En pionérs kulturminner

Amundsens gjennombrudd som polfarer kom med Gjøa-ekspedisjonen i årene 1903-1906 gjennom Nordvestpassasjen. Livet hans er spekket med opplevelser det er vel verdt å lese mer om; Sydpolekspedisjonen i 1910-1912, Maud-ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen 1918-1921, flyeksperimenter i Alaska, flyvningen mot Nordpolen, og ferden over Nordpolen med luftskipet Norge. Amundsen døde i en flystyrt i 1928, i et forsøk på å finne overlevende etter en italiensk ekspedisjon til Nordpolen.

Uranienborg

Sveitservillaen på Svartskog litt sør for Oslo ble kjøpt av Roald Amundsen i 1908, og gitt navnet Uranienborg som en hyllest til hans barne- og ungdomshjem i Uranienborgveien 9 i Kristiania. Sannsynlig valgte han dette navnet også basert på inspirasjon fra Tycho/Tyge Brahes slott og astronomiske observatorium Uranienborg i Danmark. Amundsen kalte også sitt eget astronomiske observatorium i Gjøahavn for Uranienborg.

Hjemmet i Svartskog ble stort sett brukt av Amundsen som et pusterom mellom ekspedisjoner og foredragsturneer. I mange av disse rolige stundene hjemme skrev han også sine bøker. Blant andre skrev han her sin siste bok «Mitt liv som polarforsker», utgitt i 1927. Det var også her han tok seg av de to pleiebarna sine Kakonita og Camilla, i de årene han var i stand til det.

Da Amundsen gikk konkurs i 1924  ble huset kjøpt av venner som lot han fortsette å bo der til hans død i 1928. I 1933, fem år etter Amundsens plutselige død, ble huset på Svartskog tilbudt den norske stat. Huset skulle få stå mest mulig uberørt som minne om dets tidligere eier. Ingen betingelser ble stilt, bortsett fra at eiendommen skulle vedlikeholdes, og det skulle bo noen der som unne passe på den. Stortinget aksepterte gaven på nasjonens vegne slik at det store publikum skulle få adgang til å se den berømte polaroppdagerens hus. I dag er Uranienborg museum, og drives av Follo Museum. Her kan du oppleve hjemmet stort sett slik det så ut da polfareren bodde der.

En mann med sans for hjem og interiør

Bygningen er en to-etasjers trevilla i sveitserstil. Endringene han gjorde med huset gjenspeilet tilhørigheten hans til sjøen.

Soverommet og påkledningsrommet ble innredet i skipslugarstil med skipsventiler i istedenfor vanlige vinduer. Store glassfotografier fra Gjøa-ekspedisjonen ble montert som ugjennomsiktige innvendige vinduer. I denne tiden skrev Amundsen til sin gode venn og hjelper i Chicago, F. Herman Gade at det var umulig å reise fra huset fordi han personlig måtte ta stilling til detaljer ved utførelsen av arbeidet flere ganger daglig. Endringer i interiøret var en smakssak som ikke kunne overlates til andre.

Amundsen bodde ikke helt alene. Han hadde blant annet med seg sin gamle barnepike Betty som husholderske. Hun bodde i et lite hus på eiendommen som senere fikk navnet «Bettys hus». Betty var tydelig en viktig person i Amundsens liv, for han oppkalte også en fjelltopp i Antarktis etter henne. De to pleiebarna Kakonita og Camilla som Amundsen tok med seg hjem fra en av sine ekspedisjoner, bodde også på Svartskog i to år, før Amundsens konkurs som gjorde at han var nødt å sende de fra seg.

Polare kulturminner

Roald Amundsen etterlot seg og flere polare kulturminner etter sine ekspedisjoner. Blant annet et telt og en mast.

Roald Amundsen og hans team nådde polpunktet 14. desember 1911 som de første i historien. Amundsen lot sitt reservetelt stå igjen på sydpolen. Teltet sto nesten urørt da Scott og hans menn ankom en måned senere, men etter dette har det ikke blitt observert av noen. Teltet, som høyst sannsynlig befinner seg under snø og is, ble fredet i 2005 som kulturminne av statene som har sluttet seg til Antarktistraktaten.

– Formålet med fredningen er å ta vare på dette viktige kulturminnet fra en begivenhet av stor historisk betydning for både Norge og verden for øvrig. Fredningen sikrer teltet mot menneskelig inngrep i all framtid, sa daværende miljøminister Knut Arild Hareide.

Amundsen-masta ble bygget i 1926 i forbindelse med Amundsen og Nobiles ferd over Nordpolen med luftskip. Den 35 meter høye stålmasten var ankringsplass for fortøyning av luftskipet. Den er automatisk freda etter Svalbardmiljøloven.

Skuta Maud endte sin ferd med å synke på grunt vann i bukten i 1931. I 2012 gikk kanadiske myndigheter med på å frigi skipet. Restene av Maud ble hevet i juli 2016 og gjort klar til å føres hjem til Norge. Vraket ankom Norge 6. august 2018.