r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Hvorfor fredning?

Kulturminner fredes fordi de har kvaliteter som gir dem verdi for både eieren eller brukeren av kulturminnet og for samfunnet for øvrig. Ved fredning skal disse verdiene sikres for framtiden.

Formelt fredningsvedtak for Eidsvollsbygningen ble først fattet i 2014 i forbindelse med grunnlovsjubileet. Foto: Dagfinn Rasmussen / Riksantikvaren

Målet med fredningene er at et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal fredes både som del av landets kulturarv og identitet, og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.

Det er et nasjonalt ansvar å ivareta kulturminnene som kilde til kunnskap, og som varig grunnlag for opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet, for folk i dag og i framtiden. Dette står det i formålsparagrafen i kulturminneloven.

Fredning er et kvalitetsstempel

Fredning av et kulturminne er en måte å markere at noe er tillagt høy verdi. Hvilke kulturminner samfunnet har vurdert som mest verdifulle, har variert over tid, og vil sannsynligvis også gjøre det i framtiden.

Alder og kulturhistorisk og arkitektonisk verdi har vært begrunnelse for fredning helt siden de første fredningene ble vedtatt på 1920-tallet.

De kulturhistoriske verdiene må manifestere seg materielt, men kan være knyttet til både materielle og immaterielle forhold ved kulturminnet. Med materielle egenskaper menes for eksempel utforming, byggeteknikk, materialbruk, hvordan kulturminnet ligger i landskapet, hvor gammelt det er og hvor godt bevart det er. Det immaterielle handler for eksempel om hvordan kulturminnet ble skapt og brukt, og om menneskene som har hatt tilknytning til kulturminnet. Som oftest vil en fredning være begrunnet både i materielle egenskaper og i hva kulturminnet symboliserer gjennom historiske hendelser som har funnet sted her.

I dag legges det også vekt på andre verdier når kulturminner velges ut for fredning:

Kunnskapsverdier: Kulturminner er kilde til vår historie, også på felter der det finnes få eller ingen skriftlige kilder. De kan lære oss om sosiale, økonomiske og kulturelle forhold, historiske hendelser, personer og tankesett som har formet vårt samfunn, om skiftende stilarter, håndverk, materialbruk, teknikker og driftsformer. De kan videre gi oss lærdom om bærekraftig levesett og tilpasning til naturen.

Identitetsverdier: Kulturminner er nasjonsbyggende. De gir regionen, kommunen og lokalsamfunnet særpreg. De er viktige innslag i landskapet, tunet eller gatebildet. De kan være knyttet til bestemte aktiviteter eller ha særskilt symbolsk betydning. De kan være viktige for menneskers identitet og følelse av tilhørighet eller historisk forankring.

Opplevelsesverdier: Kulturminner gir opplevelser. De kan vekke reaksjoner eller undring, utstråle en spesiell atmosfære eller gi følelsesmessige opplevelser. 

Sjeldne/typiske/representative: De kulturminnene som velges ut for fredning, vil gjerne være sjeldne, enten fordi de var sjeldne opprinnelig, eller fordi det i dag finnes få bevarte eksempler igjen. Fredningen kan også være begrunnet i at kulturminnet er typisk og representativt for noe som har vært eller er, vanlig.

Naturverdier: Ved vurdering av verneverdier kan det nå i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnet.

Fredning kan redde et kulturminne fra å bli ødelagt

Fredning kan også være aktuelt for å sikre et kulturminne som har høy verdi og som er truet av endringer eller forfall. 

Demonstrasjonstog for riving av Bryggen i Bergen i 1945/46. Rundt 1900, etter andre verdenskrig og på 1950-tallet ville bergenserne rive «tyskebryggen». I dag regnes Bryggen i Bergen som en nasjonalskatt, og er innskrevet på UNESCOs liste over verdens kulturarv (World Heritage List), og er et av Norges fremste turistmål. Foto: ukjent / Riksantikvaren

Dersom et verdifullt kulturminne står i umiddelbar fare for å bli ødelagt, kan kulturminnemyndighetene fatte hastevedtak om midlertidig fredning inntil det er avgjort om kulturminnet skal sikres gjennom permanent fredning.

Fredning kan bidra til å fortelle historie

Gjennom fredning rettes oppmerksomhet mot visse objekter, og bestemte deler av historien løftes fram. 

En av de sju melkerampene i Selbu i Sør-Trøndelag som ble fredet i forbindelse med prosjektet «Dagliglivets kulturminner» i 2009.
Foto: Birger Linstad / Riksantikvaren

Å frede kulturminner for å fortelle landets historie, har vært en del av nasjonsbyggingen helt siden 1905. Dette var ikke bare året for oppløsning av unionen med Sverige, men også året da Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger trådte i kraft. Loven bestemte at alle kulturminner fra oldtid og middelalder skulle være automatisk fredet. Loven ble vedtatt som følge av at utgravningene av Osebergskipet var startet året før, og at Staten så behovet for å sikre slike viktige kulturminner.

Fra utgravingen av Oseberghaugen ved Tønsberg i 1904, med det berømte Osebergskipet. Funnene herfra kan sees på Vikingskipsmuseet i Oslo. 
Foto: ukjent / Kulturhistorisk museum, UiO, via Wikimedia Commons 

Oppfølgingen av denne loven var en sentral del av Riksantikvarens virke fra embetet ble opprettet i 1912. Mandatet til å frede er etter hvert blitt utvidet til å omfatte flere typer kulturminner. Med Bygningsfredingslova som ble vedtatt i 1920, kunne myndighetene også frede bygninger. Dagens kulturminnelov omfatter alle slags faste kulturminner, inkludert tekniske anlegg, hager, parker og kulturmiljøer. Loven gir også bestemmelser for enkelte løse kulturminner og for skipsfunn, og gir dessuten mulighet til å frede båter og større løst inventar.

Begrepet «faste kulturminner» sikter til at kulturminnene er jord- eller stedfaste, i motsetning til «løse kulturminner» som er flyttbare. Merk likevel at funn av gjenstander inngår som deler av et fast kulturminne så lenge de befinner seg i jorda eller under vann.

Fredning er ressursforvaltning

Kulturminner og kulturmiljøer er en verdifull ressurs, både som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning, og som grunnlag for ulike typer virksomhet.

Riksantikvarens verdiskapingsprogram har vist hvordan kulturminner kan være med på å utvikle levedyktige og gode lokalsamfunn.

Fredning er et nasjonalt ansvar

Gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner er Norge forpliktet til å sikre egne kulturminner på en forsvarlig måte, og til å hjelpe andre land slik at de kan gjøre det samme. Fredning av kulturminner er forankret i nasjonale styringsdokumenter som Stortingsmeldinger. Les mer om Riksantikvarens internasjonale arbeid

Her finner du lenker til et utvalg offentlige publikasjoner fra regjeringen og Stortinget, med spesiell relevans for kulturminneforvaltningen