-  en hjelp i vårt arbeid med å skape gode ­omgivelser

Landskapet omkring oss har stor betydning for hvordan vi har det, men det endrer seg stadig uten at vi helt overskuer hva som skjer og hvorfor. Landskaps-konvensjonen er utformet for å gi oss bedre virkemidler til å styre utviklingen av landskapet slik at dette kan bli en positiv ressurs både for hver enkelt av oss og for samfunnsutviklingen som helhet.

Bakka kyrkje ved det tronge Bakkasundet omkransa av Nærøyfjorden landskaps­­vernom­råde (foto: www.aurland.com ).

  

Konvensjonen retter seg inn både mot særlig verdifulle landskap, landskapet som våre hverdagsomgivelser og landskap som er i forfall. Den gjelder både by- og tettstedslandskapet og landskapet på bygda, kystlandskap, dal- og fjellandskap. Det utgjør summen av våre fysiske omgivelser utenfor dørstokken - der vi bor og ferierer, arbeider og driver næring.

Konvensjonen tar utgangspunkt i at det er lokalbefolkningens og kommunenes engasjement, medvirkning og ansvar som i hovedsak avgjør hvordan landskapet rundt oss skal utvikle seg. Ivaretakelse og utvikling av landskapet skal ikke skje gjennom direktiver ovenfra, men gjennom vern, forvaltning og planlegging der folks kunnskap og oppfatninger skal gis vesentlig vekt og kommunale politikere har et vesentlig ansvar.

Landskapet endrer seg både gjennom naturlige endringer og gjennom vår daglige påvirkning på omgivelsene. Samtidig påvirker altså landskapet oss og gir vår tilværelse kvalitet og innhold. Konvensjonen vil øke bevisstheten om dette og om mangfoldet og kvalitetene i landskapet som en vesentlig fellesressurs. Samarbeid er avgjørende for arbeidet med å videreutvikle landskapet, både for kommuner, ulike samfunns­sektorer og næringsliv og for organisasjoner og befolkning, eiere og brukere. Den europeiske landskapskonvensjonen trådte i kraft 1. mars og skal gi oss et felles grunnlag for det framtidige landskapsarbeidet, til nytte og glede for alle.

Der bor vi, driver næring og tilbringer vår fritid. Undersøkelser tyder på at landskapet betyr mye for opplevelse av velvære, og for tilhørighet og identitet. Men hvor bevisste er vi på kvalitetene i landskapet, hvordan tar vi vare på og utvikler dem? Gjennom­gående er landskapet for lite påaktet når politikk fastsettes og planer og tiltak vedtas.

Det henger nok sammen med at landskapet er resultat av mange og langvarige prosesser, og at det er krevende å bedømme sumvirkningene av alle de handlingene som er med på å prege landskapsutviklingen.

Landskapet er samtidig utsatt for stort endringspress. Gjennom ulike bygge- og anleggstiltak kan vi påvirke det betydelig på kort tid. Endringer i næringspolitikk, konkurranseforhold o.a. gjør at virksomhet som har preget landskap, ikke lenger videreføres, hvilket kan føre til omfattende landskapsendringer. Derfor er det viktigere enn noen gang at vi er bevisste på hva som skjer med landskapene våre, og hvorfor. Hvilken utvikling ­ønsker vi? Hvordan kan landskapet bli en vedvarende ressurs for samfunnsutviklingen?

Den europeiske landskapskonvensjonen, som trådte i kraft 1. mars i år, er en spore til å øke bevisstheten om kvalitetene i landskapet og utfordringene som knytter seg til bevaring og utvikling av dem. Et viktig mål med konvensjonen er å styrke enkeltmenneskets og lokalsamfunnets medvirkning i arbeidet med vern, forvaltning og planlegging av landskap. Vi kan si at konvensjonen etablerer ansvar og rettigheter for alle til å

etterspørre landskapshensyn i omgivelsene sine

engasjere seg for å ta vare på landskapskvaliteter

delta når fagfolk, byråkrater og politikere diskuterer landskapets verdier og fram­tidige forvaltning

bidra når myndigheter innarbeider landskapshensyn i planlegging og forvaltning

Det er mange positive ting å legge merke til. Hensynet til bylandskapet er en del av ­debatten om høyhus i Oslo. Reiselivsnæringen er opptatt av landskapsutviklingen fordi det påvirker produktet de skal selge og dermed inntjeningsmulighetene. Og det er en voksende erkjennelse av at landskapshensyn må vektlegges i vindkraftsaker for at vi skal kunne regne energiproduksjonen som miljøvennlig.

Kommunen er nøkkelaktør i landskapsutviklingen. Både som plan- og bygningsmyndighet, landbruksmyndighet og på annen måte er den kommunale arenaen vesentlig for ­diskusjoner og beslutninger om vern og utvikling av landskapet. Noen kommuner har kommet lengre enn andre i arbeid med landskap. Det trengs utveksling av ideer og ­erfaringer, utvikling av analyseverktøy og medvirkningsprosesser – og inspirasjon til å sette landskap på den politiske dagsorden.

Kulturminneforvaltningen ønsker å være samarbeidspartner for kommuner, næringsliv og andre som arbeider med landskapsspørsmål. Sammen med naturforvaltningen har vi kunnskap om det som har formet landskapet. Natur- og kulturhistorisk innsikt er en viktig basis for å vurdere hva som er mulige veger for å oppnå ønsket landskapsutvikling.

Nils Marstein
riksantikvar

Stavanger satser målbevisst på å sikre kvalitetene i bylandskapet, som et viktig element i utvikling av en stadig bedre og mer attraktiv by. Betingelsene for dette er god dokumentasjon, informasjon og bred deltakelse.

Av Per Th. Grimnes, sjefsarkitekt Stavanger kommune

Fra trehusbyen i Stavanger (foto Riksantikvaren)

 

Stavanger er Norges tredje største by med 110.000 innbyggere, og vi vokser med en prosent pr. år. Dette utfordrer, fordi byen bare disponerer 72 000 daa (50 prosent er tettstedsareal, 25 prosent turområde og 25 prosent landbruk). Jordvernet står sterkt. Vi har opplevd bitre konflikter mellom byvekst og jordbruk. Dette har endret seg og startet med kartleggingsprosjektet: ”Kulturlandskapet i kommuneplanen”, initiert av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning i 1991. Parallelt utarbeidet kommunen Grønn Plan, en kom­mune­delplan for de nære turområder.

I denne sammenhengen ble begrepet ”kulturlandskap” knyttet til jordbrukslandskapet. Planen avgrenset tre prioriterte landskap hvor natur og kulturlandskap ble sikret ved bestemmelser. Gjennom planprosesser ble politikerne klar over de verdiene som lå ikke minst i kulturlandskapet. Et historiefortellende, vakkert, velstelt landskap, og et verdifullt rekreasjonstilbud, beliggende i gang- og sykkelavstand for svært mange.

Vi arbeider kontinuerlig med tilrettelegging for allmenn bruk av kulturlandskapet. Det baseres delvis på bruksavtaler med grunneier, ref. jordbruksavtalen, men hovedvekt legges på planlegging, grunnerverv og anlegg av turstier. ”Prosjekt friområde” er et femårig kommunalt prosjekt. En jurist, en planlegger og en landskapsarkitekt arbeider på full tid og disponerer årlig mellom 5 og 10 mill. kr til gjennomføring. Herav dekker Direktorat for naturforvaltning 2 mill. kroner.

Stavanger skal være en ­levende, trygg, grønn og vakker by

Dette er bystyrets visjon for utvikling av byen, godkjent i 1997. Parallelt vedtok bystyret tre overordnede mål:

1. Bærekraftig byutvikling
   
2. Optimal nytte av den utbygde by
   
3. Landskaps- og kulturminnevern
   

For å nå disse målene måtte vi dreie fokus mot den utbygde by. Første satsing ble Trehusbyen. Folketallet her var i nedgang og halvert i løpet av få tiår. Det estetiske forfallet var iøynefallende. Vi registrerte betyde­lige antikvariske og kulturhistoriske verdier i Trehusbyen, og fant belegg for at Stavanger kanskje var Europas største trehusby, ca 8000 hus bygget før 1940. Kuturlandskapsbegrepet, slik vi hadde definert det, ble for knapt. Vi sto overfor et bylandskap, et begrep som dekker bykommunens landskapsmessige mangfold.

Trehusbyen har en utpreget selveierstruktur. Godt vedlikehold og opprustning er avhengig av at eiere er motivert og kjent med hva som er riktig å gjøre. Informasjon er helt sentralt. Vi har derfor utformet flere veiledere, m.a. en om stilhistoriske kvaliteter og hvorledes disse ivaretas og en om stell av hager. Byantikvaren har siden 1996 årlig fått disponere en million kroner for å stimulere forbilledlig istandsetting. I tillegg tildeler kommunen sammen med Fortidsminneforeningen en vernepris med plakett og prisbeløp. Utviklingen i Trehusbyen er nå inne i et godt spor. Det pågår et generasjonsskifte, mens folketallet har økt med ti prosent, har barnetallet i Trehusbyen økt med 65 prosent. Skoler som for 15 år siden ble forsøkt solgt er i dag i ferd med å sprenges.

I fjor vedtok bystyre stramme ­estetiske retningslinjer for Trehus­byen. De er knyttet til paragraf 74 i plan- og bygningsloven og tegner til å bli et godt virkemiddel for en ressursorientert og estetisk sett god forvaltning.

Stavanger ser byomforming som en utfordring

I likhet med andre byer har også vi store, sentralt beliggende næringsområder som utviklingen har gått fra. Vi har definert sju byomformingsområder. Her er plass for et stort antall boliger og andre byfunksjoner. For å sikre en miljømessig og estetisk god utforming vedtok bystyret i fjor retningslinjer for planlegging og utforming. Forhold til bylandskapet fokuseres spesielt m.a. sjølinjen og byens silhuett. Det er etablert ulike kontaktfora hvor grunneiere og brukere i byomformingsområdene møter kommunen.

Vi fortetter den utbygde by ganske radikalt, og går i retning av et overordnet mål om: ”optimal nytte av den utbygde by”. De siste par år er 70 prosent av nye boliger bygget som fortetting. Dette stiller store krav til opprustning og standard­heving av byen og landskapet ­omkring.

Oversiktsfoto Stavanger (foto Stavanger kommune).

 

Korleis kan eit lokalsamfunn få handlingsrom til å nytte landskap og kulturarv til å skape vekst og utvikling?Landskapet er kommunens andlet - og spegel. I det står ­lokalsamfunnets historie avteikna; ressursane ein gjennom generasjonar har lært å nytta, det sosiale livet, ideane ein har trudd på, von om økonomisk vekst, impulshandlingar som kan hende ikkje var så lure likevel… Alt finnast att i landskapet. Kvar kommune har si historie å fortelja, sin identitet som kjem til uttrykk gjennom spor i landskapet. Korleis ein steller med sitt landskap tykkjer mange etter kvart er viktig. Gode landskap er inspirerande i folk sin eigen kvardag. Dessutan har ein og etter kvart sett at landskapet er eit eige produkt med marknadsverdi.

Av Morten Clemetsen, Aurland Naturverkstad

Men korleis koma i eit aktivt og fruktbart samspel med landskapet - med natur- og kulturarven, sjølv der storsamfunnet har sett sitt vernestempel på området? Det handlar om å finna balansen. Verne om natur - og kulturarven og det som er verdifullt som knyter oss til staden og vår eigen historie, men samstundes setje våre eigne spor og utvikle det som gjev staden identitet og som gjev grunnlag for næring og busetting.

I Aurland kommune i Sogn og Fjordane har mange i lang tid vore opptekne av landskapet, både politisk, men ikkje minst i det lokale ­organisasjonslivet og i næringsliv. Aurland er eit viktig reiselivsmål, om lag kvar 6. turist som er på reise i Noreg i løpet av eit år er innom kommunen. Samstundes vil om kort tid nær halvparten av kommunen sitt areal vere underlagt både nasjonale vernerestriksjonar og truleg internasjonal merksemd som verdsarvom­råde.

Med ynskje om å nytta dei særskilde verdiane knytt til landskap og kulturarv for å skape økonomi i eit marginalisert ”utkantsamfunn”, er det mange ein skal prøva krefter mot. På eine sida står staten og verne­styresmaktene som av mange årsaker ikkje kan la eit natur- og kulturlandskap halde fram å vere overlatt til ­lokal styring. På den andre sida sit store kapitalsterke reiselivsinteresser klare til å utnytte landskapet og opplevingane utan å bry seg så mykje om å føre verdiar attende til dei som held landskapet vedlike.

I dette skjeringspunktet har lokalsamfunnet møtt dei største utfordringane. Dette har i stor grad skapt bevisstgjering om eigne verdiar og ynskje om sjølv å setje dagsorden for kva for utvikling ein ynskjer. Engasjementet vart utløyst av fleire naturvernsaker tidleg på 90-talet. Kommunen gjekk aktivt ut og ynskte å vere med å legge føringar på korleis landskaps- og kulturminneverdiar skulle forvaltast og brukast. Kjensla av å kunne miste råderetten over 1/3-del av kommunen sitt areal skapte eit aktivt engasjement for å finne løysingar der vern av verdfulle landskap samstundes kunne gje grunnlag for verdiskaping.

I 1998 vedtok kommunestyret ein handlingsplan (tematisk kommune­delplan) for natur- og landskapsforvalting i Aurland kommune. Bakgrunnen for planen var nettopp at det var erfart at det var viktig å setja ­eigne mål for forvalting av natur- og kulturarv. Eit verkemiddel i planen var å styrke kompetansen innan ­naturforvalting, kulturlandskap og landskapsplanlegging. I staden for å tilsetja folk i kommunale stillingar, vart det gjeve støtte til etablering av ei lokal kompetanseverksemd som kommunen og andre kunne kjøpe ­tenester av. Aurland Naturverkstad BA vart etablert i 1999 som eit partslag der grunneigarlag, naturbruksorganisasjonar, reiselivslag og kom­mune sto som eigarar. Føremål: ”

…fremja berekraftig utvikling i lokalsamfunnet gjennom å bidra aktivt til lokal- og miljøbasert næringsutv­ikling, naturforvalting og særskilde skjøtsels- og landskapspleietiltak”.

Etter kvart har det auka med oppdrag i ein større region. AN har ut frå føremålet om å støtte berekraftig bruk og forvalting av landskap, fungert som sekretariat for grupper som har arbeidd med restaurering av kulturminne og landskap i Aurlandsdalen. Avgjerder om nye tiltak vert teke i eit fellesforum, ”Aurlandsdalen kulturlandskap”, der grunneigarar, Fortidsminneforeninga og andre dugnadsinteresserte folk deltek. Med eit sekretariat som kan fungere til ein kvar tid, er det lettare å organisere og legge til rette for at folk kan arbeide med kulturminnnevern i Aurland. Dei fleste dugnadsinteresserte kjem utanfrå, men får høve til å knyte kontakt med natur, folk og ein kulturarv som folk kjenner at òg er ein del av deira identitet.

Samstundes som vernediskusjonane pågjekk, tok Aurland kommune initiativ til å få eit sterkare lokalt eigarskap til reiselivsverksemder som nytta Aurland i si marknadsføring. Dette engasjementet førte etter kvart til meir medvit om kva kulturverdiar ein faktisk har mellom hendene. Ein såg at det låg eit stort potensial i å foredla dei råvarene ein hadde og tilby produkt som høyrde til i land­skapet og på den måten fekk større verdi. Turopplevingar saman med ­lokale kjendfolk var og ein del av dette som samanslutninga av bønder og andre lokalfolk i ”Aurland natur- og kulturarv” (ANKA) byrja å bygge opp og marknadsføre. Å aktivt involvere seg i landskapet med alle sansar, både gjennom landskapsbilete, matopplevingar, turgåing og praktisk ­arbeid vert no av fleire i Aurland sett på som ein viktig og riktig veg å går når det gjeld å skape utvikling i ­lokalsamfunnet.

Landskapsanalyse vart lagt til grunn før det ble utarbeidd ny kommunedelplan for Aurlandsvangen og nærområda. Landskapet vert opplevd mykje frå fjorden, det vart sett som viktig å vite korleis ulike formar for utbygging ville fungere mellom anna med omsyn til landskapsbiletet og tradisjonelle byggemønstre; klynger av hus plassert tett på rassikre stader.

Kva er så framtidsperspektiva i Aurland?

Med aukande bruk av landskapet til reiselivs- og opplevingsføremål og med stadig fleire grenser for landskapsvern og særskilde forvaltingsregime, vil det ut frå eigeninteresse openbert vere trong for eit overordna, heilskapleg grep for forvalting og utvikling i heile kommunen. Aurlandsdalen er ikkje mindre viktig enn Nærøyfjorden som landskap, opplevingsområde og kulturhistorisk miljø, sjølv om området ikkje kvalifiserar til vern på grunn av ei regulert elv. Folks kjensler for området er like sterkt. Eit mogleg grep vil vere å søkje kontakt med offentlege styresmakter om fagleg og økonomisk samarbeid som kan utløyse gode tiltak der koplinga mellom verdiskaping og forvalting av kulturarv og landskap vert ivareteke. Ein skal ikkje lenger enn til Frankrike for å sjå at ”Regionale natur- og kulturparkar” etter ein modell for forvalting av landskap basert på frivillig, tidsavgrensa partnerskap kan gje gode resultat og utvikling i område som folk tykkjer har stor verdi. Andre fornuftige løysingar er det vel ikkje for nokon part på lang sikt?

Det handlar eigentleg om ”å binda folk og landskap saman att” slik ordføraren i Aurland uttrykker det. Å ta vare på verdiar og forme nye landskap som ein trivast i, er eigentleg ei oppgåve som kvar og ein må ta del i. Det krev mykje engasjement, kunnskap og ikkje minst vilje til sam­arbeid. I denne store diskusjonen ynskjer Aurlandssamfunnet dialog med gode partnerar som t.d Riks­antikvaren.

Sinjarheim, Aurlandsdalen (foto: www.aurland.com )

 

Sinjarheim, Aurlandsdalen
Iherdig restaureringsarbeid gjennom mange år har bragt nytt liv tilbake til den fråflytte fjellgarden Sinjarheim i Aurlandsdalen. Mange menneske har knytt sterke band til Aurlandsdalen gjennom den dugnadsinnsatsen dei har lagt ned i bygningar og landskap.

Med 20 års erfaring som kommunepolitiker i Brunlanes og Larvik var jeg sikker på at jeg hadde kunnskap om det meste da jeg startet som fylkespolitiker i 1999. Jeg hadde deltatt i opplæring i Arbeiderpartiet, kommunen og KS. Likevel var jeg totalt uforberedt da jeg som nyvalgt fylkespolitiker ble presentert for Yttersøsaken. Lystgården Yttersø ble fredet i 1923, mens området rundt nå var truet av massiv industri­utbygging. Det var derfor aktuelt med områdefredning av arealene rundt gården.

Av Tove Lisbeth Vasvik, fylkespolitiker i Vestfold

Skøyta “Frithjof 2” (foto Riksantikvaren)

Skøyta “Frithjof 2” ble bygget ved ­Porsgrunds Båtbyggeri 1896. Eik hud på furu spant. Seilmerke Larvik 8. Los­skøyte 1896 - 1949. Konstruktør Fredrik ­Johannessen. 

Saken som ble lagt fram til politisk behandling var umulig å forstå, og innstillingen var ikke i tråd med saksbehandlingsreglene for en fredningssak, men det var det ingen av politikerne som visste. For å gjøre ei lang historie veldig kort, endte det med at jeg søkte KS om stipend for å hospitere hos Riksantikvaren og var så heldig at jeg fikk ja både fra KS og Riksantikvaren. Det var en opplevelse og absolutt raskeste måten å lære noe om kulturminnevern for en politiker som aldri hadde sett de tre ordene ”lov om kulturminnevern” på trykk i noe saksframlegg!

Skyldes så denne mangelen på kunnskap om kulturminnevern at jeg bodde i et område uten kulturminner? Nei da, vi har Mølen , gravhauger gjennom 2000 år, Kaupang, Grevskapet Laurvigen med grev Gyldenløve, Hammerdalen, eid av Treschow Fritzøe, et industriområde nevnt i norgeshistorien på 1500-­tallet.

Kulturminnene mangler ikke, hva var og er det da som mangler? Svaret er kunnskap og politisk vilje!

Riksantikvarens satsing på universitets- og høgskoleutdanning er bra, det skolerer forhåpentligvis det regionale og kommunale plan- og forvaltningsapparatet. Men det er ikke nok. Det er viktig å huske på at det som oftest er ikke planleggerne som skriver innstillingene når saken legges fram til politisk behandling! Jeg har lest mange saker som ser ut til å ha et utmerket faglig innhold, uten å finne det samme igjen i innstilling­ene.

Undersøkelsene som ble gjennomført i forbindelse med Kulturminneåret i 1997, viste at 74% av fylkespolitikerne oppga at de alltid eller som oftest vedtok administrasjonens innstilling når kulturminnevernsaker ble behandlet. Jeg oppfattet det som om det ble tolket positivt. Min erfaring er at det ikke nødvendigvis er positivt, for det er sjelden de faglige rådene blir fulgt opp. Ber, anmoder om, anbefaler er ord som brukes. Varsel om innsigelse innstilles det bare på dersom automatisk fredede kulturminner er truet. Dette gjør delegering litt skummelt i mine øyne! Så kan en spørre seg hvorfor er det sånn? Et par av forklaringene mener jeg er at fylkeskommunene har blitt regionale utviklingsaktører, noe som fordrer stor grad av samarbeid og enighet med kommunene. Da kan det bli for risikabelt å irritere med innsigelser. Det kan også være frykt for nedleggelse av regionalt nivå. Kravet til effektivisering kombinert med knappe ressurser medfører mindre til forvaltningsoppgaver. Det siste fører til at også fylkeskommuner ”delegerer” kulturminnevernet videre. I Vestfold har det ført til ”Avtale om samarbeid og forenkling i plan og byggesaksforvaltningen mellom kommuner og regionale myndigheter i Vestfold”. Også her er det fokus på planer og planlegging.

Det er vel og bra, men jeg er forundret over så lite fokus på gjennomføringen av planene. Den viktigste delen av en plans liv er etter den er vedtatt! I hverdagen skal planer forstås og tolkes av saksbehandlere med ulik kompetanse. Dette gir seg mange slags utslag, noen fører til mange leserbrev og protester. Jeg opplever at det er riktig at lokalbefolkning legger økt vekt på kulturminnevern og bevaring, men det hjelper ikke alltid.

Selv bor jeg på et lite sted ved kysten som for noen år siden fikk en reguleringsplan der deler var regulert til spesialområde formål bevaring. Det var stor medvirkning fra befolkningen, og alle var veldig godt fornøyd da den endelig ble vedtatt. Men hvor lenge var Adam i paradis? Ikke lenge, for reguleringsbestemmelsene er så ”omtrentlige” at deler av området nå er svært forandret. Enkle eller doble garasjer med hjemmekontor i 2.etg. (les: utleie om sommeren), er ikke uvanlig. Påbygg/tilbygg som forandrer husets karakter og stil tillates forholdsvis ofte. Det holder at det gir inntrykk av å være ”gammel stil”. Fortetting er mål uavhengig av bevaringsområdet. Påstand om at restaurering er for dyrt aksepteres og riving blir tillatt. Dette viser at uklare reguleringsbestemmelser er direkte farlig når ønsket er å bevare. Etter hvert har jeg oppdaget at det er mange slike planer. I tillegg er dispensasjonsspøkelset der. Det skal ikke mye økonomisk argumentasjon til før det blir gitt dispensasjon fra plan.

Stortingets frister for saksbehandlingstid fører til mer delegasjon. ”Alle” må derfor ha den nødvendige kunnskap – i kommunene. Utdanning kan gjøre planer og reguleringsbestemmelser bedre – likevel, de skal praktiseres, og da er ikke kompetanse på planleggingssida nok! Det må i tillegg være nok kompetanse på byggesaksavdelingene.

Det er lang tid før det er tilfelle – hvor mange kulturminner har gått tapt i mellomtida?

Det trengs uten tvil opplæring av politikere, både for at vi skal se verdien av kulturminner, men også for å kunne nok til å ta de rette avgjørelsene uavhengig av innstillingene. Alle kjenner vel til at kommuneøkonomien er dårlig. Det rammer selvfølgelig også politikernes kurs - og reisebudsjetter. Derfor bør opplæringa skje lokalt. Partnerskapsavtaler og utviklingsavtaler er in for tida. Tenk om Riksantikvaren, fylkeskommunene og kommunene kunne inngå slike for å lære opp politikere!

Jeg har vært så heldig at jeg har hatt ei klok bestemor. Innimellom sa hun: Det er mammon som rår! Det er virkelig en sannhet for kulturminnevernet. De som virkelig har økonomi til å gjøre det rette slipper å ta hensyn til kulturminner. I Larvik har vi som nevnt Hammerdalen industriområde ”med tilliggende herligheter”, eid av Treschow Fritzøe. De har eid og eier noen av de dårligst vedlikeholdte bevaringsverdige bygningene i Larvik. De har vært gjenstand for avisskriverier og protester. Det har vært revet uten tillatelse, noe som ble politianmeldt – og henlagt.

Den som klarer å gi inntrykk av at han skal stå for byutvikling og har penger, får lov til det meste. Dersom det er helt nødvendig, kan en legge til noe som vil gi et bedre kulturtilbud – da er i hvert fall resultatet sikret. Til og med kulturvernfolk i administrasjonene gir seg da – eller må gi seg?

Det sies at kulturminner har vern gjennom Plan og bygningsloven. Det er i mine øyne en sannhet med store modifikasjoner! Det er heller ikke bare avhengig av gode planer og høyere kunnskapsnivå. Det er avhengig av politisk vilje. Det er atskillig større politisk vilje til å fokusere på individets valgfrihet. Sprer ”få en sjekk og velg sjøl” seg til kulturminnevernet, har vi alle tapt. Det vil si en privatisering av kulturminnevernet. Det økonomiske aspektet legges det allerede for stor vekt på. Derfor blir jeg livredd når daglig leder av Norsk kulturarv ”avfreder” av økonomiske hensyn. Han har i mine øyne fått godt med tilskudd og han legger ballen på lissa til de som vil ”privatisere” kulturminnevernet, dvs. at eierne må få gjøre som de sjøl vil. Jeg ønsker meg mye mer aktiv bruk av kulturminneloven og mange flere fredninger, gjerne kulturmiljøfredninger og mer aktiv bruk av områdefredninger. Det er det tryggeste. Og så ønsker jeg meg en mer ”synlig” Riksantikvar ute i lokalmiljøene. Rop høyt når det trengs!

For meg har kulturminnevern blitt viktig. I vår tid skal alt gå fortere og fortere, vi skal være mer og mer effektive, og blir mer og mer opptatte av økonomi og oss sjøl. I den situasjonen viser kulturminner meg at folk har levd lenge før meg og at jeg bare er et ledd i ei lang kjede. Hvis vi ikke har vilje og evne til å bevare nå, kan kjeden bli brutt. Det setter livet i et større perspektiv, og det trenger jeg!

Asker og Bærum kommuner har laget en modell for sammenslåing av kulturminnevernet i de to Akershus-kommunene vest for Oslo. Asker og Bærum har mye felles både geografisk og historisk. Modellen søker å utnytte kommunenes sterke sider ved å legge en felleskommunal museums-organisasjon til Asker og felleskommunal kulturminne-forforvaltning til Bærum. Formålet er å oppnå en bedre og mer effektiv forvaltning og drift gjennom større fagmiljø. Modellen legger opp til å videreutvikle det eksisterende nettverk av frivillige gjennom et Asker og Bærum kulturhistorisk forum.

Av Liv Frøysaa Moe, Natur- og idrettsforvaltningen, kulturvern, Asker kommune

Malmskrivergården i Sandvika (foto: Liv Frøysaa Moe)

 

Malmskrivergården i Sandvika er knyttet til Bærums Verks drøye 250-årige historie som jernverk. Bygningsmiljøet ligger ved Sandviksbukta og tett ved den tidligere Drammenske Konge- og Postvey som ble åpnet i 1665 (nå Sandviksveien). Det fredete anlegget består av tre bygninger.

Med bakgrunn i statlige føringer for ny museumsstruktur og kulturminneforvaltning inviterte Riksantikvaren til deltakelse i pilotprosjekt med mål å utvikle godt samarbeid mellom ­ulike aktører lokalt for å få mer kunnskap om kulturminner og kulturmiljø og forvaltningen av disse. Våren 2003 sendte Asker og Bærum kommuner inn felles prosjektskisse til Riksantikvaren og fikk innvilget tilskudd til å utarbeide en modell for samordning av kulturminneforvaltningen og museumsdriften i Asker og Bærum. Prosjektets hovedmål var en bedre og mer effektiv forvaltning og skape større interesse hos befolkningen for kulturminner i regionen. De to nabokommunene hadde da syslet med tanker om interkommunalt museumssamarbeid siden våren 2001 og fikk politisk aksept for å gå videre med utvikling av et museums- og kulturvernsamarbeid høsten 2002.

Asker og Bærum har satset på utvikling av kulturminnevernet på hvert sitt område:
Asker Museum har i dag en ”konsolidert” modell med sju satellittmuseer som styres av en museumsleder og et styre, mens de fire kommunale og seks private bærumsmuseene har operert på hver for seg med ildsjeler og frivillige; for det meste uten ­museumsfaglig bakgrunn. Bærum har hatt egen kommunal kulturminneforvaltning siden prøveprosjektet MIK (Miljøvern i kommunene) i 1991, mens Asker kommune mangler kulturvernkontor og støtter seg i hovedsak til Akershus fylkeskom­mune og Asker Museum i behand­lingen av bygge- og plansaker som berører kulturminner.

(foto: Liv Frøysaa Moe)

Kalkbrudd delt av basaltrygg i Kolsås-Dælivann landskapsvernområde. Bildet er tatt før Asker og Bærum historielag gikk i gang med rydding og tilrettelegging av ”Kalkbrennerstien” høsten 2003.

Pilotprosjektet

En arbeidsgruppe med to representanter fra hver av de to kommunene, tok utgangspunkt i kommunenes sterke sider og utarbeidet høsten 2003 en modell for sammenslåing av kulturminnevernet i de to kommunene. Arbeidsgruppen støttet seg i ­arbeidet til en referansegruppe sammensatt av seks personer fra Asker og Bærum kommune, Akershus ­fylkeskommune og Asker og Bærum historielag.

Asker og Bærum kulturvernkontor planlegges lokalisert til Sandvika i Bærum, hvor kulturminneforvaltningen ivaretas i Natur- og idretts­forvaltningen. Det foreslås tre faste stillinger, to for Bærum (som nå) og én (ny) for Asker. Forholdet 2:1 er ­basert på innbyggertallet: 100.000 i Bærum, 50.000 i Asker. De to kommunene får likt innsynsverktøy til kulturminnedatabasene på Internett og linker til hverandres nettsider. Til å utvikle og oppdatere Askers kulturminnedatabase er det behov for en midlertidig prosjektstilling. Asker og Bærum museum foreslås lagt til Hvalstad i Asker, hvor Asker ­Museum allerede har en velfungerende organisasjon. Kontaktutvalget mellom museumsorganisasjonen og kulturvernkontoret skal kvalitetssikre driften i en prøveperiode på tre år.

Det forventes at sammenslåingen vil være et kvalitetsløft for kulturminnevernet i de to kommunene i og med et tyngre fag- og kompetansemiljø. Samling av ressursene forventes å gi større effektivitet og ­bedre tilbud til publikum. Asker og Bærum kulturhistoriske forum vil ­bidra til bedre utnyttelse av frivillig innsats, kunnskap og engasjement, virke stimulerende på lokal identitet og skape gode relasjoner. Pilot­prosjektet er nå inne i en avgjørende fase hvor politikerne i begge kommuner skal avgjøre veien videre.

Fra Bærums verk (foto Riksantikvaren)

 

 

Modell til felles kulturminneforvaltning i Asker og Bærum:

De fleste turområder nærmest vrimler av kulturminner som bærer historien om bosetting og levekår i 4000 år! Dette hevdet Jan Martin Larsen fra Asker, da Akershus fylkeskommune arrangerte seminar for folkevalgte om kulturminnevern. Han var en av innlederne som så ­kulturminner fra en kommunepolitikers side, og mente det var en utfordring av kommunepolitikerne som oftest møter kulturminnene i utbyggingssaker der de representerer et problem. Han minnet om at 95% av befolkningen anser kulturminner som viktige og at de måtte tas vare på. Og dette er et godt utgangspunkt for å starte arbeidet.

Fylkesordfører Hildur Horn Øyen åpnet seminaret som var oppstarten for kommunene i arbeidet med å utarbeide en fylkesdelsplan for kulturminner og kulturmiljøer, og hun mente det var viktig å skape interesse for kulturhistorien i Akershus. Hun understreket viktigheten av å få til­bakemeldinger fra kommunene om hva de ønsker og forventer i en slik prosess, slik at samarbeidet kan bli best mulig.

Kommunepolitikerne i Akershus hadde benyttet sjansen til å være med på oppstarten av arbeidet, og hele 14 kommuner var representert i salen. Behovene og ønskene til de frammøtte var varierte og mange. Mens noen kommuner som Ås og Oppegård allerede hadde utarbeidet egne kulturminnevernplaner, ønsket andre å begynne på arbeidet.

Ønsker om opplæring og kunnskap om denne viktige delen av kommunepolitikken var også etterspurt, for viten gir det beste vern, mente deltakerne, og det var enighet i at lokalmiljøet forvaltes først og fremst ­lokalt.

For å få en best mulig integrering av kommunene har man i fylket nedsatt et bredt sammensatt utvalg for å få til en best mulig representasjon, og det er ordfører i Nesodden kommune, Christian Holm Hintze, som leder arbeidet.

Akershus fylkeskommune har også arrangert et liknende seminar for saksbehandlere fra fagområdene plan, byggesak, miljø, kultur, museum og landbruk.

Og La Stå! vil følge arbeidet, og kommer tilbake til Akershus i neste nummer.

Det frivillige kulturminnevernet satser nå på å bygge opp bred kompetanse lokalt om kulturminner og kulturminne-forvaltning. Dette skal de blant annet gjøre ved å videreutvikle voksenopp­læring som instrument i arbeidet med kulturminnevern.

Av Tore Friis-Olsen, studiekonsulent i Forbundet KYSTEN

Her blir kyst­lagets tradisjonsbåt “Håløygen”, en åttring bygd i Bindalen ca. 1880, tatt på land. fotograf: Gudmund ­Sundlisæter

 

Det frivillige kulturminnevernet i ­Norge tar hånd om en stor del av ­kulturminnene. Arctandria - Tromsø Kystlag er et av 106 kystlag i For­bundet ­KYSTEN som driver praktisk kulturminnevern gjennom dugnad, arbeidsfelleskap og kurs.

En rekke kulturvernorganisasjoner har gått sammen om prosjektet ”Utvikling av kompetanse om kulturminner og kulturminneforvaltning på lokalt nivå innen frivillige lag og foreninger”. Prosjektets langsiktige målsetting er å øke kunnskapen i ­lokale lag og foreninger om kulturminner og kulturminneforvaltning. En sentralt ledd i prosjektet å utvikle kurs- og metoder for det frivillige kulturminnevernet om kulturminner og kulturminneforvaltning. For­bundet KYSTEN, som initierte prosjektet har prosjektledelsen og samarbeider tett med Norges Kulturvernforbund, Folkekulturforbundet og Riksantikvaren. Prosjektet er definert som et pedagogisk utviklingsprosjekt med støtte fra Voksenopplæringsinstituttet og som et pilotprosjekt med støtte fra Riksantikvaren.

De frivillige organisasjonene ser at det blir viktig å bygge allianser og nettverk mellom kommunene og det frivillige på lokalt nivå for å kunne ta hånd om oppgavene og utfordring­ene med å bygge opp en forsvarlig forvaltning av kulturminnene. Frivilligheten tar hånd om en stor del av kulturminnene og er på den måten selv forvaltere. Målet er å bygge opp gode samarbeidsmodeller og kunnskapsmiljøer.

Prosjektet er to-årig og første del av prosjektet ble nylig avsluttet. I første del av prosjektet har man, gjennom et kartleggingsprosjekt, søkt å få rede på hva det frivillige kulturminnevernet faktisk besitter av kunnskaper. Kartleggingen har også forsøkt å finne ut av hvilke kunn­skaper frivilligheten har om offentlig kulturminneforvaltning samt finne ut av hvilke behov det er for kunn­skaper på dette området. For å kartlegge dette ble det i fjor høst sendt ut en skriftlig spørreundersøkelse i kombinasjon med at det ble foretatt intervjuer med et utvalg av lag og foreninger knyttet til en rekke frivillige kulturvernorganisasjoner. 160 lokale lag ble kontaktet i forbindelse med undersøkelsen, og omlag 50 av disse har besvart spørreundersøkelsen. Svarmaterialet er evaluert og et sammendrag av konklusjonene forteller følgende:

Kompetanseområder: Lagene ­arbeider og har solid kompetanse på flere nivåer innen følgende områder: Bygningsvern, fartøyvern, vern av tekniske kulturminner, håndverk, husflid og lokalhistorie.

Bygningsvern og fartøyvern: ­Lagene har generelt gode kunn­skaper og ferdigheter når det gjelder vern av bygninger og fartøyer. Vi ­leser av besvarelsene at kunnskapen for det meste er av praktisk og ­erfaringsbasert karakter.

Praktisk håndverkkompetanse: Et stort flertall av lagene fremhever at de har praktiske kunnskaper knyttet til vedlikehold og drift av kulturminner. Et flertall av lagene sier at de har aktive medlemmer med håndverkskompetanse, både mennesker med formell utdannelse og enda flere uten formell utdannelse, men som har opparbeidet erfaring gjennom ­yrkesliv og ikke minst gjennom det vernearbeidet som laget bedriver.

Arbeidsmåter og oppgaveløsning: Det aller meste av arbeidet foregår på dugnad og gjennom arbeids­felleskap.

Kunnskapsoverføring: En god del av lagene legger vekt på at de har svært kyndige personer eller tradisjonsbærere som man lærer av. Hos mange av lagene finnes disse personene som aktive medlemmer. Noen få henter kunnskapen utenfra når de har behov for det. Arbeidet og læringen skjer på uformelt vis. Noen av lagene driver deler av denne virksomheten gjennom organiserte kurs, som voksenopplæring gjennom ­studieforbund. Besvarelsene og til­bakemeldingene vi har fått gjennom prosjektet tyder på at det er få som er klar over læringsaspektet og at man rent faktisk driver kunnskapsover­føring i arbeidet med kulturminnevern i det frivillige. Det er selve ­arbeidet og oppgavene som står i ­fokus. Ikke at man lærer noe underveis.

Kunnskap om antikvarisk praksis: Kunnskapen om lover og regler knyttet til vern og bevaring, og verneteoretiske problemstillinger er svært variabel hos de lagene som har svart på undersøkelsen.

En generell konklusjon er at nesten alle lagene mener selv at de har svake kunnskaper om kulturminneforvaltning. Det er et uttrykt behov og ønske i nær sagt alle lagene om tiltak for å styrke kunnskapen på dette området. For å være samarbeidspartnere og arbeide politisk er det nødvendig med gode kunnskaper. Men organisasjonene understreker sterkt at det frivillige kulturvernet har sin egenart, og at de verken ønsker eller kan bli som den offentlige forvaltningen. Gjennom dette prosjektet har man som mål å føre den frivillige kunnskapsdimensjonen inn i forvaltningen av kulturminner. Det vil gi en bredere forståelse og tilnærming til kulturvern og kulturminneforvaltning.

Opplæring og utvikling av kunnskapsmiljøer

Kartleggingen har gitt verdifulle innspill for å kunne starte på neste fase i prosjektet, utvikling av kurs og ­metoder for opplæring. I løpet av dette og neste år skal selve opp­læringsdelen av prosjektet gjennomføres. Det skal lages planer og ut­arbeides kurs og metoder for opp­læring på både grunnleggende og høyere nivå. Kursene skal inneholde emner om offentlig kulturminne­forvaltning men skal også vektlegge den folkelige og erfaringsbaserte kunnskapen hos det frivillige kulturvernet og sette denne i en større sammenheng. Målet er å videreutvikle voksenopplæring som instrument i arbeidet med kulturminnevern. ­Kursene skal være ferdig utviklet i løpet av våren 2005.

Forbundet KYSTEN og enkelte av de øvrige kulturvernorganisa­sjonene har god erfaring i å arrangere kurs. For noen av lagene er voksenopplæring en sentral metode i arbeidet med praktisk kulturminnevern. Gjennom sitt medlemskap i studieforbundet Folkekulturforbundet mottar de lokale arrangørene støtte fra Utdanningsdepartementet samt at studieforbundet bistår med pedagogisk veiledning. Det er et generelt mål at prosjektet også skal bidra til å styrke kurs- og studiearbeid i kulturvernorganisasjonene.

Prosjektet arbeider med å få i stand et samarbeide med Folke­kulturforbundet og et universitet eller en høyskole for å utvikle en studiering på høyere nivå. Det tas sikte på et studietilbud om kulturminner og forvaltning tilpasset aktive i frivillige organisasjoner.

Prosjektet har høstet verdifulle innspill fra Riksantikvarens høg­skole- og universitetssatsing – ut­viklingsnett. Sammen med Riks­antikvaren legges det planer for et seminar til høsten for frivillige ­kulturvernorganisasjoner, studieforbund og Riksantikvaren. Målet er blant annet å styrke nettverket mellom det frivillige og det offentlige når det gjelder å utvikle samarbeidsmodeller og kunnskapsmiljøer.