Kom, så skal jeg vise deg noe fint

De mest klimavennlige bygningene er de som allerede er bygget. Norge har mange gamle hus og bygninger som står ubrukt midt i praktfull natur, hus som trenger folk for å ikke forsvinne.

Torill Løvstad har alltid hatt gamle hus, men dette er første gangen hun vil vise frem et av dem. Hva er det som er så særegent med akkurat denne gamle setra i Snertingdal?

Av: Synne Vik Torsdottir

Hun hadde ingen planer om å kjøpe flere gamle hus, men en venn lokket Torill opp i 2019. Vennen har selv vokst opp 20 minutter sør for setra i Snertingdal. Da var det gjort.

– Etter å ha kjørt en lang setervei med gress i midten, så vi den gamle seteren ligge høyt og majestetisk på toppen av en sydhelling med dyrket mark rundt. Det var strålende solskinn og høstfarger. Jeg ble forelsket.

Prospektet sa at det var et rivingsprosjekt, men det ville ikke Torill ha noe av. Der andre så noe som så vidt egnet seg til fyringsved, så hun verdens vakreste fritidseiendom. Ikke alle er villige til å leve med skøytebane i kjelleren det første året, fordi det først måtte settes opp 1,2 kilometer med utmarksgjerde. Ikke bare det, men på jordene skled traktoren sidelengs, så både jorder og oversiden av husene måtte dreneres før de kunne gjøre noe med bygningene. Men som med all forelskelse så er det ofte ikke fornuften som styrer.

En liten del av en større skøytebane som var i kjelleren den første vinteren. Foto: Torill Løvstad

Vold seter i Snertingdalen er et prosjekt som krever sin kvinne. Dette til tross for at Torill har lang erfaring med restaurering av gamle hus. I over 20 år har hun drevet en bygningsvernbutikk, likevel har dette vært det mest krevende prosjektet hun har jobbet med så langt. Men, i stedet for å være et skrekkeksempel på det alle tror man må gjennom med gamle hus, ønsker Torill å  vise at alt er mulig å få til. Det betyr ikke at det ikke har vært øyeblikk da hun har lurt på hva hun har satt i gang. Da hun tok låven i nærmere øyesyn, oppdaget hun at det ikke var lagt gulv. Vinduene manglet, og det snødde rett inn. «Hva gjør jeg nå?», tenkte hun.

Mens bygningene mildt sagt hadde sett sine bedre dager, var naturen rundt fantastisk. På setra så de ville dyr nesten hver dag: Harer, rev, grevling, rådyr, elg, ørn, tiur, røy, storfugl, hønsehauk, røyskatt, traner- og til og med spor fra jerv ble sett sist helg.

En liten del av det 1,2 kilometer lange utmarksgjerdet. Det er uvisst om sauen er like fornøyd med gjerdet. Foto: Torill Løvstad

Å skynde seg langsomt

Absolutt alt måtte gjøres fra bunnen av, og absolutt alt som er funnet er gjenbrukt. Arbeidet med istandsetting har vært like mye en arkeologisk utgraving som en gjenreising av setra i all sin prakt. Dette krever tålmodighet.

– Er du for rask med arbeidet risikerer man å miste det man falt for. Ta tiden til hjelp.

Den gamle kjøkkenkomfyren er pusset opp.
Foto: Torill Løvstad
Den gamle døren til stuen ble funnet i uthuset.
Foto: Torill Løvstad
Gammel, vakker stormhaspe er som alt annet på setra, gjenbrukt.
Foto: Torill Løvstad
Kjøkkeninnredningen fra 1930-tallet er beholdt. Den ble restaurert og malt med linoljemaling.
Foto: Torill Løvstad

Skattejakt

Låven der det snødde rett inn, viste seg å være en gullgruve. Da de restaurerte gulvet, oppdaget de at de forrige generasjonene hadde fylt opp den gamle møkkakjelleren med det de så på som søppel. Der fant de en rekke bygningsmaterialer som de tok vare på: deler av vinduer, panel og en halv dør. Gamle gulvbord skåret på oppgangssag. Mange beslag og håndsmidde detaljer, som er gjenbrukt. De fant også flere kjerrehjul og en gammel slipestein.

Men det var ikke bare i gulvet på låven det fantes skatter. Da de tok av taket, oppdaget de den originale takflisen som var høvlet med hest. Den gamle flishøvelen fra Snertingdal er i dag i Maihaugens eie.

Låven er min personlige katedral belagt med treflis

Katedral. Innvendig flistak i uthus
Foto: Torill Løvstad
Gammel flis som ble funnet i låven
Foto: Torill Løvstad
Torill har hatt som mål å gjenbruke materialer så langt det lar seg gjøre. Det ble også brukt takflis som har ligget inne i en låve på Lillehammer.
Foto: Torill Løvstad
Gamle dørvridere fra seteren er pusset opp
Foto: Torill Løvstad
Vold seter slik den så ut før restaurering
Foto: Torill Løvstad

Å grave frem historien

Det har vært setret her siden 1690-tallet, og da er det ikke rart at istandsettingen til tider nesten har opplevdes som et arkeologisk prosjekt. Sammen med arkitekt Geir Dingstad og to brødre som er tradisjonshåndverkere, Geir Henning og Stig Morten Solbakken, har de sakte, men sikkert gravd seg gjennom setras historie. Farger, materialer og håndverk er gjort etter gamle bilder, tegninger, beskrivelser av setra og etter hva som dukket opp i bygningene underveis.

Da de oppdaget mosebokser i gulvet, som var lagt som isolasjon i hovedhuset, ble dette restaurert og supplert med lokalplukket mose slik at det kunne fortsette å beskytte mot kulda i nye 130 år. Slik kunnskap går ofte tapt om bygninger flyttes for å fungere som et utstillingsobjekt i stedet for å være i bruk av folk. Låven fikk også moseisolasjon mellom stokkene og langs veggen som før.

Kasser med mose som isolasjon under gulvet i Seterhuset.
Foto: Torill Løvstad
En gammel seng kjøpt fra Ekern Gård får plass i svalgangen mellom husene på seteren som engang hørte til gården. Den gamle ystekjelen ble funnet på setra, og pusset opp. Trauet er også fra Ekern gård.
Foto: Torill Løvstad
Gammelt panel funnet på seteren. Dette ble brukt som mal for panelet i stua.
Foto: Torill Løvstad

Gode naboer

Det er ikke boplikt på setra, men det er driveplikt. Det betød at Torill måtte søke om konsesjon hos kommunen, noe hun heldigvis fikk. Utmarksgjerdet ble satt opp ved hjelp av et avløserlag. Torill har blitt kjent med naboer og bygda. Hun har hatt med seg bygningskonsulent, arkitekt og to flinke tradisjonshåndverkere. Skal man få til en restaureringsjobb i denne skalaen, trenger man et godt nettverk.

Etter at ei ku trengte seg inn og satte seg fast i kjelleren i seterhuset, forpaktet Torill bort jorda i 3 år til en nabobonde slik at hun kunne konsentrere seg om husene. Fra 2023 har hun selv ansvar for jorda.

På setra har det vært uavbrutt gressproduksjon siden 1950-tallet, noe Torill har fortsatt med. Hun har også noen sauer på jordene, og hun har dyrket frem en avling med lin. Nesten alle naboene har dyr, og jordene lånes bort som oppsamlingssted etter sommerbeite.

Dyrking av lin på Vold seter i 2022.
Foto: Torill Løvstad
Fiberlin
Foto: Torill Løvstad
I området ble det ystet mye pultost og smør. Det som før var kjøleskap for melkespannene er ferdig renset, og blir i dag brukt som brønn. Før det kunne bli tatt i bruk måtte vannet stå og roe seg litt så partiklene i vannet synker til bunns.
Foto: Torill Løvstad
Tømming og rensing av bunnen på brønnen.
Foto: Torill Løvstad
Klart vann fra brønnen
Foto: Torill Løvstad

Fortid, fremtid og formidling

Om sommeren er setra naturskjønn og landskapet rundt frodig. Det er drøssevis med markblomster, sommerfugler og andre insekter. I skogen og på myrene vokser forskjellige bær og multer. Om vinteren er stjernehimmelen spektakulær – helt umerket av kunstig lys. Her lærer barnebarna til Torill å hogge ved, og de kan være med på malearbeidet. De maler med tradisjonell linoljemaling, som både er bærekraftig og uten farlige stoffer.

Torill har valgt å beholde setra akkurat som den var, uten innlagt vann, men med utedo, vedfyring og stearinlys.

– Her er det helt stille, ikke noe lydstøy, ikke noe lysstøy. Helt enkelt et godt sted å være.

Torill skal bruke setra som fritidseiendom for familien, og som et formidlingssted. Et sted hun kan gjøre det hun har gjort i alle år – å vise andre verdien av ting de kanskje ennå ikke har oppdaget, og hvordan vi kan bevare arvesølvet vårt.  Hun har allerede hatt et par arrangementer her. Etter hvert har hun planer om å få flere dyr og drive jorda.

Torill har ett råd til alle som drømmer om å gjøre det samme:

– Å redde et gammelt hus krever mye egeninnsats, men det er det mest givende jeg har gjort. I gamle hus er det godt å være. Gamle hus har sjel. Husk at det var det skjeve og rare, og kanskje «den løyndomsfulle» hagen du falt for i første omgang, så ikke ødelegg det. Lykke til!

Fyr i den gamle restaurerte kjøkkenkomfyren fra Ulefos. Det er ikke noe å si på stemningen på setra.
Foto: Torill Løvstad
Utedoen i all sin prakt. "Vi bestemte oss for å bygge ny utedo/skåle i bindingsverk, øst for seterhuset, og denne ble tegnet av arkitekt Geir Dingstad. Vi brukte mye tid på å finne en modell og eldre forbilder, som skulle gli lett inn i setermiljøet. Utedo/skåle fikk et gammelt, restaurert vindu og to gamle dører, som jeg selv restaurerte."
Foto: Torill Løvstad

Torills råd til husreddere

  • Ta vare på alt du finner av bygningsdeler, som kan gjenbrukes, alt fra gammel håndsmidd spiker til øyeskruer, vindusrester, gamle dører, gulvbord og panel. Jeg tar også vare på planker med fargespor, selv om planken er sliten, og ikke kan gjenbrukes. Da har jeg i hvert fall mulighet til å gjenskape linoljefargen.
  • Kjøp deg godt håndverktøy, ikke den billigste sagen, hammeren og kubeinet. Med godt verktøy er det enklere å reparere noe. Kjøp gjerne også gammelt verktøy, eller ta vare på gammelt verktøy fra besteforeldrene dine. Gammelt verktøy er ofte av god kvalitet.
  • Trenger du håndverker, velg en tradisjonshåndverker med kunnskap. Da slipper du mye frustrasjon, og en håndverker som har jobbet med gamle hus før, prøver ikke å få alt i vater, det er nemlig umulig.

Relevante lenker for husreddere

Eier Torill Løvstad
Geir Henning Solbakken, Tradisjonshåndverker mur og tre
Stig Morten Solbakken Tradisjonshåndverker Tre
Arkitekt Geir Dingstad
Murer Geir Henning Solbakken og Maskinentreprenør Roald Andersen