Kulturminnevern handler om å ta vare på et unikt kildemateriale for å etablere og utvikle historisk kunnskap. Samfunnet mister orienteringsevnen uten slik kunnskap. Når forandringene skjer hurtig, kan en slik svikt bli dramatisk.
Dette kan vi stå på gravhaugene og rope ut. Blir vi hørt? Resulterer det i større pietet overfor kulturminnene? Kulturminnevernet er avhengig av at det blir skapt kraftfulle allianser mellom mange aktører i samfunnslivet. Hvis ikke blir ressursinnsatsen for svak og viktige kulturminner går tapt for alltid.
Da Brundtland-kommisjonen kom opp med bærekraft-begrepet, var det eksempel på ny politikk-skaping. Begrepet ble raskt allemannseie. En mulighet er å stå på sidelinjen og betrakte en slik trend med en smule overbærenhet. En annen mulighet er å gripe de mulighetene som finnes i de prosessene som bærekraft-begrepet faktisk har skapt og skaper.
Dette er Riksantikvarens strategi. Vi gir ikke slipp på kulturminnevernets egenart og den historiske kunnskapens egenverdi. Men vi ser nyttige koplingspunkter i det arbeidet som foregår ellers i samfunnet for å skape en bærekraftig utvikling. Ikke slik å forstå at alle som arbeider med miljøvern automatisk vil være gode alliansepartnere for oss. En miljøforkjemper som måler giftutslipp fra industrien vil ikke nødvendigvis se verdien i å frede bygninger eller bruke naturvitenskapelige kunnskapsressurser på å redde bergkunsten. Poenget er heller at blant alle som er engasjert i å sikre livsmiljøet for kommende generasjoner, finnes også miljøer som samtidig forstår verdien av kulturminner som kilder til menneskehetens felles hukommelse.
Å finne positive koplingspunkter vil være viktig i regionalt og lokalt arbeid. Kulturminneåret viste effekten av at ulike miljøer tar et tak sammen. Arbeidet med å sikre et kulturminne kan være det konkrete samlingspunkt for organisasjoner innen friluftsliv, miljøvern, kultur og kulturminner. I mange lokalsamfunn blir slike organisasjoner båret oppe av en gruppe Tordenskjolds soldater. Skal det bli politisk tyngde på kulturminnevernets side, er det nødvendig at flest mulig av disse har sluttet rekkene. Mange kulturminner har en symbolverdi i lokalsamfunnet som gjør dem til naturlige samlingspunkt. I LA 21 arbeidet må disse kvalitetene ved kulturminnene framheves.
Noen av de store miljøprosjektene i Norge, som rensingen av Mjøsa og opprydningen i Grenlandsområdet, var bare mulige å gjennomføre fordi ulike miljøer samlet seg om felles interesser. Akerselva Miljøpark er eksempel på et stort miljøprosjekt der verdien av å synliggjøre og ta vare på kulturminner var en viktig motivasjonsfaktor. Oslo fikk både en renere elv med rekreasjonsmuligheter, og et nytt møte med sin fortid som industriby. Etter hvert vil vi få flere gode eksempler på at kulturminner blir fokuseringspunkt for krefter som arbeider for fellesverdier. I arbeidet for å verne det som er gammelt, må vi altså skape noe nytt: Uvante, uprøvde allianser.

Nils Marstein , Riksantikvar