Ramsalte utfordringer langs kysten

Kystkulturen skal opp og fram. Vi skal prioritere og jobbe for at sporene fra fortida i kystsonen kommer i fokus. Med regjeringens forslag til budsjett for 2005 skulle det love godt for å løfte og fremme kystens kulturminner og miljøverdier. Disse er ressurser i utviklingen av kystsamfunnene. Nærmere 80 prosent av landets befolkning bor i kystsonen.

På oppdrag fra Miljøverndepartementet har Riksantikvaren foreslått å etablere et prosjekt i Nordland for utvikling av lokalsamfunn og næring med utgangspunkt i kulturarven. Lofoten er utvalgt som sted der gode krefter skal jobbe på lag.Kunnskap og erfaring fra dette arbeidet skal igjen komme andre kystregioner til gode, både i Nordland og i resten av landet. Ytre Helgeland med Vega vet allerede å dra nytte av statusen det er å komme på Unescos verdensarvliste. Sogn og Fjordane er i startgropa med et samarbeid med Fiskeridepartementet om kystens kulturarv som ressurs. Riksantikvaren ønsker også dialog med andre fylkeskommuner og med Sametinget, for å finne fram til egnede plattformer for videre kystkultursatsing. En arena for dette vil være det årlige kystkulturseminaret som arrangeres i fellesskap av Riksantikvaren, Kystdirektoratet, Fiskeridirektoratet og ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum utvikling). Arrangementet neste år blir i Stavanger.

Selv om fokuset tidligere mye var rettet mot innlandskulturen, med laftede stabbur på storbondens gård, ble også kystens kulturminner sett på som verdifulle å ta vare på. Men de har vært underrepresentert. Den første fredningen av kystens kulturminner skjedde allerede på 20-tallet med det gamle handelsstedet Rugsund i Bremanger i Sogn og Fjordane. Flere fredninger skulle komme siden. I Kulturminneåret i 1997 var det en bred mobilisering for kystkulturen og kulturminnene ved innlandsvann. Et stort antall fyr og tåkeklokker er i dag fredet. Fartøy tas vare på, godt støttet av sterke ildsjeler i det frivillige. I tidlige tider var kyststedene nært knyttet til fiske, båtbygging, handel og næring. Gamle sjøboder og kaianlegg som nå er i satt i stand, vitner om dette.

I dag har byer og steder langs kysten potensial for ny næring hvor kulturminneverdiene står sentralt. Risør har gjennom å bevare Den hvite by ved Skagerrak, lykkes i å kombinere identitetsbygging og næringsutvikling. Byen skapte seg en profil som kunst-, kultur- og trehusby, noe som ligger til grunn for de fleste utviklingstiltak i byen. Risør er en av Sørlandets eldste byer. Da byen var utskipningshavn for tømmer til Holland fra 14-1500-tallet vokste en bystruktur frem.

I Nordhordland er det etablert et prosjekt med flere kommuner som tar for seg kulturhistorien langs den ”indre farlei” fra Bergen og nordover til fylkesgrensen til Sogn og Fjordane. På bakgrunn av dokumentasjon, vern, formidling av kulturminner, kulturmiljøer og landskap langs den gamle tørrfiskleia satser kommunene på felles tiltak  og utvikling av identitet og næring.

Når vi nå skal stake ut kursen framover, skal vi dra nytte av kystens kulturminner inn i en ny og bredere sammenheng. I dag er det flere aktører med tilknytning til kystsonen som erkjenner behovet for samspill og koordinering mellom ulike myndigheter og over fag- og sektorgrenser. Den historiske kystkulturen er en ressurs i tiden som kan utnyttes.

Nils Marstein, desember 2004

Eit løft i kulturminnepolitikken

- Eit løft i kulturminnepolitikken gjer kulturminna til eit viktig tema både i Stortinget og blant folk flest, seier miljøvernminister Knut Arild Hareide. Over nyttår legg han fram den første stortingsmeldinga om kulturminne på 18 år.

Av Signe Ihlen Tønsberg

- Kulturminne har alltid vore ein naturleg del av livet mitt. Det er difor med stor glede eg no har fått ansvaret for dette området som statsråd, seier miljøvernministeren, som fortel at spesielt kystkulturen blir eit viktig satsingsområde i framtida.
- Med det omfattande arbeidet Miljøverndepartementet har gjort for å verne nasjonalparkane, kan vi no slå fast at fjellområda langt på veg er sikra. Framover vil eg prioritere kystsona. For kulturminnevernet omfattar heile mangfaldet av kulturminne og kulturmiljø som finst langs kysten. Hareide meiner at tilgangen til strandsona er markert som ei viktig sak allereie.

- Eg er stolt av at Noreg er eit føregangsland når det gjeld å sjå samanhengen mellom natur og kultur, seier miljøvernminister Knut Arild Hareide. Foto: Miljøverndepartementet.

Kunnskap
- Kulturminna har stor verdi for oss. Dei opplevingane dei gir og den kunnskapen dei ber med seg til neste generasjon, er grunnleggjande. Dei er ein del av det verdigrunnlaget som vi skal byggje liva våre på. Nøkkelen til dette er kunnskap. Dei som har kunnskapen har òg eit engasjement.
Då 32-åringen frå Bømlo var gutunge opplevde han bestefaren som laga og reparerte gamle fiskereiskapar som teiner og ruser.
- Desse reiskapane greier ikkje vi etterkomarane å reparere i dag. Kunnskapen gjekk ikkje vidare til neste generasjon. Dette er synd, synest Hareide.
- Eg trur vi kan ha ulike tankar om kva kulturminne er. Det kjem an på kor vi kjem ifrå og kva slags oppvekst vi har hatt. Bestefar fortalde meg soger om livet på Bømlo i gamle dagar. I barndommen leika eg mellom buplassar frå steinalderen, og Moster gamle kyrkje vart etter kvart ein kjær plass for meg.

Nye verdiar
- Kulturminna har ein verdi som ikkje kan målast i kroner og øre, men dei kan ha eit stort potensial for lokal verdiskaping. Å investere i kulturminne kan gi oss verdiar og inntekter.
Hareide meiner at fleire av kulturminna kan brukast slik at dei skaper nye verdiar for samfunnet.
- Dei stadene eg har besøkt, har gitt meg eit visst inntrykk av dei verdiane vi forvaltar og kva for ressursar som ligg i dei:
Til dømes fortel han om Tungenes fyr på Jæren som eitt av mange karakteristiske fyranlegg langs kysten. Desse anlegga har no i stor grad fått ein bruk som gjer at folk kan besøke dei. Hareide fortel også om besøket på Urban sjøfront i Stavanger der dei har teke i bruk gamle industrilokale - mellom anna eit bryggeri -  til kulturhus.

Handling lokalt
- Utgangspunktet mitt er at kommunane veit best kor skoen trykkjer. Dei må difor ha godt lokalt handlingsrom. Kommunane må likevel vere klar over at dette er fridom med ansvar – at dei har eit ansvar for å ta vare på nasjonale verdiar.
Miljøvernminister Hareide seier at mesteparten av kulturminna blir sikra av kommunane gjennom bruk av plan- og bygningslova.
- Kulturminnelova og plan- og bygningslova er begge reiskapar for å ta vare på både kulturminne og kulturmiljø, seier han.

Samla miljøpolitikk
Miljøvernministeren seier han er stolt av at Noreg er eit føregangsland når det gjeld å sjå kulturminne som ein viktig og naturleg del av den samla miljøpolitikken.
- Mellom anna er samanhengen mellom kultur og natur viktig for å forstå den kulturhistoriske utviklinga. Kulturminne har mykje til felles med natur og friluftsliv, med planlegging og med ressursar og forureining. Friluftslivet sitt år i 2005 vil bli eit særskilt høve til å syne denne samanhangen. I tillegg til naturopplevingar er oppleving av kulturhistoria ein viktig del av friluftslivet, seier Hareide.

Tegning fra Utsira fyr i Rogaland hentet fra Riksantikvarens arkiv

Nytt norsk verdensarvområde

For første gang på nesten 20 år har et nytt område i Norge kommet med på Unescos verdensarvliste: Øyriket Vega i Nordland er nå skrevet inn på lista over verdens ypperste natur- og kulturarv. 

av Marianne Moltke-Hansen

Området er på 1037 kvadratkilometer og består av over 6500 øyer, holmer, skjær og hav.  Det ligger i Vega kommune på Helgelandskysten. Sammen med gruntvannsområdet rundt øyene, framstår det som et levende vitnesbyrd over menneskenes liv og virke langs en ekstremt værhard kyst. Her kan man se hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 årene har opprettholdt en bærekraftig levemåte, basert på den unike tradisjonen med ærfugldrift, ikke minst takket være kvinnenes innsats.

Fra Skjærvær på Vega. Foto: Birger Lindstad

Vegaøyan er et spesielt åpent kulturlandskap, med et mylder av undervannsskjær og grunner. Kulturlandskapet består av havgårder, beboelseshus, uthus, naust, egne hus for ærfuglene (ea), slåtte- og beiteholmer og samferdselsinstallasjoner, som fyr, lykter og andre sjømerker til hjelp i farefulle og ureine farvann. Dette spesielle landskapet bærer preg av nøysom kultivering, lokaltilpasset bebyggelse, basert på kunnskap om de lokale naturforholdene, og små spor etter generasjoners møysommelige slit helt ytterst ute i havgapet.

Egg- og dunværene
De grunne havområdene rundt Vega utgjør Norges største arkipelag og har til alle tider vært et generøst matfat med rike forekomster av fugl og fisk. Fram til 1950-60-tallet var de fleste av øyene bebodd. Nå er de stort sett avfolket, men i sommerhalvåret drar øyfolket ut for å ta vare på husdyret sitt, ea. Grunnhavet og mylderet av øyer er den viktigste årsaken til at vi finner de største og fleste dunværene på Helgelandskysten og på Vega-øyene.

De beste dunværene lå lengst ut mot havet. Rundt 1900 hadde et par av de store gårdene rundt 800 rugende ærfugl hver, og trolig var tallet enda høyere på slutten av 1800-tallet. På de mindre øyene var det vanlig å ha 200-300 ærfugl på hver gård, men 400-500 fugler var ingen sjeldenhet. Nå er driften redusert i alle egg- og dunværene, men noen holder fortsatt tradisjonen i hevd, og det arbeides for å øke bestanden av hekkende ærfugl.


Ærfuglen har blitt sett på som husdyr på Vega. Egne hus har de også. Foto: Birger Lindstad

Historien bak
”Det ligger eit utvær utmed havet, som ein både fangar sel og fugl på, og som frå gammalt av legi til den garden Grankjel åtte…” skriver Snorre i sagaen om Olav den hellige. Hårek fra Tjøtta krangler med høvdingen på Dønna om retten til godene fra et utvær. I Egils saga fortelles det at Torolv Kveldulvsson hadde eggvær. I 890 beretter hålogalendingen Ottar til kong Alfred i England at han på sin ferd til Bjarmeland, mottok ”Fugla federum” (fuglefjær) som skatt fra samene. Dette viser at dun og egg var en kjent handelsvare allerede i vikingtida.

Kanskje var ærfuglen det første husdyret på disse traktene? Vi finner spor etter den i steinalderens kjøkkenmøddinger og på helleristninger. Egg og dun har alltid spilt en viktig rolle for kystfolket, både som kosttilskudd og som inntektskilde. Tilgangen til disse ressursene har bidratt til å bestemme bosettingsmønsteret mange steder i Nord-Norge. De gamle jordbøkene fra 1400-1600-tallet nevner ofte egg og dun som en del av gårdens herligheter. Erkebiskop Olaus Magnus omtaler egg- og dunvær i sin historie fra 1555 om de nordiske folkene.

Fra slutten av middelalderen øker omsetningen av dun og fjær ute i Europa. Trolig er det en del av lasten om bord i jektene som seiler tørrfisk og andre produkt fra Nord-Norge til Bergen for eksport videre ut i Europa. Opparbeidingen av dunvær skjøt derfor fart på denne tida, og for å sikre seg duna og eggene, begynte væreierne på 1600- og 1700-tallet å fredlyse egg- og dunvær.

Fuglevokterne
Tradisjonen med ea som husdyr er truet fra mange hold. En hel næring kan forsvinne hvis ikke noe blir gjort. Fraflyttingen fra øyene er kanskje den største trusselen. Når folket flytter fra dunværene og ingen lenger fôrer fuglene, reirer og verner dem, flytter også fuglene. Ea trenger vern, for hun har mange fiender. Den verste er villminken, som er vernet i fuglenes hekketid. De siste årene har også oteren herjet i ærfuglreirene. Oljeutslipp og jakt er andre trusler mot ærfuglbestanden.

Ærfuglen har blitt sett på som et husdyr, et ”hellig” dyr, på Helgeland. Den har vært fredet, beskyttet av både menneskene og lovene deres. Omsorgen med reiring og verning har lært fuglen at mennesket ikke er noen trussel.

Kilde: Vega som verdensarv (www.verdensarvvega.no)

 

Hva er verdensarv?
Å bli nominert som verdensarvområde, innebærer ikke noen ny form for vern, men er en ekstra anerkjennelse og status. En plass i det gode internasjonale selskap betyr likevel at man lokalt må foreta et verdivalg når det gjelder den framtidige bruken av arealene og ressursene, for å unngå en utvikling som ødelegger eller forringer de verdiene som gjorde at området kvalifiserte til en plass på lista.

Erfaringene viser at de områdene som har kommet på verdensarvlista, har opplevd en generell økning i turisttrafikken, og de av dem som bevisst har satset på å utnytte statusen, er de som opplever den største effekten gjennom økt aktivitet og næringsutvikling.

Begrunnelse fra Unescos verdensarvkomité

• en unik tradisjon med ærfugldrift som har vedvart i området i mer enn tusen år
• et menneskeskapt landskap som er et vitnesbyrd om mennesker som har utviklet særegne og enkle levemåter i et ekstremt værhardt område rett sør for Polarsirkelen
• det lange og sammenhengende samspillet mellom menneskene og landskapet som gjenspeiler en bemerkelsesverdig kontinuitet i kulturen
• den nøkkelrollen kvinnene spilte i ærfugldriften og den påfølgende produksjonen av et høykostprodukt som ble en del av den hanseatiske handelen
  

 

Det gror i Tønsberg

Tønsberg kystkultursenter har som bærende prinsipp at kystkultur skal formidles gjennom aktivitet. Aktørene skal også føle at de får mer igjen enn de yter.

Av Per Olaf Lia, styreformann

Trosvikgubben flytter Riggerloftet fra Kaldnes til kystkultursenteret. Foto: Idefagskolen

Da senteret ble etablert, gjennomførte vi en gjennomgripende diskusjon om prosjektfilosofi. Vi tok utgangspunkt i Forbundet Kystens vedtekter, som har som bærende prinsipp at kystkultur skal formidles gjennom aktivitet, ikke passiv museumsformidling. Dette forutsatte en bred deltakelse fra mange aktører.

Det andre prinsippet er forutsetningen om at alle aktører skal oppleve en merverdi i forhold til deltakelse og ressursinnsats. Dette vil si at alle skal føle at de får mer igjen enn de yter. Vi skal ikke "selge en krone for en krone og 10 øre, men for 90 øre”. Og så skal vi heller selge "den samme krona" flere ganger! Vi har henvendt oss mot fem ulike typer "eiere" eller deltakere i prosjektet:

• Privatpersoner med verneverdige fartøyer og/eller et ønske om kulturell aktivitet i et skapende fellesskap.
• Arbeidsmarkedsetaten med behov for konkrete og godt ledede bygningsprosjekter.
• Tønsberg kommune med et behov for å oppgrader et falleferdig og ikke forretningsmessig rehabilitert område.
• Vestfold fylkeskommune ved fylkeskonservatoren med et behov for, eller ønske om, å ta vare på verneverdige og historisk interessante bygninger.
• Private sponsorer med god økonomi og behov for møte- og forsamlingslokaler.

Krambod med salg av antikviteter og ”nips” under kystkulturdagene. Foto: Egil Magnus Wiik

For alle typene har vi sett på hva som skaper merverdi. Så tilpasset vi konseptet, prosjektframdriften og det sosiale miljø etter dette.

Privatpersonene har fått tilgang til kaier, slipp, verksteder, trivelige møterom, et faglig og sosialt fellesskap med mange trivelige arrangementer. De har kvittert med 70 000 dugnadstimer og en verdiskaping beregnet til sju millioner kroner.

Arbeidsmarkedsetaten har tilgang til et godt ledet prosjekt, omtanke for og oppfølging av langtidsledige. De har kvittert med godt og vel 50 arbeidstakere i tidsbestemte kontrakter i tillegg til kontanter i form av "riggermidler" som har muliggjort anskaffelse av verktøy og maskiner.
Kommunen har fått oppgradert et meget nedslitt område med liten kommunal innsats der private aktører ikke ønsket å gå inn. De har kvittert med tomta, noen infrastrukturelle investeringer, som kloakk og tilknytning til renseanlegg, i tillegg til delvis strømrefusjon og noen bevilgninger over kulturbudsjettet.

Fylkeskommunen har fått oppgradert verneverdige, men kondemnable bygninger og har kvittert med finansielle bidrag over budsjettene for støtte til verneverdige bygg, i tillegg hjelp til å få penger til lokale kulturbygg.

De private sponsorene har fått tilgang til spennende møtelokaler gjennom å kjøpe bruksrettigheter og har kvittert med sponsormidler i form av penger og/eller gratis leveranse av varer og tjenester.

 

Fra kystkulturdagene Foto: Egil Magnus Wiik.
 
Tønsberg kystkultursenter
Den ideelle stiftelsen Tønsberg kystkultursenter har som formål å restaurere den gamle ubåtstasjonen i Tønsberg, etablere og drive senteret som ligger på Nøtterøy ved kanalen i byen.
Stiftelsen eier bygningene og har ansvar for restaureringsprosessen. Organisasjoner, venneforeninger og brukergrupper disponerer deler av bygningene.
Det er i overkant av 300 i stifter- og brukerorganisasjonene. Alt i alt er det lagt ned 70 000 dugnadstimer fra oppstarten i 1992. Verdiskapingen er taksert til 14 millioner kroner.

"Uryddige individualister i flokk"

Det er i år 25 år siden Forbundet Kysten ble stiftet. Forbundet er en frivillig organisasjon for alle som er interessert i alt som har med kysten å gjøre.

I forbindelse med jubileet har forbundet utgitt jubileumsboken ”Uryddige individualister i flokk”. Boken er en reise gjennom forbundets utvikling i disse årene. Forfatter er historiker Geir Berge.

Frem til 1970-tallet hadde det i liten grad blitt fokusert på kystkultur. Andre deler av den norske kulturarven hadde fått atskillig mer oppmerksomhet. Den fysiske kulturarven langs kysten sto i fare for å bli ødelagt.  På 70-tallet ble det dannet flere lokale lag og foreninger som ønsket å ta vare på gamle fartøy eller båttyper. For å få en slagkraftig organisasjon som kunne verne disse kulturskattene ble det bestemt at de skulle samlet i et felles forbund.

Jubileumsboken kan bestilles hos Forbundet Kysten (www.kysten.no)

Astaddalen brukt til rekreasjon

Velforeningen bygde ei gangbru over elva  - og vips fikk området tilgang til 40 parkeringsplasser! Bygdelaget har tilrettelagt en badeplass med atkomst for rullestoler. Gjestekaia er under fundamentering. Skoleelevene er med på laftedugnaden sammen med museumslaget. Speiderne har satt opp et felles sanitærbygg med wc. Dette er blant resultatene av pilotprosjektet i Astaddalen i Gjemnes kommune.

Av Odd W. Williamsen, Nordmøre Museum

Den lokale skolen, Batnfjord skole, har lagd og framført sitt eget skuespill – Tidene møtes i Barknafjordir – basert på den lokale vikingtida. Noe av handlingen foregår nettopp på Astad. Overskuddet fra forestillingen gikk til klassetur til Borg vikingleirskole. Kommunen utgir i høst ei bygdebok for dette området. Speiderne arrangerte leir med 100 deltakere. Kulturminnevandringer er gjennomført.

Fra å være et tradisjonelt landbruksområde, blir Astaddalen nå brukt til fritids- og rekreasjonsformål. Kulturminnene og installasjonene ligger tett. Fra naustrekka er det både nygrusa gangvei og badeplass. Foto:Olaf Nilsen

Når kopien av kvernhuset er på plass ved siden av det gamle, skal alle få lære å male korn. Natursti langs det idylliske elveløpet skal ryddes i høst. Mange delprosjekter står i kø: kulturminnene skal kartfestes, foto skal samles inn, den gamle steinbrua fra før 1830 skal restaureres, gravhaugene skal skjøttes, et sommerfjøs skal settes i stand igjen, flere turveier og gangvei inn til Batnfjordsøra skal også settes i stand. Dessuten ønsker vi oss et stort nytt naust til kombinert geitbåtutstilling og aktiviteter for sjøspeiderne og skolen. Og vi har planer om å sette opp seks informasjonstavler.

Kulturmiljøet Astaddalen
Her har Batnfjord skole i mange år drevet ukentlig friluftsskole for 40 elever på barnetrinnet, med åtte gapahuker i den øvre delen av dalen. Skolen er med på å restaurere et kvernhus: Elevene har vært med håndverkerne på arbeid hver tirsdag i høst. I det hele tatt har skolen lang tradisjon i å bruke kulturminneaktivitetene i Nettverk for miljølære. Fylkeskonservatoren, fylkesarkeologen, Nordmøre og Romsdal friluftsråd, Batnfjord bygdelag, Gjemnes historie- og museumslag, grunneierne og beboerne i et nytt boligfelt er alle med i samarbeidet om å utvikle området basert på de eksisterende gamle husene, anleggene, tradisjonene, håndverket og kulturminnene.

Potetkokeriet som var i drift fra 1963 til 1970. Foto: Olaf Nilsen

Dette prosjektet har handlet mye om å hjelpe kommunens énmannsbetjente kulturadministrasjon i arbeidet med å motivere lokale aktører til å samarbeid og å handle. Bakgrunnen for at Astaddalen ble valgt som pilotprosjekt, var at det er stedet Gjemnes kommune valgte som sitt kulturminne i forbindelse med kulturminnestafetten 1997. Året etter ble ei arbeidsgruppe oppnevnt for å planlegge hvordan vi kan få til mest mulig aktivitet i området. Kommunen har vedtatt reguleringsplan for den nedre delen av dalen. Hele området er omtalt som nærmiljøanlegg i ”Kommunedelplan for fysisk aktivitet og friluftsliv 2003-06”, og har kommet med på kommunens langtidsbudsjett.

Fra tradisjonelt landbruk til rekreasjon
Fra å være et tradisjonelt landbruksområde, er dalen nå tatt i bruk til fritids- og rekreasjonsformål. Kulturminnene og installasjonene ligger tett – fra naustrekka med en 1,5 meter bred nygrusa gangvei og badeplass, Kapteinsgården med tufter etter vadmelsstampe, badstue og sagbruk ved fjorden, via gravhauger, gårdssag og flere generasjoner riksveg med bruer, til kverner, potetkokeri (i drift mellom 1962 og 1970), AUFs hytte fra 1940-tallet og sommerfjøset øverst. I elvedalen er det kulper og murer etter mange kvernhus, alt behørig registrert. Den gamle kirkevegen gikk over fjellet her.

Dette kulturlandskapsprosjektet er særlig interessant, både i verne-, utviklings- og formidlingssammenheng. Her kan man faktisk få til alt! Området er lett tilgjengelig. Det ligger langs riksvegen E39, midt mellom Kristiansund og Molde - en halv times kjøring fra begge, nær Batnfjordsøra, som er sentrum i Gjemnes kommune. Et område nær inntil Astaddalen er faktisk foreslått som felles sykehuslokalisering for de to byene. Ikke langt unna ligger Ikornneset fornminnepark med ti gravrøyser fra bronse- og jernalderen, tilrettelagt med kultursti.

Det gamle kvernhuset. Foto: Olaf Nilsen

Pilotprosjekt
Nordmøre Museum fikk to månedsverk fra Riksantikvaren til pilotprosjekt for å styrke og videreutvikle kompetansemiljøer innen kulturminnevernet i Gjemnes kommune. Prosjektet ble organisert etter en slags næringshagemodell, der regionkonservatoren skulle være gartner eller inkubator. Prosjektet førte med seg et nært samarbeid mellom regionmuseet og kommunen, mellom et faglig retta miljø og et som er mer praktisk innretta. Ved at kulturminneforvaltningen på alle nivåer på denne måten velger ut en lokalitet og retter søkelyset mot den, blir den straks mer interessant også lokalt – for mediene, politikerne, skoleverket, naboene og grunneierne. Prosjektet vårt ble faktisk en viktig sak i kommunevalgkampen i fjor, med et tradisjonelt delt perspektiv på landbruk kontra rekreasjon. På denne måten fikk våre idéer bredere gjennomslag blant politikerne, med tilnærmet 100 prosent tilslutning.Finansiering av de fysiske tiltakene kommer fra kommunen, fra spillemidler, fra Nordmøre og Romsdal friluftsråd, fra fylkeskommunen og fra landbruksmidler. Ved siden av det å mobilisere til dugnad, er økonomien selvsagt den store begrensende faktoren for hva vi kan få til. Kort sagt trenger vi mye mer penger, for å få realisert ønskelista med nye tiltak for skjøtsel og tilrettelegging.Pilotprosjektene skal utvikle godt samarbeid lokalt mellom forvaltning, museer, frivillige organisasjoner og andre for å få mer kunnskap om kulturminnene. Samarbeidsmodellene skal brukes til å bygge opp robuste og langsiktige kompetansemiljøer.

Rapport fra Nordisk Ministerråd

Næringsaktiviteter og hverdagsliv langs kysten i Norden er i sterk endring i våre dager. Små havner og fiskevær må oppgi næringsvirksomheten sin, mens presset for å bruke kysten i rekreasjonsøyemed stadig blir større. Hva er verdt å ta vare på og hva bør bort?

Historisk kystkultur – en ressource i nutiden – Nord 2004:6 Nordisk Ministerråd Miljø. Redaktører: Søren Møller Christensen og Mette Guldberg

Disse spørsmålene, som stadig dukker opp i samfunnsdebatten, blir belyst i en fersk rapport fra Nordisk Ministerråd – Historisk kystkultur – hvor problemstillingene blir drøftet fra et litt annet perspektiv enn det vi tradisjonelt er vant til. Spørsmålet er ikke så mye hva vi bør bevare, som hvordan bevaring kan bidra til utvikling. Perspektivet er at bevaring og utvikling ikke nødvendigvis er motsatser. Et ønske om å ta vare på noe, behøver ikke være uttrykk for en nostalgisk lengsel etter fortida, på samme måte som utvikling ikke nødvendigvis er ensbetydende med å forkaste alt fortidig.

Rapporten retter søkelyset på denne problemstillingen gjennom å belyse 27 nordiske eksempler på steder og prosjekt, hvor den historiske kystkulturen har vært en utviklingsressurs for den samfunnsmessige utviklingen.

Rapportens siktemål er å øke den offentlige forvaltningens kompetanse når det gjelder historisk kystkultur og å anspore til samarbeid på tvers av de ulike sektorene, mellom myndighetene, næringslivet og private.

 

Kysten gjemmer mye rart

Livsgrunnlaget langs kysten har gjennomgått store forandringer de siste 50-60 årene. Skipene har blitt færre og større. Lastebilene har overtatt størstedelen av den regionale transporten. Fiskebrukene og fiskeindustrien har blitt effektivisert og regulert. Kystjordbruket er i stor grad nedlagt. Verftsindustrien har vært preget av nedgangstider. Havner har stengt. Samtidig har vi sett en stadig økende interesse for å bo og tilbringe ferie og fritid ved kysten.

Av Marianne Moltke-Hansen, Riksantikvaren

 

Svolvær. Foto: Anders Beer Wilse, Riksantikvarens arkiv.

Denne utviklingen er selvsagt med på å sette sitt preg på kystkulturen og dermed også kystens kulturminner. Dette er noe av bakgrunnen for regjeringens ønske om å satse på kulturminnene langs kysten vår. I statsbudsjettet for neste år ligger det bl.a. seks millioner kroner som skal brukes til å styrke kystkulturen. Miljøverndepartementet har gitt Riksantikvaren i oppdrag å utarbeide en statusrapport over arbeidet med å ta vare på kystkulturen og en oversikt over Riksantikvarens forvaltningsoppgaver innenfor dette området. Som en oppfølging av dette, har Riksantikvaren utarbeidet et forslag til ulike strategier og retningslinjer for det videre arbeidet.

Gratangen. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvarens arkiv

En arbeidsgruppe hos Riksantikvaren har utarbeidet et forslag til fire retninger for arbeidet med kystens kulturminner. Det går ut på å:

• øke ressursene og koordinere de ulike aktørenes innsats
• se på kystkulturen som en ressurs for nærings- og samfunnsutvikling
• bedre representativiteten når det gjelder hva som blir fredet
• se på kystkulturen i et helhetlig perspektiv som inkluderer kulturarven og landskapet

Definisjon av ”kystkultur”?
Begrepet ”kystkultur” kan defineres på flere måter. Men uavhengig av hvilke definisjoner man legger til grunn, må arbeidet knyttes til kulturminner og landskap som forteller oss noe om:

• ferdselen langs kysten
• hvordan ressursene i og nær havet har blitt utnyttet
• bosettingsmønsteret
  

Hummerparken på Espevær. Foto: Riksantikvarens arkiv

For å nå noen av målene, vil Riksantikvaren satse på ulike tiltak. Ett er å få til et samarbeid i en utvalgt kystregion. Nordland fylkeskommune holder i den forbindelse på å utarbeide et forslag til et prosjekt i Lofoten-regionen for å se på hvordan man bedre kan ta vare på kystens kulturminner og kulturmiljø gjennom ulike tiltak for verdiskaping i regionen. I løpet av vinteren skal forprosjektet utarbeides og da vil også det konkrete innholdet og finansieringen av prosjektet bli klarlagt. Noe av det man vil se på, er hvordan man kan få til ny utvikling i lokalsamfunn som tidligere har hatt en sterk fiskerinæring og en infrastruktur knyttet til denne, men hvor hele situasjonen er i ferd med å forandre seg.

 

 

 

 

– ein juvel i bygda

Tveiti oppgangssag ligg i Herand i Jondalen kommune i Hordaland. Saga har fått sin renessanse i denne vesle bygda med 200 innbyggjarar. Stiftinga Herand Aktiesagbruk sikrar vidareføring av historia og vedlikehald og drift av saga. Vi held dermed kunnskap i hevd og meistrar det gamle handverket.

av Margreta Sandvin Eiken, Stiftinga Herand Aktiesagbruk

Saga i Herand ligg i Jondal kommune ved Hardangerfjorden. Foto:M. S. Eiken

I tillegg til demonstrasjon av gamalt handverk er det marknad for sal av materialar skore på slik sag. Stiftelsen Bryggen i Bergen har i fleire år kjøpt materialar til sitt restaureringsarbeid her. Besøkstalet har auka og saga er blitt eit verdifullt tilfang til dei som prøver å gjera turisme til deler av ein leveveg.

Tømmer til Skottland
Fyrste sikre dokumentasjon på Tveiti sag er frå 1603. På denne tida var det stor eksport av tømmer til Skottland, og sagbruka hadde gode tider. Oppgangssager var eit stort framsteg og gjorde arbeidet mykje enklare.

Då skottehandelen tok slutt på siste halvdel av 1700-talet, var det likevel grunnlag for å halda liv i sagene i Herand. Her var nemleg båtbygging ein viktig leveveg for mange.
Tveiti sag har vore i samanhengande drift frå 1700-talet til fram mot slutten av 1970 åra og er truleg den saga av den eldre typen med vasshjul, som har vore i lengst kontinuerleg drift i Noreg. Sjølve bygningen som står i dag, er truleg ombygd i 1909. Same året vart saga overteken av Herand Aktiesagbruk A/S som kjøpte ei brukt fleirblada oppgangssag. Dette var eit stort framsteg: No kunne ein skjera bord av heile stokken på ein gong.

Inn i ei ny tid
Etterspurnaden minka etter kvart, og andre, mykje meir effektive, metodar var for lengst tekne i bruk. Saga vart ståande og forfalla meir og meir.
Trebåtmarknaden var vekke, og dårlegare tider i jordbruket gjorde at ein måtte sjå seg om etter andre næringar. I 1986 var planane for eit smoltanlegg  i bygda klare – men der ville saga koma i konflikt med tomta for den nye næringa. Mange sterke krefter gjorde seg til talsmenn for riving av denne gamle rønna. Det kom då, heilt i siste liten, eit fredingsvedtak som redda den.

I brev frå fylkeskonservator Nils Georg Brekke står det:
”Saga er særskild stor og fint gjort samanlikna med andre (no nedrivne) oppgangssager, og er den einaste fleirblada vasshjuldrivne oppgangssaga som er bevart i Hordaland. Saga er truleg eit av dei best bevarte og mest autentiske minnesmerka frå perioden med trelasthandel frå Noreg på 1500-talet. Saga er eit viktig kulturminne i nasjonal samanheng.”

I 1992 stod saga nyrestaurert, og i ein kommentar som fylgde finansieringsplanen for istandsetjinga heiter det: ”Fylkeskommunen sin relativt låge andel er grunna i at ein vil gå inn med eit vesentleg bidrag til framtidig drift og vedlikehald gjennom Hardanger Folkemuseum”.
Så stod saga der nyrestaurert og fin og kunne brukast. I bygda var her fleire som meistra det gamle handverket. Av rein idealisme og god vilje vart saga starta nokre gonger for året.

Ned – så opp
Siste halvdel av 1990-talet rådde ein pessimisme i bygda. For å snu dette vart Herand Bygdelag stifta, og bygd opp etter ein organisasjonsmodell med fleire undergrupper. Ein av desse var reiseliv/turisme. Kva kunne ein gripa fatt i for å ”lokka” turistar hit? Hadde me noko å by på utanom naturen? Det vart då gripe fatt i Tveiti oppgangssag att, og me våga oss på ei beskjeden marknadsføring. Me fekk nokre bestillingar frå ein turoperatør, og fleire små lag i tillegg til skuleklassar vitja saga. Og tilbakemeldinga frå gjestane var så overveldande positiv at me skjønte at dette måtte vera bra.

Arbeidet var tufta på idealisme og dugnad. Det vart ei målsetjing å få drifta inn i faste former. I april 2002 var ”Stitinga Herand Aktiesagbruk” eit faktum. Målsetjinga er å sikra kontinuitet i vidareføring av kunnskap om, historia til, drifta ved og vedlikehaldet av saga.
Like viktig som å dokumentera konstruksjon og bygning, er det å dokumentera og formidla kunnskap om det gamle handverket. Dette kan berre nåast gjennom å driva saga. Men mange reparasjonar på grunn av meir bruk kostar. Arbeidet utførast i samsvar med Hardanger Folkemuseum, og det er tidkrevjande og det trengst høg kompetanse. Så noko sagmeisterlønn har me enno ikkje fått i gjenge.

Inspirasjon til nytenking.
Framleis er det fleire attlevande som sit med mykje kunnskap og erfaring innan båtbygging. Bygdelaget meinte det måtte gjerast ein innsats for å sikra at det vart teke vare på dette handverket og all dokumentasjon omkring dette yrket. I gangavstand frå saga ligg det no eit nesten ferdig båtbyggjarmuseum med verkty, dokument, bilete og ein Herandsgavl! Vidare har me vyer om ei tettstadvandring med tema vatnet som grunnlag for næring. Her har me saga, eit kvernhus lengre oppe ved elva, endå lengre oppe ein gamal kraftstasjon og ved sjøen eit båtbyggjarmuseum. Og for ikkje å gløyma smoltanlegget som viser at elva har betydning for næringslivet også i nyare tid.
Dette vil gje eit heilskapleg kulturmiljø knytt til vasskraft og båtbygging som me håpar vert eit rikt tilfang til turistnæringa i kommunen.

"Lokale heltar" har teke på seg arbeidet med å restaurera muren som seig ut - heile tida i samråd med Hardanger Folkemuseum. Foto M. S. Eiken

At det vart blåse liv i den gamle saga, har altså medført at andre gamle handverk som har vore viktige i bygda og kommunen vår,har vorte dregne fram i lyset att.
Å ha kjennskap til heimstaden si historie er viktig for utvikling av tilhøyrigheit og identitet.
Jamen godt dei ikkje vann fram dei som ville riva den gongen! Oppgangsagi Tveiti er støtta av fleire. Me får eit årleg tilskot frå Jondal Kommune på 20 000 kroner. Dette året har me vore nøydd til å ta større reparasjonar på m.a. mur, tak og golv. Til dette har me fått 540 000 kroner av Hordaland fylkeskommune, 10 000 kroner av Sparebanken Hardanger og 50 000 kroner frå Turistveg Hardanger.

 

Kulturhistorisk atlas for skolens nærmiljø

Vestskogen? Hvorfor der? Der er det vel ikke noe interessant? Det er da så mange andre steder på Nøtterøy som er mye mer spennende!

Av Marianne Moltke-Hansen

Dette var noen av reaksjonene som kom da Norsk institutt for kulturminneforskning skulle samarbeide med Vestskogen skole i Nøtterøy kommune om prosjektet Kulturhistorisk atlas for skolens nærmiljø. Men i dag er oppsummeringene ganske så entydige: Dette var vellykket!

Miniforskere
Prosjektet, hvor også Norsk institutt for naturforskning og Høgskolen i Vestfold deltok, er en del av Den kulturelle skolesekken og har fått støtte fra ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum).

Hagens kulturhistorie. Foto: Vestskogen skole  

Målet var å engasjere lærerne og elevene ved skolen. Lære dem opp til å bli ”miniforskere” i nærmiljøet. Lære dem å finne spor etter menneskene som har levd i og brukt området tidligere. Forskere er som detektiver: De leter etter spor. Dette har 7. klasse-elevene ved Vestskogen skole gjort. De har lett etter spor i landskapet og i strandsonen. De har undersøkt stedsnavn og gatenavn. De har undersøkt hus og hager.

Spor i strandsonen. Foto: Vestskogen skole

Målet bak prosjektet var å vekke elevenes interesse for lokalhistorien og for forskning. Det var også viktig å lære dem å jobbe selvstendig. Derfor var tanken at de ikke skulle få utlevert ferdige problemstillinger, men være med på å utvikle sine egne – lage spørsmål og forsøke å finne svar på dem. En helt ukjent måte for elevene å jobbe på.

Lærerne på skolebenken
Lærerne i grunnskolen er pedagoger. Pedagogikk er faget deres. De er ikke historikere. De er ikke forskere. Det var derfor en utfordring for lærerne som var med på prosjektet, å sette seg inn i forskerens tankegang og arbeidsmetode, samtidig som de skulle hjelpe elevene med å gjøre det samme. Elevene skulle læres opp i vitenskapelige arbeidsmetoder og tenkemåte. Dette var ikke så enkelt. Men lærerne oppsummerer at elevene lærte en metode de kan bruke i andre prosjekt.

Natur og kultur
Sammenhengen mellom natur og kultur er viktig. Men den er ikke alltid så lett å få øye på. Derfor var også en av utfordringene i prosjektet å gi elevene en dypere forståelse av denne sammenhengen, vise at menneskene opp gjennom historien har vært en del av naturen for øvrig.

Erfaringer
Lærerne på skolen har oppsummert sine erfaringer. Alt i alt var det et vellykket prosjekt, som bør kunne brukes på alle skoler i alle miljø. Samarbeidet med forskerne fungerte bra og det er en vesentlig forutsetning for at et slikt prosjekt skal lykkes. Men før man går i gang, trenger først lærerne, og så elevene, en grundig innføring i metode og innhold. Lærerne ved Vestskogen skole følte de ikke fikk nok. Lærerne har også merket at elevene har lært en del og vokst med oppgaven. Men de hadde hatt behov for mer drilling på forhånd. De var ikke fortrolige med begrepene som ”problemstilling”, ”dokumentere”, ”registrere”, ”konkludere” og ”rapport”. Dette kunne det med hell ha vært jobbet mer med før de satte i gang.

Byggeskikk. Foto: Vestskogen skole  

Noe som gjorde at det var så vellykket, var det at elevene fikk arbeide i sitt eget nærmiljø. Det virket motiverende og gjorde dem enda bedre kjent i området.

Etter at prosjektet var avsluttet og rapportene skrevet, inviterte klassen foreldre og andre interesserte til en kveld på skolen hvor de fortalte og viste fram bilder og annet. Elevene var tydelig stolte av den jobben de hadde gjort, og gjennom å fortelle om det til andre, forsto de også hvor mye de faktisk hadde lært.

Kunnskap om nærmiljøets historie
Elevene fikk utvidet sin kunnskap om nærmiljøet sitt og dets historie, men lærerne opplever at kunnskapen er fragmentert og oppsummerer at skolen burde kjøre det samme prosjektet over flere år og styre innholdet, slik at elevene på den måten kan få en dypere og mer helhetlig innsikt i områdets historie.

Spor i landskapet. Foto: Vestskogen skole

Lærerne føler at de også har hatt stort utbytte av prosjektet. Også de har økt kunnskapen sin, både faglig og når det gjelder metoden de brukte. De føler imidlertid at de hadde for liten bakgrunn i vitenskapelig tenkemåte og arbeidsmetode, noe som gjorde dem usikre når de skulle hjelpe elevene videre. Derfor burde det i framtida satses mer på opplæring av lærerne i dette før man setter i gang med tilsvarende prosjekt. Ellers syntes lærerne det var både lærerikt og interessant å arbeide på tvers av yrkesgrupper. Særlig var det spennende og motiverende å få profesjonelle forskere inn i skolestua.

Gatenavn. Foto: Vestskogen skole

Elevene konsentrerte seg om fem tema: byggeskikk/arkitektur, stedsnavn/gårdsnavn/gatenavn, spor i landskapet – levende kulturminner, spor i strandsonen og hagekulturhistorie.

Vestskogen skole
Vestskogen er en barneskole med i overkant av 300 elever. Den ligger i et boligområde på Nøtterøy med kort vei til både skog og sjø. Skolen har i lengre tid satset på natur og kultur og har brukt nærmiljøet aktivt i undervisningen. Uteskole er en del av undervisningsplanene.

Ferdig restaurert

Arbeidet med å restaurere Tormodbrygga ved Inndyrsvågen utvendig, og å klargjøre første og andre etasje slik at brygga kan tas i bruk, er nå ferdig. I oktober hadde båtforeninga innflyttingsfest og samarbeidspartner Inndyr Vel hadde eget arrangement på brygga. Tormodbrygga er med sin beliggenhet i tilknytning til den gamle bebyggelsen ved Inndyrsvågen og i sentrum av Inndyr, en viktig del av tettstedets identitet.

Av Svein Solvoll, Gildeskål kommune

I arbeidet med å utvikle tettstedet mer attraktivt, tar vi utgangspunkt i sted og miljø. Derfor er restaureringen av brygga ett av de viktigste tiltakene. Brygga er også ett av største dugnadsprosjektene som har vært gjennomført på Inndyr.
Inndyr båtforening kjøpte i 1992 Tormodbrygga, som ble bygd ved forrige århundreskifte. På begynnelsen av 90-tallet var den i svært dårlig forfatning, og arbeidet med å restaurere den startet i -99.

Møteplass
Tormodbrygga er nå blitt et attraktivt møtested for hele lokalsamfunnet, og båtforeninga som har gjennomført arbeidet i samarbeid med arkitekt Sverre Andreassen, har fått svært gode tilbakemeldinger for de løsninger som er valgt og det arbeidet som er gjort.
Her er det plass til 80 gjester, men greier vi å få innredet og møblert to flotte rom i andre etasje, vil vi kunne ta inn godt over hundre.

Brygga kan leies av lag og foreninger og  private. Den egner seg også godt til møter og kurs.
Gjennom deltakelse i prosjektet ”Miljøvennlige og attraktive tettsteder”, har kommunen prioritert søknader om restaurering av brygga. Restaureringen er i samsvar med de vedtatte målsettingene for en helhetlig utvikling av tettstedet.

Ikke minst takket være Riksantikvaren, har det vært mulig å restaurere Tormodbrygga og bevare noe av det gamle bygningsmiljøet ved Inndyrsvågen.

I tilskudd er det til nå gitt til sammen vel 350 000 kroner. Det er imidlertid arbeidet dugnad for mye mer. Det er også oppnådd gode avtaler på innkjøp av materialer fra et firma som ønsker å støtte prosjektet.

Fra STILK til SMIL

Tilskuddsordningen Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) disponeres av kommunene. Ordningen er rettet inn mot alle som eier en landbrukseiendom og skal bidra til å stimulere flere til å ivareta miljøverdiene i landskapet. SMIL gir støtte til planlegging og gjennomføring av engangstiltak knyttet til bl.a. istandsetting og skjøtsel av kulturminner og kulturmiljøer. SMIL er en videreføring av blant annet STILK, som de siste 15 årene har vært et særlig viktig supplement til kulturminneforvaltningens egne tilskuddsordninger. STILK ble forvaltet av fylkesmannen, mens SMIL er delegert til kommunene – som nå har mulighet til å gjøre egne prioriteringer, med basis i kommunale tiltaksstrategier.

Av Marit Westli Arntzen

I Elverum kommune har de satset spesielt på istandsetting av fløtningsdammer fra mellomkrigstiden. Atle Ruud er landbrukssjef i kommunen og forteller hvordan kulturminner prioriteres i SMIL i hans kommune:

Landbrukssjef Atle Ruud, Elverum kommune.

 - De kommunale miljøvirkemidlene kan gi kommunene en bedre mulighet til å ta vare på og utvikle kulturminner. Elverum kommune utarbeidet vinteren 2004 tiltaksstrategier for perioden 2004- 2007. Tiltaksstrategiene ble utviklet i samarbeid med næringsorganisasjonene og kulturetaten i kommunen, og vedtatt av formannskapet. Som bakgrunnsmateriale brukte man kommuneplanen, vedtatt i 2000, arealplanen, vedtatt i 2003 og kulturvernplanen, vedtatt i 1997. Tiltaksstrategiene er direkte forankret i dette planmaterialet, noe som sikrer at prioriteringen skjer i tråd med politisk vedtatte planer. Våre tiltaksstrategier er delt i tre hovedområder: Plan- og områdetiltak, kultur- og miljøtiltak og freda og verneverdige bygninger.

- I år fikk vi inn søknader vesentlig over den tilskuddsrammen kommunen ble tildelt, og det var nødvendig med sterke prioriteringer. Behandlingen av søknadene har skjedd i samarbeid med kommunens berørte fagmyndigheter. Når det gjelder tilskudd til freda og verneverdige bygninger er prioriteringen foretatt i samarbeid med kulturetaten og den regionale kulturminneforvaltningen. Kommunen har selv meget høy kompetanse på kulturminner, og det er en selvfølge at vi derfor bruker denne – ”Vi er ett lag med ett felles mål”. Å bruke fagkompetansen på de ulike områder medfører også de beste prioriteringer for vår kommune. Dette kan føre til at vi prioriterer tiltak annerledes enn søkeren, men dette må vi anse som positivt fordi det også kan gi søkeren økte kunnskaper om egne kulturminner.

SMIL-midlene skal blant annet brukes til å sete i stand og skjøtte kulturminner og kulturmiljøer som for eksempel gamle steinsettinger. Her fra Tingelstad i Oppland. Foto:Arve Kjersheim, Riksantikvarens arkiv

Rammen for SMIL i hele landet i 2004 er på 105,2 millioner kroner. For å utnytte mulighetene SMIL gir for konkrete kulturminnetiltak og sikre god kvalitet på tiltakene, er det viktig at kommunene har kontakt med kulturminneforvaltningen i  fylkeskommunene og Sametinget.

 

Riksantikvarens skattkiste

Riksantikvarens arkiv er en kunnskapsbase for kulturminneforvaltningen og kulturminneforskningen, og er også en kilde til kunnskap for allmennheten.

I tillegg til et omfattende saksarkiv finnes blant annet:

• en fotosamling på om lag 515 000 enheter
• en samling av oppmålingstegninger på om lag 17 000 enheter
• rapporter og avisutklipp om norske kulturminner
• Norsk Portrettarkiv

Riksantikvarens arkiv består av original dokumentasjon av Norges kulturminner. Her er både antikvarisk og nytt materiale. Arkivet er åpent onsdager og torsdager klokken 10-14.

Ved brygga i Gudvangen i Nærøyfjorden, 1892. Fjorden er 17 kilometer lang og spesielt smal og trang. På det smaleste er den bare 250 meter. Fjellene er på sitt høyeste 1700 meter over havet. Fotografiet er et postkort utgitt av Mittet & Co.

Norske fjorder er kjent over hele verden som storslagne og ville landskaper. Bratte fjellsider stuper ned i fjorden og er typiske symboler på norsk natur. Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane er en del av Sognefjorden, som en av verdens dypeste og lengste fjorder.

Under navnet Vestnorske fjordlandskap er Nærøyfjorden og Geirangerfjorden nominert til Unescos liste over verdens kultur- og naturarv.

Livet ved fjorden
I Nærøyfjorden har det vært drever gårder og setre. Mange setre ble drevet på den tradisjonelle måten helt til på 1960-tallet. Langs fjorden finnes særpregete bygningsmiljøer. Husene ble bygd av tre og stein fra området.

Når det i 1647 ble innført fast postgang mellom Oslo og de store byene, gikk posten med hest fra Bergen til Gudvangen. Derfra ble den fraktet til fots, med båt og med hest igjen før den nådde Oslo. Nærøyfjorden er også en del av de klassiske turistrutene som ble populære fra slutten av 1800-tallet.

Kilde: Brosjyren ”Nærøyfjorden landskapsvernområde”  Utgitt av Direktoratet for naturforvaltning, mai 2003

Energisparing i verneverdige hus

”Fiin gammel aargang”  er tittelen på Sintefs nye veileder om energisparing i verneverdige hus. Veilederen gir råd og foreslår løsninger for hvordan man på en skånsom måte kan redusere energibruken i verneverdige bygninger. De vurderte energitiltakene er knyttet til bygningsmessige og installasjonsmessige tiltak og omfatter både trebygninger og murbygninger. Riksantikvaren har bidratt med økonomisk støtte til prosjektet.

Av May Britt Håbjørg

Enhver utbedring av en eldre bygning bør bygge på en helhetlig undersøkelse og vurdering av bygningens tilstand, egenskaper og kvaliteter. Det er særlig viktig å ha kunnskap om bygningens konstruktive oppbygging, fordi denne er avgjørende for tiltak som kan gjennomføres. Energitiltak i eldre bygninger har som mål å redusere varmetapet for å gi lavere energibruk og bedre komfort. Rapporten Fiin gammel aargang tar for seg bygningsmessige tiltak for å forbedre selve bygningskroppen, og installasjonsmessige tiltak som omfatter oppgradering av varmeanlegg og energitilskudd fra fornybare energikilder.

På trehus er det mulig å utføre flere bygningsmessige tiltak som ikke fører til store inngrep, blant annet:

• Tette luftlekkasjer omkring vinduer, dører og langs golv og tak.
• Etterisolere bjelkelag mot kjeller og mot kaldt loft.
• Etterisolere trevegger med hulrom (forutsatt at nødvendig lufting av kledningen ikke hindres).

For murhus anbefales det å vurdere følgende tiltak:

• Tette luftlekkasjer omkring vinduer, dører og langs golv og tak.
• Etterisolere etasjeskillere mot kalde arealer.
• Etterisolere deler av bygningen utvendig, for eksempel blindgavler og enkle gårdsfasader.

Dersom akseptable bygningsmessige tiltak ikke reduserer energibruken tilstrekkelig, eller huset fortsatt oppleves som kaldt og trekkfullt, bør det vurderes å oppgradere varmeanlegget og tilføre energi fra fornybare energikilder.

Er bygget varmet opp med panelovner eller elektriske varmekabler, kan det installeres et styringssystem for innetemperaturen.

Fyring med biomasse som ved og pellets anbefales framfor ikke-fornybare energikilder som olje og gass.

Installasjon av luft-til-luft varmepumpe kan være gunstig hvis huset har en åpen planløsning og et stort oppvarmingsbehov.

Har bygget et eldre sentralvarmeanlegg, kan installasjon av automatikk for å korrigere mot utetemperatur og natt- eller feriesenking være et effektivt tiltak. Er rørisolasjonen mangelfull, kan reparasjon, utskifting eller tilleggsisolering av fordelingsnettet være gunstig. Ineffektive kjeler og brennere bør oppgraderes eller byttes ut.

Ønsker du å lese mer om energisparing i verneverdige hus, kan du laste ned Sintefs veileder fra denne adressen: http://www.sintef.no/static/bm/fiin_gammel_aargang.pdf

Arealutfordringar

Eit biletspel om arealutfordringar er utvikla av landbruksavdelinga hos fylkesmannen i Hordaland.Gjennom utstrekt bruk av foto, fotomanipulasjonar og kartanalyse skal biletspelet synleggjere utfordringane kommunepolitikarane har.

Biletspelet er utgjeve på ein cd med eit fylgjehefte. Det blir fokusert på tre tema: ”Vill vekst med lokale cowboyar?” omhandlar tettstadsutvikling, ”Landskap i endring” handlar om attgroing og byggeskikk og ”Plass nok til alle” handlar om utviklinga i strandsona.

Med biletspelet ynskjer ein å synleggjere kva verdiar som finst, kva konsekvensar einskildhandlingar kan ha og å peike på mogelege løysingar for å sikre ein heilskapleg arealbruk for framtida.

Seminarer i 2005

Riksantikvaren inviterer igjen til nye seminarer i Utviklingsnett. Dette er en møteplass for aktører, samarbeidspartnere og  undervisningsinstitusjoner som har tilbud innenfor kulturminnevern og -forvaltning.

Foreløpig program:  
- 20. januar er temaet gamle hager, med utgangspunkt i Norges landbrukshøgskoles etter- og videreutdanningskurs denne høsten.
- 17. februar settes fokus på kirkene og deres omgivelser og hvilken kunnskap som er nødvendig eller eksisterer for å forvalte denne kulturarven. Bakgrunnen et studieopplegg ved Høgskolen i Bodø.

Utviklingsnett
Samarbeidet med universitets- og høgskolesektoren organiseres gjennom det såkalte Utviklingsnett. Etter omorganisering er dette forumet åpent for alle undervisningsinstitusjoner som har, eller planlegger, studietilbud med kulturminnerelatert innhold. En rekke tilbud finnes eller er under planlegging ved universiteter og høgskoler. Samordningsansvaret innebærer at Riksantikvaren inviterer høgskoler og universiteter til å presentere sine opplegg. Fra vår side er hensikten dels av koordinerende art, dels å bygge nettverk mellom og rundt undervisningsinstitusjonene for å sikre at tilbudet treffer etterspørselen og at Riksantikvarens og kulturminneforvaltningens ansvarsområder ivaretas i de ulike undervisningsopplegg.

Organisering
Universitets- og høgskolesatsingen er prosjektorganisert med Riksantikvarens ledermøte som styringsgruppe. Prosjektet er lagt til organisasjonsavdelingen og prosjektleder er Sjur Harby,
tlf. 22 94 04 71, e-postadresse: psm://sha@ra.no

Hvem skal betale for utgravingene?

En sak som i sommer verserte i mediene, dreide seg om hvem som skal betale for utgravinger i forbindelse med en ny brygge som grunneieren ønsker å bygge og hvor det dukket opp trekonstruksjoner som kan vise seg å stamme fra vikingtida eller tidlig i middelalderen. Denne saken er prinsipiell: Det er utbyggeren eller tiltakshaveren som skal betale.

Utgravingene foregår i somerhalvåret. Foto:Riksantikvarens arkiv

Kulturminneloven paragraf 10 – Utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete kulturminner – sier at det er tiltakshaveren – dvs ”eieren” av prosjektet – som skal dekke utgiftene til slike undersøkelser. I unntakstilfelle, når det foreligger særlige grunner for det, kan Miljøverndepartementet gripe inn og bestemme at staten helt eller delvis skal dekke utgiftene. Det samme gjelder dersom utgiftene blir urimelig tyngende for tiltakshaveren.

Før man setter i gang med utbygging eller andre former for inngrep i et område, må det kartlegges om det er automatisk fredete kulturminner der. Automatisk fredete kulturminner har stor verdi, som historisk kildemateriale og som grunnlag for opplevelser. Loven beskytter dem derfor mot inngrep. Utgiftene til slike undersøkelser eller utgravinger må regnes som kostnader på lik linje med andre kostnader som må kalkuleres inn i et byggeprosjekt. Samtidig skal ikke tiltakshaveren bli belastet med unødige utgifter. Derfor skal kulturminnemyndighetene vurdere om undersøkelsen kan utføres uten å påføre tiltakshaveren unødige utgifter.

Når det gjelder særlige grunner, er det stilt forholdsvis strenge krav til hva som ligger i begrepet. For eksempel kan tilskudd fra staten være aktuelt til kommuner som har et betydelig antall automatisk fredete kulturminner i sentrale byområder. Videre vil kommunens økonomi også spille inn. Men, som nevnt over, må utgifter til arkeologisk arbeid ses som normale kostnader som en tiltakshaver må regne med.

Charter i verktøykassa

Håndverkerene i uthusprosjektet på Røros bruker daglig referanser fra internasjonale chartre og retningslinjer i den praktiske utførelsen av håndverket. Når dette skjer i dag, er det en selvfølge, men det har ikke alltid vært slik.

Av Kolbjørn Vegar Os, håndverker i uthusprosjektet, og Torbjørn Eggen, kulturminneforvalter i Røros kommune

Først etter ti år med uthusprosjektet var tiden kommet til å aktivisere internasjonale chartre for håndverkerne. Jon Brænne fra Norsk institutt for kulturminneforskning presenterte et knippe av de mest relevante. Han viste et teoretisk verktøy som gir muligheter for den interesserte håndverkeren. 

Porten i Kjerkegata 44 på Røros er satt i stand. Her kan den interesserte iaktager oppdage nyansene. Foto:Vaabo Vainoma

Situasjonen på Røros var overmoden for å gi håndverkerne et slikt verktøy. De forsto da at det finnes et større rammeverk rundt det å ta vare på kulturminnene. Som verdensarvsted har vi et fellesskap med andre verdensarvbyer. Håndverkerne får anledning til å diskutere prinsipper og praktiske problemer på antikvarens hjemmebane. Dette har vært en mangel tidligere, og har særlig to årsaker:

• Internasjonale chartre er antikvarenes verktøy. Innblanding fra håndverkerne kan øke kompetansestriden.
• Internasjonale chartre er kulturminnevernets verktøy. Involverte parter, som huseier, håndverker, arkitekt, antikvar, forvalter og politiker, må greie å diskutere både prinsipper og praktiske løsninger.

Ved aktivt å diskutere kan man få fram nyansene tydeligere og øke den felles forståelsen. Vi får et bedre vern ved å praktisere chartre. Det internasjonale kulturarvmiljøet skiller mellom det som er tegnet av arkitekter og bygd av håndverkere, og det som er formet og bygd av håndverkere – ”Architectural Herritage ” og ”Venacular Herritage”. Når det gjelder verdensarven på Røros, er det håndverkerne som tolker tegningene og omsetter innholdet i chartrene til virkelighet.

Gradvis er fokus flytta over til autentisitet og bruken av originalmaterialer. Håndverkerne utfordrer både hverandre og arkitektene, antikvarene og konservatorene rundt seg. Venezia-charteret kommer opp av verktøykassa, siteres og diskuteres, og løsninger velges etter balanserte avveininger. Charteret brettes pent sammen og legges tilbake i kassa. Rapporten skrives med bakgrunn i en klarere felles forståelse. Det gode med denne situasjonen er at standpunkt kan evalueres og vurderes i ettertid. Vi får et åpent og sunt kulturminnevern.

Venezia-charteret
Venezia-charteret fra 1964 er det første internasjonale charteret på kulturminneområdet. Det ble vedtatt i forbindelse med at Icomos ble grunnlagt, og regnes som organisasjonens ”grunnlov”. Icomos – International Council og Monuments and Sites – er en internasjonal regjeringsuavhengig organisasjon for folk som jobber med kulturminnevern. Norge er med i Icomos. Venezia-charteret er et internasjonalt charter om bevaring og restaurering av minnesmerker og historiske steder.