Bybrannsikring

Veilederen beskriver hvordan man kan redusere fare for storbrann i verneverdig tett trehusbebyggelse. Den er utarbeidet av COWI v/Martin Kristoffersen på oppdrag av Riksantikvaren.

1Forord og innledning

Forord

Få land har så høy andel trehusbebyggelse som Norge. Helt fram til tidlig 1900-tall ble trehusmiljø bygget uten krav til brannvegg eller 8 meter avstand, som er vanlig i dag. Trehusmiljøene har stått gjennom nedgangstider og forvitring, byggeboom og saneringsplaner. I dag utgjør de noen av våre fremste nasjonale kulturminner.

Eldre trebygninger er oppført i tider med en annen bygningslovgivning, og brannsikkerheten er svært varierende i den tette trehusbebyggelsen. En brann i et slikt område vil medføre stor fare for brannspredning til flere bygninger. Dermed kan en ødeleggende bybrann utvikle seg, og uerstattelige kulturminner gå tapt. Vanlige tiltak mot brannspredning som avstand eller brannvegger er ikke praktisk mulig i tett trehusbebyggelse. Selv der hver eier ivaretar forskriftsmessig brannsikkerhet i eget bygg er det fortsatt en risiko for bybrann og tap av uerstattelig kulturarv. Særskilte brannsikringstiltak er derfor nødvendig.

Nærmere 200 trehusmiljø er i dag registrert som verneverdig tett trehusbebyggelse. Alt fra små fiskevær og klyngetun til store bysenter. Verneverdig tett trehusbebyggelse er karakterisert ved at:

  • Det er gjennomgående trehus i området.
  • Bebyggelsen er ansett som verneverdig.
  • Bebyggelsen skal hovedsakelig være bygget før 1900-tallet, men kan også omfatte nyere trebebyggelse med spesielle kulturhistoriske verdier.
  • Et område består normalt av minst 20 bygninger.
  • Avstanden mellom bygningene er betydelig mindre enn 8 meter.
  • Bygningene i området har flere eiere.

Formålet med denne veilederen er å informere om hvordan arbeid med brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse kan gjøres. Målgruppen er eiere og brukere av bygninger, kommuner, brannvesen, kulturminnemyndigheter, branntekniske rådgivere og andre som deltar i sikringsarbeid.

Veilederen gir en oversikt over gjeldende lover og forskrifter, forklarer hvorfor brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse er en spesiell utfordring, og gir råd til den praktiske gjennomføringen.

Veilederen er utarbeidet av COWI på oppdrag fra Riksantikvaren. Den er basert på kunnskap og erfaring med bybrannsikring i Norge siste 20 år, med følgende rapporter som grunnlag: Brannsikring av tette trehusmiljø1, Byen brenner! Hvordan forhindre storbranner i tett verneverdig trehusbebyggelse med Røros som eksempel (2003)2, Nasjonal kartlegging av brannsikkerhet i verneverdig tett trehusbebyggelse (2005)3.

Innledning

Tre har blitt brukt til husbygging siden steinalderen, men i Europa ble trehusbebyggelsen i stor grad erstattet fra 1200-1300-tallet. I Norge ble ikke generell murtvang innført før 1904, noe som har formet hvordan mange norske byer ser ut. Til tross for forvitring i mellomkrigstiden, bombing under 2. verdenskrig, saneringsplaner på 50- og 60-tallet samt stadige branner, står i dag nærmere 200 trehusmiljø som verneverdig tett trehusbebyggelse.

Kartet viser hvert område registrert som verneverdig tett trehusbebyggelse. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Til tross for økt fokus på bevaring og brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse inntreffer mange branner hvert år i slike områder. Flere av disse medfører tap av store kulturhistoriske verdier og gjør inntrykk i befolkningen. Kontinuerlig arbeid med brannsikring er derfor nødvendig for å bevare disse kulturminnene for framtiden.

Ansvaret for brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse er delt mellom kommunen, bygningseiere og allmenheten. Enhver eier er pliktig å sørge for at deres bygning tilfredsstiller gjeldende forskriftskrav, mens allmenheten plikter å forebygge brann, samt om mulig gripe inn ved branntilløp. Det vil imidlertid være en restrisiko for tap av uerstattelige nasjonale kulturverdier som kommunen reduserer gjennom bybrannsikring.

En brann er alltid dramatisk, særlig når det er fare for liv og helse. Folk kan miste hus, hjem og uerstattelige eiendeler. I tillegg vekker tap av kulturminner sterke følelser i lokalsamfunnet. Denne veilederen omhandler imidlertid ikke sikring av liv, helse eller enkeltobjekter. Bybrannsikring handler om å hindre en omfattende bybrann. I bybrannperspektivet kan tap av enkelthus aksepteres, men en brann som oppstår skal ikke medføre tap av hele eller store deler av bebyggelsen og dermed uerstattelige kulturhistoriske verdier.

I praksis vil man aldri komme til et punkt der brannsikringsarbeidet er ferdig. Kommunens brannsikringsarbeid bør derfor organiseres som et kontinuerlig arbeid som involverer flere aktører. Blir arbeidet for eksempel opp til enkeltpersoners initiativ, er man sårbar for at viktig kunnskap forsvinner og at arbeidet stopper opp.

Selv om mange forebyggende tiltak innføres, vil man alltid stå igjen med brannvesenets innsats som den siste og viktigste barrieren for å unngå omfattende brann. Derfor er det viktig å tenke tidlig branndeteksjon og andre tiltak som støtter opp om tidlig og ikke minst effektiv slokkeinnsats, for å bryte brannutviklingen. Rask og effektiv slokkeinnsats vil utgjøre forskjell mellom branntilløp som kun berører ett bygg, og brann som sprer seg til flere bygg.

Det finnes en rekke typer tiltak som kan innføres for å øke brannsikkerheten. Bevaring og derigjennom brannsikring av tett trehusbebyggelse har et perspektiv på flere hundre år. Det tilsier at man i størst mulig grad må tenke robuste tiltak – tiltak som tåler endring i bruksmønster, gode og dårlige tider, variable forutsetninger osv.

Klimatiske forhold spiller en viktig rolle innen bybrannsikring. Nær sagt alle de største bybrannene i Norge har oppstått under kraftig vind som vil medføre vilkårlige flyvebranner. Dette må derfor være en forutsetning når ulike brannsikringstiltak vurderes. Lav luftfuktighet inne og ute vil også påvirke brannutviklingen, slik at tidsrommet før brannspredning kan oppstå blir mindre. Noen steder vil også brann i skog og lyng kunne spre seg til verneverdig trehusbebyggelse. Alt dette tilsier at bygningers motstandsdyktighet for utvendig antennelse er viktig.

Å ha en plan for brannsikringsarbeidet gir i seg selv ingen økt sikkerhet, med mindre tiltakene den beskriver blir gjennomført. Dette krever langvarig arbeid og forpliktelse, og ikke minst finansiering.

2Ramme­betingelser

Dagens regelverk stiller ikke spesifikke krav til hvordan brannsikkerheten skal ivaretas i verneverdig tett trehusbebyggelse. Ansvaret er delt mellom kommunen og bygningseiere og beskrives i ulike lover med forskrifter. Det er imidlertid klart at kommuner har krav om å jobbe systematisk med tiltak for å hindre omfattende brann i tett trehusbebyggelse. Bygningseiere har ansvar for at egen bygning har forskriftsmessig brannsikkerhet, og allmenheten har ansvar for å forebygge og begrense brann.

2.1. Kommunens plikter

Gjennom sivilbeskyttelsesloven4 med forskrift om kommunal beredskapsplikt5 er kommunen pålagt å arbeide helhetlig og systematisk med samfunnssikkerhet og beredskap, blant annet ved at det skal utarbeides en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse for kommunen. For kommuner med verneverdig tett trehusbebyggelse vil omfattende bybrann være en relevant hendelse å vurdere. ROS-analyse skal videre danne grunnlag for en beredskapsplan med oversikt over tiltak kommunen har forberedt for å håndtere uønskede hendelser.

Gjennom brann- og eksplosjonsvernloven6 med forskrift om organisering av brannvesen7 er kommunen pålagt å sørge for etablering og drift av et brannvesen. Brannvesenet skal være organisert og dimensjonert på bakgrunn av den risiko og sårbarhet som foreligger. Der omfattende brann i verneverdig tett trehusbebyggelse er en relevant hendelse vil det være naturlig at brannvesenet er tilpasset en slik oppgave. Kommunen har videre plikt til å planlegge og gjennomføre tiltak for å redusere den kartlagte risikoen. Dersom brann i verneverdig tett trehusbebyggelse er en identifisert risiko, må det planlegges hvordan denne skal reduseres. Dette kan gjøres ved at det utarbeides en helhetlig brannsikringsplan for den tette trehusbebyggelsen.

Gjennom brann- og eksplosjonsvernloven §136 er kommunen pålagt å identifisere samt føre fortegnelse over områder hvor brann kan medføre store skader på materielle verdier. Materielle verdier omfatter også verdier som ikke kan erstattes, som kulturminner. For kommuner med verneverdig tett trehusbebyggelse vil det være naturlig at disse vurderes. Kommunen skal videre sørge for at det føres tilsyn med disse for å påse at de er tilstrekkelig sikret mot brann.

2.2. Bygningseiers plikter

Eiere er i henhold til forskrift om brannforebygging (FOB)8 pålagt å sørge for at byggverk har tilfredsstillende brannsikkerhet. Herunder skal blant annet alle boliger ha brannvarsling og manuelt slokkeutstyr.

Sentralt for bygninger i tett trehusbebyggelse er FOB §8 som pålegger eier å sørge for at sikkerhetsnivået i byggverket er oppgradert slik at det minst tilsvarer nivået som fremkommer av de samlede kravene gitt i byggeforskrift 15.november 1984 nr. 1892 (BF85) eller senere byggeregler. Oppgraderingen kan skje ved bygningstekniske tiltak, andre risikoreduserende tiltak eller ved en kombinasjon av slike. Oppgraderingsplikten gjelder så langt den kan gjennomføres innenfor en praktisk og økonomisk forsvarlig ramme.

I et eldre trehusmiljø der brannskiller mellom bygninger er mangelfulle kan det være uoverensstemmelse mellom hvilke oppgraderinger som er påkrevd i henhold til FOB §8 og hvilke tiltak som anbefales for å sikre mot bybrann. Tiltak på enkelthus må vurderes i hvert enkelt tilfelle for å avgjøre om det faller inn under FOB §8.

2.3. Den almenes plikter

Brukere av byggverk plikter å sørge for nødvendige sikringstiltak og å holde bygget i forsvarlig stand.

Enhver plikter å vise aktsomhet ved gjennomføring av aktivitet som kan føre til brann. Herunder bålbrenning, grilling, bruk av åpen flamme eller fyrverkeri, varme arbeider osv.  Det kan være aktuelt for kommunen å vedta restriksjoner for slike aktiviteter. Eksempelvis for bruk av fyrverkeri i tett trehusbebyggelse, eller meldeplikt for bruk av åpen flamme ved arrangementer.

Enhver som oppholder seg nær en brann, plikter etter evne å gjøre det som er mulig for å begrense skadevirkningene. Dette kan i noen tilfeller innebære å delta i brannvesenets arbeid dersom det kreves. Rekvirering av flyplassbrannbil, gyllevogner eller gravemaskin er eksempler på dette.

2.4. Andre relevante regelverk

2.4.1. Plan- og bygningslov

Plan- og bygningsloven (PBL)9 omhandler byggesaker, byggevirksomhet og arealforvaltning og vil fortrinnsvis være relevant når det gjennomføres søknadspliktige tiltak. Bestemmelser knyttet til eksisterende bygg vil være relevant for tett trehusbebyggelse.

Kapittel 12 omhandler reguleringsplaner som gjør at kommunen kan fatte bestemmelser rundt hensynssoner og kulturmiljø. Det kan angis kvalitetskrav for å sikre verneverdige bygninger eller bygningsmiljø.

2.4.2. Kulturminneloven

Kulturminneloven10 omhandler vern av kulturminner som del av Norges kulturarv. Det er det enkelte fylke som har ansvar for antikvariske bygninger, mens Riksantikvaren er myndighet ved fatning om vedtak om fredning.

Loven pålegger også eier av kulturminne å innhente tillatelse ved inngrep som ombygging, oppgradering og lignende. Det gis også plikter med hensyn til vedlikehold, og det kan søkes støtte til dette.

3Organisering av brannsikrings­arbeidet

Brannsikring av tett trehusbebyggelse involverer flere aktører, og arbeidet må organiseres for å bli effektivt. Brannsikringsarbeidet bør være en kontinuerlig prosess. Det er derfor viktig at man organiserer seg slik at arbeidet kan opprettholdes over tid. Kommunen bør ta initiativ til at flere personer kan bidra i brannsikringsarbeidet. Blir arbeidet for eksempel opp til enkeltpersoners initiativ, er man sårbar for at viktig kunnskap forsvinner og at arbeidet stopper opp.

I de neste underkapitlene gis det råd om hvordan brannsikringsarbeidet kan organiseres, men forutsetningene mellom kommunene vil være ulike.

3.1. Identifiser områder med verneverdig tett trehusbebyggelse

Våren 2005 gjennomførte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i samarbeid med Riksantikvaren, fylkeskommunene og brannvesenene en kartlegging av verneverdig tett trehusbebyggelse i Norge.

Kriteriene for definering av verneverdig tett trehusbebyggelse ble bestemt til:

  • Det er gjennomgående trehus i området.
  • Bebyggelsen er ansett som verneverdig.
  • Bebyggelsen skal hovedsakelig være bygget før 1900-tallet, men kan også omfatte nyere trebebyggelse med spesielle kulturhistoriske verdier.
  • Et område består normalt av minst 20 bygninger.
  • Avstanden mellom bygningene er overveiende mindre enn 8 meter.

Alle de 5 punktene gir rom for subjektive vurderinger. Det er således ingen skarp linje mellom hvilke trehusmiljø som faller hhv. innenfor og utenfor definisjonen. Man har i ettertid både lagt til og fjernet områder som ble registrert i 2005. Kommuner kan foreslå nye områder eller jobbe med brannsikring av områder som ikke er registrert.

3.2. Identifiser ressurser og opprett samarbeid

Det er lett å tenke at ansvaret for brannsikringsarbeidet bør legges til brannvesenet. Det vil i mange tilfeller være fornuftig, men mange andre kan og bør bidra i arbeidet. På denne måten får man flere innfallsvinkler til brannsikkerhet, flere ressurser som deler arbeidet og kommunen oppnår større grad av eierskap til prosjektet.

Flere kommuner har god erfaring med å organisere arbeidet gjennom en tverrfaglig arbeidsgruppe hvor man fordeler oppgaver og trekker inn ulike ressurser ved behov.

Ressurser internt i kommune som i ulik grad kan bidra i brannsikringsarbeidet er:

Brannvesen forebyggende avdeling Brannvesenets forebyggende avdeling er kanskje den viktigste ressursen i kommunens brannsikringsarbeid. De har kompetanse på forebyggende brannvern og har lokalkunnskap om bebyggelsen og om risiko og sårbarheter.
Brannvesen beredskapsavdeling Brannvesenets innsats er siste og viktigste skanse for å hindre bybrann. Beredskapsavdeling har kjennskap til særskilte utfordringer i bebyggelsen, som f.eks. vannkapasitet og framkommelighet, samt at de kjenner behovet for tiltak og utstyr for effektiv slokkeinnsats.
Brannvesen feiertjenesten Feiervesenet har kontakt med hver enkelt eier/beboer der det er bygninger med ildsted. De har også kompetanse på forebyggende brannvern og kan være et viktig kontaktpunkt og informasjonskanal ut til beboere.
Byantikvar Har inngående kjennskap til bebyggelsen og kulturminneverdiene som finnes der. Byantikvar har også kontakt med regionale og nasjonale kulturminnemyndighet og kan blant annet bidra i søknadsprosess om tilskuddsmidler.
Byggesaksavdeling Mange trehusmiljø er i stadig endring og utvikling. Byggesakskontoret vil ha oversikt og påvirkningsmulighet i søknadspliktige tiltak.
Vann og avløp Har kunnskap om tilgang og kapasitet på slokkevann i området. Vil også kunne bidra i spørsmål om tekniske tiltak som sprinkleranlegg og slokkeposter.
Eiendomsavdeling Noen kommuner eier selv bygninger i trehusbebyggelsen som brukes av kommunen selv eller leies ut som boliger. Ved tiltak i disse bygningene vil kommunens eiendomsforetak/etat kunne bidra i arbeidet.
Innkjøpsavdeling Ved gjennomføring av tiltak som medfører utarbeiding av konkurransegrunnlag og offentlig anskaffelse vil personer med spesialkunnskap om dette kunne bidra.
Hjemmetjeneste Hjemmetjenesten kjenner eventuelle personer i bebyggelsen som tilhører risikoutsatte grupper og kan i samarbeid med brannvesenet bidra som informasjonskanal i det forebyggende arbeidet.
Rusomsorg og arbeid med risikoutsatte grupper Personer som jobber med rusomsorg og med risikoutsatte grupper, kjenner eventuelle personer i trehusmiljøet som tilhører risikoutsatte grupper og kan i samarbeid med brannvesenet bidra som informasjonskanal i det forebyggende arbeidet.
Politikere Brannsikringsplanen bør ha politisk forankring, slik at den følges opp med ressurser og midler.

Andre lokale ressurser som kan bidra i brannsikringsarbeidet:

Renovasjon Brannsikker håndtering av avfall kan i mange tilfeller være del av brannsikringsarbeidet. Da vil samarbeid med lokale renovasjonsforetak være viktig.
Parkering I noen tilfeller kan det være nødvendig å endre på parkeringsplasser eller føre mer nøye tilsyn med parkering i trehusmiljøet for å bedre brannvesenets framkommelighet. Da kan dialog med parkeringsforetak eller parkeringsvakter være relevant.
Velforening Samspill mellom innbyggere og kommunen er svært viktig. Dersom det finnes velforeninger i trehusbebyggelsen, kan disse være en viktig samarbeidspartner og informasjonskanal.
Næringsliv Næringsforeninger kan på lik linje med velforeninger være en viktig samarbeidspartner og informasjonskanal, spesielt i sentrumsnære miljøer med næringslokaler.
Kommunens etat for vei eller statens veivesen Gatebelysning kan i enkelte områder ha god forebyggende effekt mot påsatt brann, da muligheten for å bli oppdaget føles høyere.

Det finnes ulike miljøer og enkeltpersoner rundt om i landet som har kunnskap og nyttige erfaringer med brannsikring av verneverdig bebyggelse. Noen som kan bidra med informasjon, tips og råd er:

Det finnes ulike miljøer og enkeltpersoner rundt om i landet som har kunnskap og nyttige erfaringer med brannsikring av verneverdig bebyggelse. Noen som kan bidra med informasjon, tips og råd er:

Fylkeskommunal Kulturminneforvaltning er ansvarlig for å ivareta kulturminner og steder i forhold til arealplanlegging, det vil si sikre at kulturminner, steder og miljøer tas i betraktning ved planlegging, også på kommunale steder. Kan gi råd om bybrannsikring, og fordeler tilskudd til bybrannsikring etter søknad.
Riksantikvaren Riksantikvaren er den overordnete kulturminnemyndigheten og ansvarlig for å sette i verk den nasjonale kulturminnepolitikken. Riksantikvaren har et faglig ansvar overfor kommunene, fylkeskommunene, Sametinget, Sysselmannen på Svalbard og forvaltningsmuseene på kulturminnefeltet, med ansvar for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. I tillegg til å bevilge midler til brannsikring finner man et sterkt fagmiljø som kan bidra i spørsmål knyttet til kulturmiljøene. Riksantikvaren fører fortegnelse over verneverdig tett trehusbebyggelse og kan kontaktes ved registrering av nye områder eller ending av eksisterende områder.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) DSB har ansvar for nasjonal, regional og lokal sikkerhet og beredskap. De forvalter også Brann- og eksplosjonsvernloven samt Sivilbeskyttelsesloven med tilførende forskrifter og kan bistå i spørsmål knyttet til disse.
SINTEF Community Forskningsinstitutt med spisskompetanse innenfor blant annet arkitektur, bygg og brannsikkerhet.
Høyskolen på Vestlandet Høyskole med utdanningsprogram for branningeniører. Spesialister på brannsikkerhet er tilknyttet høyskolen. Tidligere studentoppgaver ved HVL har omhandlet brannsikring av tett trehusbebyggelse. Nye oppgaver kan være bidrag til framtidig forskning.
Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) Universitet med fagpersoner og utdanningsprogram blant annet innenfor arkitektur, bygg og brannsikkerhet. Tidligere studentoppgaver ved NTNU har omhandlet brannsikring av tett trehusbebyggelse. Nye oppgaver kan være bidrag til framtidig forskning.
RISE Fire Research Tidligere Norges branntekniske laboratorium er et brannteknisk kompetansesenter og driver blant annet med forskning og utredning. RISE har vært delaktig i mye av utviklingsarbeidet innen bybrannsikring.
Norsk brannvernforening Stiftelse som arbeider med forebyggende brannvern. Her kan man blant annet få veiledning og informasjonsmateriell til brannforebyggende arbeid.
Branntekniske rådgivere Branntekniske rådgivere i ulike firma har spisskompetanse på branntekniske løsninger og tiltak. Det bør etterspørres rådgivere med særskilt erfaring fra verneverdig bebyggelse.

3.3. Lag en brannsikringsplan

For at brannsikringsarbeidet skal ha best mulig effekt bør det lages en plan som kartlegger bebyggelsen, identifiserer risikofaktorer og anbefaler brannsikringstiltak. Dette omtales som en brannsikringsplan og er nærmere beskrevet i kapittel 4.

Kommunen bør ta ansvaret for å få utarbeidet en brannsikringsplan samt følge opp denne. Man kan imidlertid søke bistand fra brannteknisk rådgiver eller andre med spesialkompetanse. Selv om man bruker ekstern kompetanse, må kommunen bidra med innspill i prosessen.

Det bør før brannsikringsplan utarbeides være definert hvem som skal være nøkkelpersoner i oppfølgingen av planen, slik at disse er med fra starten. Videre bør brannsikringsplanen ha en politisk forankring i kommunen.

3.4. Gjennomfør tiltak

Gjennomføring av tiltak kan være mer arbeidskrevende enn utarbeiding av brannsikringsplan og må ses på som et langsiktig arbeid. Det er derfor viktig at det planlegges ressurser til dette.

For brannforebyggende informasjonstiltak eller lignende bør det legges en plan for langsiktig oppfølging. Brannforebyggende budskap bør gjentas over tid og i ulike kanaler for å ha best mulig effekt. For tekniske tiltak må økonomisk og praktisk ansvar for driftsfasen være klart definert.

Enkelte tiltak, eksempelvis anskaffelse av teknisk utstyr, kan kreve offentlig anskaffelse. Det bør da søkes bistand fra ressurser som har erfaring med å lage konkurransegrunnlag og offentlige anskaffelser. Dette kan være internt i kommunen eller fra ekstern rådgiver.

3.5. Informasjon og beboerinvolvering

Å involvere beboerne i trehusbebyggelsen i brannsikringsarbeidet er viktig. Beboerinvolveringen kan ha mange former – fra generell informasjon om arbeidet til mer aktiv deltakelse i arbeidet. For eksempel kan velforening være deltakende i brannsikringsgruppe eller lignende.

Beboerinvolvering gir flere fordeler. Engasjement og tilhørighet til brannsikringsprosjektet kan bidra til enklere prosesser ved eventuell gjennomføring av tiltak rettet mot enkelthus. Det kan også øke bygningseieres motivasjon til egen brannsikring og generelt vedlikehold av bygning.

Treffsikker informasjon ut til beboere kan også bidra til økt fokus på brannsikkerhet. Herunder også informasjon om tiltak som ikke intuitivt knyttes til brannsikring, men som kan ha avgjørende betydning i trehusmiljøer. Eksempelvis generell ryddighet rundt bygg (brannhygiene), parkering som sikrer brannvesenet framkommelighet og sikker plassering av avfallsbeholdere.

  • For at informasjonstiltak skal ha best mulig effekt må ulike avsendere ha samme budskap og det må gjentas over tid, gjerne i flere kanaler. Lokalavis, sosiale medier, informasjonsbrev, folkemøte e.l. Å legge en brosjyre eller nyhet på kommunens hjemmesider vil alene ha liten effekt.
  • Dialog med enkeltpersoner i trehusbebyggelsen kan ha god effekt, men er arbeidskrevende. Ser man imidlertid på oppgaven i et langsiktig perspektiv er det mer overkommelig. Dialog kan eksempelvis skje via feier, byantikvar i forbindelse med bygningsmessige tiltak, branninspektør i forbindelse med brannforebyggende tilsyn, hjemmetjeneste eller annen sosial tjeneste.
  • Brannsikringsarbeidet kan knyttes opp mot andre prosjekter som når ut til befolkningen, eksempelvis vitaliseringsprosjekter eller nasjonale brannforebyggende kampanjer.
  • Framsnakking av bebyggelsen i flere kanaler samt formidling av kulturverdi kan gi ringvirkninger som er positivt for brannsikkerheten. Det kan være økt motivasjon til vedlikehold, generell ryddighet eller politisk prioritering av brannsikring.
  • Kommunen kan motivere eiere til brannsikring og vedlikehold gjennom sponsing av tiltak eller ved å formidle informasjon om tilskuddsordninger.

3.6. Evaluering og kunnskapsdeling

Brannsikring av tett trehusbebyggelse bør være en kontinuerlig prosess. Ny kunnskap eller ny teknologi kan gjøre andre tiltak aktuelle. Gjennomførte tiltak bør også vurderes med tanke på oppnådd effekt, slik at man eventuelt kan forbedre eller endre på disse.

All erfaring man bygger opp gjennom brannsikringsarbeidet kan være nyttig for andre kommuner. Det har derfor stor verdi å vurdere og dokumentere erfaring med tiltak og prosess.

Brannsikringsplanen bør være et levende dokument som suppleres og revideres jevnlig. Kunnskap, erfaring og teknologi utvikles samt at forutsetninger kan endres eller nye opplysninger tilkommer.

Supplering av brannsikringsplanen kan innebære å oppdatere gjennomføringsplaner eller kartunderlag, utarbeide korte notater med erfaringer knyttet til gjennomføring, drift og vedlikehold av tiltak eller erfaringer fra inntrufne branner. Dette vil være til nytte ved framtidig revidering av brannsikringsplanen. Ved revisjon av brannsikringsplan bør det kartlegges hvorvidt viktige forutsettinger er endret. Eksempler kan være endret vannkapasitet eller endring i brannvesenets beredskap. Når prioriterte tiltak er gjennomført kan det være fornuftig å revidere plan for å se på eventuelle nye prioriteringer.

Det er et mål at enhver verneverdig tett trehusbebyggelse har en brannsikringsplan som ikke er eldre enn 10 år. Eksiterende brannsikringsplaner kan revideres i nødvendig omfang. Ved søknad om tilskudd til finansiering av tiltak bør ikke brannsikringsplanen være eldre enn 5 år.

4Brannsikrings­plan

Dersom brann i tett trehusbebyggelse er identifisert som en risiko i kommunen må det planlegges og gjennomføres tiltak for å redusere denne risikoen. Hvilke tiltak som er hensiktsmessig å gjennomføre kan da vurderes i en helhetlig brannsikringsplan for trehusbebyggelsen. Ved søknad om tilskudd til finansiering av brannsikringstiltak i tett trehusbebyggelse kreves det også at det foreligger en brannsikringsplan.

En brannsikringsplan er en rapport som kartlegger risikofaktorer knyttet til trehusbebyggelsen og ut fra dette vurderer hvilke tiltak som er hensiktsmessig for å redusere risikoen. Det er mange ting som kan påvirke risikoen i bebyggelsen, og det kan variere hvilke faktorer som har størst betydning for ulike trehusmiljø.

Det er ikke gitt at brannsikringsplanens oppbygging og omfang må være det samme for hvert trehusmiljø – det viktigste er å finne et nivå som gjør at man kommer fram til hensiktsmessige tiltak. I de etterfølgende kapittel et det gitt eksempler på innhold som bør vurderes i brannsikringsplanen.

4.1. Mål og strategi

For at brannsikringsplanen skal bli målrettet vil det være hensiktsmessig å ha et bevist forhold til hva som er målsetningen og hvilken strategi man bruker for å oppnå dette. Å dokumentere mål og strategi vil også underbygge vurderinger og prioriteringer som gjøres i rapporten, slik at dette blir tydeligere for alle lesere.

Det nasjonale målet for brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse er at branner med tap av uerstattelige nasjonale kulturverdier ikke skal forkomme. I dette ligger det at brannsikringsplanen ikke har til hensikt å sikre personer eller tilfredsstille forskriftskrav for enkeltobjekter. Det vil heller ikke være brannsikringsplanens hovedhensikt å sikre enkeltbygninger. Hvilke brannscenario som kan true uerstattelige nasjonal kulturverdi kan variere mellom ulike trehusmiljø. Tap av hele trehusmiljø, viktige kvartaler eller trehusrekker vil være uerstattelig nasjonal kulturverdi.

Med strategi menes i denne sammenheng hvordan målet med brannsikringsplanen skal oppnås. Dette vil være førende for valg av tiltak. En god strategi er å finne frem til tiltak som kan forhindre eller forsinke ulike stadier i brannutviklingen som er vist her.

En god strategi er å finne frem til tiltak som kan forhindre eller forsinke ulike stadier i brannutviklingen. Foto: Martin Kristoffersen, COWI
Tiltak kan forebygge at brann oppstår eller begrense skadene i ett hus, eller forebygge og begrense brannspredning mellom bygninger. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

4.2. Kartlegging av bebyggelse og risikofaktorer

Når man utarbeider en brannsikringsplan for et trehusmiljø er det viktig å kartlegge hvilke brannsikringstiltak som finnes, hvilke branntekniske utfordringer man står overfor og hvilke problemstillinger som må løses. En slik kartlegging danner et viktig grunnlag for valg av brannsikringstiltak. Befaring er en viktig del av dette arbeidet, men det kan også omfatte gjennomgang av kart, grunnlagsdokumenter og samtale med lokale ressurspersoner.

Alle trehusbebyggelser har ulike forutsetninger for brannsikring og ulike risikofaktorer. Kartleggingen kan derfor ha varierende omfang og fokus. Det som minimum bør vurderes er hvordan en brann kan oppstå, utvikle og spre seg i bebyggelsen, samt hvordan brann kan begrenses og slokkes.

I det etterfølgende er det listet opp punkter som kan være relevant å vurdere ved utarbeiding av brannsikringsplan. Det er ikke gitt at punkter må kartlegges for hvert enkelt bygg. I mange tilfeller vil overordnede betraktninger være nyttig.

Hvor og hvordan kan en brann oppstå?

  • Finnes det bygninger med spesiell brannrisiko (glassblåserverksted, smie, storkjøkken …)
  • Bor det risikoutsatte grupper i bebyggelsen? Dvs. mennesker som av ulike årsaker har større sannsynlighet for å forårsake brann eller begrenset evne til å forebygge, oppdage, varsle eller slokke brann. Dette kan være som følge av nedsatt fysisk funksjonsevne, nedsatte kognitive evner, lavere bokompetanse etc.
  • Finnes det spesiell risiko knyttet til utvendig brann, eksempelvis skogbrann, brann i småbåthavn1, lynnedslag eller særlig risiko for påsatt brann.
  • Finnes det spesiell risiko knyttet til åpen ild, eksempelvis gass til oppvarming, fakkelbokser, grilling, røykeplasser, fakkeltog, fyrverkeri, bålpanner, elektrisk utevarme etc.
  • Hvordan er standarden på elektrisk ledningsnett, hovedinntak og anlegg innad i hus2.
  • Hvordan er standard på piper og ildsteder?

Hvor og hvordan kan en brann spre seg?

  • Risiko for brannspredning mellom frittliggende bygninger henger sammen med både avstand og byggets utforming. En tømmervegg kan ha god brannmotstand, men åpninger som vindu, dører og ventiler utgjør kritiske punkter.
  • Risiko for brannspredning mellom sammenhengende bygninger er avhengig av skillet mellom bygningene. Det bør kartlegges hvordan skillekonstruksjon er utformet (teglstein, tømmerkasse eller lettere konstruksjoner), samt om det finnes hulrom, gjennomføringer eller andre svakheter i skillekonstruksjoner. Det kan også være vinduer eller andre svakheter i innvendige hjørner.
  • Kalde loft1 utgjør en risiko og bør kartlegges dersom praktisk mulig. Branngasser kan samles på kalde loft og føre til overtenning og gjennombrenning av tak. Dette vil igjen medføre økt risiko for brannspredning.
  • Typisk klima i området kan ha stor betydning for brannspredning. Klima kan kartlegges ut fra metrologisk historikk. De viktigste faktorene er:
    • Typiske vindstyrker vil påvirke sannsynligheten for flyvebranner mens framherskende vindretning vil påvirke hvordan flyvebrann sprer seg.
    • Nedbør og luftfuktighet vil påvirke trevirkets fuktinnhold som igjen har betydning for hvor godt materialer brenner og hvor lett de tar fyr. Dersom perioder med lav luftfuktighet er vanlig vil det innebære at branntilløp lettere kan utvikle seg til spredningsdyktig brann.
    • Innlandsklima med svært kalde vintre gir store temperaturforskjeller ute og inne. Dette gir vil gi tørr inneluft som tørker innvendig trevirke og gir raskere brannutvikling.
  • Brannbroer mellom bygninger kan være avfallsbeholdere, biler, vedskjul, uthus, garasjer, vegetasjon eller annet brennbart mellom bygninger som kan bidra til å spre brann fra et hus til et annet.
Venstre: Material som kan danne en brannbro mellom bygninger (Grip). Høyre: Bil som kan danne en brannbro mellom bygninger (Grimstad). Foto: Martin Kristoffersen, COWI
  • Finnes det store trehus hvor brann raskt kan spre seg til hele byggverket? Slike bygg vil representere større risiko, både for brannspredning mot nabo og for produksjon av flyvebranner.
  • Hvordan er topografien i området og bygningers plassering i forhold til denne. Skrånede terreng eller nabohus med ulik høyde øker faren for hurtig brannspredning.
I Gamle Stavanger står husene i skrått terreng slik at brann lettere spres oppover. Foto: Wikipedia
  • Hvordan er generell brannhygiene i området? Med dette menes orden, ryddighet og sikker plassering av objekter som kan bidra til spredning av brann mellom eiendommer. Tørr vegetasjon og annet materiale som ligger tett opp mot fasader, på tak, i takrenner, balkonger etc. representerer økt risiko for brannspredning.
  • Andre forhold ved stedlig byggeskikk kan ha betydning for brannspredning i området:
    • Taktekking (takstein, skifer, trekledning, grønne tak etc.) og lufteåpninger i tak.
    • Typisk lufting av utvendig kledning og raft.
    • Hulrom som gjør brann vanskelig å lokalisere og bekjempe.
    • Smale rom mellom bygninger.
  • Generelt vedlikehold av bygninger kan ha betydning for brannspredning. Kledning eller takstein med skader, vegetasjon i takrenner og generelt forfall bør unngås.
I eldre trehus kan brann spre seg i bygget via hulrom i konstruksjon. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Hvordan oppdages og begrenses brann?

  • Hvilke bygninger er dekket av branndeteksjon? Det kan være eksisterende brannalarmanlegg som er koblet til 110 eller eksiterende branndeteksjonskamera.
  • Hvilke passive brannsikringstiltak finnes? Det kan være brannvegger eller andre solide vegger uten vindu eller svekkelser1. Finnes det naturlige branngater som allmenninger, brede gater eller parker?
  • Hvor finnes det aktive brannsikringstiltak som for eksempel sprinkleranlegg.
  • Finnes det slokkemidler som brannslangeposter, private vannslanger eller annet?

Hvordan er brannvesenets innsatsmuligheter?

  • Det er viktig å ha et forhold til hvilken brannberedskap det er i området. Er det døgnbemannet brannstasjon? Hvor mange vil inngå i førsteinnsatsen og hvilken innsatstid har brannvesenet?
  • Hvilket utstyr/materiell har brannvesenet til rådighet?
  • Hvilke eksterne ressurser kan brannvesenet tilkalle? Andre brannvesen, sivilforsvar eller private ressurser som gravemaskin eller gyllevogner.
  • Er det områder hvor brannvesenets atkomst er vanskelig, slik at dette krever spesielle tiltak?
  • Hvordan er tilgangen til slokkevann. Er det begrensinger i vannmengde, trykk eller brannkummer?

4.3. Brannvesenets innsats

For mye av den verneverdige trehusbebyggelsen er brannvesenets innsats den siste og viktigste barrieren for å unngå bybrann. Når en brann har oppstått er beredskapstiltak viktig og slokking må starte raskest mulig. Brannen kan imidlertid fortsette å øke i omfang dersom slokkeinnsatsen ikke er effektiv nok.

Brann i tett trehusbebyggelse representerer flere utfordringer for brannvesenet som det er viktig at de er rustet til å håndtere. Rask og effektiv slokkeinnsats kan utgjøre forskjellen mellom branntilløp som kun berører ett bygg og brann som sprer seg til flere bygg. I det etterfølgende belyses viktige utfordringer og mulige tiltak knyttet til organisering og dimensjonering av brannberedskapen, samt tilrettelegging for effektiv innsats.

4.3.1. Organisering og dimensjonering av beredskap

Omfattende bybrann med mange hus involvert, er en ekstraordinær hendelse som de fleste brannvesen ikke er dimensjonert for å håndtere alene.  I praksis er det ofte innbyggertall og utrykningstid til særskilte brannobjekter som vil være styrende for dimensjonering av brannvesenet. Det er imidlertid påkrevd at beredskapen skal organiseres og dimensjoneres, og evt. lokaliseres i forhold til kartlagt risiko og sårbarhet. Brannscenario i tett trehusbebyggelse bør derfor inngå i vurderingen.

Noen karakteristiske utfordringer brannvesenet står ovenfor ved brann i tett trehusbebyggelse er:

  • Tiden fra brannstart til slokking er kritisk for brannens skadepotensial. Sammenlignet med annen bebyggelse vil spredning til andre bygg oppstå lettere og brannen går raskere inn i hulrom. Det bør derfor vurderes hvordan slokkeinnsats kan starte raskest mulig.
  • Behovet for å løse flere oppgaver er større i tett trehusbebyggelse da det er tidlig i brannforløpet man har størst sjanse til å påvirke skadeomfanget. Ofte vil livreddende innsats være nødvendig, og et normalt vaktlag har da ikke kapasitet til samtidig skadebegrensende innsats. Kommer skadebegrensningen på etterskudd er det vanskelig å hente seg inn.
  • Risikoen for at en brann som har oppstått, utvikler seg til en storbrann varierer sterkt med rådende værforhold. Perioder med lav relativ luftfuktighet tørker trevirket og fører til vesentlig raskere brannutvikling. Vind gjør også at brann kan brenne mer intenst og spre flyvebranner over lange avstander. I kombinasjon vil disse forholdene gjøre at brannvesenet har langt mindre tid til rådighet før brann blir spredningsdyktig.

Å dimensjonere beredskapen for å møte disse utfordringene kan være vanskelig, særlig i mindre kommuner. Tiltak rettet spesifikt mot bebyggelsen kan redusere risikoen, men også tiltak rettet mot brannberedskapen kan innføres. Senket terskel for innkalling av mannskap ved brannmelding i trehusbebyggelsen bør være ett tiltak. Man kan også vurdere mulighet for å innføre framskutt enhet som ankommer tidligere og kan iverksette tiltak eller skaffe oversikt over situasjon.

Eksempel på brannslangepost i Grimstad. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Økt kunnskap om hvordan brannrisikoen i trehusbebyggelse varierer med værforhold gjør at man kan forutse risikotopper. Man kan da tilpasse beredskapen for trehusbebyggelsen, tilsvarende som i dag er normal praksis for skogbrannfare.

4.3.2. Brannvesenets fremkommelighet

Trange gater og smug er karakteristisk for mange trehusmiljø. Dersom andre hindringer i tillegg reduserer framkommeligheten, kan dette hindre brannvesenet i å nå fram. Vanlige hindringer er parkerte biler, arrangement som festival eller marked, stillaser eller container i forbindelse med byggeaktivitet.

Dette representerer flere utfordringer for brannvesenet: kjøretiden øker, biler blir plassert lengere fra brannen som gjør kommunikasjon og logistikk på skadestedet vanskeligere, slokkemateriell med slangetrommel har begrenset rekkevidde fra bil, lift/stigebil er avhengig av bred oppstillingsplass nært brannen.

Brannbiler som er spesialtilpasset for trange gater har vært en løsning i enkelte kommuner. Regulering av parkering samt forbud mot mer eller mindre midlertidige hindringer kan være andre løsninger. Generelt bør man, dersom mulig, prioritere tiltak som er robuste, permanente og fysiske foran organisatoriske tiltak eller informasjonstiltak.

4.3.3. Tilgang på slokkevann

Krav til slokkevann settes i dagens regelverk til 20 l/s og 50 l/s for henholdsvis småhusbebyggelse og annen bebyggelse. Behovet for slokkevann ved omfattende brann i trehusbebyggelsen kan langt overstige det som kreves for normale hendelser. Man bør derfor kartlegge kapasitet på slokkevann (trykk og mengde), ledningsnett samt antall og plassering av kummer/hydranter.

Forsyning av slokkevann via ledningsnett bør forbedres der det er behov og mulig. Muligheter og rutiner for etablering av alternative vannkilder bør kartlegges og etableres der dette er mulig.

Alternative vannkilder kan være pumper og utstyr for henting av vann fra sjø, innsjø eller elv. Dette kan i noen tilfeller sivilforsvaret bistå med. Redningsskøyte eller andre båter med vannkanon kan være alternativ enkelte steder. Tankvogn, egen eller eksterne ressurser, kan også brukes. Det kan også være mulig å midlertidig sluse mer vann via ledningsnett til trehusbebyggelsen.

4.3.4. Planverk og øvelser for komplekse hendelser

En stor brann i tett trehusbebyggelse er en omfattende hendelse med innsats over lang tid. Dette representerer flere utfordringer for brannvesenet:

  • Hendelsen inntreffer sjelden og erfaringsgrunnlaget er derfor mindre.
  • Behov for innkalling og samvirke med eksterne ressurser.
  • Innrullering av nye mannskap i innsatsen.
  • Overføring av ledelse under lange hendelser.
  • Effektiv logistikk og forsyninger.

Å utarbeide en beredskapsplan for brann i trehusbebyggelse kan bidra til at relevante utfordringer er kartlagt og gjennomtenkt på forhånd. En slik plan vil også være en støtte for ledelsen av hendelsen og kan bidra til bedre samarbeid mellom etater. I regioner der det er flere trehusmiljø på tvers av kommunegrenser og gjensidig samarbeid mellom ulike brannvesen, bør beredskapsplaner samordnes i størst mulig grad for å gjøre samvirke lettere. I beredskapsplanen kan også eventuelle utstyrsbehov avdekkes.

Brannvesenet bør også ha innsatsplaner for trehusbebyggelsen. Disse kan være del av- eller vedlegg til beredskapsplanen, eller utarbeides uavhengig. Innsatsplanen skal gi oversiktlig informasjon om forhold som har betydning for innsatsen. Denne kan dermed være et hjelpemiddel både for innsatspersonell i første linje og for å treffe taktiske beslutninger i andre linje. Utarbeiding av innsatsplaner for hvert enkelt objekt i trehusbebyggelsen er imidlertid en stor oppgave som vurderes uhensiktsmessig. En brann kan i verste fall berøre flere adresser og et objekt må ses i sammenheng med omkringliggende bebyggelse. Utarbeiding av innsatsplaner for kvartaler eller soner kan derfor være hensiktsmessig. Innsatsplan kan vise brannkummer/hydranter, brannvegger, spredningspunkter etc.

Brannbekjempelse i verneverdig tett trehusbebyggelse er en alvorlig hendelse brannvesenet heldigvis sjelden må håndtere. Det er imidlertid desto viktigere at brann i tett trehusbebyggelse inngår i øvingsplanen. Det kan være en utfordring å få til realistiske øvelser, men ulike læringsmål kan settes for ulike øvelser. Noen eksempler kan være:

  • Større samvirkeøvelser hvor det fokuseres på etablering og drift av KO, overtakelse av ledelse under pågående hendelser, lederstøtte, innrullering av nye brannmannskaper eller mannskap fra andre etater. Dette er øvingsmomenter som også vil være relevant for andre hendelser som for eksempel skogbrann.
  • Varme øvelser hvor det fokuseres på trening med utstyr og teknikker som kreves for å slokke brann i tett trehusbebyggelse, herunder brann på loft og brann i hulrom.
  • Småskala/table-top øvelser med fokus på strategi og taktikk for innsatsen kan gi viktige lærepunkt.
  • Erfaringsutveksling med andre brannvesen i form av faglunsj eller lignende.
  • Samordnede øvelser ned VA, 110-sentralen, Sivilforsvaret og beboere/velforeninger kan være effektiv læring og holdningsskapende blant beboere.

4.4. Tiltak mot bybrann

For at en brann skal oppstå og så utvikle seg til en bybrann er det en rekke med barrierer som må forseres. Disse barrierene styrkes normalt gjennom pålagte sikringstiltak i ulike forskrifter.  I tett trehusbebyggelse kan disse barrierene være mangelfulle og ordinære krav i forskrifter er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å oppnå ønsket sikkerhetsnivå. Ytterligere tiltak forankret i brannsikringsplanen kan da styrke barrierene.

Det er mange tiltak som kan styrke disse barrierene. Det er derfor utfordrende å vite hva man bør fokusere på og hva som bør prioriteres. Det finnes ingen fasit på hvilke tiltak som bør gjennomføres, ettersom hvert trehusmiljø er unikt. Teknologisk utvikling samt ny kunnskap og erfaring gjør også at aktuelle tiltak endres.

Det gis her noen overordnede tips til hva som bør vektlegges ved gjennomføring og oppfølging av tiltak, samt veiledning rundt hhv. forebyggende tiltak, deteksjonstiltak og skadebegrensende tiltak.

4.4.1. Hvordan velge riktig tiltak?

Bevaring og derigjennom brannsikring av den tette trehusbebyggelsen har et perspektiv på flere hundre år. Det tilsier at man må tenke robuste tiltak. I dette legges det at tiltak bør tåle endring i bruksmønster/aktiviteter, gode-/dårlige tider, tidens tann, variable forutsetninger osv. Organisatoriske tiltak eller tekniske tiltak som er avhengig av fast vedlikehold vil være mindre robuste. Slike tiltak krever nøye oppfølging, men kan likevel være hensiktsmessige.

Noen forhold som bør vektlegges ved valg av tiltak er:

  • Robuste tiltak.
  • Effektivt i å hindre brannsmitte utvendig, i all slags vær.
  • Lang teknisk levetid og uproblematisk fornying.
  • Enkelt/minimalt med vedlikehold.
  • Minimale estetiske inngrep.
  • Minimale fysiske inngrep.
  • Er tiltaket realistisk/håndterbart for kommunen å gjennomføre samt opprettholde?

4.5. Forebyggende tiltak

Å forebygge en brann slik at den ikke inntreffer vil gi mindre skade enn å effektivt slokke branner som oppstår. Strategien er logisk, dersom brann ikke inntreffer vil heller ikke bybrann oppstå. Brann som oppstår, men effektivt begrenses til ett eller to bygg, påvirker likevel helheten i trehusmiljøet.

Det vil imidlertid være en fallgruve å legge for stor vekt på de forebyggende tiltakene. Forebyggende tiltak som ikke leder til fysiske oppgraderinger er lite robuste; de er sårbare for endring av bruksmønster, forutsetninger, tidens tann osv. Videre er det en kjensgjerning at man ikke kan forebygge alle branner. Det er dermed en restrisiko som må håndteres av skadebegrensende tiltak.

Hvordan kan forebyggende tiltak brukes mest mulig effektivt? Det er vanskelig å måle effekten av forebyggende tiltak og dermed vanskelig å prioritere riktig tiltak. Noen erfaringer kan likevel trekkes fram:

  • Generelle brannforebyggende informasjonstiltak som ikke gjentas over tid (f.eks. brosjyre eller info på nettside) vil ha mindre effekt enn budskap som gjentas over tid i ulike kanaler. Dersom man sender ut informasjon eller inviterer til folkemøter er det lettest å treffe de som allerede gjør det meste riktig; de mer risikoutsatte gruppene uteblir. Se kapittel 6.5 for mer om effektiv beboerinvolvering.
  • Flere kommuner har gode erfaringer med at brannvesenet, i kraft av lokal forskrift, jobber med eiere for å følge opp brannsikkerheten i trehus. Arbeidet er imidlertid ressurskrevende, og man må jobbe langsiktig. Erfaring viser at denne type tiltak ofte følges opp av fysiske utbedringer som hever brannsikkerheten både for beboere og trehusmiljøet som helhet.
  • Det er viktig at man gjennom brannsikringsplanen eller i etterkant klarlegger spesielle risikoforhold som mulig kan forebygges. Kapittel 6.2 lister opp en rekke mulige risikoforhold, men det vil variere hvor representative ulike forhold er for et gitt trehusmiljø. Generelt bør permanente/fysiske tiltak prioriteres foran informasjonstiltak eller organisatoriske tiltak.

Andre eksempler på forebyggende tiltak:

Brannhygiene innebærer generell ryddighet med brennbart materiale som er mulige kilder til brannspredning. Forebyggende tiltak kan være permanente renovasjonsløsninger som reduserer sannsynligheten for brannstart eller brannspredning. Eksempelvis nedgravde containere eller ubrennbare beholdere.

Nedgravd avfallssystem i Grimstad. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Risiko for brann i elektriske anlegg kan knyttes til feil på anlegget og dermed identifiseres og utbedres før brann inntreffer. Enkelte trehusmiljø kan ha overveiende gamle elektriske anlegg, mens det andre steder kan være vanlig med bruksendringer som medfører overbelastning eller bruk av skjøteledninger. Jevnlig El-kontroll utført av sertifisert personell og utbedring av eventuelle feil vil forebygge brann.

Eldre elektrisk anlegg. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Piper og ildsteder kan utgjøre risiko, enten ved feil eller uforsiktig bruk, eller på grunn av tekniske feil ved installasjoner. Tilsyn med piper og ildsteder er spesielt viktig i tett trehusbebyggelse. Feil bør utbedres eller ildsted fjernes. Fyringsforbud vil være mindre robust tiltak.

Åpen ild i form av fakler, grilling, varme arbeider osv er potensielle brannkilder. Dette kan vanskelig forbys, men kan til en viss grad reguleres. Bruk av fakler eller bålpanner ifm. arrangementer kan eksempelvis være betinget tillatelse fra brannvesenet etter gitte retningslinjer. Fyrverkeri kan forbys innenfor avgrensede områder ved lokal forskrift.

Naturbrann som sprer seg til bebyggelse er en risiko i enkelte trehusmiljø. Her kan forebyggende tiltak være å holde vegetasjon nede i en sone rundt bebyggelsen samt bryte vegetasjonen med steinheller, tørrmur, grøfter, grussti el.l. Lyngbrenning vil i enkelte landskap være gunstig for å hindre gammel tørr vegetasjon.

Lynnedslag kan utgjøre en brannrisiko i enkelte bygninger, som for eksempel kirker. Beliggenhet og utforming kan gjøre bygningene utsatt for direkte lynnedslag, og de bør derfor ha et effektivt lynvern. Eksperter på lynvern bør kontaktes for å vurdere behovet for sikring mot lyn for den aktuelle bygningen.

Eksempel på lynavleder montert på kirkespir. Foto: Wikipedia

Komfyrbranner står for hoveddelen av branntilløp i Norge. Komfyrvakt kan være egnet forebyggende tiltak, men må vurderes nærmere for hvert enkelt trehusmiljø.

3 av 4 som omkommer i brann tilhører risikoutsatte grupper. Disse har også økt sannsynlighet for å starte en brann. Dersom kommunen leier ut bolig eller yter andre tjenester til personer i risikoutsatte grupper bør brannforebygging blant disse ses i sammenheng med bybrannsikringen.

4.6. Deteksjon og alarmering

Det er viktig at en brann i tett verneverdig trehusbebyggelse detekteres tidlig, og at brannvesenet alarmeres så raskt som mulig. Tidlig deteksjon og varsling øker brannvesenets muligheter til å slokke brannen før den får gjort for stor skade. Dette har i praksis vist seg effektivt og har reddet store kulturhistoriske verdier.

Det finnes mange leverandører av branndeteksjonsutstyr og ulike teknologier, typer og varianter av branndetektorer som registrer varme, flammer eller røyk. Valg av deteksjonsløsning må baseres på en analyse av forhold som pålitelighet, følsomhet, kostnader og ressursforbruk. Samtidig må man vurdere bygningsmassen, investeringskostnader, installasjon, drift og vedlikehold, levetid, estetikk, og brannvesenets innsatstid. Overordnet bør følgende vektlegges:

  • Unngå store sentrale systemer dersom det ikke er kompetent personell til betjening og vedlikehold tilgjengelig.
  • Velg enkle og robuste løsninger framfor de som er mer avanserte og følsomme. Enkle løsninger kan gi tilstrekkelig høy sikkerhet, mens avanserte løsninger gjerne bringer med seg økte driftsutgifter, fare for utkopling på grunn av feil etc. dersom de ikke følges opp.
  • Kommunen bør stå ansvarlig for drift av anlegget, evt. gjennom innleid servicepartner.
  • Enkel og rimelig drift av anlegget samt lang levetid for utstyr og evt. batteri er viktig.
  • Løsninger som reduserer risiko for unødige utrykninger, bør vektlegges. Detektorene bør være av en slik type og/eller plasseres på en slik måte at risikoen for unødige alarmer er minimert.
  • Det kan oppstå røykutvikling som skal gi alarm, men likevel ikke krever utrykning. Løsninger som gjør det mulig å avverge unødig utrykning er derfor ønskelig.

Følgende er eksempler på deteksjonstiltak:

Heldekkende automatisk brannalarmanlegg

Et heldekkende automatisk brannalarmanlegg omfatter røykdetektorer i alle arealet i bygget og skal gi tidlig varsling for å sikre personer og verdier. For sikring mot bybrann vil brannalarmanlegg i praksis bli omfattende både med hensyn til installasjon og driftsfase. Tilstrekkelig branndeteksjon for å hindre bybrann kan utføres enklere, men et heldekkende brannalarmanlegg kan være godt egnet i bygninger med betydelig potensial for brannspredning.

Bybranndeteksjon

Bybranndeteksjon er ikke et entydig begrep. Her menes en enklere form for innvendig røykdeteksjon i tett trehusbebyggelse, med adresserbare detektorer som plasseres i ulike byggverk og automatisk overfører alarm til brannvesenet. Bybranndeteksjon skiller seg fra vanlig brannalarmanlegg blant annet ved at det kreves mindre antall detektorer. Dette da hensikten er å sikre at brannvesen tilkalles tidlig nok til å hindre brannspredning til andre bygg. Bybranndeteksjon er ikke rettet mot personsikkerhet og skal ikke erstatte forskriftsmessig branndeteksjon.

Det er viktig at bybranndeteksjon planlegges og utføres på en slik måte at ansvar i driftsfasen er avklart og overkommelig.

Termisk kamera

Termisk kamera/IR-kamera fanger ikke synlig lys, men infrarød stråling. Varmestrålingen fra brann fanges derfor opp på lang avstand. Med termiske kamera kan man overvåke et stort område med relativt lite utstyr. Selv små flammer som oppstår utvendig og innenfor kameras synsfelt detekteres raskt. Monteres i tillegg vanlig optisk kamera med zoom kan brannvesenet i tillegg få øyne på stedet og kan avklare situasjonen før mannskap ankommer.

Den viktigste utfordringen med termiske kamera er å oppnå god sikt. Karakteristisk for trehusmiljøene er at bygninger står tett, og dette danner mange blindsoner for kameraet. Trange gater, smug og bakgårder faller utenfor kameraets synsfelt. For å oppnå god dekning kreves derfor strategisk høye punkter og flere kamera montert fra 2-3 ulike vinkler. Likevel vil det være blindsoner. Det understrekes også at termiske kamera raskt fanger opp synlig brann utvendig, mens brann som starter innvendig potensielt blir omfattende og bryter ut av hus før den fanges opp.

Bilde tatt av presentasjon av varmekamera på Grip. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Flammedeteksjon

Flammedetektorer detekterer stråling fra flammer og finnes i dag laget spesielt for overvåking av fasader. Detektor er kablet opp mot en brannalarmsentral og vil typisk monteres under takutstikk.

Flammedeteksjon vil alene være lite egnet for sikring mot bybrann, men kan være et egnet supplement ved viktige enkeltbygg, kritiske smug, andre risikoområder eller områder som dekkes dårlig av branndeteksjonskamera.

4.7. Skadebegrensende tiltak

Brann vil oppstå til tross for forebygging og branndeteksjon. Noen av disse brannene vil også bli spredningsdyktige. Det er derfor avgjørende å vektlegge skadebegrensende tiltak. Dette kan grovt sett være tiltak rettet mot å bekjempe brann eller passive tiltak rettet mot å forsinke brannspredning.

4.7.1. Slokking

Det finnes mange ulike manuelle og automatiske brannslokkesystemer. Særlig vannbaserte slokkemidler/systemer er egnet for trehusbebyggelse. Vann kan brukes både til slokking av brann og til å fukte overflater og dermed hindre brannspredning. Heller ikke her finnes det ett enkelt tiltak som er best egnet for alle trehusmiljø. For å velge riktig tiltak bør man begynne med en analyse av de lokale forholdene i den aktuelle bebyggelsen. Overordnet bør følgende vektlegges ved valg av slokketiltak:

  • Hva er brannvesenets utrykningstid?
  • Hvilken vannkapasitet finnes i området?
  • Hvem kan starte manuell slokking?
  • Behov for opplæring, drift og oppfølging av tiltak.
  • Bygningenes brannspredningspotensiale.
  • Bygninger med særlig vernestatus eller som er særlig viktig for bebyggelsens helhet kan kreve ekstra beskyttelse.

Følgende er eksempler på slokketiltak:

Brannvesenets slokkeutstyr

Tekniske eller organisatoriske tiltak kan eliminere risikoen for bybrann. Brannvesenets innsats står derfor igjen som det viktigste enkelttiltaket for å hindre brannspredning i trehusbebyggelsen. Effektiv innsats med riktig utstyr og øvet mannskap oppnås gjennom dimensjonering og planlegging av beredskapen som beskrevet i kapittel 4.3 samt tiltak for tidlig varsling som beskrevet i kapittel 4.6. Effektiv innsats krever også at brannvesenet har riktig utstyr og slokkemidler. Det bør inngå i arbeidet med brannsikring av tett trehusbebyggelse å identifisere behov for oppgradering eller innkjøp av nytt utstyr til brannvesenet. Følgende utstyr bør vurderes:

  • Skjærslokker bruker vann med høyt trykk for å lage hull i bygningsmaterialer og kan slokke brann i hulrom eller fra utsiden av rom.
  • Slokkespyd kan også brukes til å slokke brann i hulrom, men slåes eller stikkes gjennom konstruksjon.
  • Slokkeskum brukes offensivt som alternativ til slokking med vann eller defensivt til å dekke konstruksjoner med skum for å beskytte med antenning.
  • Vannvegger plasseres mellom brannen og nærliggende konstruksjon man ønsker å beskytte.
  • Termisk kamera brukes for å lokalisere varme i konstruksjon. Således ikke et slokkeredskap, men et viktig verktøy for å oppnå effektiv slokkeinnsats.

Slokkepost

Utvendige brannslanger kan ideelt brukes av personer som ser og kan gripe inn mot branntilløp i tidlig fase eller nye branntilløp som følge av flyvebrann i forbindelse med bybrann. Brannslangene kan også brukes til å fukte overlater på nabohus for å hindre brannspredning. Dette er spesielt aktuelt der brannvesenet har lang innsatstid.

Bildet til venstre er fra Grimstad. Bilde til høyre er fra Å. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Manuelle sprinkler-/vanntåkeanlegg

Manuelle sprinkleranlegg er tørre rørføringer med spinklerdyser, fortrinnsvis på kalde loft, som brannvesenet kan trykksette fra utsiden med eget slangemateriell. Dette for å senke temperatur på loft og hindre gjennombrenning av tak. Skjærslokker kan utfylle samme funksjon. Tiltaket må derfor analyseres nærmere med hensyn til kost-nytte, bygningsmassens utforming osv.

Automatiske slokkeanlegg

Automatiske slokkeanlegg inne i hus er gode tiltak for å stoppe brannutviklingen innvendig, men kan ikke stoppe brannspredning fra utsiden. Sikring mot bybrann vil kreve at alle hus dekkes og følgelig er investeringskostnaden høy, samt medfølgende behov for drift og vedlikehold stort. Dersom flere vannbaserte slokkeanlegg er utløst samtidig, kan dette overbelaste vannforsyningen i området, og begrense brannvesenets tilgang til slokkevann. Automatiske slokkeanlegg kan likevel være på sin plass i strategisk viktige bygg eller deler av trehusmiljøet.

4.7.2. Passiv brannsikring

Passiv brannsikring er «innbygde» tiltak som ikke krever aktivering i tilfelle brann. Tiltakene kan hindre eller forsinke brannspredning mellom eierseksjoner i bygningen eller mellom bygninger. Eldre trehusmiljø har ofte sammenhengende bebyggelse eller kort avstand mellom bygninger og følger ikke dagens krav til brannskiller mellom bygninger. I tillegg kan vilkårlige flyvebranner eller naturbrann antenne bygg utenfra, selv om de tilfredsstiller dagens krav. Oppgradering av brannmotsand eller antennelighet kan derfor være fornuftig. Overordnet bør følgende vektlegges:

  • Det må være avklart om tiltaket er nødvendig ut fra forskrift om brannforebygging og dermed eiers ansvar, eller om tiltaket utføres i kraft av brannsikringsplan.
  • Fordi passiv brannsikring ofte vil medføre bygningsmessige inngrep, er det spesielt viktig å vurdere slike tiltak i forhold til bevaringshensyn.
  • I verneverdig bebyggelse er det oftest ønskelig at brannsikringstiltakene er reversible, det vil si at man i ettertid kan fjerne slike tilførte brannsikre materialer hvis man kommer fram til bedre løsninger.
  • Oppgradering av brannskiller er praktisk vanskelig og tidkrevende. Valg av passive tiltak må derfor vurderes ut fra kost-nytte og risiko forbundet med hvert enkelt bygg. Ofte vil det være hensiktsmessig å kun fokusere på særlig svake punkter.
  • Brannskiller mellom loft i sammenhengende bygninger er spesielt viktig.
  • Passive tiltak må ikke bare tilpasses brannspredning mellom nabobygg, men også vilkårlige flyvebranner.

Følgende er eksempler på passiv brannsikring:

Brannskallsikring

Brannskallet er det ytterste materialag som omsvøper bygningskonstruksjonene. Brannspredning mellom bygninger skjer lettest og raskest gjennom svake punkter i brannskallet som luftespalter, ventiler, skader i kledning eller ved svikt i vinduer. Brannskallsikring må vurderes ut fra kost-nytte og risiko forbundet med hvert enkelt bygg. Montering av hulromsventiler, brannklassifiserte lufteventiler eller utbedring av skadet bordkledning eller takstein er eksempler på oppgradering av brannskallet. Fokus på generelt vedlikehold i trehusmiljøet vil være gunstig.

Illustrasjon av byggets brannskall og mulige svake punkter. Foto: Martin Kristoffersen, COWI

Brannvindu

Vanlige vindusglass vil knuses tidlig i et brannforløp og brannen spres da til nabobyggverk. Spesielt der vindu i ulike bygg er motstående eller danner innvendig hjørne er det potensial for rask brannspredning. Brannvindu kan i noen tilfeller installeres for å øke brannmotstand mellom bygninger. Vernehensyn må da spesielt vurderes.

Brannskiller

Gavlvegger eller andre motstående yttervegger med utilstrekkelig brannmotstand kan oppgraderes på ulike måter. Dette vil være viktigst mellom sammenhengene bygninger og da spesielt der det finnes kalde loft med åpninger eller mangelfulle brannskiller mellom eiendommer.

Brannvegg

Fra 1896 ble det innført krav om branngavl mellom trehus – dermed finnes det mange slike i noe nyere trehusmiljø. Branngavler bør opprettholdes og utbedres der dette er nødvendig, men etablering av nye brannvegger i eksisterende trehusbebyggelse er ofte ikke hensiktsmessig.

Eksempel på eldre branngavl fra trehusmiljøet i Levanger. Foto: Levanger kommune

5Finansiering av tiltak

Å ha en brannsikringsplan gir i seg selv ingen økt sikkerhet, med mindre tiltakene den beskriver blir gjennomført. Dette krever at kommunen finansierer videre arbeid med brannsikring.

Utgiftene til brannverntiltak kan delvis bli dekket av tilskuddsordningen for brannsikring av tett trehusbebyggelse. Kommunene sender sin søknad til fylkeskommunen, som behandler søknaden. Midlene til brannsikring fordeles mellom fylkeskommunene av Riksantikvaren. Søknadskriterier finnes på Riksantikvarens nettsider.

Stiftelsen UNI er en allmennyttig stiftelse som støtter tiltak som verner mennesker og fortidsminner, herunder brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse. Søknader blir behandlet fortløpende i forbindelse med fastsatte styremøter. Les mer om søknaden på stiftelsen-uni.no

Det finnes i tillegg en rekke muligheter for bygningseiere til å søke om tilskudd til bygningsvern og istandsetting av bygninger. Dette kan være til tiltak som ikke direkte handler om brannsikring, men velholdte bygg bidrar positivt til brannsikkerheten. Brannsikre løsninger kan også innarbeides i istandsettingen. Kommunen bør informere om slike ordninger og bistå med søknadsprosess.

Flere kommuner har også positive erfaringer med samarbeid om finansiering med innbyggere, næringsliv og lokale organisasjoner.

6Ordliste

Beredskapsplan:
Plan for håndtering av en bestemt type hendelse. Den omfatter varsling, organisering og ressursoversikter, og skal benyttes som utgangspunkt for utarbeidelse av aktuelle aksjons- og innsatsplaner.

Brannbro:
Gjenstander av brannbart materiale som utgjør brannspredningsvei mellom bygninger. Kan være vegetasjon, avfall, bil eller annet.

Brannhygiene:
Innebærer ryddighet og fjerning av brennbart materiale som kan bidra til branntilløp eller brannspredning. Eksempelvis avfall, tørr vegetasjon eller annet lett antennelige materiale.

Brannobjekt:
Enhver bygning, konstruksjon, anlegg, opplag, tunnel, virksomhet, område m.m. hvor brann kan oppstå og true liv, helse, miljø eller materielle verdier.

Brannsikringsplan:
Plan som kartlegger risikofaktorer knyttet til verneverdig tett trehusbebyggelsen og ut fra dette vurderer og anbefaler tiltak som er hensiktsmessig for å redusere risikoen.

Bruker:
Den som i egenskap av eier, eller i henhold til avtale med eier, har total eller partiell bruksrett til et brannobjekt, og har tiltrådt bruksretten.

Eier:
Den som har grunnbokshjemmel til et brannobjekt.

Flyvebrann:
Brennende partikler/gnister eller gjenstander fra en brann som transporteres i luften eller faller ned og kan antenne brennbare materialer. Både vind og brannens termiske krefter kan spre flyvebrann.

Forebyggende tiltak:
Tiltak som skal redusere sannsynligheten for at brann kan oppstå og konsekvensene av brann.

Fredete bygninger eller kulturmiljøer:
Omfatter også administrativt fredete statlige og kirkelige eiendommer. Disse håndteres etter Kulturminneloven av fylkeskommunene eller av Riksantikvaren. En komplett oversikt over hvilke bygninger som er fredet finnes i kulturminnedatabasen Askeladden.

Hensynsone kulturmiljø eller kulturminne:
§ 11-8 bokstav c i plan og bygningsloven sier at kommunen i sin kommuneplan kan opprette hensynssoner begrunnet i blandt annet kulturmiljø. Lovens § 12 -5 punkt nr. 5 lister opp at hensynssone kan opprettes for å verne «kulturmiljø eller kulturminne”

Innsatsplan:
Situasjonsbetinget plan som innsatsleder utarbeider for det aktuelle innsatsstedet, som iverksetter aksjonsplanens operative mål og setter rammer, føringer, begrensninger og oppgaver for det enkelte avsnitt, sektor, teig eller funksjon.

Utrykningstid:
Tid fra innsatsstyrken rykker ut til den er i arbeid på skadestedet.

Kulturmiljøer:
Områder hvor kulturminner inngår i en større helhet eller sammenheng, som for eksempel områder og bygningsmiljøer i byer og tettsteder og jord-, skog- og seterlandskap.

Kulturminner:
Alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.

Områdebrann:
Brann der mer enn 20 hus kan gå tapt.

Skadebegrensende tiltak:
Tiltak som skal redusere konsekvensen av en brann.

Særskilt brannobjekt:
Alle typer brannobjekter som omfattes av brann- og eksplosjonsvernloven §13 (byggverk, opplag, områder, tunneler, virksomheter m.m. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier.)

Tett verneverdig trehusbebyggelse:
Område som er listeført på grunnlag av følgende kriterier:

  • Det er gjennomgående trehus i området.
  • Bebyggelsen er ansett som verneverdig.
  • Bebyggelsen skal hovedsakelig være bygget før 1900-tallet, men kan også omfatte nyere trebebyggelse med spesielle kulturhistoriske verdier.
  • Et område består normalt av minst 20 bygninger.
  • Avstanden mellom bygningene er betydelig mindre enn 8 meter.
  • Bygningene i området har flere eiere

Vindforhold og topografi som kan ha betydning for brannspredning er vurdert spesielt i forbindelse med registreringen av aktuelle områder.

Uerstattelige nasjonale kulturverdier:

  • Alle fredete bygninger og anlegg
  • Verneverdig tett trehusbebyggelse med fare for områdebrann i følge liste utarbeidet av Riksantikvaren og DSB.

Verneverdige bygninger eller kulturmiljøer:
Bygninger eller områder som noen mener det er verdt å verne, frede eller bevare. Denne “noen” vil av og til være en kvalifisert instans, som for eksempel en byantikvar. Det er ingen formell juridisk beskyttelse knyttet til begrepet ”verneverdige bygninger”.

7Vedlegg