Gate i Levanger. Foto: Åse Bitustøl, Riksantikvaren

Hva er universell utforming?
"Universell utforming betyr at produkter, byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk, skal utformes på en slik måte at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte så langt det er mulig uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler" - Stortingsmelding nr 40 (2002-2003).

Hva står i loven?
Likestillings- og diskrimineringsloven gir nye utfordringer der hensyn til tilgjengelighet og hensyn til vern i større grad enn tidligere må veies mot hverandre.

Ordlyden i loven betyr at det er virksomheter som holder til i fredete bygninger som må gjennomføre universell utforming og dekke kostnadene for den. Det er virksomhetene som må søke Riksantikvaren om godkjenning av tiltak eller dispensasjon fra vernekravene. Der kravene på tilrettelegging ikke er mulige å gjennomføre på grunn av hensyn til enten vern, sikkerhet eller økonomi, åpner loven for særløsninger.

Det er kulturminneforvaltningens lovpålagte oppgave å beskytte kulturminnene mot skader, ødeleggelse, forandringer eller skjemming i henhold til både kulturminnelov og plan- og bygningslov. Hensynet til tilgjengelighet for alle må derfor avveies med hensynet til vern av umistelige kulturminneverdier. Samtidlig ønsker Riksantikvaren at kulturminner landet rundt skal besøkes og oppleves av flest mulig. Universell utforming dreier seg dessuten ikke bare om fysisk tilgjengelighet. Informasjon og veiledning i tilknytning til kulturminner må tilpasses flere grupper av funksjonshemmede og gjøres tilgjengelig i ulike typer media.

Hvor mye kan det dreie seg om?
Hvis alle fredete kulturminner skulle tilrettelegges for funksjonshemmede, ville det innebære et meget omfattende arbeid. I databasen for fredete kulturminner er det registrert 976 kirker, ca. 2700 bygninger der funksjonshemmedes behov må overveies, 3 fartøyer, 8 verdensarvsteder, ca. 90 teknisk-industrielle kulturminner, ca. 40 grøntanlegg og ca. 182 000 arkeologiske kulturminner. På grunn av at en overveldende majoritet av de arkeologiske minnene ligger i skog og utmark, uten vei og skilting, vil kun en liten del av disse kunne bli tilrettelagt for besøkende overhodet.

Hva gjør Riksantikvaren?
Kirkene er de bygninger som det har vært arbeidet lengst med når det gjelder tilgjengelighet. Rullestolramper har fantes i lang tid både utenfor og inne i kirkene og utformingen av disse er under stadig utvikling. I de siste årene er heiser er blitt vanligere, i likhet med ledelinjer og teleslynger for syns- og hørselshemmede. Tilrettelagte informasjonsblader er ofte tilgjengelige og veien til kirkene fra parkeringsplassene er ofte bedre gjennomtenkt. Vi har lært at det er nødvendig med praktisk og konkret samarbeid med deltagelse av lokale kirkeverger og prester og representanter for handikapporganisasjonene.

Tiltak for universell utforming blir regelmessig overveid i Riksantikvarens ulike bevaringsprogrammer, deriblant programmet for verdensarvsstedene og i verdiskapingsprogrammets pilotprosjekter. I Ruinprosjektet arbeides det med tilgjengelighet ved alle pågående konserverings- og istandsetningsarbeider. Aktuelle eksempler er arbeidene ved Steinvikholm, Slottsfjellet i Tønsberg og ruinen av St. Nikolas i Sarpsborg. Ved skjøtselstiltak ved arkeologiske kulturminner blir tilgjengelighet for alle brukergrupper knyttet opp til statlige pengetilskudd til istandsetting og skjøtsel. For flere kulturminnegrupper gjenstår likevel mye utviklingsarbeid, bl.a. for fartøyer, grøntområder og teknisk-industrielle kulturminner. Arbeidet er krevende fordi mangfoldet av kulturminner ofte krever spesialtilpassede løsninger.

Konstruktiv dialog og praktiske løsninger er nødvendig
Riksantikvaren arbeider for å utvikle stadig bedre og mer inkluderende praktiske løsninger for både vern og universell utforming. I store og viktige prosjekter kan særskilt kompetente formgivere og arkitekter trekkes inn for å skape nye løsningsmodeller.

Det meste av arbeidet med å tilgjengeliggjøre kulturminner for funksjonshemmede bør ikke være vanskelig eller konfliktfylt, men det er tilfeller når den mest tilpasningsdyktige antikvar må innrømme at det ikke finnes noen løsning som tar hensyn til både de funksjonshemmedes rettmessige krav og de forutsetninger som kulturminnet og dess omgivelser gir. Kulturminneforvaltningen må likevel ha meget gode faglige begrunnelser i de tilfeller der kulturminner og kulturmiljøer ikke kan gjøres tilgjengelig for alle grupper.

Riksantikvaren ønsker en konstruktiv og kreativ dialog med de funksjonshemmedes organisasjoner der partene kan respektere hverandres ulike hensyn og oppgaver Det er nødvendig å trekke inn erfaringskompetansen til personer med nedsatt funksjonsevne. Vernemyndighetene må også, på et enkelt og begripelig måte, informere om antikvarisk faglige avveininger som vi har plikt til å gjøre ved endringer og tilpasninger. Begrunnelsene for vernet kan da bedre forstås og øke forståelsen for at kulturminner er ikke fornybare ressurser, som en gang er borte ikke kan gjenskapes.