Bruk, ombruk og restaurering av gamle vedovner.
Innhold
1. Introduksjon
Gamle ovner er praktiske og brukbare, og det har gjort at mange er bevart. Av samme grunn ligger det til rette for fortsatt bruk og bevaring. I dag kan originale og gamle ovner bidra til å heve boligens verdi. Alle eldre norske ovner, både fra jernverkstiden og støperiperioden, er verdifulle antikviteter. Aller størst verdi har gamle ovner som fortsatt står på sin opprinnelige plass, fordi den opprinnelige ovnen er med på å fortelle bygningens historie.
2. Produksjon
Fra gammalt av var årer og gruer varmekilden i bygningene. Ovnsproduksjonen startet så vidt opp på begynnelsen av 1600-tallet i Norge. Utover på 1700-tallet ble støpjernsovner den viktigste oppvarmingskilden. Denne omleggingen fikk mye å si for byggeskikken.
Ovnsproduksjonen i Norge startet så vidt opp på begynnelsen av 1600-tallet. Ved inngangen til 1800-tallet gikk man over til å støpe ovnsplatene i lukkede former.
3. Ovnstyper
Norske jernverk hadde i den tidlige perioden monopol på salg av jern i hele Danmark-Norge og økonomien for jernverkene var bra. Utover på 1800-tallet ble teknikken endret og prisen på jern falt dramatisk. Mange jernverk var derfor ikke lenger lønnsomme. De fleste av de gamle norske jernverkene ble nedlagt i 1860 – 70 årene. Men Bærum, Eidsfos og Ulefoss fortsatte med støpegodsproduksjon av ovner. Parallelt dukket det opp en mengde nye jernstøperier. Storhetstida for de norske jernstøperiene varte fram til om lag 1950. I dag er det bare Ulefos og Jøtul som produserer ovner av støpejern i Norge.
Dette er noen eksempler på ovnstyper:
Kasseovner var de første enkle lukkede ovnene som kom i bruk, og bestod kun av en enkel støpejernskasse. De finnes enten som bileggerovner eller som vindovner. Bileggerovner ble fyrt via peisen i naborommet. De har derfor ingen døråpninger. Ovnstypen har vært i bruk helt opp til rundt 1900. Vindovnen er en frittstående kasse som fyres via en døråpning og eget røykrør føres inn i pipa. Vindovnene ble alminnelige fra 1600-tallet og har vært den mest vanlige ovnsformen i Norge helt opp til våre dager.
Etasjeovnene kom tidlig på 1700-tallet for å utnytte brenselet bedre. De hadde en lav fyringskasse med én til fire overetasjer i avtrappede størrelser, formet som portaler eller triumfbuer, eventuelt avsluttet med en pyramide eller en obelisk. Etasjeovnene ble laget i stilperiodene regence, rokokko, Louis seize, empire og bidermeier.
Senere finner vi typiske 1800-tallets etasjeovner fra historismen. De består av lange, smale og rektangulære brennkamre, gjerne med avskrådde hjørner, med ileggsdører på kortsiden og med askeplate foran. Overetasjene består av jevne kasser i flere etasjer. Mellom kamrene er det dekorerte gitterdører. Toppen krones gjerne med en svungen gesims. De aller fleste etasjeovnene er produsert før 1940. Et kjent unntak er etasjeovnen fra Ulefos, som fortsatt produseres etter modell fra 1700-tallet.
Frem til ca.1850 stod de på trekrakker som enten skulle forestille støpejern eller murverk. Mange trekrakker er i seinere tid erstattet med krakker i ikke-brennbart materiale. Vær oppmerksom på at det finnes måter å beholde trekrakken på.
Sylinderovn eller magasinovn eller «rundbrenneren» for ved, koks og kull kom på markedet etter 1850. De samme modellene ble produsert av flere jernstøperier. Ovnen er kanonformet og består av brennkammer i den nedre brede sylinderen. En påfyllingsdør er plassert lenger oppe, mens oppfyringsdør og slagguttaksdør, begge med trekkventiler, er plassert nederst på fronten. De fleste magasinovnene er produsert før 1920 og produksjon av runde koksovner opphørte i det vesentlige før 1940.
Komfyrer med stekeovn frittstående på egne ben kom på markedet ca. 1850. Rene kokeovner uten stekeovn fikk etter hvert flere fellestrekk med tidens etasjeovner.
Firkantete koksovner eller firkantede magasinovner kom på markedet på midten av 1920-tallet. Ovnene var egentlig kombinerte ovner som kunne fyres med ved, koks eller kull. De første modellene var preget av nybarokk, det vil si at de var klumpete og lubne i formen. På 1930-tallet ble modellene strammet inn og ble mer funksjonalistiske i stilen med skarpere kanter. Ovner med rifler på sidekantene kom rett før krigen og var enda strammere i formen, men med avrundede hjørner. De første emaljerte ovnene kom på 30-tallet, men emaljering ble nok mer vanlig etter krigen.
De første kaminene kom på 1920-tallet, og ble spesielt populære i 1940- og 50-årene. Kaminene var beregnet på fyring med koks, med betjening i fronten. Kaminene består av høye kasser med rektangulær grunnplan for plassering langs vegg eller tre- kantet grunnplan for hjørneplassering. De betjenes gjennom døråpninger på langsiden av fronten. Kaminene har gjerne omramning med fliser, marmor eller emaljert støpejern i mange forskjellige farger.
Enkle vedovner Utover 1930-tallet markedsføres mer enkle vedovner, gjerne kalt kubbeovner eller kojeovner. De kunne bli brukt til kombinert oppvarming og matlaging. I formen er de like enkle som de riktig gamle vindovnene. Noen modeller var langstrakte for å gi plass til flere kokeplater. Andre modeller ble kombinert med enkle etasjepåbygginger.
Alminnelige vedovner ble, som nevnt, fortsatt produsert etter krigen og produseres også i dag. Mest kjent er «Jøtul-ovnen». Også i dag kan disse ovnene leveres med kokeplater eller en ekstra etasje.
4. Klimavennlig vedfyring
Vedfyring er klimavennlig
Å fyre med ved er klimavennlig. Treet som vokser tar opp CO₂ fra atmosfæren og avgir CO₂ når det råtner eller brenner. CO₂ som blir frigjort når du fyrer, inngår i det naturlige karbonkretsløpet. Tre som råtner i skogen avgir nøyaktig samme mengde CO₂ som om det blir brent i en ovn. Bruk av bioenergi gir ikke ”ny” CO₂ til atmosfæren slik bruk av fossil energi gjør, men vedfyring kan gi utfordringer med svevestøv.
Fyr riktig
Fyringsteknikken og vedkvalitet er viktigere enn selve ovnen for hvor mye varme du får og hvor mye partikler du slipper ut. Brenner du tørr ved og har god trekk, så blir det lite svevestøv. Legg ofte ved i ovnen, men bruk lite brensel om gangen. Fyr moderat og unngå ulmebrann, som gjerne fører til utslipp av svevestøv. Det beste er når det brenner friskt og røyken fra skorsteinen er bortimot usynlig. Fyring med lav trekk for å holde fyr i lang tid gir uheldige utslipp. Ovner med stor masse kan lagre varme og avgi denne over tid lenge etter at bålet har sluknet.
5. Hva sier lovverket i dag?
På grunn av store mengder svevestøv i byene fra piggdekk og gamle vedovner, ble regelverket for installasjon og flytting av vedovner skjerpet. I teknisk forskrift til plan- og bygningsloven § 9 heter det:
(1) «Lukket ildsted for vedfyring skal utføres slik at det oppnås tilfredsstillende sikkerhet mot forurensning. Utslipp av partikler fra slikt ildsted skal ikke overstige verdier gitt i Norsk Standard NS 3059 Lukkede vedfyrte ildsteder – Røykutslipp – Krav.
(2) Der eldre bevaringsverdig ildsted er nødvendig av hensyn til interiøret i kulturhistorisk, antikvarisk eller verneverdig bygning, kan bevaringsverdig ildsted likevel tas i bruk.»
I veiledningen heter det blant annet:
«Vektet gjennomsnittlig partikkelutslipp pr. kg forbrent ved skal ikke overstige 5 g for ovner med katalysator og 10 g for ovner med annen teknologi.»
«Bruk av eldre bevaringsverdig ildsted kan være nødvendig i bygning eller byggverk der en ønsker å beholde interiøret eller tilbakeført til tidsepoken det ble bygget i, med originale eller kopierte bygningsdetaljer. Merk at noen kopier av antikvariske ovner kan leveres med moderne, rentbrennende teknologi. Det er viktig å kontrollere at skorsteinen tåler den røykgasstemperatur som ildstedet er testet for.»
6. Gamle ovner og miljø
Alle nye vedovner som selges i Norge i dag skal slippe ut mindre enn 10 gram partikler i atmosfæren per kilo ved som blir brent. De beste ovnene slipper ut mindre enn 2 gram.
For at ovnen skal ha lave utslipp er den laget slik at en del av tilluften til bålet blir forvarmet i luftkanaler i ovnens rygg/topp. Når den varme lufta blåses ut inni ovnen, antenner røykgassene og “sotpartiklene” brenner opp før de rekker å komme ut i pipa. Dette blir en såkalt sekundærforbrenning.
Det har vært hevdet at gamle ovner slipper ut rundt 10 ganger mer enn nye ovner, men tidligere har det ikke vært gjennomført testing av hvor mye svevestøv gamle ovner faktisk slipper ut. Derfor ga i Riksantikvaren i 2017 Sintef i oppdrag å teste fire ulike ovnstyper fra før 1940. Denne testen bidrar til et bedre kunnskapsgrunnlag for å gjennomføre tiltak for reduksjon av svevestøv. Enkelte hevder også at gamle ovner er svært lite effektive, at mye av energien slippes ut gjennom pipa. Sintef fikk i oppdrag å teste dette også.
De fire ovnskategorier med ulike egenskaper som ble testet var; sylinderovn, etasjeovn, vind-/kasseovn og bjørnovn. Testmetoden som ble benytta er identisk med metoden som benyttes ved godkjenning av ildsteder for salg i Norge. Ovnene ble testa på fire belastningsområder (mer eller mindre hard fyring) tilpasset ovnens forutsetninger. Lekkasjerate ble målt. Lekkasjer har stor betydning for virkningsgraden, mulighet for å få til lav nok virkningsgrad og for å unngå forstyrrelser av selve forbrenningen i brennkammeret.
Måleresultatene viser at de fire ovnstypene som ble testet hadde lavere utslipp og høyere virkningsgrad enn tidligere antatt. Men: i sin originale form ville de ikke blitt godkjent i henhold til dagens krav på maksimalt utslipp på 10 g/kg ved. Resultatene viste at utslippene fra de gamle ovnene vil være fra 15,1 til 18,00 g/kg. Testen viser også at alle de testete ovnstypene har potensiale til å kunne bli godkjent i forhold til dagens krav ved å gjøre mindre inngrep for å tilpasse ovnene.
| Kasseovn | Bjørnovn | Sylinderovn | Etasjeovn* | |
| Partikkelutslipp (g/kg) | 15,10 | 18,00 | 16,80 | 1,28 |
| CO innhold i tørr røykgass, vol % | 0,93 | 0,79 | 0,83 | 0,33 |
| CO₂ innhold i tørr røykgass, vol % | 5,72 | 8,32 | 5,67 | 8,79 |
| O₂ innhold i røykgass, vol % | 14,39 | 13,33 | 14,53 | 11,34 |
| Virkningsgrad | 74,79 | 80,86 | 76,13 | 72,50 |
Tabellen over viser resultatene. Partikkelutslippene ligger på mellom 15,1 g/kg og 18,00g/kg. Dagens krav er ikke mer enn 10 g/kg ved i utslipp. Virkningsgraden ligger mellom 74,79% og 80,96%. Moderne ovner ligger på 75-85%. Etasjeovnen hadde store lekkasjer. Det var så store utettheter at det ikke var mulig å tette godt nok i forbindelse med testen, slik at det ikke var mulig å få den ned i vedomsetning som tilfredsstiller kravene i en slik test.
Resultatene viser at gamle ovner langt fra er så dårlige som mange hevder. De slipper ut mer svevestøv enn nye ovner, men ikke så veldig mye mer. Og virkningsgraden er tilnærmet på linje med nye ovner. Fyrer vi riktig blir det minst utslipp.
Les mer
Testing av antikvariske vedovner iht. Norsk Standard NS 3058/59 Sintef 2018.
