Kronikker

Å sikre Stavanger domkirke

Riksantikvarens fremste mål er å sikre Stavanger domkirke for ettertiden. Dette gjelder både kirkebygningen og de arkeologiske kulturlagene under kirken og rundt den. Denne kronikken er først trykket i papiravisen til Stavanger aftenblad den 4. mars 2021.

Publisert: 4. mars 2021 | Endret: 29. januar 2024

Stavanger domkirke Foto: Lene Buskoven, Riksantikvaren

Det er stort engasjement for Stavanger domkirke. Den har vært i sammenhengende bruk siden den ble bygget på 1100-tallet, og er unik i norsk sammenheng. Domkirken skal stå sentralt i Stavangers 900-årsjubileum i 2025.

Stavangers historie er eldre enn domkirkebygningen. Mange lurer naturlig nok på hva de arkeologiske kulturlagene under kirken kan fortelle oss. Ønsket om mer viten gjelder flere enn de arkeologene og historikerne som i en kronikk i Stavanger Aftenblad etterspør en større arkeologisk undersøkelse under domkirken.

Vern og bruk – ikke forbruk

I Norge er vi heldige som har en kulturminnelov som gir arkeologiske kulturminner sterk beskyttelse. Loven hindrer at utbyggere fritt kan fjerne arkeologiske kulturminner. Dette er kulturminner som tilhører oss alle, og som vi skal ta vare på for fremtidige generasjoner.

Arkeologiske kulturminner er en begrenset og ikke-fornybar ressurs. Når de er gravd ut, kan våre etterkommere ikke gjøre tilsvarende undersøkelser. I Norge har vi sluttet oss til Valettakonvensjonen, som mange europeiske land. Både Valettakonvensjonen og vår egen kulturminnelov sier at arkeologiske kulturminner i størst mulig grad skal bevares in situ: Med mindre kulturminnene står i fare for å bli ødelagt, skal de bli liggende urørt. Slik kan fremtidige generasjoner, med bedre metoder og teknologi enn vi har i dag, gjøre nye oppdagelser og skrive nye kapitler i vår historie.

Gode bevaringsforhold

For Stavanger domkirke var det aldri meningen at de arkeologiske kulturlagene skulle undersøkes i sin helhet. I krypkjelleren under domkirken er bevaringsforholdene slik at de tåler en tildekking og fortsatt bevaring. Allikevel har vi tillatt at det gjennomføres en begrenset arkeologisk undersøkelse i tre av krypkjellerens 18 kamre for å gi oss bedre kunnskap om kirken og Stavangers tidlige historie.

De arkeologiske undersøkelsene i Stavanger domkirke har vært vanskeliggjort av alvorlige sikkerhetsspørsmål. Det er bare mulig å grave ut ett kammer av gangen, dersom det skal være sikkert for både personell og kirkebygg. Her støtter vi oss på grundige beregninger og et sikkerhetsopplegg som er laget i samarbeid med geoteknikere og arkeologer. Arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning og Arkeologisk museum i Stavanger har valgt ut de tre kamrene der de mener det er størst potensial for funn fra byens tidligste historie. Hele prosessen vil vare i 21 uker og koste nærmere 11 millioner kroner.

Etter utgravingen

Etter at arkeologene er ferdige, fortsetter arbeidene med nytt gulv i kirken. Først legges lag av ikke-marin leire på kulturlagene. Dette gjøres svært forsiktig og manuelt. Deretter kommer flere lag med annet materiale, før et betongdekke legges på toppen. Det legges gulvvarme i betonggulvet, og dette er avgjørende for at domkirken skal få sin tiltenkte bruk, uten benkerader, men med frittstående stoler. Dette har tiltakshaver, Stavanger kommune, og brukerne vært opptatt av.

Denne metoden for beskyttelse av arkeologiske kulturlag har vært brukt en rekke ganger med gode resultater. Her er vi trygge på et framtidig vern, men kulturlagene har vært overvåket fra 2018, og skal overvåkes i fem år til.  Resultatene fra andre middelalderbyer viser oss at de arkeologiske kulturminnene ikke tar skade. Og det aller beste er at alt dette er reversibelt. Betonggulvet kan trygt fjernes av fremtidige generasjoner når de skal skrive nye kapitler i Stavangers historie.

Når bevaring ikke er mulig

Et eksempel på at bevaring ikke er mulig, er Gjellestadskipet, vikingskipet som det siste året har vært gravd ut i Viken fylke. Det var i ferd med å gå tapt på grunn av sopp og råte, og staten bevilget nødvendige midler til å grave ut skipet på en vitenskapelig forsvarlig måte. Nye metoder og teknologi gjør at vi får ny kunnskap.

Klemenskirken i Trondheim nevnes når man diskuterer Stavanger domkirke. Utgravingen av Klemenskirken kom som resultat av at et nytt næringsbygg skulle oppføres. Tiltakshaver, altså utbygger, betalte selv for de innledende arkeologiske undersøkelsene. Underveis i utgravningen ble det behov for å utvide undersøkelsen på grunn av uforutsette funn. Byggherren gjorde om på sine byggeplaner. Det muliggjorde en utstilling av funnene i underetasjen av det nye næringsbygget. Derfor ble det gitt statlige midler i tillegg.

Forskning, også i Stavanger

I Stavanger er sitasjonen en litt annen enn for Klemenskirken i Trondheim. Her er det på ingen måte snakk om et nybygg. Likevel åpner vi for å hente inn ny kunnskap, ved å grave ut de tre kamrene i kirkens krypkjeller. Riksantikvaren er nå i ferd med å gi tillatelse til en ren forskningsutgraving inne i sørøstre tårn og utenfor domkirken, i regi av Arkeologisk museum i Stavanger. Dette vil også gi oss ny kunnskap om Stavangers historie.

For det er viktig å hele tiden søke å få ny kunnskap, men dette må gjøres i tråd med gjeldende lover og konvensjoner, og i et tempo som gagner framtidige generasjoner. Det er kanskje ikke alltid like spennende for oss i dag, men på sikt gir det oss det beste vernet av kulturminnene.

 

Hanna Geiran
riksantikvar