r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Kronikk

Kalde kulturminner i krise

Nordlaguna på Jan Mayen. Foto: Karen Thommesen, Riksantikvaren

Skriv

Les riksantikvar Jørn Holmes kronikk på NRK Ytring i desember. Her skriver han om kulturminner i polare strøk.

Et mildere klima fører til at kulturminner i polområdene ødelegges. Nå haster det med å dokumentere og bevare en viktig del av vår historie.

Ingen andre steder på kloden stiger temperaturen raskere enn i Arktis. Nettopp i våre polare områder ser vi de mest ekstreme klimaendringer i verden. Grønland og Svalbard er selve beviset på klimakrisen, og her har man også den mest synlige negative påvirkningen. På Svalbard er mange kulturminner i strandsonen spesielt i stor fare. Nå øker presset på arbeidet med å dokumentere og bevare kulturminner i polare strøk. Får vi ikke gjort nok, blir det lite igjen å fortelle om noen få år.

Varmt og vått
Temperaturendringer er gammelt nytt for kloden vår. Det som særlig bekymrer fagfolk er hvor raskt temperaturene nå stiger. På Svalbard har man fått merke dette på verst tenkelige måte. I november 2015 mistet to mennesker tragisk livet i raset i Longyearbyen. I år har regn og tøvær, når det ellers skulle vært kulde, ført til flere jord- og leirras. Heldigvis uten tap av liv.

Riksantikvarens fremste ekspert på polare kulturminner, fagdirektør Susan Barr, hadde sine første befaringer på Svalbard allerede i 1979. Når Susan Barr nå pensjonerer seg fra Riksantikvaren, etter nesten fire tiår i de polare kulturminnenes tjeneste, kan hun fortelle om radikale klimaendringer.

Tidligere var fjordene på Svalbard islagt i hele vinterhalvåret. Det er de i stadig mindre grad, og bølgene som slår mot strandsonen en stadig større del av året fører til større erosjon. I tillegg til isen, forsvinner også permafrosten fra øvre jordlag og med den gode bevaringsforhold for arkeologiske kulturminner.

Havet gnager seg stadig nærmere den fredete taubanestasjonen i Hiorthamn på Svalbard. Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren

Svalbard – en viktig del av verdenshistorien
Kulturminnene på Svalbard forteller spennende historier. Fangst og jakt, utvinning av mineraler og gruvedrift, forskning, vitenskapelige ekspedisjoner og dristige eventyrere fra en rekke land har etterlatt seg ulike spor fra rundt år 1600 til i dag.

Det var ikke nordmenn som først tjente gode penger på ressursene nord for polarsirkelen. På 1600- og 1700-tallet var Svalbards fjorder og nære havområder et mekka for nederlandske og engelske hvalfangere. Mange av hvalfangerne omkom som resultat av ulykker eller av skjørbuk på grunn av ensidig kosthold og mangel på C-vitaminer. Til nå er det funnet nærmere 800 hvalfangergraver på Svalbard.

I august i år fikk jeg besøke den arkeologiske utgravingen av tre hvalfangergraver på Likneset, i Smeerenburgfjorden på Svalbard. På Likneset finnes 230 graver, flere av dem er i fare på grunn av erosjon. Utgravingen på Likneset var en såkalt nødutgraving, for å redde graver som ellers ville falt i havet. Gravene vitner om at selv i tøffe forhold har omsorgen for avdøde kamerater vært stor. De gravene som nå ble reddet, ble fraktet i helikopter til Svalbard museum.

Det var en sterk opplevelse å få være med på hvalfangernes siste ferd. Og enda sterkere å tenke på at arkeologene i sommer ikke lenger fant tegn til permafrost i de øvre jordlagene på Likneset. Det, sammen med økt erosjon, fører nok til at enda flere avdøde hvalfangere må få et annet hvilested i årene som kommer.

(Artikkelen fortsetter under bildene)

Hvalfangergravene på Likneset i Smeerenburgfjorden på Svalbard ligger tett. Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren

På Likneset sammen med fagdirektør Susan Barr. I gamle beretninger sies det at hvalfangerne ble gravlagt så dypt som permafrosten tillot. Sysselmannens arkeolog, Snorre Haukalid, forteller at arkeologene har gravd et prøvehull for å se hvor langt ned permafrosten lå denne sommeren. Skremmende nok fant de ingen tegn til permafrost. Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren

Tre hvalfangergraver på Likneset var nesten rast i havet på grunn av erosjon. Her er en av gravene, med kiste, fjernet av arkeologene. Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren

Kiste som inneholder restene fra en av hvalfangergravene bæres til helikopteret som skal frakte den til Svalbard museum. Inne i den nye kisten ligger hele den gamle graven, inkludert restene av gammel kiste og omkringliggende jord. Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren

Turisme
Årets stortingsmelding om Svalbard sier at når mye av gruvedriften reduseres, skal turisme overta og skape arbeidsplasser. Dette er i utgangspunktet en utfordrende endring, når vi vet at Svalbard er miljømessig sårbar og at klimaendringene allerede merkes godt. Fundamenter som viser hvor hvalfangere kokte hvalspekket i enorme kobbergryter, hustufter, rester etter installasjoner fra vitenskapelige ekspedisjoner eller graver – disse er ikke alltid like enkle å identifisere.

Uten kunnskap og tiltak for å styre turiststrømmen, risikerer vi at turistene bidrar til å ødelegge nettopp det de kom for å se. Sysselmannens ansatte på Svalbard er svært dyktige, og gjør så mye som mulig ut fra begrensede midler.

(Artikkelen fortsetter under bildene)

De runde formasjonene i Smeerenburg på Svalbard er restene etter fundamentene til de store grytene hvor man kokte hvalspekket. Når det kokte over, blandet hvaloljen seg med sanden og laget en masse som var hard som betong. Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren

I Virgohamna på Svalbard finner vi spor etter hvalfangeres aktivitet på 1600-tallet og baser etter flere polfarere på slutten av 1800-tallet. I Virgohamna finner vi i dag rester etter ballonghus og gassanlegg, luftskiphangar, rustne bensinfat og annet jernskrap. Alt er kulturminner, men vanskelig for turister å identifisere hva som er hva. Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren

Jan Mayen
Riksantikvaren har også hatt et mangeårig engasjement for kulturminnene på den norske utposten Jan Mayen. Jan Mayen er også blitt en mildere og grønnere øy de siste tiårene. Jan Mayen er en vulkansk øy, og erosjon vil skje uansett. Men med mer fuktighet og mer stormfullt vær til havs, graver bølgene innover øya i stadig større tempo. De nederlandske hvalfangststasjonene fra 1600-tallet i noen av buktene er, for eksempel, så godt som forsvunnet i havet nå.

Den meteorologiske stasjonen «Gamle Metten» var i bruk fra 1949 til 1962. «Gamle Metten» er fredet og vi arbeider for at flest mulig av bygningene der skal tas vare på. Men også her vil vi miste noen konstruksjoner til erosjonen og havet. Det er rett og slett ikke midler og tid – og i mange tilfeller mulighet – til å motarbeide naturkreftene.

(Artikkelen fortsetter under bildene)

Gamle Metten på Jan Mayen består av flere bygninger. Gamle Metten var i drift fra 1949 til 1962 og er i dag fredet. Flere av Gamle Mettens bygninger er blitt eller vil bli satt i stand. Foto: Karen Thommesen, Riksantikvaren

Toppen av taubanen som gikk fra stranden og opp til «Gamle Metten», fotografert i 2016. Den gamle taubanen på Jan Mayen står nå på et svært erosjonsutsatt punkt og vil ikke bli istandsatt. Den vil trolig rase i havet om ikke altfor mange år. Foto: Karen Thommesen, Riksantikvaren

I Kvalrossbukta på Jan Mayen finner vi rester etter nederlandsk hvalfangst helt fra 1600-tallet. Erosjon og tidens tann har fjernet nesten alle spor fra denne aktiviteten. Foto: Susan Barr, Riksantikvaren

Det haster
Vi klarer ikke å bevare alle kulturminner i polare strøk. Det trenger heller ikke å være et mål. Men det haster med å sette inn en større og bredere innsats for dokumentasjon og bevaring av flere kulturminner.

Målet må være å få bevart nok til at vi kan formidle viktige historier til nye generasjoner, og at fremtidens forskere kan gjøre sine oppdagelser og konklusjoner. Isen, kulden og permafrosten som ga oss gode bevaringsforhold, forsvinner.

Det gjør kulturminnene også, om vi ikke sammen øker innsatsen betraktelig.

Av riksantikvar Jørn Holme