Foto: Kjersti Andresen, Gran kommune

Langt fra plass til alle på UNESCOs verdensarvliste
Riksantikvaren støtter plussprosjekter
Verdiskaping på dansk
Flere skal få dekket utgifter til arkeologiske undersøkelser

Bevare oss vel!

Foto: Riksantikvarens arkiv

- Bevare meg vel for deg, Peik! Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?" sa kongen.

Visst lurer Peik både konge og folk, men det er i folkeeventyrene. ”Å blåse liv” i tapte kulturminner er umulig. Ei heller lurer urovekkende og harde fakta oss. Status for automatisk fredete kulturminner i 18 kommuner er nedslående. Hele 658 kulturminner har rett og slett forsvunnet i årene mellom 1997 og 2004.

Av disse gikk 157 såkalt "lovlig" tapt fordi det er gitt dispensasjon på grunn av tungtveiende grunner i forbindelse med utbygging av veier, hyttefelt, grøftegraving og lignende. Mer alvorlig er det at av de 658 tapte kulturminnene, gikk 501 eller 75 prosent, ulovlig tapt. Uvitenhet om et kulturminne og manglende bruk av regelverket som skal beskytte dem, kan være en forklaring på hvorfor dette er mulig.

Automatisk fredede kulturminner er meget utsatte for tiltak innen landbruk, veibygging, legging av vannledninger og annen teknisk infrastruktur. Også utbygging av boliger, fritidshus og garasjer, ofte uten dispensasjon fra loven om kulturminner, gjør at kulturminner forsvinner. Hver kommune i hele landet skal melde i fra til Riksantikvaren hvis det skal bygges i områder hvor det er automatisk fre-
dete kulturminner. Slike meldinger blir ikke alltid sendt.

I de 18 kommunene som var med i undersøkelsen, var det i alt registrert og kartlagt 8775 kjente automatisk fredete kulturminner. Fram til utgangen av 2004 var antallet redusert til 7317 kulturminner som kunne gis betegnelsen "intakt".

De automatiske fredete kulturminnene er spor fra fortida som gravhauger, fangstgroper, hustufter, bautasteiner, steinrøyser og steinlegninger. Blant de ødelagte kulturminnene er det gravhauger av ulik størrelse som dominerer. Tapet vi står overfor dreier seg riktignok ikke om kongegraver, men om mindre kulturminner. I det store bildet er ikke disse på noen måte en mindredel av vår kulturarv. Er minnene rasert, er de borte for alltid.

De automatisk fredete kulturminnene representerer vår felles kulturarv og identitet. De har egenart og historie. Årvåkenhet kan hindre at meget verdifulle kulturminner forsvinner. La oss bevare denne kulturarven vel.

Riksantikvaren mener det er viktig å vise gode eksempler på at kulturminner kan skape verdier med turisme og næring for øyet. Miljømyndighetene vurderer derfor verdiskaping på kulturminneområdet som en av de tunge satsingene.

Nils Marstein
riksantikvar

Miljøvernminister Helen Bjørnøy har lansert et nytt regelverk om dekning av utgifter til arkeologiske arbeider ved mindre, private tiltak. Det er satt av 5,5 millioner kroner til slike tilskudd for i år.

Gravfelt i Vestfold. Her er det funnet spor fra jernalderen. I tilgrensende områder skal det nå brukes teknologisk verktøy som georadar og magnetometer som vil registrere mulige kulturminner i bakken. Fylkeskommunen berømmer grunneieren for positivt samarbeid. Foto: Jan Grønseth/Villmarksfoto.

- Staten skal nå i langt større grad dekke utgifter til arkeologiske arbeider ved mindre, private tiltak. Jeg er svært fornøyd med at dette regelverket er på plass, og jeg håper det vil føre til at flere arkeologiske funn blir innrapporter, sier miljøvernminister Helen Bjørnøy i en pressemelding fra Miljøverndepartementet.

I kulturminneloven heter det at ved mindre, private tiltak skal staten dekke utgiftene, helt eller delvis, dersom disse blir urimelig tyngende for tiltakshaveren. Dette kan være tiltak som bygging av egen bolig, garasje, vei etc.

I det nye regelverket legges det opp til flere endringer. Som hovedregel skal det gis full dekning når kriteriene i loven er oppfylt. Saksbehandlingen skal effektiviseres, og det skal gjøre en automatisk vurdering av dekningsspørsmålet i disse sakene.

- Jeg vet at det nye regelverket har vært ønsket og etterlyst av både tiltakshavere og av kulturminneforvaltningen, og jeg håper at det vil virke klargjørende og bidra på en positiv måte, sier Bjørnøy.

Det er for 2007 satt av 5,5 millioner kroner til slike tilskudd som forvaltes over Riksantikvarens budsjett. Det har tidligere kun unntaksvis blitt utbetalt tilskudd til arkeologiske undersøkelser ved mindre, private tiltak. Ordningen trådde i kraft 1. mars i år.

Mer informasjon om dekning av utgifter til arkeologiske arbeider ved mindre, private tiltak, er i rundskriv T-2/07.
Til Rundskriv T-2/07 »

Norge har i løpet av kort tid fått til sammen syv steder innskrevet på UNESCOs eksklusive liste over verdens viktigste natur og kulturarv. Senest i 2005 fikk Norge to nye steder innskrevet på den prestisjefylte UNESCO-listen. Det var det såkalte ”Vestnorsk fjordlandskap”, det vil si Nærøyfjorden og Geirangerfjorden, og de norske målepunktene på Struvemeridianen. Det et system av trigonometriske punkter som gjorde det mulig for den russiske geodeten Struve å bestemme jordklodens form og størrelse.

Vega. Vegaøyan ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2004. Foto: Birger Lindstad, Riksantikvaren

Disse innskrivningene har naturlig nok ført til stor oppmerksomhet om verdensarvlisten. Vi ser at det stadig flere ønsker å få sitt lokale natureller kulturmiljø skrevet inn. Det kan derfor være god grunn til å orientere om den internasjonale debatten om og de faglige og politiske føringer som styrer det norske arbeidet med denne listen.

UNESCO-konvensjonen
Listen har sitt utspring i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, UNESCO, sin konvensjon om beskyttelse av verdens kultur-og naturarv fra 1972, ratifisert av Norge i 1975. Det daglige arbeid med konvensjonen ledes av dens sekretariat, World Heritage Centre i Paris, og alle beslutninger om innskrivninger tas av World Heritage Committee, WHC, som består av 21 land valgt
av UNESCOs generalforsamling. Norge er medlem av denne komitéen i perioden 2003 til 2007.

Skjev fordeling
Listen omfatter i dag 830 steder, hvorav 644 er kulturarv, 162 natur og 24 blandede, såkalte ”mixed sites”.

I de senere år har det vært reist sterk kritikk mot at listen er ubalansert, i det det er langt flere kulturarvsteder enn naturarvsteder, og at Europa er sterkt overrepresentert i forhold til andre verdensdeler.

Allerede i 1994 vedtok WHC en global strategi for å bedre representativiteten på listen. Man skulle stimulere til at ikke-europeiske land, ikke minst utviklingsland, skulle fremme nominasjoner, og at man i større grad skulle få inn naturarven.

Da Norge stilte til valg til WHC, var det med en forpliktelse om lojalitet mot denne strategien. Det som skjedde etter 1994, var dessverre at det fortsatt var en stor overvekt av europeiske kulturarvsteder som ble sendt inn til nominasjon. Dette førte etter hvert til forslag om begrensninger i det antall steder hvert enkelt land kunne fremme, med et system som prioriterte underrepresenterte land og naturarven.

Det har vært stor strid om dette, ikke minst fordi det knytter seg stor prestisje og mange steder store økonomiske interesser til det å være et sted innskrevet på verdensarvlisten. I dette perspektivet er det grunn for Norge til å stoppe opp for å se på vår egen situasjon. I dag har vi på
listen, i tillegg til de tre steder som allerede er nevnt, Urnes stavkirke, Røros bergstad, Bryggen i Bergen og bergkunstfeltene i Alta.

Godt representert
Statistisk sett er Norge dermed særdeles godt representert om vi ser antallet steder som helhet. Selv om verdensarvlistens ideologi ikke er relatert til statistikk, men hva som er viktigst for menneskeheten, betyr dette at Norge i forhold til den internasjonale, kritiske debatt om listen må vise måtehold. Vi må i dag konkludere med at Norge på kultursiden er svært godt representert. Det er eventuelt våre naturverdier som fortrinnsvis må ligge til grunn for ytterligere nominasjoner.

Nærøyfjorden. Foto: Trond Taugbøl.

Kriteriet for innskriving
Hva er så kriteriet for at et sted skal innskrives? Konvensjonsteksten i seg selv sier at et sted skal være av ”outstanding universal value”, med andre ord noe som er fremragende i verdensmålestokk. Tolkningen av dette er også under kontinuerlig debatt i WHC. Til hjelp for dem som forbereder nominasjoner, er det formulert 10 kriterier som mer detaljert gir veiledning om hvilke krav som stilles. I tillegg legges det stor vekt på komparative studier, der den som fremmer en nominasjon må gi en oversikt over tilsvarende fenomener i andre land, og bygge opp en argumentasjon for hvorfor akkurat ens eget sted er best egnet til å representere denne natureller kulturarvtype på verdensbasis.

Nominasjoner fremmes av statsparten som har ratifisert konvensjonen, det vil si de enkelte lands regjeringer, og i Norge er dette i praksis Miljøverndepartementet.

Verdensarvstatus er altså ikke noe man kan søke om, men noe som oppnås gjennom en lang prosess der departementet fremmer en nominasjon. Denne blir så vurdert av internasjonale faglige interesseorganisasjoner, før deres innstilling blir lagt frem for WHC. Til hjelp i arbeidet med nominasjonene har Miljøverndepartementet Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren.

Flere norske steder på listen?
Hvordan er utsiktene for at flere norske steder skal komme inn på listen? Ut fra det som er sagt over sier det seg selv at dette nåløyet område er meget trangt.

Riksantikvaren har hatt i oppdrag fra Miljøverndepartementet å, i
samarbeid med Direktoratet, fremme forslag til ny tentativ liste.

Arbeidet har hatt følgende føringer:

• Det er fortrinnsvis steder som representerer naturverdier som skal føres opp.
• Stedene må representere verdier som ikke kan representeres bedre av steder i andre land.
• De steder som føres opp er til vurdering for nominasjon, og vil ikke nødvendigvis bli fremmet.

Riksantikvaren vurderte nærmere 20 forslag som var fremkommet på ulike måter, fra avisomtaler vi hadde registrert, enkle brev og til gjennomarbeidede prosjekter.  Etter grundige overveielser, blant annet med møter med noen av de meste interessante forslagene, kom vi sammen med Direktoratetet for naturforvaltning frem til å foreslå kun to steder:

• Svalbard som blandet kultur- naturarv
• Jan Mayen og Bouvetøya – naturarv og som en del av en transnasjonal serienominasjon.

Det siste forslaget forutsetter at det virkelig blir et internasjonalt samarbeid om en slik nominasjon. I tillegg til disse er en nominasjon av Lofoten under arbeid.

Kandidater
Det er også tre områder som er lansert som kandidater til den tentative listen, men der grundigere vurderinger opp mot den globale strategien og mer omfattende komparative undersøkelser internasjonalt må til, før man kan gi en endelig anbefaling til departementet:

• Industristedene Rjukan, Tyssedal og Odda
• Mortensnes samiske kulturminneområde
• Villreinfangsten. Snøhetta-Rondane-Reinheimen 

Her må vi se på blant annet vannkraftbasert, industriutbygging, andre steder i verden, samiske kulturminner må sees i forhold til andre aktuelle steder innenfor hele det samiske område, som også omfatter deler av også Sverige, Finland og Russland.

Villreinfangsten må sees i sammenheng både med andre steder der rein er en del av livsgrunnlaget og hva som finnes av andre fangstanlegg for andre dyrearter på listen.

Som man vil forstå er det lite rom for nominasjonsjoner av ytterligere steder til verdensarvlisten, og det er et langst tidsperspektiv også for de forslag som fortsatt er under vurdering.

Dette bør imidlertid ikke være noen bremse for de ulike lokalsamfunn å arbeide for det de finner viktige hos seg selv.

Urealistiske forventninger
Det er viktig å gjøre dette klart, slik at man rundt om i landet ikke spiller ressurser i arbeid basert på urealistiske forventninger om å oppnå verdensarvstatus. Det er lett å forstå at en slik drøm kan oppstå ut fra en sterk kjærlighet til de verdiene man har i sine nære omgivelser.

Riksantikvarens og Miljøverndepartementets oppgave er imidlertid å vurdere dette i et globalt perspektiv, og da er det ikke like selvfølgelig at disse har samme verdi for resten av verden.

Vi ønsker at man skal kunne føle glede over og trygghet i det egne, basert på hva det betyr for en selv og lokalsamfunnet. Dette avhenger ikke av at man kommer i selskap med den kinesiske mur eller pyramidene i Egypt, som er den type minnesmerker de som opprinnelig laget konvensjonen, hadde i tankene.

I det videre arbeidet med verdensarvspørsmål vil vi prioritere det å gi assistanse til utviklingsland i deres arbeid med å fremme nominasjoner, samt å styrke deres muligheter for faktisk å kunne ta vare på sin del av vår felles kultur- og naturarv.

Denne internasjonale solidaritet må være det overordnede prinsipp for det godt representerte og rike Norge!

Dag Myklebust, Riksantikvaren

Longyearbyen. Svalbard er foreslått til Norges tentative liste. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren.

I prosjektet ”Stedsutvikling Granavollen-St.Petri/Hadeland Folkemuseum” jobber Gran kommune for å sikre en bred og grundig forankring av utviklingsarbeidet for dette unike kulturlandskapsområde.

Av Kjersti Andresen, Gran kommune

Søsterkirkene på Granavollen er fra 1100-tallet. Begge ble utvidet i andre halvdel av 1200-tallet. Kirken til høyre i bildet er Nicolai-kirken. Den er viet St. Nicolaus som var barnas og de reisendes beskytter. Maria-kirken ligger til venstre og foran er klokketårnet. Foto: Rune Winum/Hadeland Reiseliv.

Visjonen i prosjektet er ”Vi skal ta vare på og utvikle det unike kulturlandskapet på Granavollen –St.Petri/Hadeland Folkemuseum,slik at det kan framstå som et nasjonalt mønsterområde for hvordan bruk og vern kan kombineres og være en ressurs for trivsel, kulturlivog verdiskaping”.

Prosjektet er finansiert av fylkeskommunen og Fylkesmannen i Oppland, Regionrådet for Hadeland og Riksantikvaren, i tillegg til Grankommune.

Formannskapet er styringsgruppe for prosjektet, og det er oppnevnt ei prosjektgruppe og flere arbeidsgrupper.

Verdiene i kulturlandskapsområdet
Strekningen på om lag fire kilometer mellom Granavollen – St. Petri/Hadeland Folkemuseum er kjerneområdet i et større kulturlandskap som i 1994 fikk status som nasjonalt verdifullt.

Mangfoldigheten og mengdene av kulturminner gjør området spesielt. Verdiene knyttet til bygninger og bygningsmiljøer, fornminner, veger og gutuer, er av nasjonal interesse.

Mest kjent er området for sine middelalderbygninger; Søsterkirkene på Granavollen, GamleTingelstad kirke, også kalt St. Petri, og Steinhuset på Gran Prestegard.

Den bergenske hovedveg knytter Granavollen og St. Petri sammen.Denne vegen er i seg selv et viktig kulturminne og er med i Statens vegvesens verneplan for gamleveger. Pilegrimsleden gjennom Gran følger Den bergenske hovedveg gjennom området.

Nordens Toscana
Kulturlandskapet bærer preg av å ha vært i kontinuerlig drift siden området ble bosatt. Landskapet har ikke gjennomgått så store endringer i nyere tid som mange andre jordbruksbygder på Østlandet.

Aktiv landbruksdrift preger området med fortsatt stort innslag av husdyrhold. Kulturlandskapet er meget artsrikt med stor variasjon av ulike naturtyper.

Både tettheten og variasjonsbredden i verdifulle forekomster er i følge eksperter imponerende høy.
Området kjennetegnes ved store naturverdier spesielt knyttet til åpen kulturmark, våtmark og skog.
Det bølgende kulturlandskapet har store visuelle og estetiske kvaliteter, og det er ikke uten grunn at området kalles Nordens Toscana.

Gjefsengutua. Den lille veiein går mellom gårdene. Veien er tegnet inn på gamle kart, blant annet et fra 1827. Foto: Kjersti Andresen, Gran kommune

Forankring
Det er utfordrende å forvalte verdiene og kvalitetene i området, både for den enkelte grunneier og for kommunen som forvaltningsorgan. Skal vi lykkes er vi avhengig av at organer/institusjoner med ulike interesser i området, har en felles forståelse av hvilke kvaliteter området har. Det er derfor lagt opp til en bred forankring i lokalmiljøet.

Prosjektgruppa består av Randsfjordmuseene, Kirken i Gran, Granavollen Vel, Landbrukets Fagråd, Steinhusets venner, Hadeland Reiseliv, i tillegg til kommunens representanter.

Det er god dialog med fagmyndighetene innen natur, kultur og landbruk i fylkeskommunen og hos fylkeskommunen og hos Fylkesmannen i Oppland.

Stedsanalyse
De siste årene har kunnskapen om verdiene i kulturlandskapet blitt stadig bedre. Denne kunnskapen har vært spredt i ulike miljøer og fagrapporter. Det har vært behov for å sammenstille denne kunnskapen som et grunnlag for videre utviklingsarbeid. Dette er gjort i "Stedsanalyse for Granavollen - St. Petri". Konsulentfirma Civitas, Geo og Landskapsfabrikken har utarbeidet analysen i nært samarbeid med prosjektgruppa. Stedsanalysen sammenstiller fakta om verdiene i området på en pedagogisk måte med bruk av mye bilder og kart. Det er lagt spesielt vekt på å analysere de visuelle og estetiske verdiene i landskapet, da dette er et tema vi har hatt lite kunnskap om tidligere.

Områdeplan
Som en del av prosjektet utarbeides det en områdeplan for det nasjonalt verdifulle kulturlandskapsområdet. Planen føres i pennen hos kulturminneavdelingen i Oppland fylkeskommune, og det er fylkeskommunen og Fylkesmannen som står som faglig ansvalig. Ei lokal arbeidsgruppe har bidratt aktivt i arbeidet.

Områdeplanen vil vise verdiene i området, foreslå forvaltningsregler, og foreslå endelig avgrensning av det nasjonalt, verdifulle kulturlandskapsområdet. Planen er ikke et juridisk bindende dokument, men kommunen kan forankre planen i bestemmelser og retningslinjer knyttet til kommunedelplanens arealdel.

Tiltak
I tilllegg til arbeidet med stedsanalysen og områdeplanen er det gjennomført ulike tiltak for å øke befolkningens kunnskap og engasjement knyttet til verdiene i området. Blant annet er det opprettet et samarbeid med den lokale barneskolen.

Det er også laget et turkart for området hvor de viktigste kulturminnene og andre severdigheter er avmerket. Sommeren 2006 ble det satt i gang et sykkelutleieprosjekt.

Steinhuset på Granavollen fra 1200-tallet, er den eneste ikke-kirkelige steinbygning fra middelalderen på landsbygda i Norge. Steinhuset sto på prestegården på Gran. Teoriene om hva huset var brukt til er mange. Muligens har det vært bolig for presten den gang han levde i sølibat, eller kanskje var det gjestebolig? Foto: Rune Winum/Hadeland Reiseliv

Videre utvikling
Interessen for området Granavollen - St.Petri/Hadeland Folkemuseum er stor og økende. det er flere prosesser som går papallelt, som kan bli viktige i videreføringen av Stedsutviklingsprosjektet. Viktige nasjonale prosesser er: Utvelgelsen av Pilegrimsleden som pilotprosjekt i verdiskapingsprogrammet, og Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementets prosjekt knyttet til spesielt verdifulle kulturlandskapsområder. På kommunalt nivå prioriteres kultur og næring som tema i prosjektet "Bo- og etablererregionen Hadeland". I Gran kommunes nylig vedtatte kommunedelplan for kultur er; kulturarv, stedsutvikling og næringsutvikling knyttet til kultur prioriterte satingsområder.

Grunnlaget som legges i stedsutviklingsprosjektet vil være et fundament for viktige vegvalg som må gjøres i tilknytning til framtidig utvikling av området Granavollen-St/Hadelan Folkemuseum.

Tre plussprosjekter fikk i etterkant av utvelgelsen av de 10 pilotprosjektene økonomisk støtte gjennom verdiskapingsprogrammet. Riksantikvaren fordelte 600 000 kroner på de tre prosjektene som en engangsstøtte. Bakgrunnen for dette var de mange søknadene til verdiskapingsprogrammet som viste et stort og voksende engasjement for kulturminner og verdiskaping.

Prosjektene som fikk et engangsbeløp var:

Hyllestad         
Kommunen vil ta i bruk ei over 1000 år lang kvernsteinhistorie for å fremme utvikling av lokalsamfunn og næringsliv.  Verdiskapingspotensialet som ligger i kvernsteinshistoria er knyttet til kunnskap om produksjon av kvernstein – forskning, formidling og næring.

Hurum
Prosjektet legger vekt på å ta i bruk kulturarven som ressurs for friluftsliv, rekreasjon og for utvikling av næringsliv og lokalsamfunn. Prosjektet er en oppfølging av en nylig vedtatt kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer.

Sandviken i Bergen
Prosjektet er et byområde med tre husbebyggelse og røtter fra 1700- og 1800-tallets internasjonale storhandel. Hovedtanken er å bruke potensialet som ligger i de tradisjonelle kulturminnene som grunnlag for å styrke lokalmiljøet. Med basis i bydelens identitet og kulturminner ønsker man å trekke til seg et variert næringsliv.

Kvernsteinsproduksjonen i Hyllestad går etter alt å døme attende heilt til 700 talet. Prosjektet er slett ikkje lite om vi reknar med storleiken på kulturminnet.

'Ingen må ta ei handkvern eller ein kvernstein i pant for då tek han livet i pant', står det skrevet i 5. Mosebok 24.6 Foto: Astrid Waage, Hyllestad kommune

Kvernstein i Hyllestad består av større og mindre steinbrot spreidd over eit 27 kvadratkilometer stort område på nord- og austsida av Åfjorden ytst i Sognefjorden i Sogn og Fjordane. Kvernstein var eit av produkta frå området. Mange av steinkrossa frå tidlig kristen tid på Vestlandet kjem også herifrå. Skiferen var òg brukt til å lage ulike steinprodukt som ljorestein og gravstein.

Til kvernsteinen nytta dei granatglimmerskifer der granatane måtte vere akkurat passe store, helst ikkje over to til fire millimeter. Det er valt ut 10 pilotprosjekt til å arbeide med verdiskaping på kulturminneområdet. Mange søkte om å få delta i programmet da

Riksantikvaren inviterte, og det var mange gode søknader og spennande prosjekt som dessverre ikkje nådde opp. Men ein liten, ubrukt budsjettpost på slutten av 2006 gjorde at vi også kunne gi midlar til nokre små, avgrensa prosjekt i tillegg til dei ti, mellom anna til prosjektet Kvernstein i Hyllestad.

Produktutvikling
Fram til 1100-talet var det små handkvernsteinar som vart produserte, men etter innføringa av vasskverner og møller i tidleg mellomalder, tok verksemda seg opp og frå no av vart også større vasskvernsteinar framstilte.

Størst var produksjonen i mellomalderen og då gjekk steinen mellom anna med båt til marknader i Noreg, Sverige, Danmark, Nord-Tyskland og Polen, men også vestover mellom anna til Island og Færøyane. Ikkje alle skipslaster kom fram dit dei skulle.

Fleire stader forliste båtar søkklasta med stein, til dømes er det funne over 500 steinar i Alverstraumen. Hyllestad var truleg det viktigaste produksjonsområdet i landet i tida fram til reformasjonen. Da tok Kvernfjellet i Selbu i Sør-Trøndelag over som det leiande industriområdet.

Verdiskapingsprosjekt
Da Hyllestad vart valt til å få eit eingongstilskot til kvernsteinsprosjektet så er dette knytt til formidlingsarbeid.

Arkeologar, geologar, historikarar og handverkskunnige driv kartlegging og registrering i området og har forskingsprosjekt gåande i regi av Norsk handverksutvikling, Norges geologiske undersøkelse og Universitetet i Bergen. Kunnskapen som forskarane kjem fram til vert formidla vidare. Gjennom lokalt engasjement er det utvikla eit utandørsmuseum i steinbrota og handverket og tradisjonane knytt til drifta er rekonstruert og bevart. Dette har ført til eit sterkt lokalt engasjement og frivillige i Kvernsteinslauget og skuleelevar driv mange aktivitetar i steinhoggarleiren. Ei bedrift – Åfjordstein - harført vidare den gamle kvernstein produksjonen ved å produsere handkverner, smykke og suvenirar av granatglimmerskifer. Produktutvalet til Åfjordstein byggjer på over 1000 års handverkstradisjon.

Hyllestadprosjektet er eit framifrå eksempel på korleis ein kan syne fram, formidle og nytte eit arkeologisk kulturminne utan store investeringar i oppføring av museum eller visningssenter. Her kan besøkande ta seg ein tur i området og reflektere over tidlegare tiders verdiskaping, og så kjøpe med seg ein suvenir frå staden når dei drar vidare. 

Hyllestadseminaret 
Kvar vår vert det arrangert Hyllestadseminar ei helg til endes. Målsetjinga er å spreie kunnskap om kvernsteinsdrifta og nærliggjande tema og å gjere lokalsamfunnet medvite om kva ressursar ein sit med, skal ta vare på og hauste av. 

På seminara har ein sett på handel og eksport av kvernstein, steinkrossane og korleis arkeologar og geologar trår i steinhoggarane sine fotefar. Dagene 21. og 22. april i år blir det femte seminaret arrangert. Ein vil no utvide perspektivet ytterlegare og sjå kvernsteinane i ein brukssamanheng.

I tillegg til føredrag vert det òg syn faring på hogststader, demonstrasjo nar av hogging av stein og maling av korn, og ikkje å gløyme mat og mattradisjonar.

Sissel Carlstrøm, Riksantikvaren

Ønskjer du å vite meir:
Kontakt Astrid Waage,
Hyllestad kommune
astrid.waage@hyllestad.kommune.no

Se også:
www.kvernstein.no
www.aafjordstein.no
www.ngu.no, sjå under Flere nyheter

Målsetting i prosjektet er å tilrettelegge for samarbeid mellom kommune, grunneier, kulturaktører og næringsliv om å istandsette, tilrettelegge og videreutvikle kulturminner og opplevelser knyttet til kulturminner innenfor Holmsbu-Rødtangenområdet. Kulturminnene skal kunne bidra til økonomisk verdiskaping på kort og på lang sikt, framgår det av Buskerud fylkeskommunes prosjektsøknad.

Dette er en dysse, som er en steinaldergrav. Den ligger syd i Holmsbu, mot Rødtangen. Det er funnet bare noen av denne typen i Norge. Foto: Geir Dyrnæs, Buskerud fylkeskommune.

Hurumhalvøya er rik på kulturminer både fra forhistorisk tid og fra nyere tid. Holmsbu-området er et område som knyttes sammen av historiske elementer og av kulturlandskapet som er nært knyttet til områdets beliggenhet langs fjorden.

Området har en karakteristisk småhusbebyggelse der enkeltobjektene dateres så langt tilbake som til 1700-tallet. Tettstedstrukturen er godt bevart. Veien sydover mot Rødtangen karakteriseres som et kulturminne i seg selv. Den slynger seg langs fjorden og følger naturlig terrenget og knytter enkeltelementene i miljøet sammen på en god måte.

Gammelt ladested
Holmsbu var et ladested fra 161700-tallet. På 1700-tallet ble det drevet uskiping av trelast med hollandske skip, og det vokste fram et lite tettsted rundt trelasthandelsvirksomhet og tilhørende funksjoner som gjestgiveri og handelsvirksomhet. Opp mot vår tid ble fiskeriet den viktigste næringsveien for Holmsbu, og i moderne tid er det turistnæringen som dominerer.

Prosjektets utstrekning
Holmsbu har en godt bevart tettstedsstruktur med mye verneverdig bebyggelse, hvorav en bygning er  det kjente Holmsbu gjestgiveri.  Også kulturlandskapet knyttet til  fjorden og veien langs fjorden til Rødtangen er svært interessante kulturminner. Tollstedet Rødtangen har historie tilbake til 1600-tallet som lossted, og har mye bevart bebyggelse fra 17-1800-tallet. Det er i første rekke disse områdene som vil bli omfattet av prosjektet, men senere kan det også bli aktuelt å inkludere andre deler av kommunen.

Skilting og merking
Hurum har en rekke arkeologiske kulturminner. Et utvalg av disse vil bli skiltet og tilrettelagt for ferdsel. En kulturminneguide vil bli utviklet. Både med tanke på en papir- og nettversjon.

I forbindelse med denne vil enkelte viktige bygninger som Holmsbu kirke, spesielle fritidsboliger og kulturmiljøene i Holmsbu, Rødtangen og Støa bli skiltet. Kulturminneguiden kan utvides til å gjelde hele kyststien i Hurum.

Istandsetting
Kulturminner som tømmer- og steinbrygger vil bli satt i stand. Dette vil føre til gjennoppliving av
tradisjonshåndtverk og skape ny interesse for gamle arbeidsmetoder.

Arbeidet kan gjennomføres av lokale håndverkere i samarbeid med de videregående skolene i området og slik sikre at kunnskapen overføres til en ny generasjon håndverkere.

Produksjon og utvikling
Det vil bli utviklet og laget kulturhistoriske produkter for salg, i samarbeid med lokale kunstnere, kunsthåndtverkere og bedrifter. Dette kan være klær, suvenirer, lokal mat eller liknende. I tillegg skal det utvikles historiske opplevelsesprodukter for reiselivsnæringen med temaer som er aktuelle for området. Dette kan for eksempel være guidete turer, historiske spill eller utstillinger med temaer som kunstnerlivet i Støa, forhistoriske gravskikker, skipsfart og trelasthandel eller liknende. Dette vil også skje i samarbeid med lokale aktører som bedrifter, skoler eller enkeltpersoner.

Minnefinnerne
Kommune og fylkeskommune har samarbeidet om et prosjekt for grunnskolen. Filtvedt skoles elever har vært ”Minnefinnere” i lokalmiljøet. Dette er et undervisningsopplegg som har som mål å avdekke og registrere den lokale historien. Prosjektet kan overføres og brukes på flere skoler i kommunen.

Prosjektet ”verdiskaping i kulturmiljøet” vil også føre til at lokalbefolkningen får større kjennskap til 
kulturminnene som finnes i deres eget nærmiljø. Det er bevilget 25.000 kroner fra Verdiskapingsprogrammet til prosjektet.