Rjukan-Notodden industriarv

Historien om vannkraftressurser

På Hardangervidda samles det enorme vannressurser, og rundt fjellplatået har det vært drevet banebrytende virksomhet basert på vannkraft, både på øst- og vestsiden.

På begynnelsen av 1900-tallet startet utnyttelsen av Norges enorme vannkraftressurser for å produsere elektrisk strøm. Dette dannet grunnlaget for pionerutvikling av storskala kjemisk industri.

Europa ble i stand til å produsere egen kunstgjødsel og andre viktige kjemiske stoffer. Delvis erstattet dette salpeterimport fra Chile.  I løpet av få år førte dette til en eksplosiv vekst på industristeder som Notodden og Rjukan, og etter hvert Tyssedal og Odda. Et fruktbart samvirke av norsk natur, vitenskap og entreprenørskap med utenlandsk kapital oppsto med sikte på å framstille et nytt kunstprodukt for verdensmarkedet.

Notodden

Notodden var selve arnestedet for utviklingen av Norges vannkraftbaserte kjemiske industri, med velkjente navn som Sam Eyde og Kristian Birkeland i spissen. I 1905 ble selskapet Norsk Hydro etablert med hovedkontor på Notodden hvor forsøksproduksjon av kalksalpeter foregikk.

Komplekset ved Heddalsvatnet i Notodden danner en imponerende sjøfront med industribygg fra perioden 1907 til 1920-årene.

På Notodden ble Birkeland-Eydes lysbueprosess prøvd ut i industriell skala. En forsøksfabrikk ble reist for få utenlandske investeringsbanker til å satse på det norske industrieventyret. Der ble det også gjennomført tester og konkurranser mot andre ovnstyper og produksjonsmetoder, og der utviklet norske ingeniørene absorpsjonstårnet som et effektivt ledd i å binde luftas nitrogen til et kalksalpeter.

Rjukan

Industriproduksjon i stor skala ble lagt til Vestfjorddalen hvor stedet Rjukan ble bygd opp under Rjukanfossen. Den dag i dag bærer stedet de klassiske tegnene på en «company town» skapt av selskapet Hydro.

Bydeler med blant annet arbeiderboliger ligger nær fabrikkene som utnyttet fossekraften. Kraftverkene ble bygget på Vemork i 1911 og på Såheim i 1915.

I kraftstasjonene, på Norsk Hydros fabrikkområder og i boligbyene som ble reist, ga unge norske arkitekter bygningene et moderne formspråk som hadde tilknytning til internasjonale idealer og til det nasjonale fokuset som hersket i årene rundt landets selvstendighet. Enkelte av bygningstypene, for blant annet kraft- og industrivirksomheter, var tidligere ukjente og hadde få eller ingen forbilder. Arkitektene tegnet en rekke bygninger som uttrykker funksjon og symbolkraft.

Viktige særtrekk på Rjukan er offentlige bygninger som Tveito-skolen, Folkets hus samt administrasjonsbygget / gjesteboligen til Norsk Hydro.
Et annet enestående eksempel er taubanen Krossobanen, som ble bygget i 1928 for å transportere Norsk Hydros arbeidere opp i solskinnet.

Rjukanbanen

Rjukanbanen stod ferdig som transportsystem i 1909 og var Norges første normalsporede, elektriske jernbane. Banen strekker seg fra Notodden (Tinnosbanen) via Tinnsjøen (jernbaneferger) til Mæl og Rjukan (Rjukanbanen).

Rjukanbanen vil for alltid være knyttet til den moderne industriens inntog i Norge, men også til norsk krigshistorie. Rjukanbanen er et av de viktigste enkeltstående teknisk/industrielle kulturminnene som er en del av Rjukan-Notodden kulturarv.

Verdensarv

Rjukan-Notodden industriarv ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 2015.

Bla i bilder fra Rjukan-Notodden: