svenske rallarer fordi en i grensetraktene aldri har skilt så nøye på hvilken side folk kom fra.

Bjørn Ove Bufoss og Rolf Åge Jensen er blant entusiastene ved Verket nr. 4 der prosjektet holder til på andre året. Gateløpet er det eneste som minner om det gamle jernverket i Moss og en av de få verksgatene i sitt slag her i Norge.

 

Moss

I Verket nr 4. i Moss finner vi en annen del av interregprosjektet. Bygningen som engang huset arbeidere ved det gamle jernverket på Moss, rommer nå sju entusiaster på andre året. Takket være dem kan barne- og ungdomsbokfestivalen, interregprosjektet selv, byens folkebibliotek, by- og industrimuséet presentere seg selv på Internett med egne hjemmesider. For by- og industrimuséet er et imponerende arbeid utført med å presentere en egen tidslinje for Moss. Helt fra byen fikk handelsprivilegier i 1720 kan vi i tekst og bilder følge Moss gjennom krig og fred, industriens vekst og forvitring og etterkrigstidens herjinger med den gamle bygningsmassen. Viktige hendelser som etablering av den første offentlige skolen, grunnleggelsen av glassverket og Helly Hansens fabrikk, jernbanens åpning og vedtaket om en egen bevaringsplan for byen i 1979 er gitt oppmerksomhet. Arbeidet har vært morsomt for dem som får lov til å utføre det, men enda viktigere er den betydning det vil ha for byens befolkning, spesielt unge.

Selvtillit og næring

Mange av grenseregionens kommuner sliter med dårlig økonomi. Oppgaver innenfor kultur, miljø og turisme blir nedprioritert, kulturminner gror igjen og forfaller. Selv om prosjektperioden for Interreg. – det såkalte IIIa - nå går ut ved nyttår, er varige verdier skapt. De som ingen jobb hadde, har fått et meningsfylt levebrød, lekke tak er tettet, kunnskap er etablert, selvtillit skapt og ny næringsvirksomhet etablert.

Hjemmesider om Mossehistorien lages i Verket.

 

At kulturminner er en ressurs, ikke et problem, er et av hovedbudskapene i stortingsmeldingen Rikets miljøtilstand som ble lagt fram i år. Miljøvernminister Børge Brende vil ha slutt på at hensyn til kulturminner oppfattes som sand i samfunnsmaskineriet og til hinder for utvikling i lokalsamfunnet. I stedet skal kulturarven være brønnen som aldri går tom, der vi fortsatt kan øse av generasjoners erfaringer, enten det gjelder byggeskikk og håndverk, kosthold og matproduksjon eller tankegods med fortsatt aktualitet.

I 30-årene restaurerte Riksantikvaren klosterruinene på Hovedøya ved Oslo med sysselsettingsmidler fra det daværende Socialdepartement. I dag er det Trøgstad fort i Østfold som reddes fra forfall med interregionale EU-midler som skal sikre langtidsledige trygge arbeidsplasser der de bor.

Landet rundt tilføres det norske samfunn hvert år betydelige ressurser gjennom frivillig kulturminnevern. Historielagene skraper og maler bygninger, entusiaster får gamle rustholker til å skinne til lands og til vanns, stiftelsen Norsk Kulturarv oppmuntrer skolebarn til rydding på og rundt kulturminner, og landbrukets miljørettede produksjonstilskudd mangedobler verdien av de faktiske beløp som bevilges. Kulturminnevern er ressursforvaltning, og kulturarven skaper identitetsfølelse, trivsel og tilhørighet. Den forteller om steders og menneskers historie, og den gir oss den kunnskap og forståelse som er nødvendig for at vi skal kunne oppleve oss selv i en sammenheng og som del av et fellesskap. Kulturarven er møteplassen mellom nåtid og fortid. og mellom deg og meg.

Utfordringene står i kø. Etterkrigs-Norge endrer seg med en hastighet vi aldri før har sett maken til. Bygninger som var moderne i går, kan bli sett på som overflødige i dag. I Moss er de gamle møllebygningene blitt til Møllebyen med høgskolesenter og fem kinosaler. En hel bydel, den historisk sett viktigste i Moss, er gitt nytt liv innenfor rammene av det gamle. Samspillet mellom offentlig og privat sektor ga forbilledlig kulturminnevern uten annet tilskudd enn flytting av Folkebiblioteket og By- og industrimuséet til nye og hensiktsmessige lokaler med lang leietid. Mosseølet er tilbake i butikkhyllene og akevitten Morsa får du på byens pol. Møllebyen er eksemplet på at private investorer, byens politikere, antikvariske myndigheter og allmennheten sammen kommer langt – lengre enn om de arbeider hver for seg. Kulturminnevern er en formueforvaltning som gir avkastning til oss alle!

 

Nils Marstein
riksantikvar

Prislappen på energiforbruket i kirkene kan reduseres med 30 til 40 millioner kroner, med en beregnet energipris på 50 øre per kilowatt. Både kirker og kirkekunst kan bli tatt bedre vare på, men det fordrer å endre fyringsrutinene. Årlig energibruk i landets kirker kan reduseres med opptil 40 til 60 prosent.

Av Brita Nyquist, Riksantikvaren

Tørkeskade Foto: Niels Gerhard Johansen

 

Fyrer vi kort og effektivt i kirken, minsker tørkeskader og energibruk. Dette viser forsøk som er gjort i to kirker i Østfold. Begge kirkene har rørovner og panelovner, men forskjellige fyringsrutiner i vintermånedene. Kirken som varmer opp kontinuerlig, har mer enn dobbelt så stort strømforbruk enn den andre. I tillegg har den store tørkeskader. Undersøkelsen er utført av Kirkevarmeprosjektet som består av Kirkerådet, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Kirke­konsulenten og Riksantikvaren.

El-oppvarming

Beregninger som er gjort for de om lag 2000 kirkene i landet, viser at energibruken til sammen er ca 50 millioner kilowatt. I dag bruker ni av ti kirker elektrisk oppvarming. De elektriske ovnene fulgte i sin tid etter vedovnene. Da det ble fyrt med ved ble kirkerommene kun varmet opp før bruk, ellers sto kirken uoppvarmet. I dag er det som regel, motsatt. I fyringssesongen holder kirkerommet forholdsvis høy og jevn temperatur, for så å øke ytterligere i bruks­periodene.

Når det skal varmes opp hurtig kreves det tilstrekkelig med kilowatt, samt et automatisk styringssystem og regulert bruk. Vi er avhengig av lange perioder med hviletemperatur og korte perioder med brukstemperatur, for at inneklimaet kan få tid til å stabilisere seg.

Rørovner

De fleste kirkene har rørovner under benkene. Rørovner er effektive, og bør slås på så kort tid som mulig før bruk, og slås fort av etterpå. Det er viktig å finne ut hvor lang tid ovnene bruker å varme opp til brukstemperatur som er ca 17 - 18 grader. For skadevirkningenes skyld bør ikke oppvarmingen ta mer enn fire til fem timer, for ikke å påvirke luftfuktigheten og materialene i rommet. Tar det lenger tid betyr det at kirka ikke har tilstrekkelig elektrisk kapasitet for hurtig og effektiv oppvarming.

Tørkeskader

Tre av ti kirker har informert om omfattende tørkeskader. Årsaken er at oppvarmingen tørker ut den relative fuktigheten i luften. Tørr luft får treverk til å krympe og sprekke, og maling løsner. Unike verdier som altertavler og krusifikser fra middelalderen, blir ødelagt på grunn av feil oppvarmingsmetode.

For lange oppvarmingsperioder stresser også fuktvandringen i murverk, og øker muligheten for saltutslag på overflatene. Dette er spesielt uheldig for overmalt dekor i steinkirkene fra middelalderen. Kalkpussen kan gjemme kalkmalerier som kan bli skadet eller løsne fra underlaget.

Hurtig og effektiv

Kirkene her i landet er generelt i dårlig forfatning. Beregninger basert på Riksantikvarens undersøkelse i 1996 viser til store behov for vedlikehold. Grovt regnet trengs 3000 - 4000 millioner kroner hvor av 1000 - 1500 millioner kroner til innvendig istandsetting. Våre beregninger ved å bedre inneklima og bevaringsmiljø, vil kunne redusere utgiftene med opptil 50 - 75 millioner kroner årlig. Det vil si at hvis vi endrer fyringsrutinene kan kostnadene på vedlikeholds­arbeidene reduseres betraktelig. Hurtig og effektiv oppvarming er både miljøbevarende og ressurssparende.

Tingvoll kommune har gitt sin første miljøpris til dem som eier og driver Drøppingtunet, Martha Ebbesvik og Liv Birkeland. Drøppingtunet har blitt en økologisk og bærekraftig møteplass. Husene i Tingvoll sentrum sto tomme inntil for bare et år siden.

Av Laila Bergheim, prosjektleder for tettstedsprogrammet i Tingvoll

Foto: Odd Arild Bugge og H. Tollovsen/Tingvoll Kommunes fotoarkiv

Foto: Odd Arild Bugge og H. Tollovsen/Tingvoll Kommunes fotoarkiv

 

Drøppingtunet ligger midt i Tingvoll sentrum og er de resterende bygningene fra det første «moderne» handelsstedet i Tingvollvågen. Her har det vært drevet handel siden slutten av 1800-tallet. Familien som opprinnelig eide hele tunet, drev bokhandel og godsekspedisjon her fram til 1993. Siden den gang sto husene delvis tomme, men de siste årene har Drøppingtunet vært sentrum for kommunens arbeid med tettstedsutvikling, miljøgate, mobilisering og møteplasser. Og resultater av arbeidet kom i fjor. Bygningene som for noen år tilbake «blinket» tomme vinduer til de forbipasserende, har nå blitt fylt av yrende liv!

Liv og leven

For et år siden kjøpte Liv Birkeland det gamle fjøset og butikkbygningen. Dit flyttet hun «Den lille landhandel», en butikk med økologiske varer som hun tidligere hadde drevet sammen med Martha Ebbesvik på Norsk senter for økologisk landbruk, som er lokalisert i Tingvoll. Sammen dannet de to firmaet Drøppingtunet A/S med formål å «skape Liv og leven i sentrum!»

De startet også opp en bokhandel og en liten kafé hvor det hver dag serveres økologisk suppe under slagordet «suppe i sentrum».

Kunstlaget syntes det hele hørtes spennende ut, og leide seg inn i deler av første etasje hvor de har sine jevnlige utstillinger. I annen etasje blir det i disse dager åpnet en møteplass for det frivillige liv i kommunen med husflidslaget i spissen.

I kjelleren har kommunens ungdom fått tilbud om å innrede den uformelle møteplassen de lenge har ønsket seg. Arbeidet starter til høsten.

 

Kaffen er klar! Liv Birkeland har også “suppe i sentrum” på menyen i sin lille kafe.

 

Let’s make låve!

Gjennom deltakelsen i prosjektet «Miljøvennlige og attraktive tettsteder» fikk kommunen etter søknad tildelt 135 000 kroner fra Riksantikvaren slik at Martha Ebbesvik og Liv Birkeland kunne begynne tilbakeføring av fjøset til opprinnelig utseende. Små midler, men nok til at de kunne sette i gang.

Arbeidet med å skifte taket på den gamle låven, som også skal huse mange spennende aktiviteter, startet nå i april. Dette skjer på dugnad under mottoet «Let’s make låve!», og folk deltar med liv og lyst!

“Lets make låve” Karene i Tingvoll tar i et tak.

 

De fire R’ene

Både fjøset med låven, og en annen bygning i Drøppingtunet var rivingstruet i forbindelse med valg av løsning for bygging av miljøgate gjennom sentrum. Begge bygningene var preget av forfall, og mange mente at de måtte bort. Takket være et tilskudd på 50 000 kroner fra Riks­antikvaren fikk kommunen utarbeidet en dokumentasjonsrapport på bygningenes plass i kulturlandskapet. Rapporten ga politikerne et beslutningsgrunnlag som gjorde at bevaringsvedtaket ble enstemmig! Alle var enige om at bygningene hadde verdi når de ble fylt med nytt liv. Det var begynnelsen på det hele, men her blir det ingen snipp snapp snute.......eventyret skapes etterhvert! Det hele viser at Rett folk på Rett plass til Rett tid sammen med Riksantikvaren kan skape synergier som gir lokal mobilisering og bærekraftig verdiskaping.

Roger Inge Nerheim, leder for Tingvoll ungdomsråd

Foto: Olav Gjøvik

 
- Drøppingtunet har absolutt et potensiale for en rockeklubb eller et møtested med kaffebar og biljardbord. Dette kan bli et sted hvor vi kan møtes etter skoletid og i helgene. Kjeller­en i Drøppinggården egner seg til dette. Den er et stilig kjellerbygg som passer for ungdom. Aldersgruppen mellom 15 og 18 år i Tingvoll har behov for en plass å være. Vi vil sam­arbeide med de som jobber der i dag, og vet at vi må brette opp armene og jobbe for å få kjelleren fin. 

Foto: Laila Bergheim

Foto: Odd Arild Bugge

Margit Steinshamn, pensjonist

- Det var så trist med mørke vinduer før. Derfor er det kjekt at det nå er kommet liv i bygningene igjen. Jeg går både i bokhandelen, og den lille landhandelen med økologisk mat som mjøl, gryn og kaffe. Det er også så koselig med kafeen hvor jeg drar i hvert fall en gang uka – gjerne på lørdagene med mannen min og tar en kopp kaffe. Det er et pluss for bygda at vi har fått Drøppingtunet tilbake. 

Kristin Sørheim, ordfører

- Drøppingtunet har blitt en møteplass for folk flest. Det er et stikk-innom-sted som fyller et behov vi har for å være litt urbane av og til. Her har du selskap når du tar en cappuchino, eplekake, eller en urtesuppe. Tunet har blitt et ideelt sted for kulturopplevelser som gir folk godt humør og mye energi. Husa, landskapet rundt og aktiviteten, er viktige for å ta vare på historia som kommunikasjons- og handelssenter i Tingvollvågen. Drøpping er midtpunktet i kommunesenteret. Det er blitt - og skal videreutvikles til et rom som folk går inn i, og blir i ei stund når de besøker, eller passerer, Tingvollvågen.

Tettstedsprogrammet skal utvikle miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene. Flere departementer samarbeider med Miljøverndepartementet som koordinator. 16 kommuner fordelt på fire fylker er invitert med i prosjektet med Tingvoll kommune i Møre og Romsdal som en. Programmet skal finne nye praktiske løsninger for å fremme en bærekraftig tettstedsutvikling i samsvar med perspektivet i lokal Agenda 21. Ungdom og kvinner er spesielle målgrupper for arbeidet.
LA stå! vil senere presentere noen av de tettstedsprosjektene som Riksantikvaren har gitt tilskudd til. I neste nummer kan vi lese om Sveitserhusbyen Kirkenær i Grue kommune.

 

Historiske hager er levende kulturminner. Som ledd i regional verneplan har Hedmark fylkeskommune startet opp å registrere historiske hager om er anlagt før 1960.

Av Ingeborg S. Mellgren Mathiesen, landskapsarkitekt 

Foto: Ingeborg S. Mellgren Mathiesen

Skinnarbøl. En hage med kongelig fortid. Her satt Dronning Sophie i sin glassveranda og skuet ut over de vakre bedene som engang dekket plenområdene. Hennes monogram var laget av sommerblomster satt i skråningen nedenfor huset.

Ynde og sjarm i hagene på Nabset og Nesteby

 
Det er lett å se for seg kvinner som spaserer arm i arm i sine lange kjoler, eller som tar en hvil på benken under det skyggefulle treet. Hagen var kvinnenes domene. Her lekte barna i dukkestuen. Her stelte mor sine blomster.
Foto: Ingeborg S. Mellgren Mathiesen

Bakgrunnen for å sette i gang registreringsarbeidet var ønsket om å rette søkelyset på historiske hageanlegg som levende kulturminner, som genbank for historisk plantemateriale og som kilder til en hagekultur som er i ferd med å forsvinne. På denne måten settes det fokus på det faktum at hus og hage hører sammen og at hager ofte utgjør viktige deler av et kulturmiljø i våre nære omgivelser.

Forvaltere

Målet for sommeren 2002 var å kartlegge bredden og mangfoldet av historiske hageanlegg i kommunene Kongsvinger, Elverum, Åmot, Stor-Elvdal og Stange hvor hageeierne på forhånd hadde gitt svært god respons på våre utsendte spørreskjemaer. Det er også på sin plass å nevne at vi utelukkende møtte positive holdninger til vårt arbeid, og at de aller fleste eierne er sitt ansvar bevisst som forvaltere av de gamle hagene. Nettopp denne holdningen er kulturminnenes beste beskytter! I løpet av sommeren ble nesten 50 hager registrert og materialet viste seg å være utrolig spennende og variert!

Etter bare en sesong kan vi ane konturene av en mangfoldig og variert hagekultur i Hedmark. Hagenes inspirasjonskilder har vært mange og det har vært en utfordring å forsøke å kartlegge de ulike veiene de har vandret. Svært ofte har hagene innenfor et mindre område vært varianter over et tema, der eiernes økonomi og vyer har satt det avgjørende preget. Sett under ett har Hedmark en hagekultur de kan være stolte av!

Spennende ulikhet

Hedmark fylke er et spennende fylke med henblikk på hagehistorie, så vel som hagekunsthistorie. De store avstandene og de ulike klimatiske sonene Hedmark ligger innenfor, gir opphav til hager med forskjellig geografisk egenart og lokal tilhørighet. Hager anlagt innenfor samme stilepoke kan fremstå med svært forskjellig uttrykk og ha ulikt plantemateriale bare fordi den ene er anlagt i Folldal og den andre befinner seg ved Mjøsa. Økonomi og sosial tilhørighet har også gitt hagene ulik karakter. På samme måte som byggeskikken gir lokale variasjoner, vil man finne ulikheter også innen hagekunst og hagetradisjoner.

Med historiske hager menes private og offentlige hage- og parkanlegg av en viss alder og av historisk interesse enten i lokal, regional eller nasjonal sammenheng.

Landskapsarkitekt MNLA Ingeborg S. Mellgren Mathiesen driver Arkadia Landskap på Kroken Gård i Stor-Elvdal, Hedmark. Hun har spesialisert seg på restaurering og skjøtsel av historiske hageanlegg.

Riksantikvarens informasjonsblad om hager

Blant Riksantikvarens nye informasjonsblader er Gamle hager: Undersøkelse og restaurering. nr 2.2.2.

Bladet handler også om hager og parker, vern, hagehistorie og gamle hageplanter. Riks­antikvarens informasjons­blader er å finne på Internett www.riksantikvaren.no

 

Vest-Agder fylkeskommune har gitt miljøprisen 2003 til Høye Sag. Sagbruket har i flere år spesialisert seg på levering av kjernevirke. Etterspørselen etter kvalitets­materialer har blitt stor.

Av Svein Mjaatvedt, fylkeskonservator, Vest-Agder

Restaurering av loft fra Espelid, Åseral kommune. Foto: Preben Olsen

 

Økt etterspørsel har ført til at Høye Sag har inngått et samarbeid med Eikås Sag i Eiken. De to første månedene i år har Høye levert 40.000 meter kjernevirke, noe som er arbeidskrevende å produsere. Materialene sorteres manuelt. Hv ert bord må snus og vendes på før det blir godkjent. I forbindelse med bruken på byggeplassen, blir også mange bord kassert, i noen tilfeller helt opp til 30 prosent Her er det flere forhold som noen må gripe fatt i. Utvelgelse av tømmer på rot, sortering av materialene på sagbruket, utvelgelse av materialer på byggeplassen og kunnskapene om bruken av slike materialer bør sees på som en sammenhengende prosess. Det finnes forbedringspotensiale i alle prosessene, noe som totalt sett vil gi bedre økonomisk uttelling i alle ledd.

Tore Gill kløyver stein. Foto: Preben Olsen

 

Plukkhogst

Produksjon av kjernevirke egner seg ikke for masseproduksjon på store sagbruk. For småsagbruk og gårdssagbruk kan dette være en ny måte å bedre inntektsgrunnlaget. Utvelgel­sen av kjernevirket starter med ut­velgelse av tømmer i skogen. For å få best mulig utbytte, bør hogsten foregå som “plukkhogst”, som vil si at man kun velger hogstmodent tømmer. Dette kan ytterligere forbedres ved å barkflette tømmeret over flere år før hogst, eller ved å toppskjære tømmer­et. På den måten vil kvaen trekke ut i stokken, og gi mer kjernevirke. Her er det snakk om å produsere “spesialvirke”.

Når det utvalgte tømmeret kommer til sagbruket, er det like viktig å utnytte hele stokken best mulig. Mange ganger er det bare rotenden som blir brukt til skur, mens toppen blir sendt til slip, som er svært dårlig betalt. Det går an å bruke kjernevirket i toppen til plank og til smale panelingsbord. Den gamle verneverdige bebyggelsen hadde ofte ytterpanel med ulik bredde. Det gir et spennende liv i veggflaten, og der dette er skikkelig gjennomført, har de fått panelet til å passe med vinduer og veggender.Vi er sjølsagt interessert i å ha tilgang til slike materialer til restaureringsarbeider, men dagens materialstandardisering gir vanligvis ikke rom for dette.

Restaurerte vinduer. Foto: Preben Olsen

 

Syllstokk til Espelidburet, Åseral kommune. Foto: Preben Olsen

 

Bygdesagene og gårdssagene kan være løsningen på noen av disse problemene. De har ofte lav produktivitet, og bør av den grunn være på jakt etter alle måter å forbedre inn­tjen­ingen på. Det er mye ubrukt kompetanse og kunnskap om materialkvaliteter ved bygdesagene. De er vant til å håndtere “spesialbestillinger”, og kulturminnevernet bør kunne bli en god kunde, med de behov vi har for spesialvirke. En stor del av kjernevirket blir kassert på byggeplasser. Det kan ha forskjellige årsaker. Akkord­arbeid og bruk av kvalitetsmaterialer passer ikke så godt sammen.

Skåret og tykt

Mange steder i Vest-Agder står det hus med ytterpanel som kan være opp til 150 år gammelt. Ved siden av at det er skåret av kjernevirke, er det tykt. Panelet er 1” eller 5/4” tykt. Flere forhold peker mot at tykkelse er avgjørende for bevaring. Kanskje det er at fukten ikke har så lett for å trenge gjennom så tykt panel? Dette dreier seg om laftede hus, med skikkelig lufting, som gjør at materialene får tørke ut når de har fått væte på seg. Vi trenger tid for å påvirke bygningshåndverkerne til å bruke sine materialkunnskaper og sin faglige kompetanse til beste for kulturminnevernet. Her er oppdragsvirksomheten fra Riksantikvaren svært viktig. Gjennom restaureringsarbeidene på fredete hus, kan vi vise ved eksempler på at det svarer seg å bruke kvalitet i alle ledd

Nettverk

I Vest-Agder arbeider vi nå sys­tematisk for å bygge ut et nettverk, av skogeiere, sagbrukseiere og bygnings­håndverkere. For å få til dette, må vi finne fram til entusiaster, folk som er interessert i å bruke tid og krefter på disse tingene. Det krever også at vi følger opp over tid, formidler ny kunnskap og bruker dem aktivt i vernearbeidet. Får vi til dette, vil kulturvernarbeidet ta et kjempeskritt fremover. Vi trenger slike entusiaster. Vi behøver entusiasmen, og ved felles innsats kan vi få den til å bli lønnsom!

Glimt frå kulturminneprosjektet i Sogn og Fjordane, og Møre og Romsdal. Riksantikvaren har støttet prosjekter i regi av Norsk Kulturskoleråd.

Av Margrethe Henden Aaraas, kulturskulekonsulent i Sogn og Fjordane.

 

Dei 10 elevane på mellomtrinnet ved Ytre Solund skule, er på si første oppdagingsferd på Litle Færøy, øya til kulturskulerektor Roar Moe. Det er sol og varme i lufta. Roar har skifta ut kontorkleda med ull og dongeri, for i dag er det naturmannen og rettleiaren i kystkultur elevane møter. Mannen som elskar å levandegjere korleis forfedrene overlevde her vest i havet den tida sjølvberging og naturalhushald var det som gjaldt. I kulturminneprosjektet er det den kjende Nordfjordfæringen som står i fokus. Elevgruppa skal lære korleis båten er bygt opp, dei skal sigle og ro, øve på ferdigheiter og teknikkar, og ikkje minst skal dei lære å hauste og nytte ressursane i havet. Ein eim av fersk tjære kilar i nasen. Elevane står samla rundt båtripa og kikar på detaljane. I dag skal dei delta i klargjeringa av båten, og repetere namn og nemningar som Roar tidlegare har fortalt dei om på skulen.

-Kvifor heiter det styrbord side, spør rettleiaren ut i lufta. Ei lys gutestemme svarer kjapt: “For der hadde dei styrepinnen, og det er på høgre sida”. -Flott, rosar Roar, -men hugsar det kva han heitte, han som sat med styrepinnen. “Høvedsmannen”, svarar ein annan med tydeleg diksjon. –Akkurat, ja, og han var ikkje kaptein, men fremst blant likemenn!, utdjupar rettleiaren. Så er det klart for sjøsetting. Til drahjelp nyttar dei ein “oppsong” som har opphav frå Trøndelag ein stad. Lyden ber godt ut mellom øyane i det dei små ropar saman med Roar:

“Madna dykk attåt karar

lik mang på kvar si’

Oh, Herre, ve (“sorg og glede”)

So sette vi ohoi –

TA I OHOI!!!

Riksantikvarens nettsider om by- og tettstedsutvikling har fått navnet Nettsted for tettsted. Nettstedet ligger på Riksantikvarens hjemmesider med adresse www.riksantikvaren.no/tettsted. Vi anbefaler et besøk og håper at alle som er engasjert i planlegging og stedsutvikling vil ha nytte og glede av nettstedet. Målet er å gradvis supplere med nytt stoff. Vi tar gjerne imot synspunkter og forslag. Send gjerne inn synspunkter og forslag via tilbakemeldingsfunksjonen på nettstedet.