Omfanget av skader på og tap av landets gravhauger, gravrøyser, hustufter, veifar, boplasser og helleristninger er faretruende stort. Undersøkelser i to av landets bykommuner viser for eksempel at så mye som åtte av ti kjente forhistoriske kulturminner er blitt borte eller ødelagte i løpet av de siste tretti år, og utbygging i tilknytning til landbruk og veger er blant hovedårsakene til tapene. Vi kan ikke tillate at utviklingen fortsetter slik.

Sist høst ba Stortinget om en opptrappingsplan for kulturminnevernet, og Riksantikvaren har nå utarbeidet et underlag for Miljøverndepartementets arbeid med denne planen. Dette underlaget viser blant annet at prislappen for istandsetting og skjøtsel av arkeologiske kulturminner er 30 millioner kroner per år i løpet av de neste tjue årene. En sjettedel – eller 5 millioner kroner – er beregnet som bidrag fra kommunene og andre eiere av disse kulturminnene.

Mesteparten av våre eldste kulturminner redder vi likevel best ved å la dem forbli urørt der de er. Vi skal grave fram noe, men langtfra alt. Dette ganske enkelt fordi vi har all grunn til å regne med at det i framtiden vil være utviklet bedre metoder og andre spennende problemstillinger som kan få fram ny kunnskap og gi svar på hittil uløste gåter.

Vi skal også ta vare på helheten i miljøet. Fjerner vi kulturminner, må vi ha det klart for oss at selve landskapet endrer karakter. Når en gravhaug forsvinner, mister vi opplevelsen av "forfedrenes tilstedeværelse" i omgivelsene. Dette er også en grunn til at kulturarven ikke kan vike for tøylesløse utbyggingstiltak. I så fall blir både vi – og de som kommer etter oss - fattige på uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelse.

Kommune-Norge har en nøkkelrolle i arbeidet med å forhindre dette. For der et utrenet øye kan ha vanskeligheter med å se at en steinrøys skjuler viktige spor fra fortiden, kan kommunene skjerpe blikket og kartlegge dem gjennom arealplanleggingen. Dessuten kan kommunene bestemme seg for en arealbruk – eller arealpolitikk – som skåner kulturminnene. Hvis de vil.

Jeg tror det blir flere som vil i tiden framover. Ett blant flere gode tegn er den store interessen for sommerhalvårets aktiviteter på ulike utgravningsfelt. Folk er med andre ord ikke bare opptatt av det som er her og nå, men også av forhistorien, enten det er på hjemstedet eller ved bestemte reisemål. Dette er et engasjement som jeg regner med at også kommunene vet å verdsette og dra nytte av når de former våre daglige omgivelser.

Nils Marstein , Riksantikvar