På Enghøyholmen Kystkultursenter i Stavanger heiser ungdom seil og kan forskjell på både fokkefall, fangline og dreggtau. Foto: Kjetil Thu

Uansett hvor vi beveger oss ute i naturen, finner vi spor etter menneskers liv og virke.
Sporene fra fortiden både beriker og forsterker opplevelsen.

Enten vi følger skogstien, vandrer fra varde til varde over fjellet, plukker blomster på setervollen eller setter garn i fjæra – møter vi den spennende sammenhengen mellom natur og kultur, og gammelt og nytt.

Hvert kulturminne har sin egen historie og gir et sted særpreg og identitet. I møte med fortiden kan vi lære noe om forfedrenes ydmykhet overfor naturen.

Mangfold

2005 er et begivenhetsrikt år. Vi har fått stortingsmeldingen ”Leve med kulturminner”, det er 100 år siden unionsoppløsningen og det er Friluftslivets År. I et slikt år er det naturlig å fokusere på kulturarvens mangfold. Vi skal ikke bare ta vare på én bit av historien – kulturarven skal gjenspeile bredden i landets utvikling.

Norge er et flerkulturelt samfunn. Dette er et aspekt vi ikke vært flinke nok til å få fram i kulturminnevernet. Derfor har Riksantikvaren satt i gang et prosjekt for å sørge for at de nasjonale minoritetenes kulturminner blir ivaretatt for fremtiden.

Friluftsliv oppfattes som en viktig del av det å være norsk. Om det faktisk er slik at ”alle” nordmenn går på tur kan vi diskutere, men at vi ser på det som en del av den nasjonale identiteten tror jeg vi kan slå fast. Hvordan har de som har kommet til Norge fra en annen kultur oppfattet det norske forholdet til friluftsliv? Et dokumentasjonsprosjekt om jødisk innvandring viser at for jøder som kom til Norge før 2. verdenskrig var det å gå på ski eller å gå på tur en måte å ta til seg en norsk identitet på.

I Friluftslivets År er det spesielt viktig å peke på sammenhengen mellom kultur og natur. Uansett hvor vi beveger oss ute i naturen, finner vi spor etter menneskers liv og virke. 
Alle har vi vel gått på gamle stier og lurt på hvem som har gått der før oss.

Ved at kulturminner markeres på turkart kan vi bli bedre kjent med vårt eget nærmiljø. Kanskje har vi aldri vært klar over hvilke kulturminner som finnes? Flere steder i landet er det satt i gang prosjekter for å synliggjøre kulturminnene i lokalmiljøet. Kartfesting av kulturminner er også et viktig redskap for forvaltningen.

I den nylig fremlagte stortingsmeldingen blir det lagt opp til et løft for kulturminneforvaltningen. I meldingen gjør regjeringen det klart at den vil at ”…kulturminner skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier i levende lokalsamfunn.” Meldingen fokuserer blant annet på kulturelt mangfold, formidling og sammenhengen mellom natur og kultur. Vi bretter opp ermene og gleder oss til å jobbe videre for å fremheve kulturarvens mangfold.

Friluftslivets År er Miljøverndepartementets hovedbidrag til Hundreårsmarkeringen – Norge 2005. Målet med Friluftslivets År er å motivere folk til å komme seg ut i naturen og å vise hva friluftsliv betyr for helsen din. Barna i Romsdalen nøt badelivet også den gang Hermann Christian Neupert fotograferte i 1930-årene. En del av hans fotografier er i dag i Riksantikvarens arkiv.

 

Av Marit Arntzen, Riksantikvaren

- Jøder som innvandret til Norge før siste krig var opptatt av at barna skulle være både norske og jødiske. Friluftsliv ble oppfattet som en del av det å være norsk, sier Britt Ormaasen. Hun er en av initiativtagerne til prosjektet ”Norsk-jødisk dokumentasjon”, som samler inn kunnskap om jødisk liv og historie i Norge frem til 1945. 

I det flerkulturelle Norge er det mange deler av befolkningen som har opprinnelse i en annen kultur. Alle må de finne sin identitet i den norske virkeligheten. Jøder som innvandret til Norge før 2. verdenskrig oppfattet friluftsliv som en måte å bli en del av det norske samfunnet.

Jødenes historie i Norge
Stortinget endret i 1851 §2 i Grunnloven, den såkalte ”jødeparagrafen.”  Endringen ga jøder muligheten til å bosette seg i Norge. I perioden 1881 – 1920 innvandret rundt om lag  2000 jøder til Norge. De aller fleste kom fra de østlige delene av Europa.
Nød, undertrykkelse og forfølgelse var årsaken til at mange jøder reiste fra sine opprinnelsesland. De ønsket å skape seg en bedre framtid.  Som for andre immigranter på samme tid var Amerika den store drømmen, men ikke alle hadde råd til å reise så langt. Mange slo seg derfor ned i andre europeiske land, noen få også i Norge.

Å gå på tur
Mange av de norske jødene kom til Norge i tiden etter 1905. Dette var en tid da nasjonalfølelsen var sterk. Materialet i dokumentasjonsprosjektet forteller at de jødiske innvandrerne ønsket å være både norske og jødiske. Friluftsliv ble viktig i prosessen for å bli norsk, på samme måte som for eksempel litteratur, kultur og kongefamilien.
- Mange gir uttrykk for at det å dra på sykkeltur eller å gå på sopptur, skitur eller turer i fjellet var en måte å føle tilhørighet på, sier Ormaasen. Dette var aktiviteter de færreste var vant med fra sine opprinnelsesland.

Hytta
Selv om jødene i Norge var få, utviklet de et yrende foreningsliv. Den viktigste foreningen var Jødisk Ungdomsforening (JUF) som ble stiftet i Kristiania i 1909. Foreningen dannet utgangspunkt for sosiale og sportslige aktiviteter.
I 1934 bygget foreningen en hytte i Bærumsmarka. Denne ble et senter for aktiviteter som skirenn, friidrett, terrengløp og marsjkonkurranser. - Stort sett alle var medlem av JUF og har vært innom hytta på et eller annet tidspunkt. Synagogen var viktigst for den jødiske identiteten, mens hytta var viktig for den norske, i følge Britt Ormaasen.
Ormaasen har også intervjuet nordmenn med pakistansk bakgrunn om integrering i det norske samfunnet. Hun finner paralleller til jødenes oppfatning av friluftsliv som viktig for den norske identiteten: - Også i pakistanske miljøer oppfattes friluftsliv som et symbol på det å være norsk, selv om mange allerede har med seg en nærhet til naturen fra sitt hjemland. De gir uttrykk for at det å delta i sports- og friluftsaktiviteter er viktig for å få seg norske venner. Noen få skaffer seg hytter og driver fiske.

 

 Av Even Gaukstad, Riksantikvaren

I mange kommuner kan en samlet satsing på friluftsliv og kulturminneforvaltning gi effekt for arbeidet med stedskvalitet og lokal utvikling og styrke reiselivet som viktig næring. For kulturminneforvaltningen representerer dette en interessant innfallsvinkel til arbeidet med lokal kulturminneforvaltning og et nyttig samarbeidsfelt både for egen del og for det helhetlige landskapsarbeidet.

En vel etablert erkjennelse i kulturminneforvaltningen er at alle kulturminner befinner seg i en kommune. Med nesten like stor rett kan det hevdes at alle kulturminner befinner seg i friluft, selv om Hamar domkirkeruin representerer et slående eksempel på at dette ikke alltid er like uproblematisk. Den fysiske kulturarven vår en viktig del av de landskap friluftslivet utfolder seg i. I den nye stortingsmeldingen om kulturminnepolitikken Leve med kulturminner, nr. 16 (2004-2005) sies det at ”Samspillet mellom naturen og kulturen skaper (…) grunnlag for opplevelser knyttet til friluftsliv, som i seg selv også er en viktig del av landets kulturarv.”

Reise i tid og rom
For fire år siden la Miljøverndepartementet fram stortingsmeldinga Friluftsliv. Ein veg til høgare livskvalitet, nr.39 (2000-2001). Friluftsliv presenteres her som ”opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse”. Vi er alle vant til å tenke på miljøforandring som en fysisk forflytning til et annet sted. Kulturminner og kulturmiljøer gir imidlertid også iblant anledning til å ”flytte” til en annen tid, noe som kan være et viktig bidrag til arbeidet med å nå målet om ”høgare livskvalitet”.

Meldinga peker på den kulturhistoriske dimensjonen i landskapet som en viktig ressurs for opplevelser i friluftslivet, ofte er det samspillet mellom natur- og kulturminnekvaliteter som gir de største opplevelsene. En slik helhetlig forståelse av natur- og kulturarven i landskapet inngår i den europeiske landskapskonvensjonen, som trådte i kraft 1. april 2004. I tillegg mener meldinga at friluftsliv øker interessen for kvalitetene i våre utendørs omgivelser og miljøbevisstheten – en forutsetning for bærekraftig forvaltning både av natur- og kulturarven. Potensialet for gjensidig nytte mellom friluftsliv og kulturminneforvaltning er derfor stort.

Hva forteller landskapet?
For oss er det viktig at arealene i friluftslivssammenheng forstås som en helhet av både natur og kultur. Kulturhistorien er en ”innfallsport” til et område, og folk har ofte større kulturhistorisk kompetanse enn naturfaglig når det gjelder å forstå og oppleve det de ser. Sentrale friluftsområder finnes i skog, utmark og fjell som har vært i allsidig bruk og en viktig del av norsk virkelighet gjennom hele vår historie.

Areal- og ressursbruken har etterlatt seg spor i form av en lang rekke verdifulle kulturminner og kulturmiljøer med store kunnskaps- og opplevelsesverdier. Dette er ofte viktige punkter i landskapet, både visuelt og i forhold til opplevelse og forståelse. De kan også være fine "undringsstader" der vår virkelighet kan treffe fortida med stor kontrastvirkning. Friluftslivet fokuserer ferdsel til fots, noe som er positivt både i forhold til behovet for skjerming av verdifulle kulturminner og kulturmiljøer og for muligheten til uforstyrret opplevelse.

Den historiske bruken har i større skala skapt spennende landskap med stor kulturhistorisk verdi –  som jordbrukslandskap, seterlandskap og kystens lyngheilandskap. Mange  jordbrukslandskap omgir byer og tettsteder der nå snart 80 prosent av den norske befolkningen bor.

Lokal arena
Den lokale arealforvaltningen er viktig både for friluftsliv og kulturminneforvaltning. Dette gjelder både i forhold til å sikre arealer for friluftslivet og atkomst til friluftsområder fra områder der folk bor. Grøntdrag i byer og tettsteder er ofte kulturhistoriske interessante områder. De kan være gamle ferdselsårer som i seg sjøl kan være verdifulle kulturminner.  Viktigst er kanskje likevel at det er i lokalsamfunnet at folk har lettest for å engasjere seg.

Gjennom arbeid fremmer enkeltpersoner, lag og organisasjoner friluftsliv og kulturminneforvaltning.
- ”Friluftsliv i kombinasjon med opplevelse av kulturminner har et stort potensial, spesielt med tanke på helsebot, trivsel, følelse av tilhørighet og som kilde for kreativitet i lokalsamfunnet.” sa daværende miljøvernminister Guro Fjellanger i 1999. At dette stemmer framgår av det store antallet lokale tiltak knyttet til restaurering, skjøtsel og vedlikehold av kulturminner og til skilting, merking og formidling av kulturhistorie, ikke minst i forbindelse med gamle stier og ferdselsveger.

Kopling friluftsliv og kulturarv
De senere årene er det gjennomført mange prosjekter og tiltak som viser mangfoldet i sammenhengene mellom friluftsliv og kulturminneforvaltning. De viser også hvordan disse to perspektivene kan bidra til gjensidig å styrke hverandre. Sinjarheim i Aurlandsdalen og Akerselva kan vise de geografiske ytterpunktene. Turistforeningens årbok i Kulturminneåret i 1997 viser den brede kontaktflaten som finnes i fjell og utmark, der mye er knyttet til gamle stier og ferdselsveier. De seinere årene ha begge sektorene fått økt fokus på kysten, med fyrbevaring og bevaring av andre kulturminner med friluftslivspoeng. Kystled- og kyststiarbeider finnes mange steder. Mange tiltak skjer på bakgrunn av lokale initiativ, noen også med regional eller nasjonal rammer. Nordsjøløypa i Hordaland og Pilegrimsleden er eksempler på dette. I prosjektet Fotefar mot Nord har kommunene identifisert og gjennomført prosjekter under en landsdelsparaply.

- Langs pilegrimsleden til St. Olavs helligdom i Nidarosdomen. Fra gården Jorlia i Rennebu kommune. Leden fra Oslo til Trondheim er 640 kilometer lang og går gjennom naturskjønne omgivelser med mange kulturminner. Her kan vi gå delvis utenfor allfarvei, over fjell og gjennom skog og dal. Foto: Mari Kollandsrud, Riksantikvaren

Av Kjetil Thu, daglig leder

Barn og unge kan lære mye om kulturminner når de får leve i dem. Sentralt på Engøyholmen Kystkultursenter står sosialpedagogisk arbeid med elever fra ungdomsskolene i Stavanger kommune. 

Den daglige virksomheten dreier seg mye om å ta vare på bygningene, båter og utstyr som så benyttes i mer opplevelsesrettede aktiviteter. Kommunen har miljøarbeider fast stasjonert på holmen.  Ungdommene er her en dag i uken i ett til tre år.  Det legges opp til at ungdommene skal delta i de praktiske gjøremålene.  Utover dette blir det fisket med garn og egenproduserte teiner, og mat blir tilberedt inne eller ute.

Fortidsminneforeningen, avdeling Rogaland og Rygja Kystlag utgjør styret for kystkultursenteret.  De to organisasjonene har siden slutten på 1980-tallet bidratt til å redde og til å skape aktivitet og liv i sjøhusene. Husene er i bindingsverk og er bygget omkring 1835-1840. Fordelt på to sammenbygde sjøhus og over 2,5 etasjer har kystkultursenteret 1200 kvadratmeter til disposisjon.

Sjøhusene ble i sin tid bygget for å ta imot sild for salting.  I en periode hadde Chr. Bjelland mottak og pakking av hummer her. Etter at sjøveis transport mer og mer ble overført til bil, mistet sjøhusene sin funksjon. Forfallet satte inn.

De to organisasjonene, som senere skulle bli stifterne av kystkultursenteret, gjennomførte en hektisk og vellykket kamp, i nært samarbeid med byantikvar og kulturminneinteresserte politikere i Stavanger kommune.

Et tau er ikke bare et tau.
Sentralt opplegget med ungdommene er det å lære seg båt.  Prosessen fra nybygg til bruk, motor og seil, vedlikehold og reparasjon, sikkerhet og sjøvett. Noen blir virkelig interessert.  Andre er med og trives med det.

Mange nye navn og uttrykk må læres og forstås. I båten har vi storseilfall og fokkefall, vi finner skjøter, fangliner og dreggtau.  Ikke nok med at uttrykkene er mange, alt har også sine helt spesielle formål, og det skal trening og gjentatt bruk til før alt sitter som det skal.
På denne måten lærer ungdommene å forstå kulturminnene. Gjennom bruk opplever de å mestre. Det handler om vekst og utvikling og det handler om å bygge selvtillit.

I tillegg til skoletilbudet kan klasser, barnehager og organisasjoner komme på besøk, leie båter og få foredrag eller omvisninger.  Passasjerferga ”Hundvaag I” er ofte å se på tur i sommerhalvåret. Gledelig er det også å se at vår selvbygde gavlabåt ”SPIREN” ser ut til å ha innarbeidet seg i markedet for kultur og opplevelse for barn og unge. Med ”SPIREN” og gode gamle robåter kommer barnehagene seg ut i naturen.

På kveldstid er anlegget åpent for vår egen sjøspeidergruppe, Rygja Kystlags medlemmer og båteiere som ønsker å gjøre restaureringsarbeider. Anlegg og båter leies for øvrig ut til ”hvemsomhelst” som ønsker maritime opplevelser.

Engøyholmen Kystkultursenter i Stavanger er et møtested hvor særlig barn og unge får lære om kystens mangfoldige kultur. Foto: Kjetil Thu

 

Av Kyrre Hurum, Oslofjords Friluftsråd

Hva får du om du plasserer en kreativ og fargerik bergenser på en nedlagt fyrstasjon i Oslofjorden, legger til et brennende ønske om å gjøre ei lita forfallen øy om til noe unikt og samtidig sender nysgjerrige elever ut for å lære om kunst og kultur?

Svaret er kunstfyret på Fyrsteilene med billedkunstneren Tony Larsson i samarbeid med Oslofjords Friluftsråd (OF).

Overnatting
Som en av Kystledens mest besøkte hytter, er det etter hvert mange som har overnattet på den nedlagte fyrstasjonen Fyrsteilene utenfor Nesodden. Mange har etter hvert også stiftet bekjentsap med Tony, som kom ut på øya første gang i forbindelse med en praksisperiode som lærer på barneskolen. – Jeg fikk en merkelig følelse av å ha vært på øyen før, og jeg måtte rett og slett gjøre noe positivt for øyen. Bygninger sto og forfalt og jeg tenkte at denne plassen hadde så mange muligheter. Han tok så kontakt OF, som leier bygningene av Kystverket, og en prøveavtale ble inngått.

Kunstfyret er et pilotprosjekt – ingen steder finnes noe tilsvarende. Barn og unge kan komme ut å oppleve og lære om historie, kunst og natur i inspirerende omgivelser. Prosjektet støttes av fylkeskommunen i Akershus gjennom Den kulturelle skolesekken.

Ringvirkninger
Kunstfyret skaper ringvirkninger. Et eksempel på det er utsmykkingen av Alværn skole. Her har skolen fått støtte fra fylkeskommunen til utsmykking av skolen med elevarbeider laget ute på Steilene. Arbeidene er fotografier elevene manipulerer på en pc – et utrykk også Tony benytter i noe av sin egen kunst. – Elevene lager så utrolig mye flott, med en fantastisk ung og uforutinntatt kreativitet.

Inspirasjonskilde
Og selvsagt har Tony videre planer for øya utenfor Nesodden. – Jeg vil gjerne bidra med å gjøre Oslofjorden mer tilgjengelig som inspirasjonskilde. Planen er å kunne invitere besøkende inn til en kulturhistorisk utstilling om fyret og en kunstopplevelse av elevarbeider og profesjonell kunst, ikke bare hans egen.

Permanent
– Målet mitt er at Fyrsteilene blir en permanent kunstcelle i fjorden, hvor Kystleden og Kunstfyret virker sammen og styrker hverandre. Dette er en god og fornuftig utnyttelse av øya, sier Tony.

En mer fornuftig bruk er vanskelig å finne: Bygningene med stor kulturhistorisk verdi holdes i stand. Ikke minst takket være alle de timene Tony har lagt ned. Kunstfyret gir unik kunstopplevelse og læring for flere grupper, i et unikt miljø. Besøkstallet kan kontrolleres slik at den sårbare naturen ikke forringes. Og alt dette er tilgjengelig for folk flest gjennom Kystleden…..

På Fyrsteilene i Oslofjorden lærer barn og unge om historie, kunst og natur i inspirerende omgivelser. Foto: Tony Larsson

Foto: Tony Larsson

 

Av Tor Bjørvik, konsulent, Vestfold

- Kulturminner på kart skaper større trygghet for at kulturminnene ikke blir ødelagt av forskjellige utbyggingstiltak. Samtidig får folk en bedre turopplevelse når den historiske sida i terrenget kommer fram i lyset.

Kulturminnekart er et rimelig vernetiltak og en effektiv måte å fortelle historien på.
Det meste av historien knytter seg til steder. Det at en vet hvor en hendelse skjedde, gjør  stedet mer interessant. Historien blir både mer realistisk og troverdig.

Det finnes ingen bedre måte å få fram den geografiske sida ved historien på, enn et kart.
Kartet viser hvordan terrenget er, hvor veien og stien gikk, hvor gårder, plasser, kverner, sager lå, og hvor jordene lå. Siden kartet viser alle kulturminnene samtidig, ser en sammenhengen i historien på en helt annen måte enn ved bare å se et kulturminne i marka.

Ved å sammenligne kart fra forskjellig tid, kan en få et oversiktlig bilde av den utvikling som har skjedd med veier, bebyggelse og dyrking. Kart med historie gir en bedre turopplevelse. Hvorfor ikke lære historie mens en samtidig får både naturopplevelser, frisk luft og mosjon?

Vern
Jeg vil hevde at kartfesting er det mest kostnadseffektive tiltak som finnes for å ta vare på kulturminner. En kan jo ikke ta vare på kulturminner som en ikke vet om. Når kommunen skal anlegge en vei, kan planleggeren av kartet se hva som finnes av kulturminner i området, og om mulig legge traseen slik at en unngår å ødelegge dem. Det har også vist seg at en grunneier som vet om kulturminnene på eiendommen, er mer motivert for å ta vare på dem. Svært mye skader på kulturminner kan skyldes uvitenhet.

Hvis alle spor etter kulturminnet skulle forsvinne, vil kartet for all framtid likevel vise hvor det har ligget. En historiker vil derved kunne skrive områdets historie omtrent like godt som om kulturminnet hadde ligget der. Jeg har lyst til å si at ofte kan det være vel så viktig å ta vare på historien om kulturminnet som selve kulturminnet.

Gjør-det–selv-metoden
I 2001 tok Vestfold fylkeskommune og Kommunenes Sentralforbund i Vestfold et initiativ for å få større fart i arbeidet med registrering av kulturminner i fylket.  Registreringen ble lagt opp etter ”gjør det selvmetoden”. Frivillige ble mobilisert i alle de gamle skolekretsene i kommunene. Deltakerne fikk utlevert kart og skjemaer, og gjorde en stor jobb med å intervjue eldre, undersøke forskjellige kilder og sjekke i marka. Ved å bruke lokale krefter, fikk vi en viktig effekt av prosjektet, i det kunnskapen om, og interessen for kulturminnene i nærområdet økte gjennom selve prosessen.
I alt er det registrert ca 12000 kulturminner i de ni kommunene som har vært med. Vi har lagt vekt på å få med også alle de kulturminnene som det ikke finnes fysiske spor etter i dag, fordi de har betydning for den lokale historien. I denne gruppa havner for eksempel en rekke nedlagte hoppbakker, idrettssletter og vaskeplasser.

Registreringene blir etter hvert lagt inn i digitale kart,  som brukes av svært mange kommuner i planleggingen.

Kartene, med innlagte kulturminner, blir brukt i den daglige planlegging i offentlige etater, samtidig som de danner utgangspunkt for å legge kulturminner inn på forskjellige turkart. På det planlagte kartet over turterrenget mellom Andebu og Ramnes - Langevannsterrenget - vil det komme med om lag 125 kulturminner. Også på den nye utgaven av Merkedamskartet til Tønsberg Turistforening vil det bli lagt inn kulturminner fra vår registrering.

Orienteringslagene i Vestfold og andre har også engasjert seg i kulturminnekart.
Manus for kartene er laga av Tor Bjørvik, og Leif Rebård i Rebård Kartservice, Sandefjord.

Av Wenche Flaa Eieland, kulturleder Birkenes

I 1998 ble det startet med kulturorientering i Birkenes. Den tidligere turorienteringen fikk en ny vri med at alle postene nå ble lagt til kulturminner og spesielle steder som forteller og viser den lokale historie. Derfor navnet kultur – orientering. Prosjektet er et samarbeid mellom Birkenes kommune, kulturkontoret og Orienteringsgruppa i Birkenes IL.

Innlandskommunen Birkenes på Sørlandet har om lag 4500 innbyggere. Kommunen er kjent for sine skoger og mange vann. Tovdalselva var en gang landets tredje største lakseelv.
Et eget hefte med bilder og tekst forteller om de ulike kulturminnene og følger med også et klippekort slik at alle må klippe på posten. Hver vår legges det ut 40 poster som står ute hele sommeren til ”elgjakta” begynner.

Orienteringen er blitt et meget populært tiltak og antall deltakere har økt for hvert år. Hver høst samles alle kultur-orientererne til felles avslutning med premiering og gjerne et foredrag om et lokalhistorisk emne. De siste årene er det solgt om lag 150 konvolutter som inneholder kart, kulturminnehefte med postbeskrivelser og klippekort.
Enkelte år er det valgt ut et spesielt historisk tema som flere av postene er med å synliggjøre. I 2003 var Tovdalselva og tømmerfløtingen tema. Da ble mange av postene plassert langs elva på f.eks fløtningsmurer,fløtningshytte, rester etter bomfester, bomhus, rester etter sagbruk,  osv. Målet med tiltaket er å få trim, kunnskap om lokalhistorien og bli kjent med  naturen i Birkenes

Hvert år er det ”kulturorienterings – frokost”  2.pinsedag på et utsiktspunkt i Birkenes. En naturlos er ofte med for å fortelle. Over 100 små og store deltar.
Trygve Løland, leder i Orienteringsgruppa i Birkenes IL, har vært primus motor for dette tiltaket og i 2004 fikk han Birkenes kommunes kulturpris for sitt arbeid med kulturorientering og engasjement innen orienteringsidretten.

Turorientering i Birkenes har blitt til Kulturorientering. Alle postene er lagt til kulturminner og steder med en spesiell historie. Foto: Wenche Flaa Eieland, Birkenes kommune