Ruiner
Selje kloster
På den lille, grønne øya Selja i Stad kommune, er ruinene etter Selje kloster fremdeles godt synlige. Her finnes og Mikaelshulen (Sunnivahelligdommen), og ruinene av Sunnivakirken. Det har vært mange perioder med arkeologiske undersøkinger og konservering på klosteranlegget. Turister kan komme over med klosterbåten, som tar 15 minutt fra Selje sentrum.
I denne artikkelen kan du lese om stedets og ruinenes historie, og utforske stedet gjennom bilder, dronefilm og 3D-modeller.
Stad er et sted de fleste av oss er kjent med fra værmeldingene, det var også et godt kjent sted for over 1000 år siden. Det gammelnorske navnet var Staðr, som betyr «det som står». Ganske passende da Stadhavet som ligger utenfor er kjent som en av de mest værharde stedene på norskekysten. Skipene måtte ofte ligge og vente på bedre vær for å krysse Stad, og Selja på sørsiden av Stadlandet hadde gode havner.
Klosteret ligger ut mot havgapet, og ble grunnlagt på 1000-tallet, da Selja var midt mellom de to største og mektigste byene i Norge: Bergen og Trondheim. Stedet ble et knutepunkt for passerende skip, og en plass for store historiske hendelser.
Erkeengel, helgener og munker.
Det eldste helligstedet på Selja, selve urhelligdommen, er Mikaelshulen. På 400-tallet skal erkeengelen Mikael ha vist seg i en klippehule på Garganofjellet sør i Italia ved Adriaterhavskysten. Mikaelkirker er derfor gjerne anlagt i huler på fjelltopper, og alltid i tilknytning til berg. I Norge skal det ha vært nærmere 30 Mikaelskirker, og Mikaelshulen på Selja er blant de eldste her til lands.
Hulen er også kalt Sunnivahelligdomen da det var der, ifølge legenden, Sunniva og følget hennes led martyrdøden. Hulen de rømte inn i raste sammen da de flyktet fra jarlens menn, og det var her i Mikaelshulen kongen og Biskop Sigurd senere fant velluktende menneskebein og det uskadde legemet til Sunniva. I fjellsiden utenfor hulen, ble det bygget en kirke rundt den hellige Sunnivas jordiske levninger. Disse ble på 1100-tallet ble flyttet til Kristkirken på Holmen i Bjørgvin (Bergen). Ruinene av Sunnivakirken er fremdeles synlige i landskapet på Selja.
Kirke og kloster
Det var på nedsiden av kirken, ut mot havet at benediktinermunkene anla kloster og helligsted for seljemennene og den irske helgenen Sankta Sunniva. Klosteret har og tilhørende gjestehus og sykestue. Mange søkte klosteret for helbredelse, og på Selja kan vi se at de praktiserte smittevern også i middelalderen. Sykestuen er plassert et godt stykke unna selve klosteret, for å beskytte munkene mot smitte. Tårnet i klosteret er i dag vår høyeste ruin.
Sunnivalegenden
Legenden forteller om Sunniva og Seljemennene, som led martyrdøden på Selja. Sunniva og følget hennes kom fra Irland til Vestlandet i båter uten seil eller årer. Sunniva var på flukt fra en hedningkonge som ville true henne til å gifte seg med han, og hun kom i land på Selja med følget sitt. Det var ikke bosetning på øya, men folk på fastlandet brukte å ha budskapen på beite der. Følget ble beskyldt for å stjele av sauene, og Håkon Ladejarl ble budsendt. Sunniva og Seljemennene rømte inn i en hule i fjellet, der de bad til Gud om å verne dem. Legenden sier at de ble bønnhørt − for fjellet raste ned over dem og sørget for at de ikke falt i hendene på jarlens menn.
Se og lær om ruinene
Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren
Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren
Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren
Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren
Foto: Anke Loska, Riksantikvaren
Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren
Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren
Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren
Ruinkonservering av Sunnivakirken
Det pågår konservering av kirkeruinene for øyeblikket. Så langt ser kirken ut til å inneholde mer originale materialer, og ha en tidligere datering enn før antatt. Akkurat nå leter vi etter spor av trekull inne i mørtelen, finner vi det så vil det kunne hjelpe oss å gi en eksakt datering av kiken.
Selje kloster er en del av Riksantikvarens ruinprosjekt
Ruinprosjektet ble startet opp i 2006, og en har siden arbeidet med å restaurere og konservere middelalderruiner. Prosjektet er en del av Riksantikvarens bevaringsprogrammer, og har 4 målsetninger:
- Restaurering, skjøtsel og tilstandsanalyse
- Forskning og utvikling, samt dokumentasjon.
- Informasjon og formidling (som skilt og informasjonsark).
- Kompetanseutvikling (som seminarer for eiere, forvaltere og håndverkere).
Per april 2021 er 26 ruiner satt i stand, og 13 ruiner underveis i arbeidet.
