r r r

Riksantikvaren logo Riksantikvaren

Gå til hovedinnholdet

Månedens kulturminne i januar

Folldal – fra fjellgrend til gruvesamfunn

Folldal gruver i dag med skråsjakttårnet med vinsjhus, Administrasjonsbygget (nedenfor sjakttårnet) og stoll 1. Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren

Skriv

Tidlig på 1700-tallet var Folldal en avsidesliggende fjellgrend med få innbyggere. Da det noen tiår senere ble gjort malmfunn i området, ble det anlagt gruvedrift på stedet og Folldal gikk en blomstrende tid i møte.

Det skal være bonden Ole Husum som oppdaget malmen i Folldal i 1745. Tre år senere ble det gitt konsesjon til å starte gruvevirksomhet her. Folldal Verk ble da etablert og gruvedriften satt i gang.

Gruvesamfunnet vokser fram

Da malmen ble funnet var Folldal en liten grend i en dal høyt til fjells. Det var dårlige forutsetninger for å dyrke jordsmonnet. Da gruvedriften ble opprettet, fikk bygda en oppblomstring. Etter at gruvedriften ble effektivisert på begynnelsen av 1900-tallet, var befolkningsveksten sterk. Rundt år 1900 var det 1300 innbyggere i Folldal, noen år senere hadde innbyggertallet vokst til om lag 2400.

Det finnes ikke så mange kilder som forteller om hverdagslivet i de første epokene av gruvedriftens historie i Folldal. I boka Folldal Verk gjennom 240 år: historiske trekk 1748-1988 er det imidlertid noen beskrivelser av hvordan samfunnet fortonet seg i gruvebygda på 1700-tallet og fremover.

På 1600- og 1700-tallet var bergverksdriften en viktig faktor for det økonomiske livet i Nord-Østerdalen. Grenda ved grua eller hytta var sentrum i bygda, og det ble ofte oppfattet som noe fint eller fremmed, for det var her de høyere funksjonærene bodde.  Ifølge geolog Falck-Muus’ artikkel, gjengitt i Rørosboka, står det:

Bergmennene ble derfor en ansett stand, deres fag ble regnet som en honnet ambisjon, den edleste av alle industrier… Det tjente også til å forhøye bergmennenes sosiale stilling, at de benyttet sin særegne uniform, bergmannsdrakten, som var forskjellig for de forskjellige arbeidere og grader. Både til fest og arbeid møtte de opp i sine bergmannsdrakter.. I Nord-Østerdalen ble bergmannsdrakten i lange tider nasjonaldrakten i bygden.

Drakten ble beskrevet slik:

Mannfolkene har på arbeidsdagene mørkegrå vadmelsklær, røde, blå eller grå vevede luer, skjødskinn, enten sorte eller brune, og lærsko. Derimot på søn- og hellidagene for det meste finere blå vadmelsklær og om vinteren finmudder og forete skinnhansker. Noen bruker også skinnstøvler og i annminnelighet bruker de silketørkle om halsen.

Gruvesamfunnet var et delt samfunn, og statusen bestemte hvor i bygda du holdt til. De såkalte rallarne eller lauskarene jobbet i gruvene i korte perioder før de dro videre. De bodde gjerne i langbrakker som ble bygget etter hvert som virksomheten vokste. Her bodde de flere sammen, gjerne med en kokke som laget mat til dem og gjorde rent. De karene som fikk seg kvinnfolk og giftet seg, flyttet gjerne noen meter nedover i bygda og inn i større arbeiderbrakker som var inndelt i leiligheter. Her bodde arbeiderne som hadde familie, og hver familie fikk sitt eget lille krypinn.

På mange måter kan man se at oppbyggingen av infrastrukturen rundt samfunnet var bygd opp etter familiestiftelse. De med høyere status hadde gjerne egne hus, og funksjonærene fikk boliger i et område som fikk navnet Egne Hjem.

Boligbrakkene ved Folldal verk. Her bodde det to til fire familier i hver enkelt brakke. Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren

Fra avvikling til gjenopptakelse og effektivisering

Noe av årsaken til at driften ble avviklet i 1878 var den tungvinte driftsmetoden. Transporten foregikk gjerne med hest og vogn på elveisen for å transportere malm 40 kilometer fra gruvene. Det gikk også transport til Hjerkinn via Hjerkinnveien, som var dårlig vedlikeholdt og trafikkert av hest og kjerre. Lasskjøringa kunne være dramatisk, spesielt når føreforholdene ble vanskelige:

Det var lasskjøring fra Herkinn. Det var brukt hest. Jeg har vori med å kjøre sjøl. Som ryss. Jeg kjørte hesten til onkel. Mange hadde løshester. Mange i følge, særlig en gang jeg var med. Det var vårdagen. Vi måtte ned på elva. Han som kjørte foran meg, det var forresten onkelen min, kjørte gjennom med lasset. Han hadde for tungt lass, da. En skulle ha mest om gången. Det var lass opp i 1400 kg.

Etter at driften ble gjenopptatt i 1906, ble det for å effektivisere transporten av malmen, anlagt en 35 kilometer lang taubane over fjellet mellom Folldal og Alvdal. Det ble bygget bukker som på det høyeste målte 22 meter, og vaier som kunne dra kibber med en kapasitet på om lag 300 kilo per kibb. På linjen var det 820 kibber som gikk tur-retur Folldal-Alvdal.

I plukkhuset arbeidet mindreårige med å sortere mineral fra gråmasse. Foto fra 1912: Musea i Nord-Østerdalen

Nedre taubanestasjon med taubane mot Alvdal. Siden Folldal Verk ikke sikk Stortingets støtte til å etablere jernbane, ble det over tid konstruert et omfattende nettverk av taubaner for transport av malm til og fra verket, og for videre transport mot Alvdal. I Alvdal ble malmen omlastet til Rørosbanen for videre transport. Foto: Stiftelsen Folldal Gruver

Restaurering og museumsdrift

Da hovedgruva i Folldal gikk tom for malm i 1941 ble driften ved denne gruva lagt ned. Deler av anlegget, deriblant det karakteristiske tårnet, ble flyttet til Tverrfjellet ved Hjerkinn, mens foredlingen av malmen fortsatt skjedde i Folldal. I 1993 ble gruvedriften lagt ned.

I 1988 ble stiftelsen Folldal Gruver opprettet for å sørge for varig vern av anlegg, bygninger og utstyr fra gruvedrifta. Siden den gang har stiftelsen restaurert gruvene og restene av miljøet rundt driften. Flere bygninger har blitt flyttet til der de opprinnelig sto, og det har blitt gjort en betydelig innsats for å tilbakeføre anlegget. Dette gjelder alt fra små grisehus til større industrihaller. Med midler fra Riksantikvaren og betydelig innsats fra stiftelsens side er det opprettet et nytt museumssenter ved Folldal gruver som har om lag 15 000 besøkende hvert år.

Les mer om Folldal gruver på deres nettsider

Les mer om Riksantikvarens bevaringsprogram for teknisk-industrielle kulturminner her