r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Månedens kulturminne i august

Et himmelsk anlegg

Solobservatoriet på Gunnarshaugen ble offisielt åpnet i 1954. Foto: Tycho Brahe Instituttet / Istvan Viraq.

Skriv

I skogen på Hadeland står Norges største astronomiske anlegg. Her har mange tittet opp på himmelen for å besvare store spørsmål. I august fredes det historiske anlegget.

Det astronomiske anlegget på Harestua i Oppland vitner om mange menneskers iherdige innsats og lidenskap for vitenskapsutvikling innen astronomi. Anlegget ble bygget opp i en etterkrigstid med mangel på det meste, og tekniske deler var vanskelig å få tak i – men man klarte det.

Med enkle midler og til en så rimelig penge at man helst holdt det skjult, fikk man opp et teknisk anlegg som holdt meget høy internasjonal standard. Resultatene og metodene man kom fram til på Harestua imponerte også, og de brukes fortsatt i romforskningen i dag. Bak resultatene sto godt utstyr, dedikerte forskere og mange studiereiser til utlandet for å lære hva som trengtes for å få til god forskning.

Teori og empiri

Hvorfor ble et forskningsanlegg i verdensklasse opprettet på en ås i skogen utenfor allfarvei? Årsaken til at observatoriet ble anlagt var flere. Det hadde lenge vært et ønske om å knytte faktiske observasjoner til de teoretiske fysikkstudiene, og beliggenheten på Harestua kunne legge til rette for nettopp dette – langt unna den forstyrrende lysforurensningen i Oslo. De få fysikerne som fantes i Norge, hadde bakgrunn i astrofysikk – studiet av stjerner og galakser, og her kunne de få den empirien de trengte for å forske.

Sola er en ganske alminnelig stjerne. Det spesielle med den framfor alle de andre vi ser, er at den er så nær at den faktisk kan studeres i detalj. Solobservasjoner kan fortelle mer om alle stjerner – og være med på å gi svar på det svimlende spørsmålet om hvordan universet ble til. Også rene nytteperspektiver ble trukket fram ved planleggingen av observatoriet på slutten av 30-tallet; å holde et øye med den livgivende sola var rett og slett fornuftig. Både landbruk, fiske og energi avhenger jo av den.

Det er også sollyset som skaper det reflekterende laget utenfor vår atmosfære som skal til for å sende radiobølger gjennom lufta. Kunnskap om hva som ga stabile forhold for radiomeldinger var viktig, særlig under krigen hvor radiomeldinger var av største betydning.

Kikkerthuset ved Solobservatoriet. Foto: Tycho Brahe Instituttet

Ildsjeler - før og nå

Mange fremstående vitenskapsfolk var involverte i å få anlegget opp, fra planleggingen på 30-tallet til den offisielle åpningen i 1954. To ildsjeler fra institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo sto i bresjen; drivende kraft Svein Rossland og detaljplanleggeren Rolf Brahde. Eventyrer og konstruktør Odd Dahl fra Chr. Michelsens institutt var også med på å løfte det tekniske anlegget opp til svimlende høyder med fantasi og sitt usedvanlige håndlag. Av flere blir han kalt ingeniørkunstens far i Norge. Mye av det man kom fram til her, la grunnlaget for annen vitenskapsutvikling landet over.

Fram til 2008 var Universitetet i Oslo ansvarlig for driften. Etter at de trakk seg ut, spøkte det for hele fremtiden til det historiske anlegget. Det at vi fortsatt kan oppleve solobservatoriet, kan vi takke frivillige krefter for.

Permanent sikring av anlegget gjennom fredning kom på tale etter bekymringsmelding fra Fortidsminneforeningen, og den spennende nye bruken var det privatperson Turid Næss som satte i gang. Hun opprettet et undervisningssenter for praktisk naturfag; det fristilte Tycho Brahe Instituttet.

De ansatte på instituttet formidler i dag astronomi og naturfag til skoleklasser og andre, basert på billettinntekter alene – og uten offentlig støtte. 7000 skolebarn får hvert år omvisning og foredrag om spennende naturvitenskapelige tema, og andre besøkende kan også få kosmisk påfyll gjennom ulike tilbud ved instituttet.

Fredning, istandsetting og utvikling

Når anlegget nå fredes i 2016 sikrer dette istandsetting av anleggets opprinnelige kvaliteter, og gir også rom for utvikling – til glede og nytte for besøkende i mange år framover.

Illustrasjon: Snøhetta Arkitektkontor/Tycho Brahe Instituttet.

Kilder og lenker til mer informasjon:

Intervju med Vegard Lundby Rekaa ved Tycho Brahe instituttet juli 2016.

Trollmann og Rundbrenner / Odd Dahl. - Oslo : Gyldendal, 1981

Rolf Brahde i intervju om 'Sputnik I' på NRK den 9. oktober 1957

Solobservatoriets nettsider