Nyheter

Skogfinske kulturminner fredes

Riksantikvarens satsning på skogfinske kulturminner har resultert i at elleve kulturminner og kulturmiljøer fredes. De representerer deler av en helhet som til sammen viser hvordan en tradisjonell skogfinsk gård kunne sett ut rundt år 1900.

Publisert: 22. februar 2022 | Endret: 29. januar 2024

Askosberget Øvre Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Tekst: Marit Vestvik, Riksantikvaren  |  Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Det er fem grupper i Norge som har status som nasjonal minoritet; jøder, rom/sigøynere, tater/ romani, kvener/norskfinner og skogfinner. Riksantikvaren har arbeidet med de nasjonale minoritetenes kulturminner siden 2016. Satsningen skal samle og sikre kunnskap om de nasjonale minoritetenes kulturminner, frede et utvalg og bidra til å løfte oppmerksomheten rundt minoritetenes historie og kultur i Norge.

Totalt elleve skogfinske kulturminner og kulturmiljøer er nå enten blitt fredet gjennom satsningen eller er i ferd med å bli det.
Riksantikvarens arbeid med skogfinske kulturminner er ikke med det et avsluttet kapittel. Det er et mål at flere skogfinske kulturminner skal bli bevart, slik at vi får et så bredt og fullverdig bilde som mulig av denne delen av vår nasjonale historie.

I Riksantikvarens satsning har elleve kulturminner og kulturmiljøer fått et formelt vern gjennom fredning. De representerer noen av de beste eksemplene på skogfinnenes særegne byggeskikk og kultur. Før dette omfattet ikke fredningslista noen skogfinske kulturminner, med unntak av en badstue i Brandval Finnskog i Kongsvinger kommune.

Skogfinsk utstilling

Den 2. oktober 2021 åpnet en utstilling på Finnetunet ved Skogfinsk museum på Svullrya i Grue kommune, som Riksantikvaren har laget i samarbeid med museet. Utstillingen viser seks av de elleve kulturminnene som har blitt fredet gjennom Riksantikvarens satsing. Den finnes også i en digital versjon på Riksantikvarens nettsider

Riksantikvarens podkast om skogfinske kulturminner

Den skogfinske gården Abborhøgda i Varaldskogen, viser det typiske kulturlandskapet på finneplassene, med sine mange små driftsflater, åkre og enger, som dannet en slags mosaikk av åpne flater i skogen. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Skogfinsk puslespill

Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommerne av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet, og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene. Mange bosatte seg og satte spor i grensetraktene. Avfolkningen som skjedde på Finnskogen i løpet av 1900-tallet, førte til at de fleste gårdene ble forlatt. Mange er helt forsvunnet, mens andre enten er i dårlig forfatning, har bygninger som er flyttet eller revet, eller er omgjort til fritidsboliger. Det dreier seg om en gruppe kulturminner som i liten grad har blitt verdsatt tidligere. Mange av de kulturminnene som fortsatt eksisterer, har dessuten forfalt.

Siden det er så få skogfinske kulturminner igjen, har det vært nødvendig med en helhetlig tilnærming for å få fredet et utvalg bygninger og kulturmiljøer som kan vise den skogfinske bygningstradisjonen slik den er bevart i Norge. Kunne de samlet sett vise en tradisjonell skogfinsk gård slik den ville fremstått rundt år 1900? Den dårlige forfatningen til mange av disse kulturminnene førte til at de måtte restaureres og settes i stand, slik at fredning ville være mulig. Det gjaldt blant annet finneplassen Askosberget Øvre, som ikke ligger så langt fra Svullrya i Grue Finnskog. Der ble både røykovnen og selve røykstua restaurert i forbindelse med fredningsprsoessen

Askosberget Øvre Ble Ryddet På Midten Av 1700 Tallet. Røykstua ble bygget i 1863. Her er den tradisjonelle himlingen bevart i tillegg til røykovnen. Røykstua har heller ikke blitt panelt innvendig som så mange andre gamle bygninger. De sotete tømmerstokkene er godt synlige, etter røyken som la seg under taket etter fyring fra røykovnen. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Røykstua på Askosberget

Den skogfinske byggeskikken har flere særtrekk, som røykstua med røykovn. I Riksantikvarens fredning av skogfinske kulturminner representerer Askosberget Øvre denne bygningstypen. Formålet med denne fredningen var nettopp å
få bevart en røykovn i en original røykstue som fortsatt står på sin opprinnelige plass. En røykovn er en stor ovn laget av naturstein, uten skorstein. Røykstuerommet, hovedrommet i røykstua, var definert av røykovnen, som ofte utgjorde en fjerdedel av rommet den stod i. Ellers hadde røykstuerommet god takhøyde med brekt innertak over to eller flere bæreåser, med mest høyde i midten, slik at røyken ble ledet mot en røykkanal som førte opp og ut igjennom taket.

Røykovnen var plassert i hjørnet av rommet, og var murt oppå en ovnsbank (laftede stokker som dannet plattform for ovnen). Ovnsbanken hadde en fordypning i midten i forkant (grua), og denne ble benyttet til oppbevaring av glør under et askelag til neste dags fyring. Røykovnen bestod av mange steiner som magasinerte varme, slik at stua holdt seg varm i lang tid. Røykovnen kunne benyttes til matlaging som baking og steking, som ble gjort på magasinvarmen inne i selve ovnene etter at glørne var raket ut og ovnen renset. Koking foregikk i gropa foran ovnens ilegg, hvor glørne ble samlet. Røykovnen var imidlertid ikke først og fremst egnet til matlaging, utenom baking. Primærfunksjonen var oppvarming. Skogfinnene hadde gjerne et eget hus til matlaging – kokkhuset, som var utstyrt med en peisovn som var bedre tilpasset matlagingen.

Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen Eier Jan Oddvar Storberget. Plassen ble rydda i 1749, ble delt fra som egen eiendom i 1982 og har hele tiden tilhørt den samme skogfinske familien. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Hytjanstorpet

Den skogfinske gården Hytjanstorpet, som ligger i Grue Finnskog, er en nå fredet finneplass som som kan vise en større brukssammenheng. Gården ligger åpent til, på en høyde i landskapet, med store skogområder rundt. Finneplassene er lett gjenkjennelige nettopp ved sin karakteristiske beliggenhet på høyder, eller åsrygger, omgitt av mye skog.

Tradisjonelt var det mange bygninger på en slik skogfinsk gård. Bygningene var plassert på tunet ut ifra terrengformasjon og der det var praktisk mulig. Dette gjaldt også driftsflater, engmark og åkerlapper i tilknytning til gårdene, som ble ryddet der landskapet naturlig la til rette for det. Utallige rydningsrøyser vitner om den arbeidskrevende prosessen det var å etablere slike åkre og driftsflater i skogen. Det er flere typiske skogfinske bygninger på Hytjanstorpet. I tillegg til våningshuset, som tidligere har vært en røykstue, består bygningsmassen blant annet av både stabbur, melkebu, fjøs, sommerfjøs, høyløe, låve og jordkjeller. Det finnes også en badstue og garasje av senere dato. Denne tradisjonelle finneplassen er fremdeles bebodd og har vært i kontinuerlig drift siden den ble ryddet på midten av 1700-tallet, med både dyrehold og dyrking av grønnsaker og nyttevekster, i tillegg til hagehold. Her er det også et rikt biologisk mangfold, som det blir på grunn av beiting og ikke minst slått både på tunet og på de åpne driftsflatene rundt.

Hytjanstorpet er en av flere skogfinske plasser i dette skogområdet, som historisk har vært nært knyttet sammen av et nettverk av ferdselsårer og -stier. Mange av disse ferdselsårene finnes fremdeles og er fortsatt i bruk. Over tunet på Hytjanstorpet går den kjente turstien «10-torpsrunden », som bidrar til at mange fremdeles kan oppleve stedet til fots. Turstien går fra Hytjanstorpet og videre til en annen skogfinskgård som heter Sollien, og som også nylig har blitt fredet som en del av den skogfinske satsingen.

Hytjanstorpet, Gårdstun i Finnskogen Våningshusets ene halvdel var tidligere røykstue, men denne ble fjernet og erstattet med peis rundt 1900. Da ble også stua utvidet med en «svenskestue». Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Viktig flik av nasjonal historie

Kulturminner bidrar til å fortelle en historie. De kulturminnene som får varig vern gjennom fredning skal så godt det lar seg gjøre representere hele landets historie og samfunnsutvikling gjennom både geografisk, sosial, etnisk, nærings- og tidsmessig bredde. Det å få bevart skogfinske kulturminner med sine særtrekk, er en unik del av vår felles nasjonale historie som det er viktig å
formidle. Grepet som er gjort i den skogfinske satsingen er å velge ut enkeltbygninger og kulturmiljøer på ulike steder, for få løftet fram den skogfinske byggetradisjonen slik den er bevart i Norge. Det har vært en ny måte å gjennomføre et fredningsarbeid på. Til tross for at det er få skogfinske kulturminner igjen, og ingen eksempler på en helhetlig skogfinsk gård, får vi på denne måten
vist fram de bygningstypene og karaktertrekkene ved den skogfinske byggetradisjonen som var typisk for finneplassene omkring år 1900. Samlet viser de elleve kulturminnene og kulturmiljøene som er valgt ut for fredning en viktig del av skogfinnenes kultur og historie – for å utfylle det større bildet.

Riksantikvaren har hatt et godt samarbeid med det skogfinske miljøet i arbeidet vårt med skogfinske kulturminner, og vi vil særlig takke Norsk Skogfinsk Museum og nettverket Skogfinske Interesser i Norge for å dele sin kunnskap og kompetanse med oss.

Denne artikkelen var først publisert i Alle tiders 2020.