Fredning i 100 år

En fredning er for evigheten

Riksantikvaren har fredet bygninger i Norge i 100 år

I 1923 begynte vi med det nasjonalromantiske: gamle stabbur, staselige gårdstun fra Telemark og Gudbrandsdalen og vakre herregårder.

I dag vil vi bevare et mangfold av kulturminner.
 Vi freder kulturminner fra ulike tider — over hele landet

I 2023 er det hundre år siden de første bygningene i Norge ble fredet. Både prosessen og sammensetningen av fredningslista har endret seg mye underveis.

Dette er historien om hvordan fredninger speiler samfunnet vårt, da som nå.

Bygningsfredningsloven kom i 1920. Den 1. februar 1923 ble de 213 første eiendommene i Norge fredet. Fredningene ble forberedt av Fortidsminneforeningen, og korte beskrivelser av eiendommene kan finnes i årbøkene fra denne tiden. Til sammen ble det fredet bygninger i 80 kommuner, i 13 fylker. Det var flest i daværende Buskerud fylke, med nitten fredninger. Verken Finnmark, Troms, Nordland, Hedmark eller Oslo fikk noen fredninger i denne første runden, og den første fredningsrunden handlet om å frede embetsmannsgårder og storgårder, særlig på Østlandet. Snart stod også noen eksempler fra bybebyggelsen fra 1600- og 1700-tallet for tur.

Staten, og offentlig forvalting spesielt, fungerte på en annen måte på begynnelsen av 1900-tallet enn i dag. Det ser man tydelig av kommunikasjonen Riksantikvaren hadde med eierne. I brevet som gikk til eieren av gården Vorpenes, står det:

Som det muligens er Dem bekjendt, vedtok Stortinget under 3. desember 1920 en lov om bygningsfredning (…). Dette er nu skedd, og man tillater sig i ærbødighet at underrette Dem om at Deres gaard, Vorpenes, er opført paa fredningslisten.

Men selv om bygningsfredningsloven var vedtatt, og bygninger ble satt på listen, så ga ikke loven kulturminnene god nok beskyttelse. Eiere kunne etter eget ønske gi beskjed til bygningsnemnda tre måneder i forveien, for så å rive et bygg. Bygg kunne også flyttes. Fredning var slett ingen bevaringsgaranti.

I årene som fulgte ble det gjennomført flere fredningsvedtak: i 1928, 1937 og 1939. I tillegg ble det gjennomført to vedtak under okkupasjonstiden, i 1942 og 1943.

De første fredningene

I 1923 ble de aller første bygningene i Norge fredet, den 1. februar. På listen stod stabbur, gårdstun og herregårder, fordi den gangen var det bondekulturen og embetsmannsgårdene som var sett på som viktige å bevare for ettertiden.

Da de første byggene i Norge ble fredet i februar 1923, var det flere av datidens fylker som ikke kom med på lista. Ingen bygg i Finnmark, Troms og Nordland ble funnet verdige, og heller ikke bygg fra Oslo eller Hedmark.

Da Norge ble en egen nasjon, var bondekulturen viktig. Da de første fredningene kom på 1920-tallet, fikk gårdstunene i Gudbrandsdalen og i Telemark en sentral plass på lista. Da kunstnere på 1800-tallet skulle tegne kongsgarden i eventyrene våre, var det nettopp slike tun som var forbildet deres.

Embetsmannsgårdene fikk også sin plass på fredningslista i 1923. Disse store anleggene ble regnet for å være de vakreste og mest sjeldne bygningene i landet, og funnet verdige til å bli bevart for ettertiden.

Stein gård i Hole kommune på Ringerike i Buskerud. Denne flotte storgården var en av de første fredningene som ble gjort i 1923. Sveip videre for å se bildet fra fredningsåret.
Foto: User ToB / Wikimedia Commons
Hole gård i 1923
Foto: Ukjent, Riksantikvaren

Kulturarv i endring

På 1970-tallet skjedde det et skifte i synet på hvilke kulturminner som hadde verneverdi. Da ble oppmerksomheten i større grad rettet mot mangfoldet i Norges befolkning og kulturminner.

Gjennom arbeidet med Blaafarveværket «oppdaget» Riksantikvaren på 70-tallet også verdien av å ta vare på industrihistorien. Kulturminneforvaltningen forstod at verk, jernbaner, fabrikker og produksjonsanlegg var en viktig del av fortellingen om Norge.

I 1978 kom Lov om kulturminner, som danner grunnlaget for det lovverket vi har i dag. Nye strømninger i samfunnet, og nytt lovverk, endret synet på hva som er vår felles kulturarv.

Fra å være en ensartet liste med 213 eiendommer, representerer fredningslistene et stadig bredere lag av befolkningen. Samiske kulturminner var lenge underrepresentert, det samme gjaldt de øvrige nasjonale minoritetene. I Kulturminneåret 2009 ble pissoaret i Stensparken i Oslo fredet. Et historisk treffsted for homofile menn. Fredningslistene inneholder i dag over 9000 ulike bygg, alt fra industribygg og hustufter til pissoar og melkeramper.

De fysiske kulturminnene som står igjen, er viktige for identiteten til både enkeltmennesker og samfunn. Fredningslistene skal speile samfunnet vårt.

Kjærlighetskarusellen. Pissoaret I Stensparken ble freda i 2009. Formålet med fredningen er å bevare pissoaret som et sanitærhistorisk viktig eksempel på storbyens håndtering av et av dagliglivets mest trivielle behov. Det var også et yndet og velkjent treffsted for homofile i svært mange år, noe som gjenspeiles i de mange kallenavnene. Den mest kjente betegnelsen er «Kjærlighetskarusellen», men også tilnavn som «Lykkehjulet», «Den runde tønne», «Soppen» og «Paraplyen» er blitt brukt. Pissoaret i Stensparken i Oslo ble tegnet av byarkitekt Harald Aars og sto ferdig i 1937. Foto: Birger Lindstad, Riksantikvaren

Nasjonale krav til mangfold

I 2005 kom det også nasjonale krav om at fredningslisten måtte vise et større mangfold, både i geografi, sosiale og etniske forhold, og at flere næringer måtte med i tillegg til en bedre tidsmessig bredde.

Fra 2015 hadde Riksantikvaren en ny strategi for fredninger på plass.
– Med den ville vi utjevne skjevheter på fredningslisten, bidra til mer effektiv gjennomføring av fredninger og ikke minst ville vi involvere eierne bedre, sier riksantikvar Hanna Geiran.

Sammen med fylkeskommunene og Sametinget laget Riksantikvaren en liste over prioriterte temaer for nye fredninger, og ut av dette ble det laget større satsinger:

  • forsvars- og krigshistorie
  • nasjonale minoriteter
  • kulturminner i utmark
  • fellesskap og demokrati
  • rekreasjon, fritid og folkehelse
  • ferdsel og industri
  • bosetting etter industrialiseringen
  • arkeologiske kulturminner fra etter reformasjonen

Artikkelen fortsetter etter bildeserien

Bevraingsstrategier: Felleskapets kulturmiljøer.
Fellesskapets kulturmiljøer. Haugesund folkebibliotek ble fredet i 2019. Fellesskapets kulturmiljøer er foreslått som et av temaene for bevaringsstrategier. I 1967 fikk Haugesund endelig sitt bibliotekbygg. Dette bygget regnes som et av de fremste eksemplene på skandinavisk modernisme i Norge.
Foto: Signe Oddbjørg Råen, Rogaland fylkeskommune.
Den skogfinske gården Hytjanstorpet ble freda i 2021. Jan Oddvar Storberget bor fremdeles på gården, men han bor ikke her helt alene. Over tunet går den kjente turstien "10-torps-runden" som bidrar til at mange fremdeles kan oppleve stedet til fots.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Fjeldstad gård/Fjelstadin maanpruuki ble fredet i 2022. Den kvenske gården har nasjonal verdi som representant for kvenske kulturminner og håndverkstradisjoner.
Foto: Marit Chruickshank, Troms og Finnmark fylkeskommune
Fredar minnesmerke over jødiske born og unge. Cissi Klein-statuen i Trondheim.
Minnesmerke over jødiske born og unge som blei myrda i Holocaust. Statuen av Cissi Klein blir freda den 25. november 2022. Det er eit minnesmerke over alle våre jødiske barn og tenåringar som blei drepne i Holocaust. Skulptur, 1997 © Tore Bjørn Skjølsvik / Tone Ek / BONO.
Foto: Monica Anette Rusten, Trøndelag fylkeskommune
Romanivillaen på Øverland i Tysvær ble fredet i 2018. Villaen på Nedstrand i Rogaland er en av få bygninger som kan knyttes til romanifolkets historie i Norge. Romanivillaen ble antageligvis bygget på gården Hålå i Indre Amdal på 1700-tallet. Bygningen ble oppført som et lite våningshus. På begynnelsen av 1900-tallet ble bygget flyttet til dagens plassering på gården Øverland på Nedstrand. I mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig ble huset i perioder benyttet av romanifamilier. Bygningen er nå i privat eie.
Foto: Øyvind Malmin, Rogaland fylkeskommune
Det internasjonale romflagget Romene er et omreisende folk, og det finnes derfor få faste kulturminner knyttet til deres kultur. Det er ikke fredet noen kulturminner fra romer kultur i Norge i dag. Delprosjektet som er planlagt igangsatt, skal danne kunnskap om, og frede et utvalg kulturminner knyttet til rombefolkningen i Norge.
Foto: Falt i det fri
Fritid og rekreasjon: Teateret i Stortingsgata 16 i Oslo ble fredet i 2015. Det ligger i området som tidligere var en del av forlystelseskvartalet i Oslo sentrum. Her har det vært tivoli, konsertsal, revyteatere og kinoer.
Foto: Riksantikvaren
Industri: Salhus Tricotagefabrik ble fredet i 2020. Fabrikken var hjørnesteinsbedrifta i Salhus, og var i drift fra 1859-1989. På det meste sysselsatte den 360 personer. I dag er det museumsdrift i de gamle industrilokalene, og her kan man få omvising og se de gamle maskinene i drift.
Foto: Trond Isaksen, Riksantikvaren
Ferdsel: MIL Veteranstasjon vart freda i 2021. Bensinstasjonen i Lars Hilles gate 27, er ein bensinstasjon i den sørlege delen av Bergen sentrum. Stasjonen vart bygd i 1928 for Norsk Brændselolje AS og var i drift fram til 1998.
Foto: Erlend Hofstad, Vestland Fylkeskommune
Bilde av Kirsten Sands hus, Mellomvegen 130 i Tromsø. Foto er lånt fra Troms fylkeskommune
Boliger etter industrialiseringen: Kirsten Sands hus ble fredet i 2018. Mellomveien 130 i Tromsø er et godt bevart 1950-talls hus der pionerarkitekten Kirsten Sands ideer for planløsning og detaljering tilpasset husmorens daglige arbeid, fikk utløp.
Foto: Troms fylkeskommune
Fra sjøsiden med vakre omgivelser. Foto: Anne Karine Sandemo Troms fylkeskommune
Arkeologi: Bjarkøy arkeologiske område ble fredet i 2015. Det er ei øy i Harstad kommune med arkeologiske spor etter våre forfedre av et omfang og en variasjon som er sjeldent i Nord-Norge. Området som er freda har en unik kombinasjon av urørt landskap med viktige automatisk fredete kulturminner som alle har nasjonal verdi.
Foto: Anne Karine Sandemo Troms fylkeskommune
Forsvars og krigshistorie: Tankskytebanen ved Trandumskogen. vart freda i 2020, og er et av krigens kulturminner. Bana har store dimensjonar. Her står det fleire store vegger i armert betong. Banen er ca. 300 meter lang og ender i ein voll i fjell. Veggane skulle fungere som ein stor lyddempar for øvingsskyting, og i tillegg stoppe bomskot. Hensikta var å skyte gjennom alle åpningane for å treffe vollen i enden. Skytebanen bidrog også til å kamuflere skytestøy frå avrettingar. Trandumskogen er plassen der flest nordmenn vart avretta under andre verdskrig og har i mange år vore ein sentral plass for å minnast dei falne under andre verdskrig.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren.

Stolthet og ansvar

Foreningen Fredet har flere hundre medlemmer som er private eiere. Styreleder Hans Roger Selnes forteller at det å eie et fredet bygg både gir glede og stolthet.

—Det er artig å ha et monument som fellesskapet har vurdert at vi skal bevare. Vi representerer eiere fra hele Norge, fra slott i Larvik til potetkjellere i Kirkenes. Samtidig er det mange forpliktelser og forventninger til bevaring, fortsetter han.

Selv er Selnes eier av Fogdegården i Namsos, et sjeldent bygg her fra tiden før andre verdenskrig. Foreningen Fredet arbeider for de ulike eiernes felles interesser, og er i gang med en ny vervekampanje.

— Det blir fredet flere bygninger, men potten som skal gå til restaurering og antikvariske merkostnader øker ikke. Dette bekymrer oss. Vi gjør en jobb for fellesskapet, og da er det viktig at myndighetene er på plass og gir oss en håndsrekning når det trengs, sier Hans Roger Selnes.

Fogdegården i Namsos Foto: Hans Roger Selnes

Involverte eiere

I 2021 undersøkte Oslo Economics og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) om fredningstrategien fra 2015 hadde hatt effekt.

–  Denne rapporten viser at vi har lykkes godt på temaene krigshistorie og kulturminner fra våre nasjonale minoriteter, sier riksantikvaren. – For de andre satsingene er effektene litt mer usikre, men både vi og fylkeskommunene har brukt temaene som en sjekkliste for å vurdere fredningene.

Funnene viste at eierne var fornøyde med både involvering og informasjon. De var positive til fredningen og opplevde å bli godt ivaretatt.

–  Det er kanskje her vi skiller oss mest fra fortiden. Det er ikke lenger slik at eierne får en melding om at eiendommen deres er fredet. Nå vektlegger vi alltid at eierne ønsker seg en fredning, sier Geiran.

De som tar vare på historien

En eiendom som nettopp er blitt fredet i tråd med Riksantikvarens strategi er huset til Berit Rustenberg og Petter Knutsen i Larvik. Den hvitmalte villaen i jugendstil var hjemmet til familien Sachnowitz, som ble deportert til Auschwitz i 1942-43. Av ni familiemedlemmer var det bare sønnen Herman Sachnowitz som overlevde. Faren hans hadde plantet et epletre i hagen til hvert av de åtte barna da de ble født, og trærne ble en del av historien i boken «Det angår også deg», som kom ut i 1976. Da Herman kom hjem i 1945, var huset tømt og plyndret, men epletrærne etter søsknene stod igjen. Trærne bærer fortsatt frukt.

– Vi kjente til historien bak huset da vi flyttet inn i 1985. Mange ulike oppdagelser og valg underveis har gitt oss en erkjennelse av at vern av epletrærne og huset er viktig. Det siste tiåret har vi snakket om at epletrærne med sin spesielle historie bør bevares, sier Berit Rustenberg og Petter Knutsen. De ble gledelig overrasket da de fikk en telefon fra rådgiver for kulturarv Siv Abrahamsen i Vestfold og Telemark fylkeskommune.

– Hun fortalte om Riksantikvarens arbeid med fredning av nasjonale minoriteters eiendom, og ville komme på besøk sammen med en representant fra Riksantikvaren. Et veldig hyggelig besøk som senere har blitt et tett og godt samarbeid, forteller Berit Rustenberg og Petter Knutsen videre.

Den 27. januar 2023, på den internasjonale minnedagen for Holocaust, fredet Riksantikvaren huset og eplehagen i Larvik.

Fredningen i Sveins gate 15 i Larvik var en sterk markering, for eiere, forvaltning og datteren til Herman Sachnowitz som besøkte sitt eget barndomshjem. Fra venstre: Siv Abrahamsen fra Vestfold og Telemark fylkeskommune, fylkesvaraordfører Maia Foss Five (Ap), riksantikvar Hanna Geiran, Else Blom, direktør i Vestfold og Telemark fylkeskommune, Marion Gamain, datter av Herman Sachnowitz, og Berit Rustenberg og Petter Knutsen som er nåværende eiere av huset.
Foto: Susanne Hedemann Hiorth, Riksantikvaren
Sveins gate 15 i Larvik er en hvit villa i jugendstil
Sveins gate 15 i Larvik Barndomshjemmet til Herman Sachnowitz (1921-1978)
Foto: Siv Abrahamsen, Vestfold og Telemark fylkeskommune
Hagen i Sveins gate 15 i Larvik, med epletrær
Eplehagen i Larvik Trærne som ble plantet til alle barna i familien Sachnowitz
Foto: Siv Abrahamsen, Vestfold og Telemark fylkeskommune