r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Ni år som riksantikvar

Jørn Holme. Foto: Karen Thommesen, Riksantikvaren

Skriv

I dag har riksantikvar Jørn Holme sin siste dag på kontoret. Her skriver han om årene som riksantikvar. 

I dag går jeg av etter ni år flotte som riksantikvar for å gå tilbake til jussen, som sorenskriver og leder av nye Vestfold tingrett. Det å være riksantikvar i et land i så stor endring, har vært både utfordrende og spennende.

Plansaker

Jeg begynte min første store sak som riksantikvar om reguleringen i Bjørvika, hvor forslag om nytt Munch-museum, Lambda, kom som nye ekstra 25.000 m2 i et område som var tungt regulert av boligblokker, med den følge at middelalderbyen ble ytterligere stengt inne. Det ble forhandlinger med daværende byråd, og Kongsbakkeallmenningen ble bredere og byggehøydene ble tatt ned. Mange mente at Riksantikvarens innsigelse kom i siste liten.

Denne prosessen gjorde at vi i plansaker må få redskap for å være tidlige og tydelige. Riksantikvaren gjennomførte derfor en omfattende kartlegging av viktige historiske byområder i over 75 byer og tettsteder. De viktigste historiske byområder i Oslo fikk gjennom dette arbeidet en særskilt planstatus i kommuneplanen, med krav om reguleringsplan forut for byggesak. Riksantikvaren startet deretter en kartlegging av kulturhistorisk viktige landskap, særlig kulturlandskapene, for å ha et redskap til tidligere planprosesser, særlig i forbindelse med anlegg av veg, jernbane og kraftledninger (i etterkant av «Monstermastdebatten» i Hordaland). Jeg er ellers særlig bekymret over at vi bruker små landbruksareal med landbruksjord i Norge til slik infrastruktur. Kulturlandskapet må få større status i Norge, ikke bare skog og fjell.

Jeg opplever at Riksantikvaren som fagdirektorat har fått styrket sin legitimitet i plansaker. Vi prøver å unngå innsigelser og går gjerne i forhandlinger med kommuner og utbyggere for å finne løsninger som ikke raserer kulturminner av nasjonal verdi.

Rekord i antall fredninger

Jeg er stolt over at det vi i løpet av de siste ni år har fredet 2200 bygninger. Noen store fredningssaker er også rett rundt hjørnet. Aldri har det vært fredet flere bygninger i Norge. I tillegg kommer et stort antall fredninger av tekniske anlegg, fartøy og grønt- og utmarksområder. Vi har dessuten erklært rundt 900 bygninger for automatisk fredet, de fleste av dem samiske.

Fredning er et sterkt virkemiddel for å ta vare på kulturarven, og jeg er stolt av at vilkårene for eierne av de private fredete husene er blitt bedre, med bl.a. stor økning i tilskuddsmidler, arbeidet for at kommunene skal gi fritak for eiendomsskatt, bedre forsikringsvilkår og en mer eier- og brukervennlig dispensasjonspraksis. Vern gjennom bruk har endelig blitt et mantra også for oss i kulturminneforvaltningen. Da må vi f. eks. godta endringer i kjøkken og bad, for at husene fortsatt kan få en bruk av nye generasjoner.

Alle kulturminner ligger i en kommune, og kommunene har et ansvar for at de kulturminnene som har lokal og regional verdi blir tatt vare på. Jeg er derfor særlig glad for at 90 % av norske kommuner i 2020 vil ha utarbeidet egne kulturminneplaner, som igjen forhåpentlig følges opp i deres arealpolitikk.

Jeg er også glad for at vi har en veldig effektiv og rask saksbehandling innenfor bygningsvernet i statlig sektor, og et godt samarbeid med kirken.

De nye regionene overtar mye av kulturminneforvaltningen

Regionreformen medfører at våre nye fylker overtar hele førstelinjeansvaret fra 2020 for alle typer kulturminner, fra Riksantikvaren. Denne oppgaveoverføringen har jeg ønsket selv. Det er viktig at kulturminneforvaltningen ikke blir sett på som statlig virksomhet, men blir en viktig del av regionenes nye og bredere ansvar. De har allerede et ansvar for museene, kultur- og arealpolitikken. Men når de får ansvaret, må de også ta det, og kunne overprøve kommunene der kulturminner av nasjonal verdi er i fare. Hvis ikke, må Riksantikvaren fortsatt ha mulighet til å stoppe sakene, finne en løsning eller å bringe dem inn til regjeringens bord.  

Lokalsamfunnet og de frivillige

Det meste av kulturminnearbeidet skjer av eiere og frivillige. Ikke minst gjelder det fartøyvernet, hvor tusener på fritiden setter i stand de historiske fartøyene, seiler dem og tar med barn og unge. Jeg har reist mye rundt i Norge, besøkt over 300 kommuner, truffet tusener av lokalentusiaster. Møtene med menneskene og kulturminnene er det jeg husker best.

Takk for meg!

Jørn Holme