Konvensjoner

26.11.2013 15:29 endret 27.06.2018 13:10

Konvensjonene på kulturminneområdet forplikter statspartene til å ta vare på nasjonale kulturminner, for eksempel gjennom vern, restriksjoner på handel eller tiltak i krigssituasjoner. Riksantikvaren følger opp forpliktelsene i konvensjonene og bidrar til at andre land kan gjøre det samme.

Flere konvensjoner er globale, mens andre er begrenset til en region som for eksempel Europa eller deler av Europa. UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv (verdensarvkonvensjonen) er den mest kjente konvensjonen på kulturminneområdet. Det er også den konvensjonen som flest land i verden har sluttet seg til.

Norge har ratifisert følgende konvensjoner som omhandler kulturminner:

• UNESCO-konvensjonen om bevaring av kulturminner under væpnet konflikt (Haag, 1954)
• UNESCO-konvensjonen om tiltak for å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturminner og ulovlig overføring av eiendomsrett til kulturminner (1970)
• UNESCO-konvensjonen om vern av verdens natur- og kulturarv (1972)
• Europarådets konvensjon om vern av Europas faste kulturminner (Granada 1985)
• Europarådets konvensjon om vern av den arkeologiske kulturarven (Valetta, Malta 1992)
• Den europeiske landskapskonvensjonen (2000/Europarådet)
• Europarådets rammekonvensjon om kulturminnenes rolle i samfunnet (Faro 2005)

I tillegg har disse konvensjonene betydning for kulturminnevernet:

• Menneskerettighetskonvensjonen (Roma 1950)
• ILO-konvensjonen om urbefolkning (1989, revisjon av konvensjonen fra 1957)
• Konvensjon om vern av våtmarksområder (Ramsar 1971)
• Konvensjonen om biologisk mangfold (Rio de Janeiro 1992, med Cartagenaprotokollen)
• Rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter (1994)
• Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler
• Konvensjonen for å sikre tradisjonskunnskap (Paris 2003)
• Konvensjonen om kulturelt mangfold (Paris 2005)