Skogfinske kulturminner

– en fotoutstilling

På grensa mellom Norge og Sverige finnes det mange spor som kan knyttes til skogfinske tradisjoner, som svedjebruk og deres karakteriske byggeskikk.

Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommerne av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet, og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene.

I anledning avslutning av satsingen på skogfinske kulturminner, arrangeres det en fotoutstilling på Finnetunet på Skogfinsk museum. Dette er den digitale versjonen av samme utstilling.

Fotograf: Trond A. Isaksen

Riksantikvaren har arbeidet med de nasjonale minoritetenes kulturminner siden 2016. Satsingen skal samle og sikre kunnskap om de nasjonale minoritetenes kulturminner, frede et utvalg kulturminner knyttet til hver av minoritetene, samt bidra til å løfte oppmerksomheten rundt minoritetenes historie og kultur i Norge. Det er fem grupper i Norge som har status som nasjonal minoritet; jøder, rom/sigøynere, tater/romani, kvener/norskfinner og skogfinner.

Skogfinske kulturminner

Satsingen på skogfinske kulturminner startet opp i 2016 og ble avsluttet høsten 2020. I arbeidet med skogfinske kulturminner er det gjort et utvalg av 11 kulturminner og kulturmiljø som forteller om skogfinnenes historie i Norge.

De mest karakteristiske skogfinske kulturminnene er i mindre grad bevart, og i dag finnes det dessverre ikke noe anlegg som alene kan vise skogfinnenes tradisjonelle og spesielle bygningstradisjon. Det skyldes blant annet endringer i bosetningsmønstre og driftsformer.

Satsingen har hatt til hensikt å velge kulturminner som til sammen kan vise en større helhet av den skogfinske historien, gjennom ulike typer kulturminner bevart på forskjellige steder. Hvert kulturminne som fredes synliggjør en liten del av skogfinnenes kultur og historie.

Abborhøgda – Yöperinmaki

Den skogfinske gården Abborhøgda på Varaldskogen eies og forvaltes i dag av Fortidsminneforeningen. Foreningen er opptatt av å sette i stand bygninger og omkringliggende kulturmiljø, dette gjøres i samråd med det skogfinske miljøet og Norsk Skogfinsk Museum.

Gården ble ryddet av skogfinner i 1790, og var bebodd fram til midten av 1980–tallet. Gruetunet Museum startet restaurering av bygninger og skjøtsel av kulturlandskapet her allerede på 1980-tallet, noe som berget både bygningene og landskapet.

Gården ligger høyt plassert i landskapet, på en skogkledd høyde nord for Varaldsjøen og øst for Møkeren. Denne måten å plassere gårdene på var typisk for mange skogfinske gårder, blant annet fordi det generelt er et noe mildere klima oppe i høyden enn nede i dalen.

Abborhøgda har våningshus, låve, jordkjeller, bu, røykstue uten røykovn, grishus, kokkhus, vedskjul, sommerfjøs, høyløe, tuft etter smie og jordkjeller, nyttehage, tuntre og omkringliggende driftsarealer i et karakteristisk skogfinsk mosaikklandskap. Driftsformen har gitt kulturlandskapet et særlig rikt biologisk mangfold.

Abborhøgda er ett av delområdene i Utvalgte kulturlandskap Finnskogen, under ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL). UKL er en nasjonal satsing der et utvalg av de mange verdifulle jordbrukslandskapene i Norge får tilskudd til å ivareta jordbruksdrift, kulturarv og biologisk mangfold.

Den skogfinske gården Abborhøgda, på Varaldskogen i Kongsvinger, viser det typiske kulturlandskapet på finneplassene, med sine mange små driftsflater, åkre og enger, som dannet en slags mosaikk av åpne flater i skogen.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda sett fra luften
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda med på bildet er våningshus, jordkjeller, låve, bur, røykovnstue kokkhus, vedskjul, sommerfjøs, grisehus, utomhus, med omsluttende kulturlandskap
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Våningshus og vedskjul
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Våningshus, jordkjeller og bur
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Våningshuset sett fra siden
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Våningshus
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Røykovnstue
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Bur
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Vedskjul, kokkhus og røykovnstue
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Bygningene er viktige kilder når man skal finne ut hva som kjennetegner skogfinske bygge- og håndverkstradisjoner. Engasjerte deltagere på kurs i tørrmuring på Abborhøgda våren 2020
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Detalj
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Abborhøgda Detalj
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Askosberget øvre – Oppigarn

Røykstua i Askosberget tilhører gården Askosberget øvre (Oppigarn). Askosberget ligger nær riksgrensen til Sverige. Den skogfinske kulturens levemåte og byggeskikk var utbredt både på norsk og svensk side av grensen. Gården ligger langt inne i et stort sammenhengende skogområde, og er høyt plassert i landskapet på en skogkledd høyde i terrenget. Gårdens plassering knytter den til den skogfinske tradisjonen med svedjebruk. I den første fasen av den skogfinske bosettingen i Norge livnærte skogfinnene seg hovedsakelig som svedjebrukere.

Røykstua i Askosberget øvre har original røykovn og står på sitt opprinnelige sted. I Norge finnes nå kun to røykstuer med original røykovn bevart som står på sitt opprinnelige sted, den andre finnes på Tvengsberget. Røykovnen og røykstua har blitt istandsatt som del av Riksantikvarens satsing på skogfinske kulturminner.

Askosberget øvre
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget øvre
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget øvre
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget øvre
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget øvre
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget øvre Bolighus
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget Øvre ble ryddet på midten av 1700-tallet. Røykstua ble bygget i 1863. Her er den tradisjonelle himlingen bevart i tillegg til røykovnen. Røykstua har heller ikke blitt panelt innvendig som så mange andre gamle bygninger. De sotete tømmerstokkene er godt synlige, etter røyken som la seg under taket etter fyring fra røykovnen.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget øvre
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Askosberget øvre
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Orala – Øvre Aronstorpet

Orala er det opprinnelige finske navnet på Åranstorpet, senere Aronstorpet. Plassen ble ryddet i 1692 av finnen Samuel Orainen fra Arnsjön i Östmark i Sverige. Orainen skal ha vært på rømmen etter et drap han hadde begått i Sverige før han kom til Orala.

Plassen ligger på Varaldskogen som er et stort skogområde langs grensen til Sverige, i søndre del av Finnskogen. Store deler av Varaldskogen var lenge eid av store norske og svenske skogeiere.

Orala eies nå av Norsk Skogfinsk Museum, og er et fint eksempel på en tradisjonell skogfinsk gård med over 300 års historie. Her finnes et mangfold av bygninger; som våningshus, gammelfjøs, kalvhuk, låve og fjøs, stabbur, jordkjeller, kokkhus, badstue, skåle/vedskjul, smie, høyløe, sommerfjøs, sauefjøs, sag og netthuk samt hage og tilhørende landbruksarealer rundt.

Orala – Aronstorpet Sett fra luften
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Våningshus, låve og fjøs, stabbur, kjeller med overbygg, skåle og do, kokhus med tilbygg, gammelfjøset, badstue, smie og kalvhuk
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Kulturlandskap
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Våningshus, skåle og do, kokhus med tilbygg og gammelfjøset
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Gammelfjøset
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Badstue
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Sommerfjøset og sauefjøset
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Låve og fjøs
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Smie
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Orala – Aronstorpet Smie
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Peistorpet

Låven på Tomta i Peistorpet består av tre eldre sammenbygde låver med rom for både høy, stall og andre funksjoner. Låven har en uvanlig stor mengde innskårne magiske symboler. Bruken av slike symboler og sjamanistisk magi er en skogfinsk tradisjon, som ble brukt langt inn i moderne tid. Den har bakgrunn i den sjamanistiske naturoppfatningen som er felles for finsk-ugriske kulturer.

Magiske symboler hadde blant annet beskyttende funksjon, og de var da ofte plassert på bygninger som inneholdt verdier som det var viktig å beskytte. Symbolene ble oftest skåret inn på dører, rundt døråpninger eller andre åpninger i veggene. Egne fruktbarhetssymboler var også i bruk. Disse skulle trolig bidra til større avlinger, flere lam, kalver og andre husdyr.

Beskyttelsen og kraften i de magiske symbolene ligger ikke i det fysiske symbolet i seg selv, men i den magiske kraften som ble lagt inn i symbolet gjennom den handlingen som laget symbolet.

Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen Sett fra luften
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Peistorpet, Låve på gårdstun i Finnskogen med innskårne magiske symboler
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen
Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen
Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Peistorpet, Låve På Gårdstun i Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Hytjanstorpet

Hytjanstorpet er en tradisjonell skogfinsk gård som fortsatt er bebodd. På gården finnes en tidligere røykstue, stabbur, mjølkebu, fjøs, sommerfjøs, jordkjeller, låve, høyløe, moderne badstue og garasje. Røykstua på gården viser den typiske utviklingen hvor man erstattet røykovnen med moderne ildsted.

Hytjanstorpet er blant den eldste bosetningen i området og ble ryddet omkring 1750.

Hytjanstorpet er eksempel på en utvikling som skjedde flere steder på Finnskogen, der den skogfinske befolkningen etablerte seg i områder med eldre seteranlegg, som etter hvert ble til skogfinske bosettinger.

Det tilhørende kulturlandskapet har et rikt biologisk mangfold, noe som kommer av at gården er drevet på tradisjonelt vis helt fram til nå.

Hytjanstorpet er ett av delområdene i Utvalgte kulturlandskap Finnskogen, under ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL). UKL er en nasjonal satsing der et utvalg av de mange verdifulle jordbrukslandskapene i Norge får tilskudd til å ivareta jordbruksdrift, kulturarv og biologisk mangfold.

Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, Gårdstun i Finnskogen Våningshusets ene halvdel var tidligere røykstue, men denne ble fjernet og erstattet med peis rundt 1900. Da ble også stua utvidet med en «svenskestue».
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Jan Storberget bor og lever på Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen Hytjanstorpet er et av de best bevarte finnetorpene på Finnskogen, og et av de få som fortsatt er i drift. Her driver Jan på gammelmåten, med hesjing og håndmjølking.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen Eier Jan Oddvar Storberget. Plassen ble rydda i 1749, ble delt fra som egen eiendom i 1982 og har hele tiden tilhørt den samme skogfinske familien.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Hytjanstorpet, Gårdstun Finnskogen Stabburet
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Sollien østre

«Sollien ligger høgt, men ble ikke lagt her for utsikten, men for å slippe kulden. Sollitjernet har vært rikt på fin aure, og det telte selvsagt mye, sammen med de gode viltmarkene rundt her. Solvendt som bruket ligger, kunne det dyrkes både korn og poteter. Under krigen dyrket vi til og med hvete, og finere hvete finner du ikke i hele Amerika.»  – Johan Sollien, siste fastboende, svarte på spørsmål i år 1974 om hva han trodde var grunnene til at forfedrene valgte å rydde akkurat her. (Fra: Sven R. Gjems: Folk fra grenseskogene. Solørforlaget 1991, s. 137.)

Sollien østre er en helhetlig skogfinsk gård med flere karakterbygninger fra skogfinsk byggeskikk; stue, stabbur, kokkhus, fjøs, jordkjeller, låve, smie og vedskåle. Gården har en helt typisk beliggenhet i landskapet. Bygningene er godt vedlikeholdt og innmarka blir slått.

Sollien, gårdstun Finnskogen Sett fra luften
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien, Gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien, Gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien, Gårdstun Finnskogen
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien, Gårdstun Finnskogen Bolig
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien, gårdstun Finnskogen Stallåve og treskelåve
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Tilskudd til fredede bygg
Sollien på Finnskogen. Gårdstunet har en stallåve og treskelåve.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien, Gårdstun Finnskogen Bu, stallåve og treskelåve
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien, Gårdstun Finnskogen Kokkhus, vedskåle (tidl sauefjøs, før flytting)
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Sollien øvre, Gårdstun Finnskogen Fjøs og utekjeller
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren