r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Folldal gruver

Kort tid etter oppstarten på slutten av 1700-tallet var Folldal gruver blant landets største produsenter av kobber. I dag er det museum på anlegget, som formidler historien om det gamle gruvesamfunnet.

Folldal gruver i dag med skråsjakttårnet med vinsjhus, Administrasjonsbygget (nedenfor sjakttårnet) og stoll 1. Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren

I høyfjellsområdet i Folldal

Folldal gruver ligger i høyfjellsområdet i Folldal kommune i Hedmark. Tilgang til råvarer og malmforekomsten i fjellområdet var avgjørende for plasseringen av anlegget.

Anlegget er et helhetlig gruvemiljø med produksjonslinje, administrasjonsbygninger og boliger til direktør, funksjonærer og arbeidere. I tillegg omfatter det også andre bygninger med sosiale funksjoner som skole, teater og badehus. Anleggets plassering og distanse til Rørosbanen medførte at flere taubanesystem ble bygget i driftsperioden.

Folldal gruver i bevaringsprogrammet

Formålet med Folldal Gruver i bevaringsprogrammet for tekniske og industrielle kulturminner er å sikre en representant for den industrielle fasen av bergverksdriften i Norge på 1900-tallet.

Taubanesystemet med skråsjakttårnet i bakgrunnen. Tårnbanen omfattet flere linjer som transporterte mineraler til Folldal gruver. Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren

Bergverksdrift i Norge

Bergverksdrift etter ulike mineraler var en av de første industriene som ble etablert i Norge. Sammen med trelastindustrien er den blant de som har vært opprettholdt som næring fra protoindustri og frem til i dag. Den første gruvedriften vi kjenner til Norge er sølvgruvene i Akerberget, beskrevet i «Historia Norvegiæ» allerede på 1170-tallet.

Gruvedriften gjennomgikk en teknologisk revolusjon i Europa på 1500-tallet som følge av at de fleste lett tilgjengelige malmressursene var blitt uttømt, og nye teknikker ble utviklet for å drive ut tidligere utilgjengelige malmressurser.

Bergverksdrift var et kongelig privilegium, og for kongemakten var kobber en strategisk ressurs. Legert med en tiendels tinn ble det bronse, som var bruk i blant annet kirkeklokker, statuer og ikke minst kanoner. Denne bruken holdt seg til siste halvdel av 1800-tallet. Prisen på kobber holdt seg relativt høyt frem til 1830-tallet, da den som følge av større internasjonalt tilbud ble fallende.

Historien til Folldal gruver

Det skal være bonden Ole Husum som oppdaget malmen i Folldal i 1745, og tre år senere var gruvedriften i Folldal i gang. I løpet av noen tiår ble anlegget blant landets største produsenter av kobber, med en produksjon på opptil 80 tonn i året. I Alvdal, der det var tilgang på trekull, ble det drevet flere gruver og smeltehytter.

Etter noen tiår var det meste av den lett tilgjengelige malmen drevet og lønnsomheten ble dårligere. I 1793 ble Folldal verk solgt til Mogens Monsen som restrukturerte driften, fornyet produksjonslinjen og kuttet kostnader. I 1826 ble gruven solgt videre til Røros Kobberverk som drev gruven frem til konkursen i 1848. Men året etter var driften i gang igjen. Ved hjelp av ny teknologi var det mulig å drive ut mer kobber. På slutten av 1870-tallet ble gruvedriften ved Folldal lagt ned. 

I 1907 ble gruvene åpnet for ny drift, men denne gangen med svovelkis som hovedprodukt. Det var den norske ingeniøren Worm Lund som stod bak driften og sammen med britisk kapital startet han Folldal Copper and Sulphur Company i 1906. Allerede det første driftsåret ble det utvunnet 46 000 tonn svovelkis og bedriften hadde en arbeidstyrke på 450 mann.

Den sterke veksten i sysselsatte førte til at Folldalsamfunnet vokste kraftig og det ble etablert arbeiderboliger og andre sosiale funksjoner ved verket. Rundt 60 bygg ble reist i årene 1906 til 1908. 

Boligbrakkene ved Folldal verk. Her bodde det to til fire familier i hver enkelt brakke. Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren

Mellomkrigstiden ble vanskelig for bedriften med sterke konjunktursvingninger, konflikter og fallende priser på svovelkis.  I perioden 1927 til 1938 gikk verket med underskudd og ble til slutt slått konkurs. Etter konkursen ble eierskapet overtatt av norske eiere og i 1945 kom Borregaard inn på eiersiden, som hadde stort behov for svovel i sin papirproduksjon.

Fra 1935 ble deler av gruvedriften flyttet fra Folldal til Geitryggen. Etter hvert ble all gruvedrift flyttet til Geitryggen, og senere til Tverrfjellet på Hjerkinn. Flyttingen av gruvedriften medførte også flytting av mye av produksjonsutstyret, blant annet det iøynefallende tårnet. Men Folldal ble bevart som boligområde for bedriftens arbeidere og flotasjon. I forbindelse med flyttingen av gruvedriften til Hjerkinn ble transportmulighetene vesentlig forbedret og malmen ble transportert på et eget jernbanespor som ble anlagt inne i gruven slik at lossing og lasting kunne foregå der.

Etterkrigstiden var preget av høykonjunktur og Folldal Gruver gikk godt. I 1993 var det imidlertid slutt, og driften ble nedlagt. Da var malmressursene på Hjerkinn uttømt. I etterkant av nedleggelsen ble deler av produksjonsutstyret flyttet tilbake til Folldal Gruver.

I dag er Folldal gruver et museum som formidler historien om det gamle gruvesamfunnet.

Folldal gruver ligger i høyfjellsområdet i Folldal kommune i Hedmark. Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren