r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Internasjonale nyheter

Dikterhjemmenes forvandling

Eivind Falk, leder for Norsk håndverksinstitutt ved Lillehammer museum, viser stolt fram det nyrestaurerte sommerstedet til dikterekteparet Rainis og Aspazija i Jurmala, en strandby litt utenfor Riga. Foto: Anja Heie, Riksantikvaren

Skriv

Et gammelt trehus kan nesten leses som en åpen bok, uavhengig av om språket er latvisk eller norsk. At det i tillegg har bodd diktere i hjemmene som denne fortellingen handler om, gjør den ekstra spennende.

I dag er det ingen som sitter ved skrivebordet og jobber eller hviler ut på senga etter en intens arbeidsdag. Likevel er rommene fulle av liv. Det er nesten som om forfatterne bare er ute en liten tur og når som helst vil komme tilbake for å fortsette skrivearbeidet. 

Slik kan det føles når en besøker hjemmene til dikterekteparet Rainis og Aspazija og dikteren Jãnis Akuraters, som representerer to av kulturarvsprosjektene i Latvia som har fått støtte av Norge gjennom EØS-midlene de siste årene, og som i dag er museum.

Det var nettopp det som også var et av målene med prosjektene. Det handlet nemlig ikke bare om å restaurere historiske bygninger som forfalt. Vel så viktig var det å skape nytt liv i dem, slik at de kunne bli til glede for både lokalbefolkningen og tilreisende.

Rainis skrivebord i sommerhuset i Jurmala. Foto: Anja Heie, Riksantikvaren

«What’s in it for us?»

«Hva kan vi få igjen for det», var et viktig spørsmål for Eivind Falk da Norsk håndverksinstitutt ved Lillehammer museum vurderte å inngå samarbeid om et kulturarvsprosjekt i Latvia. Svaret må ha vært positivt. For noen år og flere turer over Østersjøen senere, viser han stolt fram det nyrestaurerte sommerhjemmet til Rainis og Aspazija i Jurmala.

I tillegg til sommerhuset var også dikterekteparets hus i Riga og Rainis’ barndomshjem i Dunava en del av samarbeidsprosjektet med Association of the Memorial Museums i Latvia. Nå er bygningene på de tre stedene restaurert og tilpasset museumsformål, slik at besøkende kan få et innblikk i livet til de to forfatterne som har hatt en sentral betydning i Latvia.

Falk er tydelig imponert over arbeidet til latvierne: «De har virkelig lagt seg i selen, til minste detalj, for at dette skulle bli bra.»

Før: Slik så sommerhuset til Rainis og Aspazija ut i 2011. Foto: Noelle Dahl-Poppe, Riksantikvaren

Etter: Og slik ser det ut i 2017. Foto: Anja Heie, Riksantikvaren

Eivind Falk stråler om kapp med sola på den fine septemberdagen. Og det har han god grunn til, for Norsk håndverksinstitutt har hatt en aktiv rolle i prosjektet, og kan ta en del av æren for de gode resultatene. Samarbeidet mellom ekspertene på norsk og latvisk side har vært godt. Her har det vært kunnskaps- og erfaringsutveksling på høyt nivå gjennom praktiske workshops og gode diskusjoner om blant annet restaureringsprinsipper og materialvalg. Det var også en viktig del av prosjektet – å styrke håndverkkompetansen i Latvia og i Norge.

Fra workshop i vindusrestaurering. Foto: Eivind Falk, Norsk håndverksinstitutt

Når en snakker med Eivind, er det ikke noen tvil om at han brenner for håndverket. Han understreker også hvor viktig det er å holde håndverkstradisjonene i live gjennom å overføre kunnskapen til kommende generasjoner. Det er jo de som skal ta vare på dikterhjemmene og andre kulturminner i framtida.

Norgesvenner

Noe av det første som møter oss i museet i Jurmala, og som i alle fall får nordmennene til å stoppe opp, er en plakat med bilde av Rainis og Ibsen. Bakgrunnen for den er en ny utstilling som viser Rainis nære bånd til Ibsen og Norge. Rainis skal ha vært veldig inspirert av Ibsen, og oversatte også Ibsens drama Gildet på Solhoug til latvisk – via tysk.

Det er imidlertid ikke bare Rainis som kan omtales som en norgesvenn. Også Jãnis Akuraters, mannen bak et annet forfatterhjem som var en del av kulturarvsprogrammet, hadde et nært forhold til Norge. Han publiserte mange artikler om norsk kultur i latvisk presse og oversatte selv flere av Ibsens verk (Peer Gynt, Brand og Vildanden) til latvisk. I 1908 var han i eksil i Norge. Da skrev han et av sine mest kjente verk, A Servant Boy’s Summer.

Partner med lang og relevant erfaring

At det var Lillehammer museum som ble partner i prosjektet der huset til Akuraters og hans familie i Riga skulle restaureres og utvikles som museum, var ingen tilfeldighet. Lillehammer museum har lang erfaring med både formidling av forfatterhjem (Sigrid Undsets Bjerkebæk og Karoline og Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad) og forvaltning av bygninger fra den aktuelle tidsepoken. Dermed kunne den latviske partneren få mange gode tips på veien med å gjenskape dikterens hjem.

Kontrastene er store mellom slik huset til den latviske dikteren Jãnis Akuraters så ut i 2015 og slik det ser ut i 2017 (se under). Foto: Kåre Hosar, Lillehammer museum

Hvilken farge bygningen skulle ha, var ett av mange spørsmål en måtte ta stilling til ved restaureringen av huset som ble bygget for Akuraters og hans familie i 1933. Eldre svart-hvitt bilder ga ingen klare svar, men ved nærmere undersøkelser kom okerfargen fram. Foto: Anja Heie, Riksantikvaren

Nå kan museets ansatte vise fram de ulike rommene, der originale gjenstander spiller en sentral rolle, i den nyrestaurerte bygningen. Dermed framstår huset omtrent slik det så ut da Akuraters bodde her på midten av 1930-tallet.
Da Kåre Hosar ved Lillehammer museum besøkte Akuraters hjem i 2015, var situasjonen imidlertid en helt annen:

«Første gang jeg så huset, så det litt begredelig ut. Men de har gjort et godt arbeid, med et stort fokus på de mange små og viktige detaljene, og resultatet ble veldig bra. Nå blir det spennende å følge med videre på hvordan de vil skape liv i hjemmet gjennom formidlingen.»

Stort fokus på trearkitektur

Bygningene som kan knyttes til Jãnis Akuraters og Rainis og Aspazija er bare to av flere latviske kulturarvprosjekter som inngikk i programmet «Conservation and Revitalisation of the Cultural and Natural Heritage», som var finansiert av Norge gjennom EØS-midlene.

Selv om programmet besto av mange ulike typer prosjekter, var det et spesielt fokus på trearkitektur. I tillegg til de nevnte dikterhjemmene var også andre trebygninger, som Den grønne synagogen i Rezekne, The great synagogue i Ludza, bygningen Port Warehouse i Latvias etnografiske friluftsmuseum samt restaurering av trebygninger i byen Kuldiga, en del av programmet.

Så å si alle prosjektene hadde norsk partner. Dermed har mange norske kulturarv- og utdanningsinstitusjoner ikke bare knyttet viktige kontakter og fått internasjonal erfaring, men også tatt med seg mye kunnskap om kulturarv til Latvia og hjem til Norge.

Mye ros

På avslutningskonferansen for kulturarvsprogrammet – der både den latviske kulturministeren, den latviske riksantikvaren, den norske ambassadøren til Latvia og representanter fra de ulike prosjektene på norsk og latvisk side var til stede – vanket det mye ros til de involverte partene for de gode resultatene og det fruktbare samarbeidet.

Det har det tydeligvis blitt lagt merke til i Latvia:

«In the field cultural heritage, the word ‘Norway’ is increasingly associated with quality and responsibility.»

Juris Dambis, Head of the State Inspection for Heritage Protection, i forordet til avslutningspublikasjonen for kulturarvsprogrammet

Både den latviske kulturministeren (i midten), den norske ambassadøren til Latvia (t.h) og Riksantikvarens representant (t.v) skrøt av de svært gode resultatene på avslutningen for det latviske kulturarvsprogrammet på Nasjonalmuseet i Riga. Foto: Anja Heie, Riksantikvaren

Den latviske kulturministeren la ikke bare vekt på verdien av erfarings- og kunnskapsutveksling mellom samarbeidspartnerne, men også på hvor viktig slike kulturarvprosjekter er for regionene. De bidrar til å gjøre stedene mer attraktive for turister og skaper nye møteplasser for lokalbefolkningen.

Den norske ambassadøren til Latvia, Steinar Egil Hagen, viser også til hvilken sentral plass mange av kulturminnene i programmet har i Latvia:

«Halvparten av de restaurerte og renoverte objektene er viktige museer til kulturpersonligheter som har hatt stor rolle og betydning for Latvias historie - barna lærer om dem på skole og i barnehage. Dette har bidratt til at de ulike prosjektene har fått stor oppmerksomhet.»

Et langt og godt samarbeid

Norge og Latvia har samarbeidet tett om kulturarv helt siden midten av 1990-tallet. Det er nok ingen tilfeldighet. De to landene kan trekke veksler på hverandres erfaringer og tradisjoner på flere områder, som for eksempel når det gjelder trearkitektur og håndverk.

At landene har hatt et godt samarbeid på kulturminnefeltet over flere tiår gjør at det også er lagt et godt grunnlag for videre samarbeid.

EØS-midlene

EØS-midlene er Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Støtten skal også styrke forbindelsene og samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene.

Les mer på riksantikvaren.no/EOS-midlene