Kvenske og norskfinske kulturhistorier i Norge

Bosetterne

Kvenene/norskfinnene kom fra områdene innerst i Bottenviken, langs Tornedalen og opp mot ishavet, fra det som i dag er nordområder i Finland og Sverige. Begrepet «Kvener» og den geografiske betegnelsen  «Kvenland» nevnes allerede i Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Kvenske/norskfinske navn forekom i skriftlige kilder i Nord-Norge allerede på 1500-tallet, mens en større forflytning av kvener/norskfinner til Finnmark ikke skjedde før i første halvdel av 1700-tallet.

Migrasjonen på denne tiden kunne ikke kalles innvandring i ordets rette forstand, da kvenene/norskfinnene ikke flyttet seg over en statsgrense. Grensen mellom Danmark-Norge og Sverige, frem til Varanger, ble fastlagt først i 1751, og grensen mellom Norge og Russland ble trukket i 1826. Områdene i Finnmark var før denne tiden et fellesområde mellom Danmark-Norge og Russland (fra 1814, Norge og Russland). Finland var på denne tiden et storfyrstedømme under tsar-Russland. Etter grenseoppgangen i 1826, økte innvandringen av kvener/norskfinner og rundt år 1875 anslår man at en fjerdedel av befolkningen i Finnmark var kvener/norskfinner.

Forflytningen på 1700-tallet kan muligens tilskrives krigshandlingene under den store nordiske krig (1700-1721), men også faktorer som uår, befolkningsvekst og etterspørsel etter landbruksjord, kan ha spilt inn.

Kvener/norskfinner i dag

I dag bruker mange begrepet «kven» om sin identitet, noen foretrekker «norskfinner», mens andre igjen ikke nødvendigvis identifiserer seg, eller føler behov for å identifisere seg som det ene eller det andre. I området som i dag er Troms og Finnmark foregikk det en høy grad av grad av samhandling, kulturutveksling, og tidvis konflikter mellom kvener/norskfinner, samer og nordmenn, et «Tre stammers møte». Ekteskapsstatistsikken, særlig på 1800-tallet viser at de tre gruppene hyppig giftet seg inn i hverandres familier, og mange kvener/norskfinner i dag har både samisk og norsk slekt. I dag har kommuner som Porsanger og Storfjord, erklært seg som trespråklige og trekulturelle ved å sidestille det norske, det samiske og det kvenske/norskfinske.

Kvenene/norskfinnene fikk sin status som nasjonal minoritet (sammen med jøder, skogfinner, rom og romani/tatere) da Norge i 1998 ratifiserte Rammekonvensjonen for Vern av Nasjonale Minoriteter.

Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag. Et anslag på 10 000-15 000 er et tall som ofte benyttes i offentlige dokumenter. Dette kan være altfor lavt, og noen forskere anslår så mange som 50 000. I en spørreundersøkelse i 1987-1988 oppga 25 prosent av befolkningen i Troms og Finnmark å ha kvenske/norskfinske aner. Nedbrenningen og evakueringen i 1944 gjør at kvener/norskfinner i dag er spredt over hele Norge.

Byggeskikk

Kvenene/norskfinnene har preget den nordnorske kulturen på flere måter, blant annet gjennom særegne byggeskikker, med spesiell lafte- og takteknikk. Kamlaften eller «kvenknuten» krevde at man var dyktig med øks. Boligene hadde gjerne stue, stall og fjøs under samme tak.

Kvenene/norskfinnene hadde, på samme måte som skogfinnene i sør, den skorsteinsløse røykovnen. Røybadstuen/sauna var og er karakteristisk, og var ofte noe av det første som ble satt opp på en kvengård.