r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Verdensarvkonvensjonen

Med verdensarv menes kultur- og/eller naturarv som er av framstående universell verdi sett fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt.

Verdensarven Niagarafallene på grensen mellom statene Ontario i Canada og New York i USA. Foto: Nandaro (CC BY-SA), via Wikimedia Commons

Det enkelte partsland er ansvarlig for å identifisere, dokumentere og nominere potensiell verdensarv til innskrivning på Verdensarvlisten. Det er statsparten som beslutter om et område skal søkes innskrevet på verdensarvlisten og det er verdensarvkomiteen som beslutter om området oppfyller kravene til framstående universell verdi, sikring og forvaltning.

Partslandenes plikter

De enkelte landene er forpliktet til å ta vare på sin del av verdensarven. Verdensarvstatus innebærer ikke en ny form for vern. Sikring og forvaltning skal gjennomføres etter det nasjonale lovverket og innenfor det enkelte lands egne ressurser. Det internasjonale samfunn som helhet har plikt til å samarbeide for å sikre bevaring av en arv som alle har en del i.

Rapportering til UNESCO

Hvert sjette år rapporterer partslandene status for verdensarvområdene til UNESCO. Da vurderes det om tilstanden til verdiene som lå til grunn for innskrivningen på verdensarvlisten har endret seg, og om det er behov for justering av forvaltningen. En uheldig utvikling kan føre til at området føres opp på listen over verdensarv i fare. Har verdiene forsvunnet vil området bli fjernet fra verdensarvlisten.

Verdensarvlisten

Verdensarvlisten er fortegnelsen over de objektene eller områdene som oppfyller konvensjonens krav til verneverdi og forvaltning.

Et verdensarvområde på listen kan bestå av et enkelt område eller av flere områder som samlet får universell verdi (serial site). Et verdensarvområde kan bestå av områder i ett eller flere land (transboundary).

Beslutningsprosess

Verdensarvkomiteen beslutter på det årlige komitemøtet hvilke nye områder eller objekter som skal inn på verdensarvlisten. Nye nominasjoner som oppfyller tekniske krav til innhold overføres til Verdens naturvernunion IUCN og Det internasjonale råd for kulturminner (ICOMOS) som foretar den faglige evalueringen. De rådgivende organene skriver en faglig tilrådning til verdensarvkomiteen som foretar den endelige beslutningen. Evalueringsprosessen tar ett og et halvt år.

Krav for å få verdensarvstatus:

  • Framstående universell verdi. Et område eller objekt har framstående universell verdi dersom det i global sammenheng representerer det beste eksemplet innenfor et kultur- eller naturfaglig tema av et visst format.   
  • Integritet. Alle verdensarvobjekter eller områder må innholde alle elementer som er nødvendige for å uttrykke den framstående universelle verdien. Områdets integritet er også avhengig av at avgrensingen fanger opp alle nødvendige elementer. 
  • Autentisitet. Objektet eller miljøets grad av opprinnelighet eller ekthet er et uttrykk for autentisitet.
  • Beskyttelse og forvaltning. Verdensarvområder skal være underlagt langsiktig formell eller avtalemessig beskyttelse mot tiltak eller trusler som kan påvirke de universelle verdiene negativt.
  • Områdene skal være klart avgrenset og der det er nødvendig være omgitt av en buffersone med egne bestemmelser som sikrer at kvaliteter innenfor verdensarvområdet ikke påvirkes negativt.
  • Forvaltningen av området skal følge en omforrent plan som sikrer koordinert oppfølging av tiltak som er til det beste for området.
  • Menneskelig aktivitet innenfor verdensarvområder skal være økologisk og kulturelt bærekraftig.
  • Lokal oppslutning. En verdensarvnominasjon vil ikke bli godkjent uten at den er forankret i  lokalsamfunnet.