r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Hva kan vi lære av gamle hus og byer?

Eldre bygninger og bygningsmiljøer har mange egenskaper som vi kan lære av og utnytte videre både i moderne byggeri og ved vedlikehold av eldre bygg. Her presenteres noen av egenskapene.

Det tradisjonelle huset fra Jæren (Garborgheimen) er lavt og ligger godt nede i landskapet. På denne måten er det tilpasset det forblåste klimaet på Jæren. Veggene er lave, og gavlveggene (endeveggene) er plassert mot vindretningen. Gavlveggene er beskyttet av et lavt utbygg med skråtak. Slik skapes det beskyttende rom rundt de oppvarmede beboelsesrommene. Foto: Guro Skjelstad / Riksantikvaren

Material- og håndverkskunnskap

Eldre bygg er ofte bygd med materialer som er kortreiste og lite bearbeidede. Produksjonen har krevd lite energi og medført liten belastning på klimaet. Dette er argument både for å bevare eldre bygninger og for å bruke denne kunnskapen ved nybygging.

Det gjelder å utnytte materialenes egenskaper, det vil si rett egenskap og kvalitet til rett sted og funksjon. Da holder bygningsdelen lenger samtidig som det er ressursøkonomisk ved at de beste kvalitetene brukes der det er mest bruk for dem. God håndverkskunnskap handler om god materialkunnskap, gode løsninger, kunnskap om hva som holder og ikke minst hvordan utføre arbeidet.

Levetid

Bygningers og bygningsdelers levetid har stor betydning i et ressursregnskap. Gamle bygg er ofte bygget av materialer og med bygningsdeler som tåler å eldes uten å miste funksjonen eller bli stygge.

Vedlikehold

Hvor lenge en bygningsdel kan brukes avhenger både av den opprinnelige kvaliteten og om den kan vedlikeholdes på en hensiktsmessig måte. Tradisjonelle materialer og bygningsdeler er ofte svært enkle å vedlikeholde både fordi materialene er lite bearbeidede, og fordi det er lett å komme til / ta de ulike delene i en bygningsdel fra hverandre.

Mange moderne materialer presenteres som ”vedlikeholdsfrie”, men i realiteten er de ikke ”vedlikeholdsbare” og må skiftes ut oftere. Mange moderne bygningsdeler består av ulike materialer som ikke kan tas fra hverandre, det vil si at det er det materialet som har kortest levetid som bestemmer hele bygningsdelens livslengde. Dette er dårlig ressursbruk.

Klimaskjerming

Bygningenes hovedfunksjon er å verne mot kulde og fuktighet. Dette kan gjøres på flere ulike måter. Et tradisjonelt hus fra Jæren (se bildet av Garborgheimen over) er et godt eksempel på hvordan det er gjort på den tradisjonelle måten. Huset er lavt og ligger godt nede i landskapet. Veggene er lave, og gavlveggene (endeveggene) er plassert mot vindretningen. Gavlveggene er beskyttet av et lavt utbygg med skråtak (kalt skut eller svol). Skuten er et kaldt rom som brukes til lagring og er bygd av enkle reisvegger med gavlvegg i gråstein. Slik skapes det beskyttende rom rundt de oppvarmede beboelsesrommene.

Oppvarming i ulike rom

I eldre bygninger ble ikke alle rommene varmet opp til samme temperatur. Gangen kunne gjerne være kaldere enn oppholdsrommene, og noen rom ble stengt av om vinteren. Det var også vanlig å møblere midt i rommet eller inn mot ildstedet, slik at trekk fra vinduene ikke var så sjenerende. Innetemperaturen ble dessuten holdt lavere. Dette var bruksmønstre som sparte energi.

Ventilasjon

Tradisjonelt sett sikret naturlig ventilasjon godt inneklima. Vedfyring og luftekanaler skaper undertrykk, og frisk luft trekkes inn gjennom utettheter eller ventiler om vinteren. Lufting gjennom åpne vinduer om sommeren er også en enkel og god løsning.

Naturlig ventilasjon gir ventilasjon uten behov for tilført energi til drift av vifter og varmevekslere med mer, og levetiden for ”anlegget” tilsvarer bygningens levetid. Dagens byggeforskrifter gjør det nærmest umulig å bygge for naturlig ventilasjon. Jo tettere og bedre isolert en bygning er, jo mer energi kreves til ventilasjonen og jo mer avhengig er man av at avanserte tekniske installasjoner fungerer, vedlikeholdes og brukes riktig. Utvikling av naturlig ventilasjon vil kunne gi oss kunnskap og løsninger som bidrar til energieffektivisering også i moderne byggeri.

Bygningsfysikk

Tegning som viser forskjellen mellom moderne og eldre bygningsteknologi. Marte Boro / Riksantikvaren

Eldre bygg er bygget med diffusjonsåpne materialer. Det vil si at både fukt og gasser beveger seg gjennom materialene. Dette sikrer uttørking etter nedfukting og en viss ventilasjon. Moderne byggeri baserer seg derimot på så tette hus som mulig, og representer med andre ord et helt annet bygningsfysisk prinsipp. Det er derfor viktig å ikke tenke ”moderne” når man jobber med gamle hus ettersom det kan føre til store bygningsskader over tid.

Veldig tykke isolasjonssjikt krever meget god tetting. Dette er utfordrende både under byggingen og seinere i byggets levetid. Lekkasjer kan blant annet føre til råte- og muggproblemer. Tette hus er helt avhengig av et velfungerende ventilasjonsanlegg til enhver tid. Eldre bygningsfysiske prinsipper kan gi nyttige kunnskaper i utviklingen av nytt byggeri som ser mer helhetlig på disse utfordringene.

Energi- og ressurssparing basert på passive tiltak

Eldre bygninger er ofte preget av at det var knapt med ressurser da de ble bygget. Alt måtte gjøres for hånd, transport var tungvint, foredling ble for en stor del gjort på stedet og var begrenset. Med dette som forutsetninger ble det utviklet en byggetradisjon med energi- og ressurssparing basert på passive tiltak. Dette står i motsetning til dagens utvikling mot stadig mer avanserte tekniske løsninger og energikrevende prosesser.

Det finnes en del interessante eksempler på at prinsippene for moderne «økobyplanlegging» er svært like byplanprinsippene for historiske byer og tettsteder. Fordi prinsipper for bærekraftig utvikling og vern av byens kulturarv har viktige sammenfall, kan en kombinasjon av de to være en fruktbar metode for formingen av fremtidige vernestrategier for eksisterende bygninger og bymiljøer, og for utvikling av gode bymiljøer.

Dette framgår av rapporten «Bærekraftige historiske byer: Byens kulturarv – bra for klima!» som er resultatet av et nordisk-baltisk samarbeid hvor temaet var byens kulturarv som økologisk ressurs og forvaltningsutfordringer. Målet var å samle kunnskap om gode eksempler og praksis i de deltakende landene og å øke bevisstheten og kunnskapen om byens bebyggelse som miljøressurs.