r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Månedens kulturminne i september

Veter varsler og varder viser vei

Varder viser vei ved den gamle ferdselsvegen mellom Stryn og Skjåk. Foto: Bjørn Dalen

Skriv

Fra de eldste tider har ild og røyk blitt brukt til å varsle om fiender og varder til å vise vei både langs kysten og i høyfjellet.

Veter

Et flammende bål kunne ses fra store avstander. I tusener av år var dette den raskeste måten å sende signaler, og veter på høytliggende steder har vært vanlig over hele Europa.

I følge Snorre var det Håkon den gode som på 950-tallet innførte veter som varslingssystem i Norge. Vetene var vedstabler som ble reist på bestemte fjelltopper nær kysten og «inn i landet så langt laksen gikk». Vetene ble tent når fienden nærmet seg for å mobilisere leidangen som var datidens forsvarsorganisasjon. Landet var inndelt i skipreider som skulle stille skip, mannskap og proviant til Kongens rådighet for et bestemt tidsrom. Alle angrep på landet kom på den tiden fra sjøsiden. Snorre sier videre at det ikke gikk mer enn sju netter fra den første veten var tent i sør til den nordligste på Hålogaland.

Veteordningen omtales i de gamle landsdelslovene, spesielt omfattende i Gulatingsloven. Den beskriver detaljert når vetene skal tennes, hvem som skal holde vakt, hvilke plikter vetevakten har, straffen for å forsømme vakten, tenne vakten i utrengsmål og for ikke å tenne vakten når det skulle vært gjort. Senere ble veteordningen regulert av både Magnus Lagabøters Landslov av 1274 og Christian IVs Norske Lov av 1604.

Vetesystemet inne i landet og mot svenskegrensa ble først bygd på 1600-tallet. Gjennom dette århundret ble systemet opprustet over hele landet og fikk sin største utbredelse på 1700 tallet under den Store nordiske krig. Angrep fra Sverige hadde på denne tiden avløst farene fra sjøen.

Studerer vi kart ser vi at det ved høyder og topper ofte forekommer navn som knyttes til vetene. Navnene kan ha for- eller etterstavelser med vakt, vete, vite, varde eller våtta, avhengig av hvor i landet vi befinner oss. Et eksempel er Vettakollen i Oslo.

Ved årtusenskiftet ble det igjen reist og tent veter over hele Norge. Men denne gangen var det ikke for å varsle om fremmede inntrengere eller krig, men som en symbolsk mobilisering for fred.

Varder

I motsetning til veter som det ikke er så lett å finne fysiske spor etter, er mange generasjoner varder synlige i fjellet og langs sjøen. De skulle vise vei gjennom skodde og snø i fjellet og være seilingsmerker for dem som ferdes til sjøs. Vardene eller sjømerkene var gjerne påmålt ringer eller farger for at de skulle være lett synlige og for å skille dem fra hverandre. Selv i dag med GPS som et viktig verktøy i navigering, er de synlige vardene, fyrene og spesielle naturformasjonene de viktigste hjelpemidlene til å holde båten på rett kurs og finne rett havn.

En hvitmalt varde på øya Leistein i Tjøme kommune. Foto: Karl Ragnar Gjertsen (CC BY-SA) via Wikimedia Commons.

Men det vi kanskje først tenker på i forbindelse med varder er varder langs stier og veier i fjellet, som regel oppstablet stein som skal tjene som merke for å markere stien. 

Vardene kan være av varierende størrelse og alder. Å vedlikeholde varder kan være et tungt arbeid og det trengs kyndig veiledning. Hvert år er det et stort dugnadsarbeid i fjellet i regi av Den norske turistforening (DNT). Da tas det hensyn til vardenes originale form og utseende slik at denne beholdes. Noen varder skal være «luftige» og store, andre er mindre og tettere. Det har dessuten oppstått et nytt fenomen, nemlig at folk bygger nye varder eller bygger på eksisterende varder. Nye varder kan være uønsket i et kulturmiljø som på Svalbard, og de kan være til fare for ferdenes folk som ledes av lei. Påbygging av varder kan dessuten ødelegge dem som kulturminner.

Ordførene i Skjåk og Stryn retter opp varde langs den gamle ferdselsvegen mellom de to kommunene. Kamperhamrane er en Historisk vandrerute, et samarbeid mellom DNT og RA. Kyndig veiledning gis fra DNT og SNO. Foto: Bjørn Dalen

I over to hundre år er varder brukt i forbindelse med oppmåling. De er brukt som grensemarkeringer og til trigonometriske punkt. Disse vardene er av forskjellig type, men er gjennomgående store steinvarder med tverrmål på 1 til 2,5 meter og er 1,5 til 2,5 meter høye. Statens kartverk har i forbindelse med sin Verneplan for kart og oppmåling samlet informasjon om disse vardene. Les gjerne mer på Kartverkets nettsider.

Fra 1. ordens triangulering ved Store Juklegga – Høgeloft, sør for Fillefjell, ca. 1920 moh. Assistent og to teodolitter. Foto ca. 1910, Statens kartverks arkiv.

Kilder:

- Kartverkets verneplan for kart og oppmåling

- Store norske leksikon: vete og varde

- Årbok Meldal historielag, 2012

- Årbok for Gudbrandsdalen, 1993

Kulturvernforbundet og Riksantikvaren samarbeider om månedens friluftsminne i Friluftslivets år 2015. Hver måned vil et kulturminne som er knyttet til friluftslivet bli presentert.