Siden 2010 har satsingen og tilskuddordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL) gitt Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) v/ landskapsgeograf Oskar Puschmann årlige oppdrag om å refotografere områdene som er med i UKL. UKL-satsingen finansieres i et spleiselag mellom landbruks-, natur- og kulturmiljøforvaltningen i Norge, og er et samarbeid mellom mange aktører. Først og fremst er det de motiverte og engasjerte grunneierne og driverne, som utfører konkrete tiltak og den løpende daglige driften i områdene som gjør det store og viktige arbeidet. Kommunen forvalter tilskuddsordningen, og statsforvaltere, fylkeskommuner og Sametinget koordinerer arbeidet regionalt og gir faglige råd. Satsingen styres sentralt av Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren.

Formålet med før- og etter-bildene er å fremme engasjement, bevissthet og kunnskap om landskapets verdier og landskapsendringer, både i og utenfor de utvalgte kulturlandskapene. Bildeparene skal formidle biologiske og kulturhistoriske verdier som er skapt gjennom langvarig jordbruksdrift og -bosetting. Bildene er lagret i Riksantikvarens bildearkiver.

I filmen «Mulighetenes landskap» forteller Oskar Puschmann om hvorfor han driver med refotografering. Puschmann understreker at dette ikke bare dreier seg om å kjenne fortida, men å bevisstgjøre oss om hvor vi er på vei og hvilken framtid vi vil leve i. Menneskepåvirkete landskap vil alltid være i endring, men er vi klar over hva som går tapt når så mange gårdsbruk legges ned i Norge, og hva slags utvikling ønsker vi i landskapet?

Glimt fra sommeren 2022

Utvalgte kulturlandskap favnet 20 landskap ved oppstarten i 2009 og har økt til 51 i 2023. Mellom 2010 og 2022 har NIBIO refotografert i 37 av disse. Et godt forarbeid lokalt er viktig, der før-bilder samles inn, digitaliseres og merkes. Fotografen får også hjelp av lokale kjentfolk til å finne nøyaktige ståsteder for fotografering.

Sommeren 2022 ble tre UKL-områder refotografert for første gang, tre andre ble refotografert på nytt. Her følger noen eksempler på før- og etter-bilder fra de seks landskapene denne sommeren.

Sørkedalen i Oslo

refotografert for første gang sommeren 2022.

Sandbråten gård i Sørkedalen, Oslo kommune. Bygningsmiljø og arealbruk er lite endret på de 55 årene mellom bildene. Sørkedalen kom med i Utvalgte kulturlandskap i 2017 og omfatter både herregården Bogstad og de mange gårdene ellers i den storbynære jordbruksdalen. Mange av gårdene er tidligere husmanns- og leilendingsplasser, som deler av Nordmarkgodset under Bogstad gård. Gårdene kjennetegnes av i stor grad godt bevarte bygninger med kontinuitet i fargebruken.
Foto: 1967 Ragnar Paus Nielsen / Sørkedalen historielag | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Søndre Åmodt gård i Sørkedalen er nok et eksempel på stabilitet i bygningsmiljø og arealbruk, selv om vi ser at de to store trærne har forsvunnet i løpet av de 50 årene. Et interessant tidsbilde er potetåkeren til eget bruk i 1972. Viktig for refotograferingen i 2022 var Sørkedalen historielag sin lysbildesamling etter fotograf Ragnar Paus Nielsen (1921-1988). I 1967 og 1972 fargefotograferte han alle gårdsanlegg i dalen – i dag en stor bildeskatt for Sørkedalens nære historie.
Foto: 1972 Ragnar Paus Nielsen / Sørkedalen historielag | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Stubberud gård i Sørkedalen. I løpet av de 50 årene er tunet utvidet og gården drives nå av Tanum Rideskole. Her er kommet stall med plass til 40 hester og ridehall. På bildet fra 1972 ser vi kyr på kulturbeite i mai – tidlig i juli 2022 er det samme arealet kultureng, som nylig er slått. Rødmalte bygninger med hvite karmer bidrar også her til kontinuitet i tunet, selv med nybygg.
Foto: 1972 Ragnar Paus Nielsen / Sørkedalen historielag | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Skallan – Rå i Kvæfjord, Troms og Finnmark

refotografert for første gang sommeren 2022.

Skallan – Rå i Kvæfjord kommune er ett av de beste jordbruksområdene i Troms, og ble med i Utvalgte kulturlandskap i 2017. Karakteristisk for landskapet, som ligger i sørhellinga opp fra Kvæfjorden, er de smale teigene som går mellom sjøen og utmarka. Bak ser vi her Kvæfjord kirke, som ligger rett sørvest for området. I 2022 er driftsveien til venstre i ferd med å gro igjen – kanskje på grunn av mindre aktivitet i utmarka? Arealet ovenfor kirka ser ut til å ha vært jordbæråker i 2014, og er nå eng.
Foto: 2014 Jan Brendalsmo / Riksantikvaren | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

UKL-området Skallan – Rå er kjent for sine mange godt bevarte sommerfjøs, som ligger i overgangen mellom innmark og utmark, mens rekken av gårdstun ligger langs veien nær fjorden. Nedenfor Strandhågen ligger en rekke med sommerfjøs som kalles Sommerfjøsgrenda. På bildet fra 2021 ser vi bonde Damian Szmelter i gang med istandsetting av et av sommerfjøsene her, støttet av midler fra UKL. Resultatet beundres året etter av Gyrd Harstad fra Kvæfjord kommune.
Foto: 2021 Natalia Szmelter | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Sommerfjøsgrenda i Skallan – Rå utvalgte kulturlandskap. Bildene er tatt i juli og september samme år, og viser resultat av rydding av einerbusker den sommeren. Vi ser Damian Szmelters sommerfjøs fra forrige bilde i midten.
Foto: Juli og september 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Kamp mot gjengroing i Skallan – Rå: I 2021 ble 10 mål naturbeitemark som var gjengrodd av einerbusker, ryddet av en lokal speidergruppe, ledet av Brynjar Wikeland. Her fra Busjhågen. Tiltaket ble støttet av midler fra UKL.
Foto: 2021 Brynjar Wikeland | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Brenning av rydda einer etter ryddeprosjektet ved den lokale speidergruppa i 2021, i naturbeitemarka på Størkeråsen i Skallan – Rå. Året etter følger Kvæfjord kommunes Gyrd Harstad interessert med på hva slags arter som kommer opp i brannflatene.
Foto: 2021 Ståle Størkersen | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Utsira i Rogaland

refotografert for første gang sommeren 2022.

Nordvikvågen på Utsira. Hele denne øykommunen i Rogaland – 18 km ute i havet vest for Karmøy ble utvalgt kulturlandskap i 2022. Landskapet er åpent, innmark og bebyggelse ligger i et daldrag mellom nord og sør på øya, med havnene Nordvikvågen og Sørevågen i hver sin ende, som begge fikk statlig finansierte molo- og havneanlegg – Nordvikvågen først, på 1860-tallet. Mange av husene vi ser i bildet fra 1919 kan gjenfinnes, og nye er kommet til. Sjøboden med oransje tak skal være et av de eldste byggene, fra 1870-tallet. Legg også merke til plantefeltet med gran i landskapet bak.
Foto: 1919 Ukjent | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Sørevågen på Utsira fikk sitt molo- og havneanlegg på 1870-tallet. Staten etablerte disse anleggene langs kysten fordi det var nasjonal oppgave å sørge for brukbare og sikre havner for fiskeflåten, ikke minst i det viktige sildefisket. Moloanleggene på Utsira skal være de første i landet. I 1913-bildet ser vi losskøytene "Parat" og "Egerø".
Foto: 1913 Anders B. Wilse / Norsk Folkemuseum | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Mikal Klovnings sjøhus i Sørevågen på Utsira ble bygget rett etter at moloen sto ferdig i Sørevågen på 1870-tallet, og var i bruk fram til 1955. Sjøhuset var basen for Klovnings fiskerivirksomhet, først og fremst knyttet til sildefisket, men også fiske som sei, makrell og hummer. Det ble brukt til oppbevaring av båter og utstyr. Mannskapet kom fra distriktet og bodde på loftet under fisket. Haugalandmuseet overtok ansvaret for vedlikehold i 1982 – vi ser istandsettingsarbeider pågår da. Sjøhuset inneholder godt bevarte redskaper som har ligget urørt siden 1950-tallet.
Foto: 1982 Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Austmarka på Utsira. Kystfisket har vært kombinert med jordbruk på Utsira fra steinalderen av. Fortsatt holdes utmarksressursene i hevd gjennom beiting av storfe og småfe og øya preges av kystlynghei og naturbeitemark. Lyngheia skjøttes gjennom brenning år om annet, som vi ser i bildet fra 2018. Et særpreg for utmarka er også de mange steingjerdene som bukter seg fram over søkk og sva. De fleste av dem ble reist i tiåra rundt 1900. Mange av Utsiras steingjerder ble murt vinter og vår av sildefiskere i landligge eller av omreisende fattigfolk. Betalinga var lav, dvs. fra 2 til 10 øre meteren ferdig gjerde, samt fri kost og losji.
Foto: 2018 Atle Grimsby / Utsira kommune | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Furøya i Tvedestrand kommune, Agder

supplerende refotografering gjort sommeren 2022

Furøya i Tvedestrand kommune, Agder, har jordbrukshistorie knyttet til skipsrederkulturen på Sørlandet. Dette var i 200 år landstedet til en skipsrederfamilie, og gården ble drevet av en forpakter. Tradisjonell drift opphørte i 1972, men de siste tiårene er drifta gjenopptatt, med rydding, slått og beiting. Store deler av Furøya og Hestøya er i dag et statlig sikra friluftsområde. Området ble med i Utvalgte kulturlandskap i 2018. Vi ser Brønnåkeren på Hestøya, der skog som ble plantet på 1960-tallet er ryddet for å få tilbake slått eller beite. På beitepusseren ser vi Anders Lycke Oppegård, fra Ragg AS, som står for mye av skjøtselen i området.
Foto: 2014 Anders Lycke Oppegård | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Låven på Furøya i Tvedestrand er synlig igjen, etter å ha blitt «befridd» for trær og busker. Firmaet Ragg AS har utført denne skjøtselen, på oppdrag fra Tvedestrand kommune. Mangfoldige timer legges også ned i dugnad fra seniorgruppa Furøyas venner. I arbeidet med å få fram igjen den gamle innmarksstrukturen på øyene ryddes det bl.a. fram utallige steingjerder, som trolig ble bygd av sjøfolk når det var landligge eller skuter lå i opplag.
Foto: 2011 og 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Frostating i Frosta kommune, Trøndelag,

supplerende refotografering gjort sommeren 2022

Området Frostating i Frosta kommune, Trøndelag, ble utvalgt kulturlandskap i 2018. Frostahalvøya i Trondheimsfjorden kalles «Trondheims kjøkkenhage». I disse frodige lavlandsbygdene preges av grønnsak-, bær- korn- og noe grasproduksjon, og spredt gårdsbebyggelse med trønderske firkanttun. På maleriet fra 1911 ser vi Øvre Hogstad, av bygdemaleren Ola Garlaus, som skal ha malt mange gårder i området. Fotografen har i 2022 tatt seg den frihet å låne rammen fra maleriet til sitt bilde!
Foto: 1911 Ola Garlaus | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Helleristninger fra steinalder og bronsealder viser at folk har bodd og drevet jord- og husdyrbruk i Frostating UKL i lang tid. Frostatinget og Frostatingsloven, landets eldste tingsted og landets eldste lovverk, setter også området i en historisk særstilling i Norge. På Evenhus i Frostating UKL finnes et unikt helleristningsfelt, med bl.a. hjortedyr, hvaler og båter. Rundt 100 figurer ble hogd inn i fjell, trolig i eldre bronsealder. Bildene viser utviklingen i hvordan helleristninger er formidlet og forvaltet i Norge. Tidlig på 1900-tallet begynte man å male ristningene hvite for å gjøre dem synlige for publikum. Fra 1950- og 60-tallet ble det vanlig å også bruke rødfarge. Det har imidlertid vist seg at fargeleggingen fører til raskere forvitring. For 15-20 år siden sluttet man derfor å fargelegge helleristninger.
Foto: 1934 Guttorm Gjessing | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

Jomfruland og Stråholmen i Kragerø kommune, Vestfold og Telemark

supplerende refotografering gjort sommeren 2022

Jomfruland og Stråholmen i Kragerø kommune, Vestfold og Telemark, har vært med i Utvalgte kulturlandskap siden 2009. Bosettingen på de to øyene i Telemarkskjærgården, ytterst mot Skagerak, har vært basert på sjøfart, losvirksomhet, fiske og jordbruk. Vi ser «Hansen hus» på Solhaug i klyngetunet eller «landsbyen» på Stråholmen. Mange av de som bodde på Stråholmen drev losvirksomhet kombinert med fiske og jordbruk, så trolig bodde en losfamilie i huset, som i dag er brukt som fritidsbolig. Helårsbosetting opphørte på Stråholmen på 1950-tallet, men øya er i aktiv bruk av eierne i sommerhalvåret.
Foto: 1923 Anders B. Wilse / Norsk Folkemuseum | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren

På Stråholmen opphørte dyreholdet i 1958, og gjengroingen av åpne enger og beitemarker begynte. Fra 1980- og 90-tallet ble det lokalt tatt initiativ til å rydde gjengrodde arealer, og i 1998 ble sauer gjeninnført til øya. Villsau – eller gammelnorsk sau – beiter nå på Stråholmen hele året. Her ser vi et av de tidligste arbeidene med å rydde areal som er kraftig gjengrodd med einer – og samme sted som nå er tatt i bruk som beitemark. Torstein Kiil, ildsjel og leder av arbeidsutvalget for Jomfruland og Stråholmen utvalgte kulturlandskap, nyter synet av den åpne beitemarka.
Foto: 1980 Torstein Kiil | 2022 Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren