Ramsalte utfordringer langs kysten

Kystkulturen skal opp og fram. Vi skal prioritere og jobbe for at sporene fra fortida i kystsonen kommer i fokus. Med regjeringens forslag til budsjett for 2005 skulle det love godt for å løfte og fremme kystens kulturminner og miljøverdier. Disse er ressurser i utviklingen av kystsamfunnene. Nærmere 80 prosent av landets befolkning bor i kystsonen.

På oppdrag fra Miljøverndepartementet har Riksantikvaren foreslått å etablere et prosjekt i Nordland for utvikling av lokalsamfunn og næring med utgangspunkt i kulturarven. Lofoten er utvalgt som sted der gode krefter skal jobbe på lag.Kunnskap og erfaring fra dette arbeidet skal igjen komme andre kystregioner til gode, både i Nordland og i resten av landet. Ytre Helgeland med Vega vet allerede å dra nytte av statusen det er å komme på Unescos verdensarvliste. Sogn og Fjordane er i startgropa med et samarbeid med Fiskeridepartementet om kystens kulturarv som ressurs. Riksantikvaren ønsker også dialog med andre fylkeskommuner og med Sametinget, for å finne fram til egnede plattformer for videre kystkultursatsing. En arena for dette vil være det årlige kystkulturseminaret som arrangeres i fellesskap av Riksantikvaren, Kystdirektoratet, Fiskeridirektoratet og ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum utvikling). Arrangementet neste år blir i Stavanger.

Selv om fokuset tidligere mye var rettet mot innlandskulturen, med laftede stabbur på storbondens gård, ble også kystens kulturminner sett på som verdifulle å ta vare på. Men de har vært underrepresentert. Den første fredningen av kystens kulturminner skjedde allerede på 20-tallet med det gamle handelsstedet Rugsund i Bremanger i Sogn og Fjordane. Flere fredninger skulle komme siden. I Kulturminneåret i 1997 var det en bred mobilisering for kystkulturen og kulturminnene ved innlandsvann. Et stort antall fyr og tåkeklokker er i dag fredet. Fartøy tas vare på, godt støttet av sterke ildsjeler i det frivillige. I tidlige tider var kyststedene nært knyttet til fiske, båtbygging, handel og næring. Gamle sjøboder og kaianlegg som nå er i satt i stand, vitner om dette.

I dag har byer og steder langs kysten potensial for ny næring hvor kulturminneverdiene står sentralt. Risør har gjennom å bevare Den hvite by ved Skagerrak, lykkes i å kombinere identitetsbygging og næringsutvikling. Byen skapte seg en profil som kunst-, kultur- og trehusby, noe som ligger til grunn for de fleste utviklingstiltak i byen. Risør er en av Sørlandets eldste byer. Da byen var utskipningshavn for tømmer til Holland fra 14-1500-tallet vokste en bystruktur frem.

I Nordhordland er det etablert et prosjekt med flere kommuner som tar for seg kulturhistorien langs den ”indre farlei” fra Bergen og nordover til fylkesgrensen til Sogn og Fjordane. På bakgrunn av dokumentasjon, vern, formidling av kulturminner, kulturmiljøer og landskap langs den gamle tørrfiskleia satser kommunene på felles tiltak  og utvikling av identitet og næring.

Når vi nå skal stake ut kursen framover, skal vi dra nytte av kystens kulturminner inn i en ny og bredere sammenheng. I dag er det flere aktører med tilknytning til kystsonen som erkjenner behovet for samspill og koordinering mellom ulike myndigheter og over fag- og sektorgrenser. Den historiske kystkulturen er en ressurs i tiden som kan utnyttes.

Nils Marstein, desember 2004

Eit løft i kulturminnepolitikken

- Eit løft i kulturminnepolitikken gjer kulturminna til eit viktig tema både i Stortinget og blant folk flest, seier miljøvernminister Knut Arild Hareide. Over nyttår legg han fram den første stortingsmeldinga om kulturminne på 18 år.

Av Signe Ihlen Tønsberg

- Kulturminne har alltid vore ein naturleg del av livet mitt. Det er difor med stor glede eg no har fått ansvaret for dette området som statsråd, seier miljøvernministeren, som fortel at spesielt kystkulturen blir eit viktig satsingsområde i framtida.
- Med det omfattande arbeidet Miljøverndepartementet har gjort for å verne nasjonalparkane, kan vi no slå fast at fjellområda langt på veg er sikra. Framover vil eg prioritere kystsona. For kulturminnevernet omfattar heile mangfaldet av kulturminne og kulturmiljø som finst langs kysten. Hareide meiner at tilgangen til strandsona er markert som ei viktig sak allereie.

- Eg er stolt av at Noreg er eit føregangsland når det gjeld å sjå samanhengen mellom natur og kultur, seier miljøvernminister Knut Arild Hareide. Foto: Miljøverndepartementet.

Kunnskap
- Kulturminna har stor verdi for oss. Dei opplevingane dei gir og den kunnskapen dei ber med seg til neste generasjon, er grunnleggjande. Dei er ein del av det verdigrunnlaget som vi skal byggje liva våre på. Nøkkelen til dette er kunnskap. Dei som har kunnskapen har òg eit engasjement.
Då 32-åringen frå Bømlo var gutunge opplevde han bestefaren som laga og reparerte gamle fiskereiskapar som teiner og ruser.
- Desse reiskapane greier ikkje vi etterkomarane å reparere i dag. Kunnskapen gjekk ikkje vidare til neste generasjon. Dette er synd, synest Hareide.
- Eg trur vi kan ha ulike tankar om kva kulturminne er. Det kjem an på kor vi kjem ifrå og kva slags oppvekst vi har hatt. Bestefar fortalde meg soger om livet på Bømlo i gamle dagar. I barndommen leika eg mellom buplassar frå steinalderen, og Moster gamle kyrkje vart etter kvart ein kjær plass for meg.

Nye verdiar
- Kulturminna har ein verdi som ikkje kan målast i kroner og øre, men dei kan ha eit stort potensial for lokal verdiskaping. Å investere i kulturminne kan gi oss verdiar og inntekter.
Hareide meiner at fleire av kulturminna kan brukast slik at dei skaper nye verdiar for samfunnet.
- Dei stadene eg har besøkt, har gitt meg eit visst inntrykk av dei verdiane vi forvaltar og kva for ressursar som ligg i dei:
Til dømes fortel han om Tungenes fyr på Jæren som eitt av mange karakteristiske fyranlegg langs kysten. Desse anlegga har no i stor grad fått ein bruk som gjer at folk kan besøke dei. Hareide fortel også om besøket på Urban sjøfront i Stavanger der dei har teke i bruk gamle industrilokale - mellom anna eit bryggeri -  til kulturhus.

Handling lokalt
- Utgangspunktet mitt er at kommunane veit best kor skoen trykkjer. Dei må difor ha godt lokalt handlingsrom. Kommunane må likevel vere klar over at dette er fridom med ansvar – at dei har eit ansvar for å ta vare på nasjonale verdiar.
Miljøvernminister Hareide seier at mesteparten av kulturminna blir sikra av kommunane gjennom bruk av plan- og bygningslova.
- Kulturminnelova og plan- og bygningslova er begge reiskapar for å ta vare på både kulturminne og kulturmiljø, seier han.

Samla miljøpolitikk
Miljøvernministeren seier han er stolt av at Noreg er eit føregangsland når det gjeld å sjå kulturminne som ein viktig og naturleg del av den samla miljøpolitikken.
- Mellom anna er samanhengen mellom kultur og natur viktig for å forstå den kulturhistoriske utviklinga. Kulturminne har mykje til felles med natur og friluftsliv, med planlegging og med ressursar og forureining. Friluftslivet sitt år i 2005 vil bli eit særskilt høve til å syne denne samanhangen. I tillegg til naturopplevingar er oppleving av kulturhistoria ein viktig del av friluftslivet, seier Hareide.

Tegning fra Utsira fyr i Rogaland hentet fra Riksantikvarens arkiv

Nytt norsk verdensarvområde

For første gang på nesten 20 år har et nytt område i Norge kommet med på Unescos verdensarvliste: Øyriket Vega i Nordland er nå skrevet inn på lista over verdens ypperste natur- og kulturarv. 

av Marianne Moltke-Hansen

Området er på 1037 kvadratkilometer og består av over 6500 øyer, holmer, skjær og hav.  Det ligger i Vega kommune på Helgelandskysten. Sammen med gruntvannsområdet rundt øyene, framstår det som et levende vitnesbyrd over menneskenes liv og virke langs en ekstremt værhard kyst. Her kan man se hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 årene har opprettholdt en bærekraftig levemåte, basert på den unike tradisjonen med ærfugldrift, ikke minst takket være kvinnenes innsats.

Fra Skjærvær på Vega. Foto: Birger Lindstad

Vegaøyan er et spesielt åpent kulturlandskap, med et mylder av undervannsskjær og grunner. Kulturlandskapet består av havgårder, beboelseshus, uthus, naust, egne hus for ærfuglene (ea), slåtte- og beiteholmer og samferdselsinstallasjoner, som fyr, lykter og andre sjømerker til hjelp i farefulle og ureine farvann. Dette spesielle landskapet bærer preg av nøysom kultivering, lokaltilpasset bebyggelse, basert på kunnskap om de lokale naturforholdene, og små spor etter generasjoners møysommelige slit helt ytterst ute i havgapet.

Egg- og dunværene
De grunne havområdene rundt Vega utgjør Norges største arkipelag og har til alle tider vært et generøst matfat med rike forekomster av fugl og fisk. Fram til 1950-60-tallet var de fleste av øyene bebodd. Nå er de stort sett avfolket, men i sommerhalvåret drar øyfolket ut for å ta vare på husdyret sitt, ea. Grunnhavet og mylderet av øyer er den viktigste årsaken til at vi finner de største og fleste dunværene på Helgelandskysten og på Vega-øyene.

De beste dunværene lå lengst ut mot havet. Rundt 1900 hadde et par av de store gårdene rundt 800 rugende ærfugl hver, og trolig var tallet enda høyere på slutten av 1800-tallet. På de mindre øyene var det vanlig å ha 200-300 ærfugl på hver gård, men 400-500 fugler var ingen sjeldenhet. Nå er driften redusert i alle egg- og dunværene, men noen holder fortsatt tradisjonen i hevd, og det arbeides for å øke bestanden av hekkende ærfugl.


Ærfuglen har blitt sett på som husdyr på Vega. Egne hus har de også. Foto: Birger Lindstad

Historien bak
”Det ligger eit utvær utmed havet, som ein både fangar sel og fugl på, og som frå gammalt av legi til den garden Grankjel åtte…” skriver Snorre i sagaen om Olav den hellige. Hårek fra Tjøtta krangler med høvdingen på Dønna om retten til godene fra et utvær. I Egils saga fortelles det at Torolv Kveldulvsson hadde eggvær. I 890 beretter hålogalendingen Ottar til kong Alfred i England at han på sin ferd til Bjarmeland, mottok ”Fugla federum” (fuglefjær) som skatt fra samene. Dette viser at dun og egg var en kjent handelsvare allerede i vikingtida.

Kanskje var ærfuglen det første husdyret på disse traktene? Vi finner spor etter den i steinalderens kjøkkenmøddinger og på helleristninger. Egg og dun har alltid spilt en viktig rolle for kystfolket, både som kosttilskudd og som inntektskilde. Tilgangen til disse ressursene har bidratt til å bestemme bosettingsmønsteret mange steder i Nord-Norge. De gamle jordbøkene fra 1400-1600-tallet nevner ofte egg og dun som en del av gårdens herligheter. Erkebiskop Olaus Magnus omtaler egg- og dunvær i sin historie fra 1555 om de nordiske folkene.

Fra slutten av middelalderen øker omsetningen av dun og fjær ute i Europa. Trolig er det en del av lasten om bord i jektene som seiler tørrfisk og andre produkt fra Nord-Norge til Bergen for eksport videre ut i Europa. Opparbeidingen av dunvær skjøt derfor fart på denne tida, og for å sikre seg duna og eggene, begynte væreierne på 1600- og 1700-tallet å fredlyse egg- og dunvær.

Fuglevokterne
Tradisjonen med ea som husdyr er truet fra mange hold. En hel næring kan forsvinne hvis ikke noe blir gjort. Fraflyttingen fra øyene er kanskje den største trusselen. Når folket flytter fra dunværene og ingen lenger fôrer fuglene, reirer og verner dem, flytter også fuglene. Ea trenger vern, for hun har mange fiender. Den verste er villminken, som er vernet i fuglenes hekketid. De siste årene har også oteren herjet i ærfuglreirene. Oljeutslipp og jakt er andre trusler mot ærfuglbestanden.

Ærfuglen har blitt sett på som et husdyr, et ”hellig” dyr, på Helgeland. Den har vært fredet, beskyttet av både menneskene og lovene deres. Omsorgen med reiring og verning har lært fuglen at mennesket ikke er noen trussel.

Kilde: Vega som verdensarv (www.verdensarvvega.no)

 

Hva er verdensarv?
Å bli nominert som verdensarvområde, innebærer ikke noen ny form for vern, men er en ekstra anerkjennelse og status. En plass i det gode internasjonale selskap betyr likevel at man lokalt må foreta et verdivalg når det gjelder den framtidige bruken av arealene og ressursene, for å unngå en utvikling som ødelegger eller forringer de verdiene som gjorde at området kvalifiserte til en plass på lista.

Erfaringene viser at de områdene som har kommet på verdensarvlista, har opplevd en generell økning i turisttrafikken, og de av dem som bevisst har satset på å utnytte statusen, er de som opplever den største effekten gjennom økt aktivitet og næringsutvikling.

Begrunnelse fra Unescos verdensarvkomité

• en unik tradisjon med ærfugldrift som har vedvart i området i mer enn tusen år
• et menneskeskapt landskap som er et vitnesbyrd om mennesker som har utviklet særegne og enkle levemåter i et ekstremt værhardt område rett sør for Polarsirkelen
• det lange og sammenhengende samspillet mellom menneskene og landskapet som gjenspeiler en bemerkelsesverdig kontinuitet i kulturen
• den nøkkelrollen kvinnene spilte i ærfugldriften og den påfølgende produksjonen av et høykostprodukt som ble en del av den hanseatiske handelen
  

 

Det gror i Tønsberg

Tønsberg kystkultursenter har som bærende prinsipp at kystkultur skal formidles gjennom aktivitet. Aktørene skal også føle at de får mer igjen enn de yter.

Av Per Olaf Lia, styreformann

Trosvikgubben flytter Riggerloftet fra Kaldnes til kystkultursenteret. Foto: Idefagskolen

Da senteret ble etablert, gjennomførte vi en gjennomgripende diskusjon om prosjektfilosofi. Vi tok utgangspunkt i Forbundet Kystens vedtekter, som har som bærende prinsipp at kystkultur skal formidles gjennom aktivitet, ikke passiv museumsformidling. Dette forutsatte en bred deltakelse fra mange aktører.

Det andre prinsippet er forutsetningen om at alle aktører skal oppleve en merverdi i forhold til deltakelse og ressursinnsats. Dette vil si at alle skal føle at de får mer igjen enn de yter. Vi skal ikke "selge en krone for en krone og 10 øre, men for 90 øre”. Og så skal vi heller selge "den samme krona" flere ganger! Vi har henvendt oss mot fem ulike typer "eiere" eller deltakere i prosjektet:

• Privatpersoner med verneverdige fartøyer og/eller et ønske om kulturell aktivitet i et skapende fellesskap.
• Arbeidsmarkedsetaten med behov for konkrete og godt ledede bygningsprosjekter.
• Tønsberg kommune med et behov for å oppgrader et falleferdig og ikke forretningsmessig rehabilitert område.
• Vestfold fylkeskommune ved fylkeskonservatoren med et behov for, eller ønske om, å ta vare på verneverdige og historisk interessante bygninger.
• Private sponsorer med god økonomi og behov for møte- og forsamlingslokaler.

Krambod med salg av antikviteter og ”nips” under kystkulturdagene. Foto: Egil Magnus Wiik

For alle typene har vi sett på hva som skaper merverdi. Så tilpasset vi konseptet, prosjektframdriften og det sosiale miljø etter dette.

Privatpersonene har fått tilgang til kaier, slipp, verksteder, trivelige møterom, et faglig og sosialt fellesskap med mange trivelige arrangementer. De har kvittert med 70 000 dugnadstimer og en verdiskaping beregnet til sju millioner kroner.

Arbeidsmarkedsetaten har tilgang til et godt ledet prosjekt, omtanke for og oppfølging av langtidsledige. De har kvittert med godt og vel 50 arbeidstakere i tidsbestemte kontrakter i tillegg til kontanter i form av "riggermidler" som har muliggjort anskaffelse av verktøy og maskiner.
Kommunen har fått oppgradert et meget nedslitt område med liten kommunal innsats der private aktører ikke ønsket å gå inn. De har kvittert med tomta, noen infrastrukturelle investeringer, som kloakk og tilknytning til renseanlegg, i tillegg til delvis strømrefusjon og noen bevilgninger over kulturbudsjettet.

Fylkeskommunen har fått oppgradert verneverdige, men kondemnable bygninger og har kvittert med finansielle bidrag over budsjettene for støtte til verneverdige bygg, i tillegg hjelp til å få penger til lokale kulturbygg.

De private sponsorene har fått tilgang til spennende møtelokaler gjennom å kjøpe bruksrettigheter og har kvittert med sponsormidler i form av penger og/eller gratis leveranse av varer og tjenester.

 

Fra kystkulturdagene Foto: Egil Magnus Wiik.
 
Tønsberg kystkultursenter
Den ideelle stiftelsen Tønsberg kystkultursenter har som formål å restaurere den gamle ubåtstasjonen i Tønsberg, etablere og drive senteret som ligger på Nøtterøy ved kanalen i byen.
Stiftelsen eier bygningene og har ansvar for restaureringsprosessen. Organisasjoner, venneforeninger og brukergrupper disponerer deler av bygningene.
Det er i overkant av 300 i stifter- og brukerorganisasjonene. Alt i alt er det lagt ned 70 000 dugnadstimer fra oppstarten i 1992. Verdiskapingen er taksert til 14 millioner kroner.

"Uryddige individualister i flokk"

Det er i år 25 år siden Forbundet Kysten ble stiftet. Forbundet er en frivillig organisasjon for alle som er interessert i alt som har med kysten å gjøre.

I forbindelse med jubileet har forbundet utgitt jubileumsboken ”Uryddige individualister i flokk”. Boken er en reise gjennom forbundets utvikling i disse årene. Forfatter er historiker Geir Berge.

Frem til 1970-tallet hadde det i liten grad blitt fokusert på kystkultur. Andre deler av den norske kulturarven hadde fått atskillig mer oppmerksomhet. Den fysiske kulturarven langs kysten sto i fare for å bli ødelagt.  På 70-tallet ble det dannet flere lokale lag og foreninger som ønsket å ta vare på gamle fartøy eller båttyper. For å få en slagkraftig organisasjon som kunne verne disse kulturskattene ble det bestemt at de skulle samlet i et felles forbund.

Jubileumsboken kan bestilles hos Forbundet Kysten (www.kysten.no)

Astaddalen brukt til rekreasjon

Velforeningen bygde ei gangbru over elva  - og vips fikk området tilgang til 40 parkeringsplasser! Bygdelaget har tilrettelagt en badeplass med atkomst for rullestoler. Gjestekaia er under fundamentering. Skoleelevene er med på laftedugnaden sammen med museumslaget. Speiderne har satt opp et felles sanitærbygg med wc. Dette er blant resultatene av pilotprosjektet i Astaddalen i Gjemnes kommune.

Av Odd W. Williamsen, Nordmøre Museum

Den lokale skolen, Batnfjord skole, har lagd og framført sitt eget skuespill – Tidene møtes i Barknafjordir – basert på den lokale vikingtida. Noe av handlingen foregår nettopp på Astad. Overskuddet fra forestillingen gikk til klassetur til Borg vikingleirskole. Kommunen utgir i høst ei bygdebok for dette området. Speiderne arrangerte leir med 100 deltakere. Kulturminnevandringer er gjennomført.

Fra å være et tradisjonelt landbruksområde, blir Astaddalen nå brukt til fritids- og rekreasjonsformål. Kulturminnene og installasjonene ligger tett. Fra naustrekka er det både nygrusa gangvei og badeplass. Foto:Olaf Nilsen

Når kopien av kvernhuset er på plass ved siden av det gamle, skal alle få lære å male korn. Natursti langs det idylliske elveløpet skal ryddes i høst. Mange delprosjekter står i kø: kulturminnene skal kartfestes, foto skal samles inn, den gamle steinbrua fra før 1830 skal restaureres, gravhaugene skal skjøttes, et sommerfjøs skal settes i stand igjen, flere turveier og gangvei inn til Batnfjordsøra skal også settes i stand. Dessuten ønsker vi oss et stort nytt naust til kombinert geitbåtutstilling og aktiviteter for sjøspeiderne og skolen. Og vi har planer om å sette opp seks informasjonstavler.

Kulturmiljøet Astaddalen
Her har Batnfjord skole i mange år drevet ukentlig friluftsskole for 40 elever på barnetrinnet, med åtte gapahuker i den øvre delen av dalen. Skolen er med på å restaurere et kvernhus: Elevene har vært med håndverkerne på arbeid hver tirsdag i høst. I det hele tatt har skolen lang tradisjon i å bruke kulturminneaktivitetene i Nettverk for miljølære. Fylkeskonservatoren, fylkesarkeologen, Nordmøre og Romsdal friluftsråd, Batnfjord bygdelag, Gjemnes historie- og museumslag, grunneierne og beboerne i et nytt boligfelt er alle med i samarbeidet om å utvikle området basert på de eksisterende gamle husene, anleggene, tradisjonene, håndverket og kulturminnene.

Potetkokeriet som var i drift fra 1963 til 1970. Foto: Olaf Nilsen

Dette prosjektet har handlet mye om å hjelpe kommunens énmannsbetjente kulturadministrasjon i arbeidet med å motivere lokale aktører til å samarbeid og å handle. Bakgrunnen for at Astaddalen ble valgt som pilotprosjekt, var at det er stedet Gjemnes kommune valgte som sitt kulturminne i forbindelse med kulturminnestafetten 1997. Året etter ble ei arbeidsgruppe oppnevnt for å planlegge hvordan vi kan få til mest mulig aktivitet i området. Kommunen har vedtatt reguleringsplan for den nedre delen av dalen. Hele området er omtalt som nærmiljøanlegg i ”Kommunedelplan for fysisk aktivitet og friluftsliv 2003-06”, og har kommet med på kommunens langtidsbudsjett.

Fra tradisjonelt landbruk til rekreasjon
Fra å være et tradisjonelt landbruksområde, er dalen nå tatt i bruk til fritids- og rekreasjonsformål. Kulturminnene og installasjonene ligger tett – fra naustrekka med en 1,5 meter bred nygrusa gangvei og badeplass, Kapteinsgården med tufter etter vadmelsstampe, badstue og sagbruk ved fjorden, via gravhauger, gårdssag og flere generasjoner riksveg med bruer, til kverner, potetkokeri (i drift mellom 1962 og 1970), AUFs hytte fra 1940-tallet og sommerfjøset øverst. I elvedalen er det kulper og murer etter mange kvernhus, alt behørig registrert. Den gamle kirkevegen gikk over fjellet her.

Dette kulturlandskapsprosjektet er særlig interessant, både i verne-, utviklings- og formidlingssammenheng. Her kan man faktisk få til alt! Området er lett tilgjengelig. Det ligger langs riksvegen E39, midt mellom Kristiansund og Molde - en halv times kjøring fra begge, nær Batnfjordsøra, som er sentrum i Gjemnes kommune. Et område nær inntil Astaddalen er faktisk foreslått som felles sykehuslokalisering for de to byene. Ikke langt unna ligger Ikornneset fornminnepark med ti gravrøyser fra bronse- og jernalderen, tilrettelagt med kultursti.

Det gamle kvernhuset. Foto: Olaf Nilsen

Pilotprosjekt
Nordmøre Museum fikk to månedsverk fra Riksantikvaren til pilotprosjekt for å styrke og videreutvikle kompetansemiljøer innen kulturminnevernet i Gjemnes kommune. Prosjektet ble organisert etter en slags næringshagemodell, der regionkonservatoren skulle være gartner eller inkubator. Prosjektet førte med seg et nært samarbeid mellom regionmuseet og kommunen, mellom et faglig retta miljø og et som er mer praktisk innretta. Ved at kulturminneforvaltningen på alle nivåer på denne måten velger ut en lokalitet og retter søkelyset mot den, blir den straks mer interessant også lokalt – for mediene, politikerne, skoleverket, naboene og grunneierne. Prosjektet vårt ble faktisk en viktig sak i kommunevalgkampen i fjor, med et tradisjonelt delt perspektiv på landbruk kontra rekreasjon. På denne måten fikk våre idéer bredere gjennomslag blant politikerne, med tilnærmet 100 prosent tilslutning.Finansiering av de fysiske tiltakene kommer fra kommunen, fra spillemidler, fra Nordmøre og Romsdal friluftsråd, fra fylkeskommunen og fra landbruksmidler. Ved siden av det å mobilisere til dugnad, er økonomien selvsagt den store begrensende faktoren for hva vi kan få til. Kort sagt trenger vi mye mer penger, for å få realisert ønskelista med nye tiltak for skjøtsel og tilrettelegging.Pilotprosjektene skal utvikle godt samarbeid lokalt mellom forvaltning, museer, frivillige organisasjoner og andre for å få mer kunnskap om kulturminnene. Samarbeidsmodellene skal brukes til å bygge opp robuste og langsiktige kompetansemiljøer.

Rapport fra Nordisk Ministerråd

Næringsaktiviteter og hverdagsliv langs kysten i Norden er i sterk endring i våre dager. Små havner og fiskevær må oppgi næringsvirksomheten sin, mens presset for å bruke kysten i rekreasjonsøyemed stadig blir større. Hva er verdt å ta vare på og hva bør bort?

Historisk kystkultur – en ressource i nutiden – Nord 2004:6 Nordisk Ministerråd Miljø. Redaktører: Søren Møller Christensen og Mette Guldberg

Disse spørsmålene, som stadig dukker opp i samfunnsdebatten, blir belyst i en fersk rapport fra Nordisk Ministerråd – Historisk kystkultur – hvor problemstillingene blir drøftet fra et litt annet perspektiv enn det vi tradisjonelt er vant til. Spørsmålet er ikke så mye hva vi bør bevare, som hvordan bevaring kan bidra til utvikling. Perspektivet er at bevaring og utvikling ikke nødvendigvis er motsatser. Et ønske om å ta vare på noe, behøver ikke være uttrykk for en nostalgisk lengsel etter fortida, på samme måte som utvikling ikke nødvendigvis er ensbetydende med å forkaste alt fortidig.

Rapporten retter søkelyset på denne problemstillingen gjennom å belyse 27 nordiske eksempler på steder og prosjekt, hvor den historiske kystkulturen har vært en utviklingsressurs for den samfunnsmessige utviklingen.

Rapportens siktemål er å øke den offentlige forvaltningens kompetanse når det gjelder historisk kystkultur og å anspore til samarbeid på tvers av de ulike sektorene, mellom myndighetene, næringslivet og private.

 

Kysten gjemmer mye rart

Livsgrunnlaget langs kysten har gjennomgått store forandringer de siste 50-60 årene. Skipene har blitt færre og større. Lastebilene har overtatt størstedelen av den regionale transporten. Fiskebrukene og fiskeindustrien har blitt effektivisert og regulert. Kystjordbruket er i stor grad nedlagt. Verftsindustrien har vært preget av nedgangstider. Havner har stengt. Samtidig har vi sett en stadig økende interesse for å bo og tilbringe ferie og fritid ved kysten.

Av Marianne Moltke-Hansen, Riksantikvaren

 

Svolvær. Foto: Anders Beer Wilse, Riksantikvarens arkiv.

Denne utviklingen er selvsagt med på å sette sitt preg på kystkulturen og dermed også kystens kulturminner. Dette er noe av bakgrunnen for regjeringens ønske om å satse på kulturminnene langs kysten vår. I statsbudsjettet for neste år ligger det bl.a. seks millioner kroner som skal brukes til å styrke kystkulturen. Miljøverndepartementet har gitt Riksantikvaren i oppdrag å utarbeide en statusrapport over arbeidet med å ta vare på kystkulturen og en oversikt over Riksantikvarens forvaltningsoppgaver innenfor dette området. Som en oppfølging av dette, har Riksantikvaren utarbeidet et forslag til ulike strategier og retningslinjer for det videre arbeidet.

Gratangen. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvarens arkiv

En arbeidsgruppe hos Riksantikvaren har utarbeidet et forslag til fire retninger for arbeidet med kystens kulturminner. Det går ut på å:

• øke ressursene og koordinere de ulike aktørenes innsats
• se på kystkulturen som en ressurs for nærings- og samfunnsutvikling
• bedre representativiteten når det gjelder hva som blir fredet
• se på kystkulturen i et helhetlig perspektiv som inkluderer kulturarven og landskapet

Definisjon av ”kystkultur”?
Begrepet ”kystkultur” kan defineres på flere måter. Men uavhengig av hvilke definisjoner man legger til grunn, må arbeidet knyttes til kulturminner og landskap som forteller oss noe om:

• ferdselen langs kysten
• hvordan ressursene i og nær havet har blitt utnyttet
• bosettingsmønsteret
  

Hummerparken på Espevær. Foto: Riksantikvarens arkiv

For å nå noen av målene, vil Riksantikvaren satse på ulike tiltak. Ett er å få til et samarbeid i en utvalgt kystregion. Nordland fylkeskommune holder i den forbindelse på å utarbeide et forslag til et prosjekt i Lofoten-regionen for å se på hvordan man bedre kan ta vare på kystens kulturminner og kulturmiljø gjennom ulike tiltak for verdiskaping i regionen. I løpet av vinteren skal forprosjektet utarbeides og da vil også det konkrete innholdet og finansieringen av prosjektet bli klarlagt. Noe av det man vil se på, er hvordan man kan få til ny utvikling i lokalsamfunn som tidligere har hatt en sterk fiskerinæring og en infrastruktur knyttet til denne, men hvor hele situasjonen er i ferd med å forandre seg.