En liten perle bak en nedtagget fasade

   

Et verneverdig hus på Langestrand. For barna var det et poeng at det som kan se fælt ut, både kan ha historie og framtid. Minnefinnerne fikk undersøke huset som har tømmerkjerne, noe ingen kunne vite på forhånd.
Foto: Hilde Woxen Stormark, Larvik Museum.

Det er nødvendig med nye knep for å finne gode løsninger for Larvik. Det er viktig med nye idéer når man vil ta vare på noe. Politikere og innbyggere må vite hvor fint det er med en spennende bydel. Det finnes utallige eksempler på at barn lærer om kulturarven. I Larvik er barns perspektiv en kilde til verdiskaping.

På sporet …
En minnefinner er mellom 10 og 13 år og på sporet av historien på Langestrand i Larvik. Finner kjente og hemmelige steder. Hører på gamle historier og forteller sine egne. Undersøker gamle, fine og nesten falleferdige hus. Sporer opp gamle veier og glemte plasser. Lager kart og merker av alt de finner. Tegner, måler opp, skriver historier, fotograferer, videofilmer og er minnefinner på 1000 andre måter. Minnefinnerne får hjelp og opplæring av Larvik kulturskole og Larvik Museum. I tillegg får de også god hjelp av Langestrands Nyttige Selskab.

Et kulturminne er....
For Rune, Liv og Hanne og vennene deres trenger minner slett ikke å være viktige eller offentlig kjent for å ha verdi. Deres rangering skjer ut fra helt andre kriterier enn de som er opplest og vedtatt av ”kulturminnevernet”. Eller - kanskje ikke? Det er nettopp det vi vil komme på sporet av og løfte fram i ”Bykattær, Sotingær og Sandlopper”.

Tittelen henspeiler på folk som bor i tre bydeler i det gamle Larvik. Hovedsaken er å få mer kunnskap om hva slags minner de er opptatt av og hvilke verdier som knytter seg til dem. Med økonomisk hjelp fra Riksantikvaren har Larvik fått muligheten til å starte pilotprosjektet, som i første omgang setter Langestrand og sotingene under lupen. Med en fortid knyttet til jernverk og sagbruk – men også til tradisjonene som sjøfartsby.

Framfor alt kan man lure på hva barn, som ferdes høyt og lavt, som kjenner hver krik og krok, synes er betydningsfullt. Og - hva mener de egentlig at et kulturminne er?

Minnefinnerne - elever fra Langestrand og Byskolen. Navnet fant de på selv. Foto: Hilde Woxen Stormark, prosjektleder Larvik Museum.

   

Jeg har en hemmelighet, jeg! Et sted som vi pleier å leke…”. Rune i sjette klasse tar oss med for å vise frem en luke ned til en rørgang i et delvis nedlagt industriområde, der han og kameratene av og til kryper ned og utforsker.

”Jeg syns at vi skal gå rundt å sette opp plakater på sånne gamle hus som bare står der og kanskje er ganske så falleferdige og som vi burde bevare og restaurere, eller hva det heter, for at byen vår liksom skal få lov til å bevares..” . Liv som går i femte klasse er opptatt av at bydelen hennes ikke mister det som er ”gammelt” men opprettholdes slik den ”alltid har vært”.

Eller som ”Hanne” i sjuende klasse sier:
”Jeg har lyst til at vi skal gå rundt på området vårt og filme og fotografere stedene som vi er på for at ingen skal ødelegge dem. Og så fortelle hva vi gjør der og kanskje filme det vi sier eller skrive det ned.”

Larvik ved et tidsskille
”Alle” kjenner utgravningene på Kaupang etter Skiringssal, Norges første by. Mange har hørt om grevskapstiden, om Herregården og Laurvig Hospital. Viktige kulturminner og kulturmiljøer med formelt vern og nasjonal status. At Thor Heyerdahl, Colin Archer og andre av byens store sønner har satt spor etter seg i bybildet vet alle fra Larvik. Men det finnes også en annerledes kulturarv – en ukjent og fascinerende side ved byens historie.

Larvik by står ved et tidsskille: Endringer og avgjørelser er av en karakter som ikke har hatt sin like siden jernbanen ble anlagt i 1881 og den siste store bybrannen for 100 år siden. Dette har utløst behovet for helhetlig byplanlegging – en kommunedelplan som skal behandles politisk neste sommer. Kulturminner og kulturmiljøer får en bred plass i planen – som en ressurs det er viktig å ta vare på og videreføre. Men det hjelper ikke med bestemmelser og retningslinjer alene. Det må engasjement og vilje til – sammen med kunnskap og nye, friske og smarte innfallsvinkler.

Denne gang kommer LA stå! kun i elektronisk utgave. Riksantikvaren er ikke den eneste i forvaltningen som må snu på krona i disse tider. Vi vet at et blad er noe man ofte tar med hjem, putter i vesken, titter i på bussen og har liggende på bordet for å lese i - når det passer. Vi beklager derfor at dere ikke får en papirutgave. Sparekniven skal vi imidlertid holde godt unna arbeidet med å ta skikkelig vare på sporene fra fortida. Her har vi alle et ansvar.

Forvaltningen av kulturarven er ikke noe døgnprosjekt, men en langsiktig oppgave. Nettopp derfor er det viktig å satse på å øke engasjementet og kunnskapen blant barn og ungdom. Det er å investere i framtida. Minnefinnerene i Larvik er et eksempel på dette. Elevene fra Langestrand skole og Byskolen finner spor fra fortida i sine nære omgivelser. Larvik er en av kommunene Riksantikvaren har gitt midler for å sette i gang pilotprosjekter med kulturminner i fokus.

Barn og ungdom er en viktig målgruppe for Riksantikvarens arbeid, og gjennom skoleverket treffer vi dem alle. Miljølære har i flere år vært en integrert del av undervisningen. Gjennom blant annet Nettverk for miljølære får elever verdier knyttet til kunnskap og opplevelser i hverdagen. Derfor ønsker Riksantikvaren å fokusere på kulturminneaktivitetene innenfor Nettverk for miljølære, og vil oppfordre alle skolene til å bruke disse aktivt i undervisningen.

Denne høsten gjennomførte MMI en undersøkelse på oppdrag for Riksantikvaren. Ikke overraskende viser undersøkelsen at det er den godt voksne kvinne og mann som mener at det er viktig å ta vare på kulturarven. Årsaken er at den gir kunnskap. Undersøkelsen forteller at interessen ikke er så stor blant barn og ungdom. Derfor er minnefinnerne et godt eksempel på hvordan interessen kan vekkes. Det kan være god økonomi å inspirere den oppvoksende generasjon til å lære og se.

Det kan være lønnsomt å bruke det gamle på nye måter. Kulturminnene har også betydning for en holdbar og samfunnsnyttig bruk av materielle ressurser. Bygninger og anlegg kan ha et stort potensial for gjenbruk. Gamle håndverksteknikker er ofte blant de beste, og kunnskap om hvordan de utføres, er viktig. Historiske farger i linolje får vi nå ferdigblandet på dagen hos de store fargehandlerne i landet. Kunnskap om bruken av linolje er en viktig kunnskap å ha med seg i et kommersielt forbrukersamfunn.

Kulturarven favner videre enn dette. Kulturminnene og kulturmiljøene forteller oss om den historiske utviklingen av de fysiske omgivelsene våre - og om menneskets forhold til hverandre og til naturen.

I et samfunn som blir mer og mer fragmentert og hvor det daglig oppstår døgnfluer, trenger vi kanskje mer enn noen gang det varige og bestandige, som kulturarven representerer. Vi trenger kunnskap om fortida for å kunne trå riktig inn i framtida. En investering som kan øke engasjementet og kunnskapen blant barn og ungdom er å tenke langsiktig. Det er de som en gang skal forvalte sporene fra fortida videre.

 

Nils Marstein
riksantikvar

Foto: SIT, Riksantikvaren

Pål Giørtz. Kulturvernets Fellesorganisasjon 
  

Barn og ungdom kan engasjeres gjennom praktisk arbeid og aktiv deltakelse. Dette er viktig. Det er vanskelig å skape engasjement rundt en glassmonter! La barna intervjue eldre, som for eksempel besteforeldrene. Dramatisering og visualisering gjennom å bruke datateknologi, kan spare mange ord og søvnige timer med forelesning! Med moderne utstyr kan barna ”få gå inn” i gamle Aker kirke slik den var i middelalderen, med hvitkalkede vegger, fargesterke bilder og annen lyssetting enn dagens! Eller opp på ruinene på Sørenga i Oslo så kunne middelalderbyen stige som en Fugl Føniks! Se, være i og ta på - så langt det er mulig - er viktig! Barna må også få ha nærhet til kulturminnene. Akademisk språk, noe faglige presisjon og forbehold må vike for enkelhet og spissformuleringer.

Marianne Roald Ytterdal, Fortidsminneforeningen

Foto: Fortidsminneforeningen

 

Aktivitet – aktivitet - aktivitet! Barn og ungdom handler. De vil røre på seg! Fortidsminneforeningen har derfor laget utstillingen DUS MED HUS. Vi har laget et billedark fylt med bygningsdetaljer, som vakre dører, spesielle vinduer, detaljer fra en bestemt periode. Deltakerne leter, ser, sammenlikner og diskuterer og står igjen med en praktisk og håndgripelig opplevelse av hva kulturminner er.

På Røros kommer annethvert år i august 15-20 ungdommer fra hele verden og deltar i UNESCO-prosjektet ”World Heritage in young hands”. Her er praktisk arbeid og nærkontakt med kulturminnene er den røde tråden. Fortidsminneforeningens søsterorganisasjoner på Malta fenger interessen med L’Art Helwa (www.kemmunet.net.mt/arthelwa/#) ”The President’s Award Scheme”. Grupper med ungdom mellom 13 og 19 år deltar sammen med skolene i aktiviteter som blir vurdert og premiert av presidenten på Malta. Nøkkelordene når det gjelder barn og ungdoms engasjement er: personlig deltakelse, praktisk handling, gruppemedlemsskap og premiering!

Dag Lindvik, Norsk Kulturarv 

Foto: Norsk Kulturarv

 

Å engasjere barn og ungdom i kulturminnevern betinger en helhetstankegang hvor hjem og skole er inkludert. Er kulturminnevernet en ”særidrett” for menn over 60? Hvor er kvinnene? Barns holdninger er i stor grad smittet over fra hjemmet. Vi må sette mer fokus på kulturvernets ”myke verdier”. Vi jobber med restaurering og grunnmurer. Kanskje skulle vi tenke like mye på farger, innredning, musikk, samvær, fortellinger og mat? Kort sagt: Helhetsopplevelsen. Hvor mange populærblader om mat og innredning finnes det ikke hvor kulturminner er representert? Klarer vi å tenke mer på helheten, får vi med kvinnene. Da får vi også med barna og ungdommen.

Norsk Kulturarv har erfart at å engasjere barn og ungdom gjennom praktisk arbeid, også er en hensiktsmessig måte å arbeide på. I tillegg er det viktig å forankre arbeidet i lokal historie og lokale personligheter. Ryddeaksjonene til Norsk Kulturarv gir rom for mestring for alle elever. Kulturminnevernarbeidet oppleves som positivt. Ved lokal forankring i skolene blir det resultater som legges merke til i lokalmiljøet. Stipendordningen som følger aksjonen bidrar til at skolene får anledning til å gjennomføre tiltakene.

Over 85 prosent av befolkningen mener det har stor verdi at vi som nasjon tar vare på våre kulturminner. Kari og Ola mener kulturarven er viktig fordi den gir oss kunnskap om felles historie. 

Signe Ihlen Tønsberg, Riksantikvaren

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bergkunstområdet i Alta viser bjørnejakt og fiske, men også scener med symbolske forestillinger om livet. Helleristningsfeltet Hjemmeluft i Alta står på UNESCOs Verdensarvliste. Foto: Arve Kjersheim, NIKU

I følge en undersøkelse MMI har utført for Riksantikvaren, er det bred enighet blant befolkningen om at kulturminner bør tas vare på. Rapport om befolkningens holdning til vern av kulturminner ble laget for å finne ut hva folk mener er de viktigste grunnene for å ta vare på kulturminnene, og om disse samsvarer med Riksantikvarens utgangspunkt.

Stor enighet – få skillelinjer
Undersøkelsen viser at det ikke er noen særlig forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder den generelle holdningen til om det er viktig å ta vare på kulturminnene. Heller ikke inntektsnivået i husholdningen ser ut til å skille befolkningen nevneverdig i spørsmålet om hvor stor verdi dette har. Geografisk er det også få skillelinjer, med ett unntak: Oslos befolkning skiller seg positivt ut. Hele 67 prosent av innbyggerne i hovedstaden mener at det har meget stor verdi å ta vare på kulturarven.

Kunnskap
At kulturminnene gir kunnskap om vår felles historie, er i følge undersøkelsen den aller viktigste grunnen til at folk vil ta vare på dem. Det er også av betydning at kulturarven gir verdier knyttet til opplevelser. Det viser at kunnskap og opplevelser går ”hånd i hånd”. Desto mer kunnskap vi har om kulturminnene – desto større opplevelser får vi.

Minst oppslutning får forhold som at kulturminner og kulturmiljøer har verdier relatert til bruk. Med andre ord vil dette si at å ta i bruk kulturminner til bolig eller næringsvirksomhet - som grunn for vern - får lavest oppslutning. Imidlertid faller argumentet om at riving av kulturminner er sløsing med ressurser - i bedre jord.

Gammel begeistring og ung skepsis
At ungdom kanskje er mer opptatt av snowboard enn stavkirker, skulle vel ikke overraske noen. Det er nemlig de godt voksne som er mest opptatt av å ta vare på kulturminnene. Går vi nærmere inn på bakgrunnstallene i undersøkelsen, finner vi at det blant folk i alderen fra 40 år og oppover, er rundt 60 prosent som synes det har meget stor verdi å drive kulturminnevern, mot 53 prosent for befolkningen totalt!
Det er nesten slik at jo eldre vi blir, desto mer verdifullt synes vi også vern er.

Utdanning og politikk
Av de ulike utdanningsgruppene i befolkningen er det de med høyest utdanning som er mest positive. Av de med universitetsutdanning sier 62 prosent at vern har meget stor verdi, mot 44 prosent blant de med ungdomsskole eller realskole som høyeste ferdige avsluttede utdanning.

Partipolitisk er skillelinjene klare. De som sympatiserer med Venstre eller SV, er de som er mest positive til vern. For disse to partiene er funnene høyere enn for de andre partiene. Vi ser en generell tendens i undersøkelsen til at holdningen til vern er mer positiv på venstresiden i norsk politikk, enn på høyresiden hvor FrP-sympatisørene skiller seg klart negativt ut.
MMI-undersøkelsen ble gjort i høst ved telefonintervju av 1001 spurte.

Nå kan du få blandet tradisjonell linoljemaling i historiske farger på dagen hos fargehandlerne. Mens vi før hadde et begrenset antall farger å velge mellom, eller måtte bestille to-tre uker i forveien, kan vi nå få blandet linoljemaling i et utall farger etter moderne systemer (NCS) hos en rekke fargehandlere rundt i landet.

Av Brita Nyquist, Riksantikvaren

Linoljemaling fordrer tradisjonell malingsteknikk. Malingen egner seg vel så godt på nytt som på gammelt treverk. Foto: Terje Norsted, NIKU

 

Gammelt som nytt
Visste vi det ikke, det gamle er ofte best! Riksantikvaren anbefaler linoljemaling som overflatebehandling på både gammelt og nytt treverk, av såvel tekniske som estetiske årsaker. Linoljemaling tar vare på trebygninger over generasjoner. Det viktigste med linoljemaling er at den lar underlaget få puste. Malingslaget slites ned fra utsiden, blir tynnere med tiden og bygger ikke tykke lag. Den er lett å holde ved like og den har 10 – 20 års levetid, avhengig av klimatiske forhold.

Penere med årene…
Riksantikvaren ønsker at tradisjonen med å bruke linoljemaling skal fram fra glemselen. Både for bygningenes ve og vel, og fordi malingsoverflaten eldes med verdighet. Flere mener at malingen bare blir penere med årene ved at den får en patina som beskriver alder og historie.

Tynne strøk
På 1970-tallet tok moderne malingstyper over markedet. De er enkle å bruke og ett dekkende strøk er ofte nok. Moderne maling viser seg av og til å bli for tett, slik at det kan oppstå fukt- og råteproblemer.
Samtidig med vår troløshet mot de tradisjonelle malingstypene, forsvant kunnskapen om hvordan en skulle bruke linoljemalingen. Det er derfor viktig at en setter seg inn i den gamle teknikken igjen, som er å:

• grunne med uttynnet linoljemaling på bart trevirke
• skrape malte flater
• vaske godt for å matte ned underlaget og øke evnen til vedheft
• male tynne strøk med pensel
• la det tørke godt etter hvert strøk

Samarbeid på tvers
For å vurdere linoljemalingens egenskaper under ulike klimatiske betingelser, har Riksantikvaren, sammen med Kystverket, Forsvarsbygg og Jotun AS, startet et prosjekt hvor malingens egenskaper over tid følges på en rekke verneverdige bygninger. Bygningene skal representere innland og kyst, sør og nord. Blant disse referansebygningene er fyret på Lindesnes, et militærbygg i Troms, St. Jørgen Hospital i Bergen og Hamsuns hus på Kjerringøy.
Riksantikvaren bruker Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU, som konsulent. NIKU har laget fargekart basert på tradisjonelle farger.

I Sauherad har vi to flotte middelalderkirker fra 1100-tallet. Begge kirkene – Sauherad og Nes - har de siste årene vært temmelig malingslitt. Særlig var det synlig utenpå tårnet og sakristiet på Nes.

Av Johannes Sand, kirketjener i Nes

Folk stilte opp, skrapte og vasket. Umalt treverk ble flekket over med fortynnet linoljemaling, for senere å males over med et heldekkende strøk. Foto: Johannes Sand

 

Utvendig maling av kirkene stod høyt oppe på fellesrådets prioriteringsliste over nødvendig vedlikeholdsarbeid, men pengene manglet. Bygdefolk som kom til gudstjeneste eller var ute for å stelle graver, kommenterte dette, og vi ble enige om at ingen av oss ville la vårt eget hus forfalle på samme måte. De sa også at hvis vi arrangerte dugnad, så skulle de stille opp.

Vi tok folk på ordet, satte oss som mål å få malt tårn og sakristi i løpet av sommeren 2003, og skrev om det i menighetsbladet. Midt i mai stilte det opp 12 ivrige personer som skrapte og vasket det hele med salmiakkvann, i følge Riksantikvarens råd. Utover sommeren ble alt umalt treverk flekket over med fortynnet linoljemaling, for senere å males over med et heldekkende strøk. Kirketjeneren utførte en god del av dette arbeidet, Sauherad Lions stilte opp til dugnad, og ellers folk fra bygda. Mange som ellers ikke har for vane å stille så ofte til gudstjeneste.

En av våre lokale campingplasser synes dette arbeidet var så viktig at de stilte med gratis lift ved dugnadene. Penger til maling hadde vi heller ikke, men vi oppfordret folk som ikke kunne delta i dugnad, til å bidra økonomisk i stedet. Slik dekket vi alle malingsutgifter.
En ting som er veldig viktig ved dugnad som dette, er god mat. Å sette seg ned rundt et bord og spise, gir et flott fellesskap. Det eneste vi har fått høre fra de som deltok, var at vi bare måtte si ifra igjen ved neste dugnad.

Vi vet at det i hovedsak er kommunene som er ansvarlig for å skaffe økonomi til vedlikehold av kirkene i Norge. Mye nødvendig vedlikeholdsarbeid blir ikke utført på grunn av trange økonomiske rammer og vanskelige prioriteringer. Mye vedlikeholdsarbeid kan ikke utføres på dugnad, men vi grep fatt i noe vi kunne gjøre, og bygdefolket stilte opp.

Campingplassen stilte med gratis lift. Folk som ikke kunne delta, ble oppfordret til å bidra økonomisk i stedet. Slik ble malingsutgiftene dekket. Foto: Johannes Sand.

 

En huseier må nå fjerne en dukkestue og en betongsåle for en større garasje som er ulovlig satt opp på et fredet kulturminne. Saken har pågått i to og et halvt år.

Av Marie Finne og Signe Ihlen Tønsberg, Riksantikvaren

Miljøverndepartementet har nylig vedtatt at en huseier i Østfold må fjerne en dukkestue som er satt opp på en fredet gravhaug uten tillatelse. En betongsåle må også fjernes. Denne var planlagt til en fire meter høy garasje med plass for to biler. Byggingen av garasjen ble stoppet fordi den ligger i sikringssonen til gravhaugen. Eieren hadde klaget saken til Miljøverndepartementet, etter at Riksantikvaren i mars i år krevde fjerning av begge byggetiltakene. Han fikk ikke medhold fordi gravhaugen er et fredet kulturminne. Eieren kjente til at det lå en gravhaug på tomta. Det var ingen unnskyldning at han ikke kjente til regelverket.

Kommunen plikter å opplyse byggherren om hvor fredete kulturminner ligger, og må være sikker på, når det gis byggetillatelse, at kulturminnet ikke blir skadet. Kommunen har også plikt å melde fra til kulturminnemyndigheten i fylkeskommunen når et kulturminne er truet. Dersom kommunen forsømmer seg her, anses det som et brudd på kulturminneloven som kan føre til anmeldelse og straff.
Alle automatisk fredete kulturminner er beskyttet med en sikringssone rundt på fem meter. De fleste er registrert på kart, så det er lett for kommunen å finne ut hvor de er.

Gravhauger er automatisk fredete kulturminner som i kraft av alder og informasjonsverdi er de viktigste kildene til vårt lands tidligste historie. Alle kulturminner fra før 1537 og samiske kulturminner som er eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven.

– Vi har dessverre tapt et kulturminne som vi ikke kan få tilbake, sier seksjonssjef for bygningsvern og regional forvaltning hos Riksantikvaren, Ulf Holmene. Orgelet som gikk tapt i brannen i november i Gjerpen kirke i Telemark, sto på den foreslåtte vernelisten over orgler.

Listen er under utredning i forbindelse med arbeidene med å lage en landsomfattende verneplan for orgler i Norge.
Gjerpen kirke er en middelalderkirke, som er bygget på i 1781 og 1871. Alle bygninger fra før reformasjonen (1537), blant dem alle middelalderkirker, er automatisk fredete etter kulturminneloven. Det vil si at hele kirken med inventar er fredet, inkludert de delene som er yngre enn fra 1537.

Sjeldent instrument
Orgelet, som er en del av det fredede interiøret i Gjerpen kirke, ble laget i 1962 av et av Sveriges aller fremste orgelbyggerier. Instrumentet var satt på den foreslåtte vernelisten fordi det var en typisk representant for stilidealene som rådde på 1960-tallet. Det var samtidig et sjeldent og eksklusivt instrument i norsk sammenheng. I Sverige finnes det flere bevarte eksemplarer. Gjerpen kirke er en korskirke med interiør av Emanuel Vigeland (1875-1948). Riksantikvaren skal vurdere skader og tap i kirken.