r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Landsverneplaner

En landsverneplan er en oversikt over verneverdige eiendommer og en historisk oversikt over en offentlig sektor. Utvalget skal være kartlagt og valgt ut av sektoren/eiendomsforvalteren i samråd med Riksantikvaren. Landsverneplanene skal danne grunnlag for eventuell forskriftsfredning i henhold til kulturminneloven.

Vernebygget, et klimaregulert stål- og glassbygg som beskytter domkirkeruinen på Hamar, er et av anleggene i landsverneplanen for Klima- og miljødepartementet. Foto: Jiri Havran, Riksantikvaren

I tillegg skal planene inneholde oversikt over de eiendommer som sektoren/virksomheten i samarbeid med Riksantikvaren vil verne på annen måte.

En landsverneplan som ferdig dokument består av følgende hoveddeler: bakgrunn/innledning, historikk og katalogdel med presentasjon av de eiendommer man har valgt ut i planen.

Statlig vern

I motsetning til bygninger i kommunalt eller privat eie ble ikke statens bygninger formelt fredet da Norge fikk sin første bygningsfredningslov i 1920. I stedet for en formell fredning var det forutsatt at staten gjennom et statlig administrativt vern skulle gå foran med et godt eksempel og ivareta de kulturhistoriske og arkitektoniske verdiene ved sine eiendommer.

Et utvalg av statens kulturhistoriske bygninger ble administrativt fredet, og disse ble presentert i Fortidsminneforeningens årbøker i 1933 og 1934. Intensjonen om at Riksantikvaren skal inn som rådgiver i forbindelse med endringer i bevaringsverdige statlige bygninger, har ikke alltid vært fulgt i praksis. Videre har det vært et problem at listen som ble utarbeidet på 1930-tallet, i liten grad er blitt ajourført.

Det senere sektorprinsippet sier blant annet at statens kulturminner skal ivaretas som viktige kilder til utviklingen av det norske samfunnet. Med sektorprinsippet har det blitt nedfelt tydeligere at ansvaret for kulturminnene i statlig eie ligger hos de ulike statlige eierne selv fordelt på de ulike departementer.

På 1990-tallet var det flere etater som tok dette prinsippet inn over seg, og vi fikk de første tematiske verneplanene for statlige eiendommer. Eksempler på tidlige verneplaner er temaplanene for jernbanestasjoner, prestegårder og vegvesenet.

Statens kulturhistoriske eiendommer

Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å praktisere administrativt vern i staten. I 2000 ble det innført en ny paragraf i kulturminneloven (kml § 22a) som ga mulighet til å frede statens eiendommer ved forskrift. Følgene av fredningen er de samme som ved fredning av private og kommunale eiendommer, men fredningsprosedyren er noe forenklet. Dette var et viktig premiss for opprettelsen av prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer i 2003.

Kongelig resolusjon om forvaltning av statens kulturhistoriske eiendommer trådde i kraft 1. oktober 2006 og forankrer prosjektet ytterligere. Kongelig resolusjon pålegger alle statlige eiere av kulturhistoriske eiendommer å utforme sektorvise landsverneplaner og forvaltningsplaner for sine eiendommer.

Kompetanseheving og bevisstgjøring

En viktig metodikk og målsetning for Riksantikvarens arbeid er å sørge for størst mulig grad av involvering fra både eiere og forvaltere, fagansvarlig departement og sektoren for øvrig. Ved å forankre vernevurderingene og verneutvalg hos de statlige eierne/sektoren har man tilstrebet at innholdet i landsverneplanene har vært gjennom grundige vurderinger og drøftninger og at utvalg og omfang er omforent.

Dette har vært viktige sider ved prosessen siden store deler av den statlige eiendomsmassen er komplekse bygg og anlegg med avanserte og spesialiserte bygningsmessige løsninger. Det å skulle frede bygningstyper som fengsler, sykehus, flyplasser, barnevernsinstitusjoner og universiteter gir nye utfordringer.

Bredden i vernet

Det har vært en viktig strategi å fange opp bygninger som representerer bredden i statens virksomhet og som kan bidra til forståelse for det norske samfunnets historie og utvikling. Dette kan en ikke oppnå bare ved å verne om praktbygninger, men ved å synliggjøre mangfoldet og bredden i statens virksomhet, inkludert de mange mindre prangende uttrykk statens virksomhet har fått opp gjennom historien. Arbeidet har skaffet staten oversikt over og dokumentasjon av alle sine kulturhistoriske eiendommer og identifisert hvilke av disse som er verneverdige.

Vernekategorier

I plandokumentet opereres det med to vernekategorier:

  • fredning etter kulturminneloven (verneklasse 1)
  • vern etter plan- og bygningsloven, eventuelt vern som forankres lokalt i sektoren/virksomheten i samarbeid med Riksantikvaren (verneklasse 2)

Det er fylkeskommunen og Sametinget som skal uttale seg til planforslag og som derfor har ansvaret for å vurdere eiendommer i verneklasse 2 i forbindelse med en arealplan. Se vedlegg i høyremenyen for mer informasjon om roller og ansvar i kulturminneforvaltingen.

En landsverneplan må oppfattes som en helhet, der samtlige bygninger inngår i et utvalg som skal vise bredden og variasjonen i eiendomsmassen knyttet til sektoren.

Forvaltningsplan                          

Det skal utarbeides forvaltningsplan for alle eiendommene som er klassifisert i verneklasse 1 eller verneklasse 2. Det er departementet som er ansvarlig for at det utarbeides forvaltningsplaner for sine eiendommer. 

I Riksantikvarens vitenarkiv finner du flere dokumenter om landsverneplanene.