r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Månedens kulturminne i november

En ruin, en håndverker – og Norges historie

  • Reins kloster i dag

    Våningshuset og ruinen går i hverandre på Rein. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikvaren

  • Rein historiske bilder

    Gården har en lang historie. Foto: Riksantikvarens arkiv

  • Rein historisk 2

    Foto: Riksantikvarens arkiv

Skriv

På 1600-tallet ble det bygget et hus på den gjenstående klosterkjelleren etter nonneklosteret på Rein. Fortsatt er våningshuset, i siste utgave fra 1800-tallet, hektet sammen med den gåtefulle ruinen.

1700-talls graffiti og et hemmelig rom

Det var Hertug Skule som etablerte et nonnekloster i Rissa, sør for Trondheim. Mangel på skriftlige kilder gjør at historien om nonnene som bodde der er ukjent. Man vet ikke engang hvilken orden de tilhørte. Det man kan se, er de mange fysiske sporene etter historien i selve ruinen; steinhuggermerker, inskripsjoner, et hemmelig rom og til og med en «nyere» graffiti fra 1800-tallet. 

«Lykkelige er de som elsker når deres kjærlighet blir gjengjeldt» står det i muren. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikvaren

 «Lykkelige er de som elsker når deres kjærlighet blir gjengjeldt» står det på gresk på vestportalen.  Sitatet er hentet fra dikteren Bion fra Smyrna, som levde ca. 100 år før Kristus. De få fragmentene og diktene som er igjen etter han, skildrer oftest homofil kjærlighet. Slik er det også med diktet dette sitatet er hentet fra. Kan det være en forelsket student som har risset ordene, i dødshemmelig kjærlighetssorg, i en tid da slik kjærlighet var forbudt? Det er fort gjort å fordype seg i fabulering på dette stedet, men akkurat i dette tilfellet finnes en forklaring. Familien kan fortelle at det ble risset inn som en kjærlighetserklæring fra en Hornemann - til hans fru.

En annen kuriositet på Rein, er et hemmelig rom i ruinen, oppdaget i forbindelse med konserveringen. Man kan gjette seg til hva rommet har gjemt. Klosteret lå utsatt til ved innløpet av fjorden, så det kan være at det var her kirkesølvet og andre verdisaker ble holdt skjult for grådige hender?

Historie og håndverk – stein på stein!

Gjennom Riksantikvarens bevaringsprogram for ruiner konserveres flere ruiner i Norge, og på Rein er arbeidet nå ferdig for denne gang. Konserveringen har gjort at denne ruinen nå kan få fortsette å fortelle oss sine historier inn i framtida. 

Noen kjenner sporene etter historien bedre enn andre. Murer Geir Magnussen er en av dem. Han er murer og tradisjonshåndverker og har jobbet med ruinkonserveringen på Rein i ti år.

– Det er som med gutta i militæret, etter noen år husker de bare det positive. Dagene med regn og vind, presenninger som blåser bort og kalde hender – vel, det har vært så verdt det. Jeg er så kjent med ruinen nå at jeg kan lukke øynene og se hver eneste stein, forteller han.

Ved å bidra til å ta vare på ruinen, er Geir også med på å forvalte en del av Norges historie, og Rein har en rik en sådan.

Ti generasjoner Hornemann

Gården ruinen ligger på, er omtalt i Harald Hårfagres saga, men er antagelig anlagt lenge før hans tid. Framover mot reformasjonen hadde gården med klosteret god støtte fra kongeætten, og den ble fra midten av 1500-tallet krongods. På 1600-tallet klarer ikke kongen å beholde Reins kloster på grunn av gjeld, og godset blir solgt. Familien Hornemann ble eiere tidlig på 1700-tallet, og i dag bor 10. generasjon Hornemann på gården. Familiehjemmet er bygd inn i muren, og rett utenfor inngangsdøra ligger eventyret.

Håndverkstradisjoner og konservering

Ruinen forteller også om en håndverkstradisjon, og om valg tatt når man skulle oppføre dette praktfulle klosteret på Rissa. Blant annet har murer Geir kommet over steinhuggermerker identiske med dem i Nidarosdomen, og av det kan han lese at det ikke var hvem som helst som fikk arbeide med oppføringen av klosteret. I tillegg ser han også hvordan man fra 1600-tallet og utover har valgt å rekonstruere ruinen igjen. Dette er et utslag av det Geir lattermildt kaller "ruinromantikk". Noen valg etter denne tida er mindre forståelige enn andre.

– Noen profilsteiner er snudd inn og skjult i murverket, hvorfor det er gjort kan man bare undre seg over, forteller han. Etter ti år på ruinen har jeg i grunnen bare blitt mer forvirret og enda mer nysgjerrig, forteller han engasjert.

Steinhuggermerker identiske med dem i Nidarosdomen er funnet i klosterruinene. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikven

Sørportalen fram i lyset

Selv om noe fortsatt er skjult i ruinen, har konserveringen ført til at andre spennende deler av den i dag kan vises frem. Den vakre sørportalen har blitt satt i stand og gjort synlig for publikum. Det er prosjektlederen fra Riksantikvaren glad for.

– Ruinen er veldig spesiell, også i internasjonal sammenheng. Siden den er så hemmelighetsfull er den også en skattkiste for forskning, og jeg krysser fingrene for at noen vil sette i gang med det, sier Karin Axelsen.

Nødvendig konservering og et løft for konserveringsfaget

Mye har blitt gjort på de ti årene det har blitt jobbet med konservering av ruinen. Blant annet har skadelig sement etter tidligere restaureringer blitt fjernet, og blitt erstattet med kalkmørtel. Den fleksible kalkmørtelen gjør at steinen ikke knekker når bakken og muren beveger seg etter tele og frost. Spor etter slike skader finnes det en del av på Rein. Her kan ruinen lære en moderne verden med klimautfordringer, at naturmaterialer gjør seg vel så godt som kjemiske i det lange løp. Det som også er helt sikkert er at håndtverksfaget har fått et betydelig løft i løpet av de mange prosjektårene. Geir har hatt mange lærersvenner innom i årenes løp, og sammen har de lært mye.

– Det er godt å tenke på at disse håndverkerne nå er spredd over hele landet, og kan ta godt vare på flere historier landet rundt, avslutter han.