Utvalgte kulturminner

Kvenske og norskfinske kulturhistorier i Norge

Kvenene/norskfinnene har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Livsgrunnlaget deres var sesongbetont og inkluderte fiske i hav, elver og vann, jakt og jordbruk. Begynnelsen på de kvenske/norskfinske bosettingene i Norge er ikke kjent, men fra 1500-tallet finner man kvener/norskfinner registrert i skattemanntallene for Nord-Norge. I dag finner vi mange kvenske/norskfinske kulturminner og kulturmiljøer i Norge.

Publisert: 15. mars 2022

Labyrinten på Holmengrå Den ligger om lag 9 moh og er den best bevarte labyrinten langs kysten av Finnmark. Forskere regner labyrinten til å være fra første og andre årtusen før Kristus. Foto: Inger Helene Unstad // Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard

Bosetterne

Kvenene/norskfinnene kom fra områdene innerst i Bottenviken, langs Tornedalen og opp mot ishavet, fra det som i dag er nordområder i Finland og Sverige. Begrepet “Kvener” og den geografiske betegnelsen  “Kvenland” nevnes allerede i Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Kvenske/norskfinske navn forekom i skriftlige kilder i Nord-Norge allerede på 1500-tallet, mens en større forflytning av kvener/norskfinner til Finnmark ikke skjedde før i første halvdel av 1700-tallet.

Migrasjonen på denne tiden kunne ikke kalles innvandring i ordets rette forstand, da kvenene/norskfinnene ikke flyttet seg over en statsgrense. Grensen mellom Danmark-Norge og Sverige, frem til Varanger, ble fastlagt først i 1751, og grensen mellom Norge og Russland ble trukket i 1826. Områdene i Finnmark var før denne tiden et fellesområde mellom Danmark-Norge og Russland (fra 1814, Norge og Russland). Finland var på denne tiden et storfyrstedømme under tsar-Russland. Etter grenseoppgangen i 1826, økte innvandringen av kvener/norskfinner og rundt år 1875 anslår man at en fjerdedel av befolkningen i Finnmark var kvener/norskfinner.

Forflytningen på 1700-tallet kan muligens tilskrives krigshandlingene under den store nordiske krig (1700-1721), men også faktorer som uår, befolkningsvekst og etterspørsel etter landbruksjord, kan ha spilt inn.

Holmengrå laksefiskevær (Ytterhamna) Ligger ved munningen av Jarfjorden i Sør-Varanger kommune. Laksefiskeværet består av mange små hus og konstruksjoner - i hovedsak boliger, lagerhus for laks og garnhjeller - alt brukt i sommersesongen. Fiskeværet ble fredet i 1998.
Foto: Inger Helene Unstad // Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard
Holmengrå laksefiskevær Laksefiskeværet består av åtte familieenheter. Enhetene er lokalisert til to områder, Øverberget og Nerberget.
Foto: Inger Helene Unstad // Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard
Reisænengården ble ryddet og bygd på midten av 1800-tallet av finske innvandrere, i Norge ofte kalt kvener. Reisænengården ligger ned mot Varangerfjorden, i utkanten av tettstedet Vestre-Jakobselv, i et kulturlandskap som er variert og rikt på eldre kulturminner. Her er rester etter hustufter, gamle samiske graver og tingplass. Plassen ble fredet i 1990.
Foto: Lisen Roll, Riksantikvaren
Niemenaikku, Niemenaiko Gården Niemenaikku ligger i Kvænangsbotn, innerst i bunnen av Kvænangsfjorden. Bygningene ligger på ei sandslette omkranset av dyrket jord og furuskog omtrent 200 meter fra sjøen. Niemenaikku ble fredet i 1995.
Kumpulagården, Kumpulahuset Gården ligger som en del av landsbymønsteret i Ytre kvenby i Vadsø, der bolighusene lå på rekke langs sjøen, med uthus bak boligen og sjøbod på nedsiden mot sjøen. Denne bydelen ble bygd ut av finske innvandrere fra omlag 1850, og denne eiendommen ble utmålt i 1850. Huset er et tidligere kombinasjonshus, der bolig og fjøs var sammenbygd i en bygning, i Varanger kalt varangerhus.
Foto: Ukjent, Riksantikvaren
Tuomainengården eller Viinikkagården, en kvensk bygård fra 1840-årene med bolig, stall, sauna, bakeri, butikk og smie under samme tak. Både byggeskikk og tømmer kom fra Kvitsjøen. Sauna og bakeri er fortsatt i bruk. Her er utstillinger om kvenenes liv og virke. Boligen er innredet slik den var da familien bodde der.
Foto: Ina Borgen Snaprud, Riksantikvaren
Tuomainengården vinteren 2015. Foto: Renate Martinussen/Varanger museum
Tuomainengården vinteren 2015.
Foto: Renate Martinussen, Varanger museum
Bietilægården i Vadsø ble bygd av kvenske innvandrere og består av bolighus tre fjøs kaianlegg med nothjell og slipp for båtopptrekk. Foto: Siri Wolland Riksantikvaren
Bietilægården, Brygge Bietilægården i Vadsø ble bygd av kvenske innvandrere og består av bolighus, tre fjøs, og kaianlegg med nothjell og slipp for båtopptrekk.
Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren
Bolighuset til Bietilægården i Vadsø. Foto: Siri Wolland Riksantikvaren
Bolighuset til Bietilægården i Vadsø.
Foto: Siri Wolland, Riksantikvaren
Bilde av Sappen Gamle Skole. Foto er tatt av Cathrine Skredderstuen Rolland, Riksantikvaren
Gammelskolen i Sappen – Sapen Vanhakoulu Gammelskolen i Sappen er et fredet kvensk kulturminne. Gammelskolen i Sappen -Sapen vanhakoulu er fredet som et kulturhistorisk og bygningshistorisk viktig eksempel på skolebygg og internatskole for kvenske barn i Nord-Troms. Det er også et kulturminne fra tiden med fornorsking av den kvenske befolkningen.
Foto: Cathrine Skredderstuen Rolland, Riksantikvaren
Bilde viser Våningshuset med en av de karakteristiske verandaene, her på gavlveggen. Låven ligger i utkant av tunet. Foto er tatt av Ståle Arfeldt Bergås, Riksantikvaren
Tørfoss Våningshuset med en av de karakteristiske verandaene, her på gavlveggen. Låven ligger i utkant av tunet. Tørfoss ble freda i 2019.
Foto: Ståle Arfeldt Bergås, Riksantikvaren
Det gamle bedehuset i Vardø Det gamle bedehuset er det eneste læstadianske bedehuset fra 1800-tallet i Finnmark som fortsatt er i bruk til religiøse samlinger. Bygningen ble reist i 1875. Intern strid blant de kvenske læstadianerne i Vadsø på slutten av 1800-tallet førte til at det ble reist et nytt bedehus i byen, og det eldste gikk deretter under betegnelsen "Det gamle bedehuset". Bygningen eies fortsatt av Brødresamfundet og ble fredet i 2005.
Foto: Inger Helen Unstad, Arkitekturguide for Nord-Norge og Svalbard https://arkitekturguide.uit.no

Kvener/norskfinner i dag

I dag bruker mange begrepet “kven” om sin identitet, noen foretrekker “norskfinner”, mens andre igjen ikke nødvendigvis identifiserer seg, eller føler behov for å identifisere seg som det ene eller det andre. I området som i dag er Troms og Finnmark foregikk det en høy grad av grad av samhandling, kulturutveksling, og tidvis konflikter mellom kvener/norskfinner, samer og nordmenn, et “Tre stammers møte”. Ekteskapsstatistsikken, særlig på 1800-tallet viser at de tre gruppene hyppig giftet seg inn i hverandres familier, og mange kvener/norskfinner i dag har både samisk og norsk slekt. I dag har kommuner som Porsanger og Storfjord, erklært seg som trespråklige og trekulturelle ved å sidestille det norske, det samiske og det kvenske/norskfinske.

Kvenene/norskfinnene fikk sin status som nasjonal minoritet (sammen med jøder, skogfinner, rom og romani/tatere) da Norge i 1998 ratifiserte Rammekonvensjonen for Vern av Nasjonale Minoriteter.

Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag. Et anslag på 10 000-15 000 er et tall som ofte benyttes i offentlige dokumenter. Dette kan være altfor lavt, og noen forskere anslår så mange som 50 000. I en spørreundersøkelse i 1987-1988 oppga 25 prosent av befolkningen i Troms og Finnmark å ha kvenske/norskfinske aner. Nedbrenningen og evakueringen i 1944 gjør at kvener/norskfinner i dag er spredt over hele Norge.

Kvenknuten kalles denne lafteteknikken. Bildet er fra den freda Tuomainengården Foto: Alf E. Hansen

Byggeskikk

Kvenene/norskfinnene har preget den nordnorske kulturen på flere måter, blant annet gjennom særegne byggeskikker, med spesiell lafte- og takteknikk. Kamlaften eller “kvenknuten” krevde at man var dyktig med øks. Boligene hadde gjerne stue, stall og fjøs under samme tak.

Kvenene/norskfinnene hadde, på samme måte som skogfinnene i sør, den skorsteinsløse røykovnen. Røybadstuen/sauna var og er karakteristisk, og var ofte noe av det første som ble satt opp på en kvengård.