Byggesak­veileder

Denne veilederen dreier seg om hvordan bestemmelsene i byggesaksdelen av plan- og bygningsloven kan brukes for å ta vare på bygninger og kulturminner på en best mulig måte.

1Innledning

Bygningene og utformingen av de bygde omgivelsene er en viktig del av miljøet som omgir oss. I Norge har vi stående bygninger fra 1100-tallet og fram til i dag, som alle bidrar til å forme våre omgivelser. En rekke av disse bygningene er verna gjennom plan- og bygningsloven, freda etter kulturminneloven eller plassert på eller ved automatisk freda kulturminner.

I denne veilederen vil vi fokusere på hvordan bestemmelsene i byggesaksdelen av plan- og bygningsloven kan brukes for å ta vare på bygninger og kulturminner på en best mulig måte.

Når inngrep skal gjøres i eksisterende bygninger er det viktig å være varsom. Da vil kulturhistoriske verdier i større grad beholdes. Varsomhet i denne sammenhengen innebærer også å redusere forbruk og begrense utskifting av materialer eller bygningsdeler. Produksjonen av eldre tiders bygningsmaterialer var ofte mindre ressurskrevende enn dagens produksjon. Det er derfor viktig å videreføre disse tradisjonene, ikke bare for å ta vare på kulturhistorien, men også for å spare ressurser.

Byggesaksdelen av plan- og bygningsloven fokuserer på nybygging. Samtidig gjelder svært mange av byggesakene eksisterende bygninger. Loven fastsetter hva som skal anses som minste krav til sikkerhet for nybygg, men gir rom for tolkning når det gjelder fastsetting av tilsvarende sikkerhetsnivå ved tiltak på eksisterende byggverk.

Vi har konsentrert oss om de bestemmelsene og temaene som har mest relevans for forvaltningen av kulturminner. Det gjelder både hvordan byggesaksbestemmelsene kan brukes for å ta vare på bygninger av kulturhistorisk interesse, og hvilke hensyn som må tas til bestemmelsene i kulturminneloven i byggesaksbehandlingen. For øvrige tema viser vi til veiledning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Direktoratet for byggkvalitet.

Det er utarbeidet to forskrifter med hjemmel i bestemmelsene i byggesaksdelen i plan- og bygningsloven. Det er Forskrift om byggesak (byggesaksforskriften, forkortet SAK10) og Forskrift om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift, forkortet TEK17). Forskriftene utdyper lovens bestemmelser. For å gjennomføre en forsvarlig byggesaksbehandling må også relevante bestemmelser i de to forskriftene sjekkes. Denne veilederen tar i hovedsak for seg byggesaksdelen i loven, men kommer også inn på de to tilhørende forskriftene der det er relevant. Det er et eget kapittel som tar for seg relevante bestemmelser i TEK17.

Plan- og bygningslovens formålsbestemmelse

§ 1-1.Lovens formål

Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.

Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser.

Byggesaksbehandling etter loven skal sikre at tiltak blir i samsvar med lov, forskrift og planvedtak. Det enkelte tiltak skal utføres forsvarlig.

Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives.

Prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak. Det samme gjelder hensynet til barn og unges oppvekstvilkår og estetisk utforming av omgivelsene.

Formålsbestemmelsen viser lovens retning og hensikt, og sier noe om hva som anses for viktige hensyn å ivareta i vedtakene etter loven. Plan- og bygningsloven med forskrifter gir reglene for behandling av plan- og byggesaker. For byggesaker gjelder byggesaksforskriften – SAK10, og de offentlige bygningstekniske kravene til oppføring og endringer av byggverk, byggteknisk forskrift – TEK17. Kravene skal fremme bærekraftig utvikling og sikre blant annet gode visuelle kvaliteter og god teknisk utførelse som ivaretar hensyn til helse, miljø, sikkerhet, energi og universell utforming.

Stående bygninger kan representere store verdier både for samfunnet og den enkelte. God forvaltning av eksisterende bygningsmasse bidrar vesentlig til å redusere det materielle forbruket.

Hensynet til å ivareta kulturarv trekker i samme retning. Kulturminner representerer en ikke-fornybar ressurs. Den er av stor verdi både økonomisk, kulturhistorisk, miljømessig og når det gjelder å bevare kunnskap (om blant annet materialbruk og håndverksteknikker). Bruk og ombruk av den eldre bygningsmassen framfor riving og nybygging, betyr reduserte avfallsmengder og materialforbruk, og som regel også redusert energibruk og forurensning.

Forholdet mellom plan- og bygningsloven og kulturminneloven

Plan- og bygningsloven er en sektorovergripende lov. Det vil si at den er forutsatt å være en samordnende lov i forhold til de enkelte særlovene, som for eksempel kulturminneloven. Kulturminneloven er, sammen med plan- og bygningsloven, lovverk som styrer vern og bruk av kulturhistoriske verdier. I denne veilederen tas særlig forholdet mellom disse to lovene opp.

Vedtak etter kulturminneloven går foran vedtak etter plan- og bygningsloven med noen unntak. Det innebærer at et hus eller anlegg som er freda gjennom vedtak etter kulturminneloven fortsatt vil være freda, uansett hvilke vedtak som fattes i medhold av plan- og bygningsloven.

Kulturminneloven er på enkelte punkter samordnet med plan- og bygningsloven. Det dreier seg om bestemmelsene i kulturminneloven § 8, 4. ledd, som gjelder automatisk freda kulturminner, og som lyder som følger:

Tillatelse i medhold av første ledd skal ikke innhentes for bygge- og anleggstiltak som er i samsvar med reguleringsplan som er vedtatt etter denne lovs ikrafttreden. Tilsvarende gjelder for områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til bebyggelse og anlegg, og der vedkommende myndighet etter loven her har sagt seg enig i arealbruken.

Dette betyr at forholdet til automatisk freda kulturminner skal være avklart som en del av behandlingen av alle reguleringsplaner som er vedtatt etter 15. februar 1979. Automatisk freda kulturminner som skal tas vare på, skal være regulert til hensynssone d) SOSI-kode H730, eller i eldre reguleringsplaner til spesialområde bevaring. Det er som regel i en reguleringsplan at forholdet til automatisk freda kulturminner avklares. Det er også mulig å avklare dette som en del av vedtaket av kommuneplan eller kommunedelplan, men da bare for formålet bebyggelse og anlegg, jf. kulturminneloven § 8, 4. ledd. For mer om disse mulighetene viser vi til vår veileder om plan- og bygningsloven.

Kulturminner som er freda etter kulturminneloven

Automatisk freda:

  • Alle kulturminner, inkludert stående bygninger, fra før år 1537 (1536 er året for reformasjonen i Norge)
  • Bygninger fra perioden 1537-1649 som er erklært å være fra den tidsperioden, etter en faglig vurdering/datering.
  • Samiske kulturminner fra år 1917 eller eldre

Freda gjennom eget vedtak:

  • Alle typer kulturminner som har fått et eget vedtak om fredning
  • Kulturminner i statlig eie som omfattes av en forskrift om fredning

Kilder for data om kulturminner – og deres begrensninger

Askeladden er Riksantikvarens offisielle database over freda kulturminner og kulturmiljøer i Norge, og skal inneholde informasjon om kjente, freda kulturminner i Norge og på Svalbard. Askeladden inneholder data om kulturminner og kulturmiljøer som er freda etter kulturminneloven og Svalbardmiljøloven, verna etter plan- og bygningsloven eller vurdert som verneverdige. Basen omfatter arkeologiske kulturminner og bygninger som er automatisk freda og nyere tids kulturminner som er freda, midlertidig freda, verna etter plan- og bygningsloven eller ansett som verneverdige. Med «nyere tids kulturminner» menes etter-reformatoriske (fra etter år 1536) bygg, anlegg og kirker.

Det er ikke alle automatisk freda kulturminner som er registrert, og vi har heller ikke fullstendige registreringer av alle kulturminner. Det betyr at selv om Askeladden viser at det ikke er registrert kulturminner i et område, kan det likevel finnes kulturminner i det området. For å få en vurdering av potensialet for kulturminner i et område kan en henvende seg til kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen eller Sametinget.

Innholdet i Askeladden kommer fra mange forskjellige kilder, og i mange tilfeller er dataene samlet inn for flere tiår siden. Det kan derfor forekomme feil i kartplassering av enkelte kulturminner, og dataene bør derfor ikke brukes som grunnlag for detaljplanlegging uten kontrollregistrering. Det er kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen eller Sametinget som kan bistå ved kontrollregistreringer eller befaringer.

Les mer her: Askeladden. Data fra Askeladden er tilgjengelige via blant andre matrikkelen og seeiendom, Norge Digitalt og Geonorge, Kulturminnesøk, Gårdskart og Miljøstatus.

SEFRAK-registeret er et register over bygninger som er eldre enn år 1900. Bygningene ble registrert i regi av SEFRAK (Sekretariatet for registrering av faste kulturminner) i årene 1975–1995. Registreringene omfatter i prinsippet alle bygninger som er bygget før 1900, men i enkelte områder ble grensen satt noe lenger fram i tid. I Finnmark er alle bygninger fra tiden før 1945 registrert, for eksempel. Det eneste kriteriet for registrering var antatt alder på bygningen. Dekningsgraden for bygninger i utmarka er noe dårligere enn for bygningene i gårdstun og mer tettbygde strøk. Registeret er oppdatert når det gjelder bygninger som er revet, men ikke for endringer på stående bygninger. Det betyr at bygninger som for førti år siden ble vurdert som autentiske og velbevarte, i dag kan være svært endret. SEFRAK-registrerte bygninger finner man i Askeladden som en karttjeneste (les mer om SEFRAK her: SEFRAK).

Over 90 % av de «gamle» kommunene fra før 1.1.2020 har deltatt i Riksantikvarens KIK-satsing (kulturminner i kommunene), og utarbeidet en kulturminneplan med oversikt over verneverdige kulturminner. Dette er verdifulle verktøy i forvaltningen av kulturminnene i kommunen, og vil i mange tilfeller inneholde lister over hvilke kulturminner kommunen har prioritert å ta vare på.

Fylkeskommunene har også regionale kulturminneplaner. Disse varierer ganske mye i form og innhold fra fylkeskommune til fylkeskommune, men alle inneholder mål for forvaltningen av kulturminnene i fylket som planen gjelder for. Noen inneholder også lister over kulturminner som fylkeskommunen har prioritert som regionalt viktige.

Likevel vil slike planer eller oversikter aldri være fullstendige. Det vil alltid finnes verdifulle kulturminner som kommunen eller regionalforvaltningen ikke har kjennskap til. Som følge av dette er kommunenes byggesaksbehandlere som oftest de første til å forstå at et omsøkt tiltak kan ha negativ innvirkning på et kulturminne. Det er viktig at saksbehandlerne henter inn informasjon om eventuelle kulturverdier. Byggesaksbehandlere kan fort oppleve det som utfordrende å selv skulle vurdere og fastslå eventuelle kulturminneverdier som berøres av innkomne byggesøknader. Vi kan i denne veilederen ikke gå langt i å utrede verdivurdering av kulturminner. Har kommunen ansatte med ansvar for kulturminner, vil det være naturlig å henvende seg til vedkommende. Vi vil nevne noen innfallsvinkler for å kunne vurdere et kulturminnes verdi:

Representerer kulturminnet, bygningen eller anlegget en betydningsfull kunnskapsverdi, som for eksempel viktig næringshistorie, viktig kulturhistorie, byggeteknisk dokumentasjon, håndverkstradisjon eller lignende som er av betydning for forståelsen av samfunnets historie? Kulturminnet kan utgjøre en større eller mindre del av et samlet miljø, eller være et enkeltstående kulturminne. Vi anbefaler å gjøre seg kjent med veilederen Verdisetting og verdivekting av kulturminner, for å få en kort innføring i kulturminnevurderinger, noe som vil være til hjelp når søknader om tiltak skal behandles.

Det er viktig at saksbehandleren alltid sjekker om det er registrert kulturminner i området når det kommer inn en søknad. I boksen nedenfor har vi oppsummert hva som er viktig å sjekke.

Hva må du sjekke når du skal behandle en søknad om tiltak etter bestemmelsene i byggesaksdelen i plan- og bygningsloven?

Askeladden:

  • Er det kulturminner i området som er freda gjennom vedtak?
  • Er det registrert automatisk freda kulturminner i området?

SEFRAK:

  • Er det hus som er fra tiden før år 1850 i området?
  • Er det hus som er eldre enn år 1900 i området?

Kommunens kulturminneplan:

  • Er det kulturminner i området som er prioritert i kommunens kulturminneplan?

Regional kulturminneplan:
(utarbeidet av fylkeskommunen)

  • Er det kulturminner i området som er prioritert i den regionale kulturminneplanen?

Kommuneplanens arealdel

  • Er det hensynssone vern (H570) i området?
  • Omfattes bygninger/anlegg m.m. av generelle bestemmelser som innebærer et vern?
  • Omfattes området eller bygninger/anlegg m.m. av retningslinjer for vern?

Reguleringsplan

  • Er området eller aktuelle bygninger/anlegg omfattet av hensynssone vern eller regulert til spesialområde bevaring?

2Søknadsplikt og tiltak

Hva defineres som et tiltak av byggesaksbestemmelsene?

§ 20-1.Tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene

Følgende tiltak omfattes av byggesaksbestemmelsene i denne lov:

a) oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging eller plassering av bygning, konstruksjon eller anlegg
b) vesentlig endring eller vesentlig reparasjon av tiltak som nevnt under bokstav a
c) fasadeendring
d) varig eller tidsbestemt bruksendring, vesentlig utvidelse eller vesentlig endring av tidligere drift av tiltak som nevnt under bokstav a
e) riving av tiltak som nevnt i bokstav a
f) oppføring, endring eller reparasjon av bygningstekniske installasjoner
g) oppdeling eller sammenføyning av bruksenheter i boliger samt annen ombygging som medfører fravikelse av bolig
h) oppføring av innhegning mot veg
i) plassering av skilt- og reklameinnretninger
j) plassering av midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg
k) vesentlig terrenginngrep
l) anlegg av veg, parkeringsplass og landingsplass
m) opprettelse av ny grunneiendom, ny anleggseiendom eller nytt jordsameie, eller opprettelse av ny festegrunn for bortfeste som kan gjelde i mer enn 10 år, eller arealoverføring, jf. matrikkellova.

Tiltak etter plan- og bygningslovgivingen er blant annet oppføring, endring, riving, endret bruk og andre tiltak som er knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg. På eksisterende byggverk er det særlig tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1, første ledd, bokstav b, om vesentlig endring og vesentlig reparasjon og bokstav d, om bruksendring, som kan få konsekvenser for bygninger av kulturhistorisk interesse.

Det vil være en rekke vesentlige inngrep og endringer som kan gjennomføres uten en forutgående byggesaksbehandling/kvalitetssikring. Dette vil også gjelde for områder av kulturhistorisk interesse. For å unngå tap av de kulturhistoriske interessene, er det derfor svært viktig at slike miljøer blir regulert og gis tydelige reguleringsbestemmelser som sikrer de kulturhistoriske interessene ved endringer/tiltak.

Når det gjelder planbestemmelsene i kommuneplan eller reguleringsplan, har tiltak en noe videre betydning enn i kapittel 20, jf. plan- og bygningsloven § 1-6, første ledd. Tiltak som normalt ikke krever byggetillatelse etter kapittel 20 i plan- og bygningsloven kan likevel være omfattet av planbestemmelsene i kommuneplanens arealdel eller en reguleringsplan for området, og dermed være et søknadspliktig tiltak. Et eksempel kan være en reguleringsplan der det er gitt bestemmelser om at originale vinduer skal tas vare på. Dermed blir utskifting av vinduer, også til tilsvarende vinduer, et tiltak. Det er derfor viktig å alltid sjekke generelle bestemmelser og hensynssoner med bestemmelser eller retningslinjer i kommuneplanen, og med eventuell reguleringsplan med formål og bestemmelser som kan ha relevans for det tiltaket en ønsker å gjennomføre. Det er også viktig å ta hensyn til relevante særlover, og da særlig kulturminneloven.

Hva er søknadspliktig, men kan gjennomføres av tiltakshaver?

§ 20-4.Søknadspliktige tiltak som kan forestås av tiltakshaver

Følgende tiltak er unntatt fra reglene i § 20-3:
a) mindre tiltak på bebygd eiendom
b) alminnelige driftsbygninger i landbruket
c) midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg som nevnt i § 20-1, første ledd, bokstav j og som ikke skal plasseres for lengre tidsrom enn 2 år
d) opprettelse av grunneiendom mv. som nevnt i § 20-1, første ledd, bokstav m
e) andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn kan forestås av tiltakshaver

Som mindre tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-4, første ledd bokstav a regnes oppføring, endring, fjerning og riving mv. av et enkelt tilbygg hvor verken samlet bruksareal (BRA) eller bebygd areal (BYA) er over 50 m². Tilbygget kan i tillegg være underbygget med kjeller. Det samme gjelder enkelt frittliggende bygning som ikke skal brukes til å bo i, og hvor verken samlet bruksareal (BRA) eller bebygd areal (BYA) er over 70 m². Bygningen kan oppføres i inntil én etasje og kan i tillegg være underbygget med kjeller. Bestemmelsen omfatter også skilt- og reklameinnretning inntil 6,5 m² som er montert på vegg, eller med høyde inntil 3,5 m og bredde inntil 1,5 m montert frittstående på terreng. Bestemmelsen omfatter ikke plassering av slike skilt- og reklameinnretninger som kan utgjøre fare for personsikkerhet, og den gjelder ikke når flere skal monteres på samme sted eller på samme fasade.

Alminnelige driftsbygninger i landbruket, som er bygninger som er et nødvendig ledd i driften, omfattes av bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 20-4, første ledd, bokstav b når det gjelder oppføring, plassering, vesentlig endring, vesentlig reparasjon, riving, eller varig og tidsbestemt bruksendring til driftsbygning inntil 1000 m² bruksareal (BRA), eller tilbygg til driftsbygning dersom bygningens totale areal inkludert tilbygget ikke overstiger 1000 m² bruksareal (BRA).

Bestemmelsene i plan og bygningsloven, forskrifter, kommuneplan, reguleringsplan mv. skal følges. Det samme gjelder for bestemmelsene i kulturminneloven. Før søknaden godkjennes må kommunen sjekke forholdet til kommuneplanens arealdel og eventuelle reguleringsplaner. Det må også undersøkes om det er registrert kulturminner som kan komme i konflikt med tiltaket. Her kan kommunen sjekke Riksantikvarens kulturminnebase Askeladden og sin egen kulturminneplan. Det kan også være aktuelt å sjekke fylkeskommunens regionale kulturminneplan. Noen slike planer har lister over regionalt viktige kulturminner.

Når det gjelder mindre tiltak på bebygd eiendom, driftsbygninger i landbruket og midlertidige bygninger, konstruksjoner og anlegg, kan disse komme inn under bestemmelsene om undersøkelsesplikt i kulturminneloven § 9. Hvis et tiltak krever terrengbearbeiding, eller har et omfang ut over hva som kommer fram av en eventuell godkjent reguleringsplan, skal tiltakshaver ta kontakt med regionalforvaltningen, jf. definisjon.

Hvis mindre tiltak på bebygd eiendom, driftsbygninger i landbruket eller et midlertidig tiltak planlegges på eller nær et kulturminne som er freda etter kulturminneloven, kan tiltaket kreve dispensasjon fra kulturminneloven. Det er viktig å ta tidlig kontakt med regionalforvaltningen for å få avklart dette. Dette kan gjelde både om tiltaket planlegges i direkte konflikt med kulturminnet, og om tiltaket kan virke utilbørlig skjemmende på kulturminnet, jf. kulturminneloven § 3. Se også Riksantikvarens veileder om utilbørlig skjemming.

Tiltak som er unntatt fra søknadsplikt

§ 20-5.Tiltak som er unntatt fra søknadsplikt

For følgende tiltak som nevnt i § 20-1, er søknad og tillatelse ikke nødvendig dersom disse er i samsvar med plan:
a) mindre frittliggende bygning som oppføres på bebygd eiendom, og som ikke kan brukes til beboelse
b) frittliggende bygning som er større enn bygninger som nevnt i bokstav a, som oppføres på bebygd eiendom, og som verken skal brukes til beboelse eller annet varig opphold, og som ikke underbygges med kjeller
c) mindre frittliggende byggverk knyttet til drift av jordbruks-, skogbruks- og reindriftsområder
d) mindre tiltak i eksisterende byggverk
e) mindre tiltak utendørs
f) fasadeendring som ikke fører til at bygningens karakter endres, samt tilbakeføring av fasade til tidligere dokumentert utførelse
g) andre mindre tiltak som kommunen finner grunn til å frita fra søknadsplikten

Unntak fra byggesaksbehandling etter lovens § 20-5 omfatter de tiltakene som er nevnt i paragrafen. Tiltakene krever ikke søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven, og kan utføres av tiltakshaver. Øvrige bestemmelser i plan- og bygningsloven, i særlover, forskrifter, kommuneplan og reguleringsplan med videre skal imidlertid følges. Tiltaket må ikke være i strid med gitte tillatelser eller annet regelverk, jf. SAK, § 4-1. Dette inkluderer kulturminneloven.

Vesentlige inngrep og endringer i verneverdige miljøer kan foretas uten en forutgående byggesaksbehandling. Det er derfor nødvendig at disse miljøene blir regulert og gis gode reguleringsbestemmelser som sikrer en forvaltning som ivaretar de kulturhistoriske interessene. For miljøer som ikke er en del av en reguleringsplan kan noen av kvalitetene sikres gjennom bruk av generelle bestemmelser i kommuneplanen (se Riksantikvarens eksempelsamling for forslag).

Hensynssoner, retningslinjer og generelle bestemmelser i kommuneplanen, og hensynssoner og bestemmelser i reguleringsplan må sjekkes før tiltaket settes i gang. Disse planene kan hjemle mer omfattende krav til hva som er søknadspliktig enn hva som listes opp i lovteksten. Det må også sjekkes om tiltaket kan komme til å påvirke freda kulturminner, både de som er vedtaksfreda og automatisk freda. Det kan sjekkes i kulturminnedatabasen Askeladden, eller ved å ta kontakt med regionalforvaltningen.

Fasadeendring er i utgangspunktet søknadspliktig etter plan- og bygningsloven §§ 20-1 c) og 20- 2. Plan- og bygningsloven § 20-5 f) åpner imidlertid for at fasadeendring som ikke fører til at bygningens karakter endres, samt tilbakeføring av fasade til tidligere dokumentert utførelse kan unntas fra søknadsplikt. Det er da en forutsetning at tiltaket er i samsvar med plan. Om fasadeendringen er søknadspliktig eller ikke, avhenger av en konkret vurdering av hvordan endringen vil virke inn på bygningens utseende (eksteriørkarakter). I forbindelse med en slik vurdering må blant annet bygningens karakter, alder og plassering vektlegges. Hustype og omgivelsenes karakter og utseende vil også spille inn. Alminnelig forståelse av hva som menes med bygningens karakter er ofte knyttet til stilarter eller byggeskikk. Bygninger som ikke har blitt tilskrevet kulturhistorisk verdi bør kunne gjennomgå mindre fasadeendringer uten at bygningens karakter anses å være endret. På verneverdige / historiske bygninger, bygninger med spesielle kvaliteter ved fasaden og bygninger i sentrumsområder, vil mindre fasadeendringer ofte falle inn under søknadsplikten.

Når bestemmelsene i kulturminneloven omfatter tiltak som ikke omfattes av plan- og bygningsloven kapittel 20

Plan- og bygningsloven omfatter tilnærmet alle bygninger, mens kulturminnelovens bestemmelser bare omfatter freda anlegg, som kan være automatisk freda, vedtaksfreda eller forskriftsfreda. Opplysninger om kulturminner som er freda etter kulturminneloven kan en finne i Askeladden. Lovene setter forskjellige krav til hvilke tiltak som er søknadspliktige. Kulturminneloven kan i en del tilfeller ha strengere bestemmelser enn plan- og bygningsloven, og omfatte tiltak som ikke er søknadspliktige etter plan- og bygningslovens kapittel 20, men som vil være det etter kulturminneloven. Dette gjelder for alle typer arbeider som kan virke inn på automatisk freda kulturminner, og for arbeider som omfatter bygninger eller anlegg som er freda ved særskilt vedtak, og som går ut over vanlig vedlikehold. I særlige tilfeller kan det gis dispensasjon for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep i det freda kulturminnet.

For freda anlegg vil det i en del tilfeller måtte innhentes tillatelse til tiltak både etter plan- og bygningsloven og kulturminneloven. Når et tiltak utløser behov for tillatelse etter begge lovverk, er det ikke tilstrekkelig at tillatelse gis fra bare ett av dem.

Ved arbeider som kan virke inn på automatisk freda eller vedtaksfreda kulturminner må den som skal utføre arbeidet ta kontakt med regionalforvaltningen. Dette gjelder både om tiltaket er i direkte konflikt med kulturminnet, eller hvis tiltaket er planlagt i nærheten av et freda kulturminne.

For automatisk freda kulturminner gjelder også bestemmelsene i kulturminneloven § 3 om at ingen må skade, ødelegge, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk freda kulturminner eller framkalle fare for at dette kan skje. Tiltakshaver bør ta kontakt med regionalforvaltningen i god tid før tiltaket er planlagt gjennomført.

For noen typer tiltak vil det være tilstrekkelig å innhente tillatelse bare fra ett av lovverkene. Eksempler på dette er at tiltak på en freda bygning som går ut over vanlig vedlikehold, vil være søknadspliktig etter kulturminneloven, men ikke etter plan- og bygningsloven. Et annet eksempel er bruksendring som er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven, men ikke etter kulturminneloven. Bruksendringer vil imidlertid ofte medføre endringer som vil være søknadspliktige etter kulturminneloven. Det kan være motsetninger mellom intensjonene i lovverkene. I så fall må det finnes løsninger som kan aksepteres etter begge lovverk.

Når det gjelder gravetiltak er ikke alle gravetiltak søknads- eller meldepliktige etter plan- og bygningsloven § 20. En del kommuner har dessuten egne regler for meldeplikt. Alle gravetiltak kan potensielt føre til skade på kulturminner som er omfattet av kulturminneloven. Unntak fra søknads- og meldeplikten i plan- og bygningsloven, fritar ikke kommunen fra å overholde meldeplikten i kulturminneloven § 25.

3Søknader eller saker som skal sendes fylkes­­kommunen/ Sametinget

Fylkeskommunen og, i relevante områder, Sametinget er den instansen som skal kontaktes om forholdet til automatisk freda eller vedtaksfreda/forskriftsfreda kulturminner. Kommunen skal sende over alle søknader om byggetillatelse som omfatter eller kan virke inn på automatisk freda eller vedtaksfreda/forskriftsfreda kulturminner til regionalforvaltningen, til uttalelse. Dette gjelder uavhengig av om søknaden må fremmes av ansvarlig foretak eller kan fremmes av tiltakshaver.

Meldeplikt for offentlige organer etter § 25 i kulturminneloven

Kulturminneloven har bestemmelser om meldeplikt for tiltak som kan komme i konflikt med kulturminner. Denne meldeplikten er hjemlet i kulturminneloven § 25. Hensynet til kulturminner i utbyggingssammenheng skal primært være avklart i kommunens arealplaner. Det er dessuten meldeplikt etter kulturminneloven § 8, dersom noen vil sette i gang tiltak som kan virke inn på automatisk freda kulturminner. Det vil likevel forekomme en rekke tiltak hvor hensynet til kulturminner av ulike årsaker ikke er avklart. Kommunen har i slike tilfeller plikt til å melde fra eller oversende søknad som angitt i kulturminneloven § 25. Tiltak som meldes etter kulturminneloven § 25, skal meldes skriftlig. Dersom saken blir meldt via telefon, skal kommunen ettersende meldingen skriftlig via post eller e-post. Relevant dokumentasjon skal ligge ved.

Meldeplikten etter kulturminneloven § 25 gjelder tiltak der følgende kulturminner kan bli berørt:

Freda og verna kulturminner, jf. kulturminneloven § 25, første ledd

  • automatisk freda arkeologiske kulturminner og bygninger fra oldtid og middelalder, inntil år 1537
  • alle stående byggverk fra tiden 1537-1649 som er erklært freda
  • skipsfunn (båter, skip og gjenstander fra skip som er eldre enn 100 år)
  • automatisk freda, samiske kulturminner fra år 1917 eller eldre
  • vedtaksfreda kulturminner (utvalgte bygninger og anlegg fra år 1537 og seinere)

Ikke-freda bygninger og anlegg oppført før 1850, jf. kulturminneloven § 25, andre ledd

  • bygninger
  • bygningsmiljøer
  • anlegg (veger, bruer og andre tekniske innretninger)
  • annet

Det er en faglig vurdering om et tiltak faktisk berører kulturminneverdier, og om saken må meldes til regionalforvaltningen som rette myndighet. Kommunen skal sende melding til regionalforvaltningen så snart tiltak eller planer i strid med kulturminneloven, er blitt kjent for kommunen. Gjelder det et tiltak som allerede er i gang, skal melding sendes umiddelbart, og arbeidet stoppes. Hvis regionalforvaltningen vurderer at tiltaket det meldes om berører et kulturminne eller et kulturmiljø på en måte som er i strid med kulturminneloven, vil en gjennomføring av tiltaket være avhengig av dispensasjon fra bestemmelsene i kulturminneloven (jf. kulturminneloven §§ 3 og 8, 14a, 15, 19, 20 og 22a). Fylkeskommunen og Sametinget vil behandle saken i dialog med tiltakshaver og eventuelt kommunen. Dersom Riksantikvaren er rette myndighet, sender regionalforvaltningen saken dit.

Meldeplikten omfatter ikke bare tiltak på og ved kjente kulturminner. Den gjelder også i områder hvor det er stort potensial for at det kan finnes automatisk freda, arkeologiske kulturminner i grunnen. For å vurdere dette bør en sjekke Askeladden for å se om det er registrert automatisk freda kulturminner i nærheten av der det planlegges et tiltak. Hvis dette er tilfellet, bør en kontakte regionalforvaltningen for å få en faglig vurdering av potensialet.

Riving av bygninger og meldeplikten etter kulturminneloven § 25

Ifølge plan- og bygningsloven er det søknadsplikt for riving av bygninger (§ 20). En del bygninger er likevel unntatt denne søknadsplikten. Kommunen skal uansett melde videre alle søknader og informasjon kommunen mottar om riving eller vesentlig endring av ikke-freda bygg eller anlegg som er oppført før 1850. Melde- og søknadsplikten etter kulturminneloven gjelder alle slike bygninger og anlegg, uavhengig av størrelse, funksjon eller utforming, jf. kulturminneloven § 25.

Alderen på bygningen kan i en del tilfeller komme fram i SEFRAK-registeret. Det kan også være opplysninger om alderen til enkelte bygninger i kommunens kulturminneplan.

Alderen på bygningen kan i en del tilfeller komme fram i SEFRAK-registeret. Det kan også være opplysninger om alderen til enkelte bygninger i kommunens kulturminneplan.
Melding om riving eller vesentlig endring av et ikke-freda byggverk eller anlegg gir ikke fylkeskommunen/Sametinget hjemmel til å nekte et uønsket tiltak. I noen tilfeller kan meldingen likevel utløse en klage på et rive- eller ombyggingsvedtak (se mer om klage i Riksantikvarens veileder Kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Planlegging etter plan- og bygningsloven, avsnitt 3.6 ). Det kan også føre til et vedtak om midlertidig fredning fra fylkeskommunen/Sametinget eller Riksantikvaren.

Kommunen plikter å informere fylkeskommunen/Sametinget dersom den har anbefalt riving eller vesentlig ombygging der disse har frarådet dette. Regionalforvaltningen kan påklage et slikt vedtak til Fylkesmannen.

Søknad etter kulturminneloven § 25, andre ledd skal sendes regionalforvaltningen senest fire uker før søknad om riving eller vesentlig endring av bygg eller anlegg blir avgjort i kommunen. Kommunen bør opplyse om når fristen går ut. Det kan avtales kortere eller lengre frist. I saker som omfattes av kulturminneloven § 25 er det ofte nødvendig med en tett dialog mellom kommunen og regionalforvaltningen, eventuelt også med tiltakshaver.

Søknader som gjelder bygninger og anlegg som er yngre enn 1850

Når det gjelder søknader om tiltak på bygninger eller anlegg fra tiden etter år 1850, og som ikke freda, er det i utgangspunktet kommunen som avgjør disse søknadene ut fra sitt faglige skjønn. Det er viktig å sjekke om bygningen/anlegget ligger innenfor ei hensynssone eller er omfattet av generelle bestemmelser i kommuneplanens arealdel, eller er regulert til hensynssone vern i en reguleringsplan. Det er også viktig å sjekke kommunens kulturminneplan og regional kulturminneplan, som er utarbeidet av fylkeskommunen. I byer må en også sjekke om bygningen ligger innenfor et område som er registrert i Riksantikvarens NB!-register over områder i by som har nasjonal interesse. Når det gjelder hvilke av disse sakene som skal sendes regionalforvaltningen til uttalelse, vil dette avhenge av hvilke avtaler kommunen har med fylkeskommunen/Sametinget.

Alle søknader som omfatter tiltak som krever dispensasjon etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven kapittel 19, skal sendes til fylkeskommunen og eventuelt Sametinget, jf. også utdypende tekst om dispensasjoner etter kapittel 19 i plan- og bygningsloven.

Hvis bygningen står på eller nær automatisk freda kulturminner, for eksempel i en by med kulturlag fra middelalderen, eller i et gårdstun der det er automatisk freda kulturminner, må tiltakshaver eller kommunen ta kontakt med regionalforvaltningen for å avklare om tiltaket vil være i strid med kulturminnelovens bestemmelser.

Øvrige plikter og rutiner knyttet til kulturminneloven § 25

Som bygningsmyndighet plikter kommunen å melde fra om alle tiltak som betinger tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, i dette tilfelle fylkeskommunen/Sametinget. Dette følger av samordningsplikten i plan- og bygningsloven § 21-5.

Hvis oversendelse av saken etter kulturminneloven § 25 fører til at saken må behandles etter andre bestemmelser i kulturminneloven, er det tidsfristene i de respektive bestemmelsene som gjelder. Det kan eksempelvis gjelde saker som skal behandles etter kulturminneloven §§ 8 og 9. Dersom meldingen gjelder et tiltak som er igangsatt, kan arbeidet bli stanset umiddelbart dersom det virker inn på et automatisk freda kulturminne. Senest innen tre uker fra meldingen er kommet fram til regionalforvaltningen, skal de avgjøre om arbeidet kan fortsette og vilkårene for dette.

Regionalforvaltningen er ikke pålagt noen svarplikt ifølge kulturminneloven § 25, andre ledd. Kommunen kan derfor behandle saken dersom den ikke har mottatt svar innen fristen, men bør i slike tilfeller etterlyse et svar før rivetillatelse gis.

Kommunens meldeplikt etter kulturminneloven § 25 inntreffer også når kommunen for eksempel får melding om:

  • funn av automatisk freda kulturminner, løse kulturminner (gjenstander) eller skipsfunn
  • straffbare forhold etter kulturminneloven
  • at en kulturgjenstand som er ulovlig fjernet fra et annet EØS-land eller andre land som omfattes av Unidroit-konvensjonen, befinner seg i Norge (jf. kulturminneloven § 23a)

Gjelder meldingen tiltak som allerede er i gang, skal melding sendes umiddelbart til regionalforvaltningen. Dersom meldingen gjelder funn av faste, automatisk freda kulturminner, gjenstander eller skipsfunn, skal regionalforvaltningen håndtere saken som første instans. Regionalforvaltningen skal snarest ta kontakt med det ansvarlige arkeologiske landsdelsmuseet eller sjøfartsmuseet for å avklare hvordan saken skal håndteres videre. Melding om straffbare forhold vil bli formidlet videre til politiet av regionalforvaltningen, dersom ikke kommunen har sendt meldingen direkte dit.

Undersøkelsesplikten i kulturminneloven § 9

Ifølge kulturminneloven § 9 har tiltakshaver en undersøkelsesplikt til å undersøke om et planlagt tiltak vil virke inn på automatisk freda kulturminner. Normalt vil dette avklares gjennom en reguleringsplan, men hvis tiltaket ikke er forankret i en reguleringsplan, må undersøkelsesplikten avklares før kommunen kan gi en endelig igangsettingstillatelse, jf. også plan- og bygningsloven § 21-5. Fylkeskommunene og Sametinget har myndighet til å foreta registreringer for å finne ut om et tiltak eller en reguleringsplan kan medføre konflikt med automatisk freda kulturminner. Bestemte frister gjelder for gjennomføring av undersøkelsesplikten. Vedkommende myndighet (Fylkeskommunen, Sametinget eller Riksantikvaren) avgjør snarest mulig om og i tilfelle på hvilken måte tiltaket kan iverksettes, ifølge kulturminneloven § 8. Myndighetene har minimum tre måneders saksbehandlingstid til å komme med en uttalelse, og fristen kan bli forlenget av Riksantikvaren. Så lenge fristene løper, kan tiltaket ikke iverksettes.

Viser det seg først mens arbeidet er i gang at det kan virke inn på et automatisk freda kulturminne, skal arbeidet stanses i den utstrekning det kan berøre kulturminnet. Det skal sendes melding til rette kulturminnemyndighet. Vedkommende myndighet avgjør snarest mulig, og senest innen tre uker fra det tidspunkt meldingen er kommet fram til rette myndighet, om arbeidet kan fortsette og vilkårene for det, jf. kulturminneloven § 8, andre ledd.

Er det konflikt mellom automatisk freda kulturminner og et tiltak, kan det søkes om dispensasjon fra den automatiske fredninga. Regionalforvaltningen har myndighet til å gi dispensasjon/tillatelse til inngrep i automatisk freda kulturminner. Tillatelse gis normalt på vilkår om en arkeologisk gransking som tiltakshaver betaler for. For de automatisk freda kulturminnene fra middelalderen i byene Oslo, Tønsberg, Bergen og Trondheim er det Riksantikvaren som gir slik dispensasjon. Det samme gjelder for automatisk freda kirker som er fra tiden før år 1650.

4Rivesøknader

Riving av bygninger, konstruksjoner eller anlegg omfattes av byggesaksbestemmelsene. Med mindre den aktuelle bygningen, konstruksjonen eller anlegget omfattes av §§ 20-5 til § 20-8, er riving søknadspliktig. Dette innebærer at bygninger som ved nybygging ikke ville vært søknadspliktige, heller ikke er søknadspliktige ved riving. Riving av alle andre bygninger er søknadspliktig.

Hvis en bygning er omfattet av vernebestemmelser gjennom generelle bestemmelser i kommuneplanen, eller er omfattet av hensynssone vern med bestemmelser, tykk strek eller bestemmelser om vern i en reguleringsplan, vil riving forutsette en dispensasjon fra arealplanen, selv om bygget ellers er av en størrelse som normalt ville falle inn under bestemmelsene i § 20-5. Dersom en dispensasjon fra arealplanen gis, kreves det ikke ytterligere søknad etter plan- og bygningsloven.

For bygninger, konstruksjoner eller anlegg som er freda etter kulturminneloven, eller som ligger på grunn som er freda etter kulturminneloven, vil riving, være søknadspliktig etter kulturminneloven. Søknadsplikten gjelder i disse tilfellene også bygninger, konstruksjoner og anlegg som omfattes av §§ 20-5 til § 20-8. Slike søknader sendes til regionalforvaltningen. Her må det foreligge innvilget forhåndsdispensasjon etter kulturminneloven § 15a første ledd (for freda bygninger), eller kulturminneloven § 8, første ledd før en eventuell rivesøknad kan behandles etter plan- og bygningsloven.

Enkelte bygninger er bygd over automatisk freda kulturminner. Dette gjelder for eksempel bygninger i middelalderbyene (se boks) og en rekke gårdshus i Nord-Norge der gårdstunet har vært i bruk helt siden middelalderen. Det gjelder også bygninger som står på kirkegårder fra middelalderen som er gått ut av bruk. Her vil riving av bygninger kreve dispensasjon fra bestemmelsene i kulturminneloven, da det vil være fare for at riving vil kunne skade automatisk freda kulturminner. Slike søknader må sendes over til regionalforvaltningen for behandling.

De norske middelalderbyene
Oslo, Tønsberg, Sarpsborg, Hamar, Skien, Stavanger, Bergen, Trondheim

Hjemmel for avslag

Kommunen skal i utgangspunktet innvilge alle rivesøknader, med mindre det finnes klare hjemler for å avslå dem. Hvis en bygning er omfattet av generelle bestemmelser i kommuneplanens arealdel som forbyr riving, skal en rivesøknad avslås. Hvis kommunen ønsker å innvilge en slik søknad, må tiltakshaver søke om dispensasjon etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven kapittel 19. Det samme gjelder hvis bygningen er regulert til hensynssone vern eller spesialområde bevaring (planer eldre enn 2009). Da skal rivesøknaden avslås, eller fremmes som en dispensasjonssøknad. Kommunen kan også bruke plan- og bygningsloven § 31-5.

Hvis kommunen ikke har en hjemmel til avslag, men ønsker å ta vare på den aktuelle bygningen på grunn av kulturhistorisk interesse eller andre grunner, kan kommunen vedta et midlertidig forbud mot tiltak, jf. plan- og bygningsloven kapittel 13.

Hvis en bygning er automatisk freda, det vil si enten fra tiden før år 1537, erklært eldre enn fra år 1650 eller en samisk bygning fra år 1917 eller eldre, eller freda gjennom et eget vedtak, har kommunen ikke hjemmel til å innvilge en rivesøknad. En slik søknad må avslås. Hvis kommunen likevel ønsker å ta en slik sak opp til behandling, må søknaden sendes regionalforvaltningen.

Pålegg om, og forbud mot, riving

Kommunen kan velge å legge ned midlertidig forbud mot tiltak etter plan- og bygningsloven § 13-1, og seinere regulere til vern. Dersom det gis bestemmelser for å sikre kulturhistorisk interesse etter plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 6 i bygninger, bør det også eksplisitt sies i bestemmelsen at riving er forbudt. Slikt midlertidig forbud kan for eksempel være aktuelt dersom det foreligger en reguleringsplan som ikke kan gjennomføres uten at byggverket blir revet, og søknad om riving ikke kan avslås med hjemmel i § 31-5. Midlertidig forbud mot tiltak kan imidlertid ikke gis virkning når det gjelder en tillatelse som er gitt tidligere.

§ 31-5 Pålegg om og forbud mot riving


Kommunen kan (…) avslå søknad om riving (…) inntil det foreligger:
igangsettingstillatelse for nytt tiltak på tomta, eller reguleringsplan som ikke kan gjennomføres uten at byggverket blir revet.

§ 31-5 tredje ledd gir kommunen anledning til å nekte riving inntil ny bruk av tomta er avklart. Kommunen kan avslå søknad om riving etter § 31-5 tredje ledd inntil det foreligger igangsettingstillatelse for nytt tiltak, eller det foreligger reguleringsplan som forutsetter at bygningen skal rives. I uregulert område kan det samme oppnås gjennom bestemmelser om plankrav.

Paragrafen er todelt og kan både pålegge og forby riving av bebyggelse og anlegg, etter vurdering av byggverkets tilstand, herunder også dersom tilstanden innebærer fare for skade på person, eiendom eller miljø. Om tilstanden også innebærer at bygningen er skjemmende, kan dette være grunn for pålegg om riving.

Paragrafen gir også hjemmel til å avslå søknad om riving med vilkår om at det først skal foreligge igangsettingstillatelse for nytt tiltak på tomta, eller reguleringsplan fremmes med formål som ikke lar seg gjennomføre før eksisterende bebyggelse er revet.

Bestemmelsen innebærer at kommunen kan vurdere spørsmålet om riving og nybygging i sammenheng. Formålet er å unngå at rivingstomter blir stående uten at bygging igangsettes. Riving av en bygning vil ofte bryte opp helheten i et bygningsmiljø, gi skjemmende gavler og blottlegge bakgårdsbebyggelse. Bruk av bestemmelsen kan også forhindre uønsket bruk av tomta til parkering eller lignende inntil nybygging starter opp.

Bruksendring og riving av bolig

§ 31-6.Bruksendring og riving av bolig

Kommunen kan ved kommuneplanbestemmelser bestemme at det må foreligge særskilt tillatelse fra kommunen for:
a) å omdanne eller ta i bruk bolig til forretningslokale, herunder hotell eller annet herberge,
b) å rive bygning som inneholder bolig, unntatt når bygningen

1. er ekspropriert av det offentlige, eller
2. ligger innenfor område som er regulert til bebyggelse og anlegg, jf. § 12-5 nr. 1, det er gitt bestemmelser om fornyelse, jf. § 12-7, og er ervervet av kommunen eller andre som med kommunestyrets samtykke skal stå for fornyelsen

c) å slå sammen boliger eller dele opp boenheter til hybler
d) annen ombygging av bolig enn den som omfattes av bokstav a eller c når ombyggingen fører til at boenhet må fravikes.

Ved avgjørelsen av om tillatelse etter første ledd, bokstav a til d skal gis, skal det tas hensyn til om det etter kommunens skjønn er en forsvarlig utnytting av boligmassen. Det kan stilles vilkår om at berørte beboere skal skaffes erstatningsbolig.

Dersom bolig er omgjort i strid med planbestemmelse etter første ledd, kan kommunen påby at den settes i slik stand at den kan tjene sitt opprinnelige formål.

Paragrafen har som formål å hindre en reduksjon av kommunens boligmasse ved bruksendring, og er ikke myntet på behandling av spørsmål som direkte påvirker kulturminneinteresser.

Midlertidig forbud mot tiltak

Kapittel 13 i plan- og bygningsloven handler om midlertidig forbud mot tiltak. Bestemmelsene innebærer at kommunen kan bestemme at oppretting og endring av eiendom eller tiltak etter plan- og bygningsloven § 1-6 og andre tiltak som kan vanskeliggjøre planarbeidet i et område som kommunen mener bør undergis ny planlegging, ikke kan settes i gang før planspørsmålet er endelig avgjort. Hvis kommunen skal legge ned midlertidig forbud mot tiltak forutsetter det at det skal gjennomføres planlegging i området. Dette kan enten være rullering av kommuneplanens arealdel eller utarbeidelse eller rullering av en reguleringsplan. Et midlertidig forbud mot tiltak må varsles innen saksbehandlingsfristen for byggesaksbehandlingen i plan- og bygningsloven utløper, for eksempel kan ikke et forbud som gjelder et tiltak med 12 ukers frist varsles når det har gått 13 uker. Det midlertidige forbudet mot tiltak må også vedtas senest innen åtte uker etter utløpet av fristen for saksbehandling etter den opprinnelige søknaden, jf. § 13-1, annet ledd.

Hvis kommunen får inn en rivesøknad for en bygning som ikke er freda eller verna gjennom plan- og bygningsloven, kan kommunen legge ned midlertidig forbud mot tiltak hvis det viser seg at bygningen er et viktig kulturminne, for eksempel at den er eldre enn det en tidligere har trodd. Selv om SEFRAK-registreringene fra 1990-tallet og kommunens kulturminneplan kan gi et godt bilde av hvilke bygninger i kommunen som har kulturhistorisk interesse, vil nøyere undersøkelser av enkeltbygninger kunne gi ny kunnskap, for eksempel avsløre at deler av en bygning kan være eldre enn tidligere antatt. Når det gjelder SEFRAK-registeret er det stort sett bygninger fram til 1900 som er tatt med. Det kan også være yngre bygninger i kommunen som har stor kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. Dette kan for eksempel være funkisbygninger, bygninger der en kjent person har bodd eller arkitekttegnede hus fra 1960-tallet som er godt bevart.

Etter at kommunen har lagt ned et midlertidig forbud mot tiltak, må kommunen enten gi bygningen et vern gjennom bruk av generelle bestemmelser i kommuneplanens arealdel eller utarbeide en reguleringsplan som gir bygningen et vern.

Der det mangler arealplaner, planene er mangelfulle eller foreldet ved at kulturminnehensyn ikke er avklart (eksempelvis forholdet til automatisk freda kulturminner i reguleringsplaner vedtatt før 9. februar 1979), kan kommunen vedta midlertidig forbud mot tiltak inntil arealbruken er avklart gjennom plan. Forbudet hindrer at det blir gjennomført arbeid eller tiltak som kommer inn under plan- og bygningsloven, herunder fradeling og riving. Forbudet faller bort dersom området ikke er regulert innen fire år. Fristen kan i særlige tilfeller forlenges. For områder med kulturhistoriske interesser som kommunen ønsker å regulere til vern ved bruk av hensynssone, formål med tilhørende bestemmelser eller generelle bestemmelser i kommuneplanen, kan midlertidig forbud mot tiltak være et viktig virkemiddel for å få gjennomført reguleringen uten at verdiene i området forringes.

Midlertidig fredning

Regionalforvaltningen eller Riksantikvaren kan gå til midlertidig fredning av byggverk og anlegg, jf. kulturminneloven § 22-4. Det er bygninger og anlegg som er av nasjonal verdi som vil kunne fredes midlertidig dersom det foreligger en trusselsituasjon, for eksempel søknad om riving. Et vedtak om midlertidig fredning kan ved behov fattes svært raskt, og skal meddeles eier umiddelbart.

Hvis det foreligger rivesøknad for bygg som Riksantikvaren eller regionalforvaltning mener er av nasjonal verdi, kan altså regionalforvaltningen eller Riksantikvaren gå til midlertidig fredning. Dette vedtaket går foran et kommunalt rivevedtak, jf. særlovsprinsippet (lex specialis) hvor vedtak etter kulturminneloven har rang foran vedtak etter plan- og bygningsloven. Det vil da være forbudt å rive den aktuelle bygningen. Hvis dette likevel gjøres, vil kulturminneforvaltningen politianmelde saken.

Da fylkeskommunen/Sametinget har mulighet til å gå til midlertidig fredning, er det viktig at alle rivesøknader som gjelder byggverk eller anlegg eldre enn 1850 sendes regionalforvaltningen til uttalelse.

5Behandling av søknader og vurdering av tiltak

Forhåndskonferanse

§ 21-1.Forhåndskonferanse

For nærmere avklaring av rammer og innhold i tiltaket kan det holdes forhåndskonferanse mellom tiltakshaver, kommunen og andre berørte fagmyndigheter. Andre berørte kan også innkalles. Forhåndskonferanse kan kreves av tiltakshaver eller plan- og bygningsmyndighetene.

Forhåndskonferanse er et møte som avholdes for å avklare tiltakets forutsetninger og rammene for videre saksbehandling. Både tiltakshaver og kommunen kan kreve forhåndskonferanse. Andre berørte kan innkalles, for eksempel berørte fagmyndigheter, inkludert regionalforvaltningen. Kommunen har referatplikt og referatet skal føres og undertegnes i møtet. Forhåndskonferansen gir mulighet til å til å sikre at hensynet til kulturminner kommer inn tidlig i prosessen.

Før forhåndskonferansen bør kommunen sjekke om det er kjent kulturminner som kan berøres av tiltaket. Saksbehandler i kommunen bør sjekke Askeladden, den regionale kulturminneplanen og kommunens kulturminneplan, i tillegg til kommuneplanens arealdel, inkludert hensynssoner og generelle bestemmelser, og eventuell reguleringsplan for området. Ved behov kan kommunen ta kontakt med regionalforvaltningen. Representanter fra regionalforvaltningen kan delta i møtet, eller representanter fra kommunen og regionalforvaltningen kan diskutere, og om mulig avklare, handlingsrom og tålegrenser på forhånd.

Søknad om tillatelse

Byggesaksforskriften (SAK10) gjør detaljert rede for hva en søknad skal inneholde.

Når det gjelder forholdet til kulturminner, kulturmiljø og landskap er det særlig følgende punkter som listes opp i SAK10 § 5-4 som er viktige:

b) eiendom og eksisterende bebyggelse som berøres av tiltaket
For bebyggelse med kulturhistorisk interesse vil det både være viktig å redegjøre for tiltak som griper direkte inn i verna bebyggelse og tiltak som kan endre omgivelsene til slik bebyggelse. Det er derfor viktig at både direkte og indirekte berørt bebyggelse redegjøres for i en søknad. Det samme gjelder for bygninger og anlegg som er freda etter kulturminneloven.

e) forholdet til plangrunnlaget (…)
De fleste kulturminnene (både bygninger og andre typer kulturminner) som er verna i Norge er verna gjennom kommuneplan eller reguleringsplan. Det er derfor viktig å ta med informasjon om plangrunnlaget i en søknad.

f) ivaretakelse av krav til universell utforming og arkitektonisk utforming, herunder visuelle kvaliteter
Det er viktig at de visuelle kvalitetene til tiltak ivaretas. Det gjelder både tiltakets kvaliteter i seg selv, og hvordan tiltaket harmonerer med øvrige omgivelser, inkludert eventuelle kulturminner og verna bebyggelse.

o) forholdet til andre myndigheter
En rekke tiltak som er søknadspliktige etter plan- og bygningslovens § 20-1 er også søknadspliktige etter annet lovverk. Dette gjelder også kulturminneloven. Hvis søknaden omfatter en bygning som er automatisk freda eller vedtaksfreda, er tiltaket også søknadspliktig etter kulturminneloven. Alle tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk freda kulturminner eller framkalle fare for at dette kan skje, vil være søknadspliktige etter kulturminneloven. I en søknad etter plan- og bygningsloven § 20-1 må det redegjøres for om søker vurderer at tiltaket er søknadspliktig også etter kulturminneloven, og om slik søknad er sendt, eventuelt når i prosessen tiltakshaver planlegger å sende slik søknad.

Behandling av søknaden i kommunen

§ 21-4 (utdrag)
Igangsettingstillatelse kan ikke gis før vilkår i rammetillatelsen er oppfylt, ansvarsrett er tildelt og kontrollomfang er avgjort samt eventuelle tillatelser fra andre myndigheter foreligger, jf. § 21-5, første ledd. Igangsettingstillatelse kan deles opp.

Søker kan be om at tillatelsen deles opp i rammetillatelse og igangsettingstillatelse. Senest ved søknad om igangsettingstillatelse må alle tillatelser fra andre myndigheter være innhentet, jf. plan- og bygningsloven § 21-5.

Den kommunale bygningsmyndighetens samordningsplikt

§ 21-5.Den kommunale bygningsmyndighetens samordningsplikt
Når tiltaket er betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges fram for slik myndighet, kan kommunen vente med å avgjøre saken inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt. Kommunen kan også gi rammetillatelse innenfor sitt myndighetsområde, med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden, jf. § 21-4, fjerde ledd. Kommunen skal i tilfeller som nevnt forelegge saken for de myndigheter som følger av forskrift, hvis ikke avgjørelse eller uttalelse er innhentet på forhånd.

I § 21-5 i plan- og bygningsloven pålegges kommunene en samordningsplikt når det gjelder tillatelser fra annet lovverk. Det følger av plan- og bygningsloven § 21-5, første ledd at når det er et vilkår at tiltaket skal ha tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges fram for slik myndighet, kan kommunen vente med å avgjøre saken inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt. Kommunen skal i slike tilfeller legge saken fram for de myndighetene som følger av SAK10, § 6-2, dersom ikke vedtak eller uttalelse er innhentet på forhånd. Kommunens samordningsplikt omfatter alle søknadspliktige tiltak. Opplistinga av sektormyndigheter i SAK10 § 6-2 er uttømmende. Det følger videre av tredje ledd at andre myndigheter innen fire uker fra oversending må fatte et vedtak eller gi en uttalelse. I særlige tilfeller kan kommunen forlenge fristen før denne er utløpt. Når det ikke er et vilkår at tiltaket må ha tillatelse eller samtykke fra andre myndigheter, kan saka avgjøres når fristen er ute. Kulturminnemyndighetene er en av myndighetene som omfattes av plan- og bygningsloven § 21-5. Det er regionalforvaltningen ved fylkeskommunen og Sametinget som tiltakshaver og kommunen skal ta kontakt med.

Der forholdet til sektormyndigheter ikke er avklart, kan kommunen velge å vente med endelig tillatelse, eller gi rammetillatelse med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før nødvendig vedtak eller uttalelse fra sektormyndighet foreligger. Oppdeling av tiltaket er likevel bare aktuelt når tiltakshaver ønsker det, jf. plan- og bygningsloven § 21-4, fjerde ledd. Kommunen kan ikke velge å gi rammetillatelse med forbehold, og avvente endelig tillatelse, dersom tiltakshaver ønsker et-trinnsbehandling. Om tiltakshaver skulle ønske rammetillatelse med forbehold som nevnt over, bør kommunen gi slik tillatelse. Der det søkes i ett trinn, og tiltakshaver ikke ønsker å dele opp søknaden, vil kommunens avgjørelse måtte utsettes til nødvendig tillatelser fra sektormyndighetene foreligger.

Kommunen har en generell veiledningsplikt etter forvaltningsloven til å informere tiltakshaver eller ansvarlig søker om hvilke sektormyndigheter søknaden må legges fram for. Kommunen har også et overordna koordinerings- og samordningsansvar overfor sektormyndighetene, og skal innhente nødvendig tillatelse, samtykke eller uttalelse fra disse dersom dette ikke allerede er gjort.

Tiltakshaver eller ansvarlig søker kan velge å hente inn samtykke, tillatelse eller uttalelse fra sektormyndigheter før søknad blir sendt kommunen etter plan- og bygningsloven. Dette følger også direkte av SAK10 § 6-2, andre ledd: Søker kan selv forelegge saken for berørte myndigheter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet understreker at sektormyndighetene ikke er gitt anledning til å gi foreløpige uttalelser i påvente av at saken blir presentert av kommunen. Hvis søker ønsker en avgjørelse fra sektormyndigheten, skal han få det. Sektormyndighetene skal gi sin uttalelse innen fristen på fire uker i plan- og bygningsloven § 21-5, uavhengig av om det er tiltakshaver, ansvarlig søker eller kommunen som ber om det.

Hvis tiltaket krever dispensasjonsbehandling fra bestemmelsene i kulturminneloven, vil dette ofte kunne ta lengre tid enn fristen på fire uker som er nevnt i § 21-5. Dette gjelder særlig hvis regionalforvaltningen må gjennomføre en befaring eller supplerende registreringer eller undersøkelser. Befaringer eller registreringer må ofte gjennomføres på snø- eller telefri mark, særlig hvis tiltaket berører automatisk freda kulturminner. Dette kan innebære lang saksbehandlingstid, avhengig av årstid. Det er i slike tilfeller regionalforvaltningens ansvar å avtale tilstrekkelig frist med kommunen innen de fire ukene som er satt i § 21-5. Kommunen bør gi regionalforvaltningen tilstrekkelig frist, særlig der det er vinterforhold som er grunnen til at det kreves utsatt frist. Det kan også i slike tilfeller være en grunn for kommunen til å dele opp saken, slik at rammetillatelse kan gis, mens igangsettingstillatelse først gis når eventuelle dispensasjoner etter kulturminneloven er avklart.

Utgangspunktet og hovedregelen etter plan- og bygningsloven er at søknader skal avgjøres snarest mulig, og at det skal gis tillatelse til tiltaket som omsøkes dersom tiltaket ikke strider mot bestemmelser som er gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, jf. plan- og bygningsloven § 21-4, første ledd. Dette betyr at bygningsmyndighetene, for å kunne avslå en søknad, må kunne vise til avslagshjemmel enten i plan- og bygningslovgivningen eller arealplan. Et avslag på en byggesøknad kan ikke begrunnes alene i at sektormyndigheten har stilt seg negativ til tiltaket, såframt deres samtykke ikke er et vilkår etter plan- og bygningsloven selv. Plan- og bygningsloven § 21-5 om kommunens samordningsplikt er altså ikke en selvstendig avslagshjemmel, men derimot bare en saksbehandlingsregel.

I tilfeller der en sektormyndighet har avslått tiltaket etter særlovsregelverket, følger det direkte av plan- og bygningsloven § 21-5, første ledd at kommunen kan gi rammetillatelse innenfor ansvarsområdet sitt, med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til annen myndighet er brakt i orden. Dersom det er på det rene at sektormyndigheten ikke gir nødvendig tillatelse eller samtykke, heller ikke etter klage, følger det direkte av plan- og bygningsloven § 21-4, tredje ledd andre punktum at kommunen ikke kan gi igangsettingstillatelse.

Dersom søknaden ikke er oppdelt, skal bygningsmyndighetene vente med å ferdigbehandle saken til forholdet er avklart med et positivt vedtak fra sektormyndigheten. I den forbindelse kan bygningsmyndighetene tilby tiltakshaver å foreta en oppdeling av søknaden, og gi rammetillatelse med forbehold om at det ikke gis igangsettingstillatelse før forholdet til sektormyndigheten er avklart.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har kommet fram til at det kan framstå som en god, praktisk løsning å avvise en søknad der det foreligger et endelig avslag fra en sektormyndighet, dersom tiltakshaver ikke selv trekker søknaden eller ikke ønsker å dele opp søknaden for å kunne få behandlet en søknad om rammetillatelse (Kommunal og moderniseringsdepartementets tolkningsuttalelse av 18.10.2016).

Endring av vedtak

Hvis kommunen gjør endringer i et fattet vedtak som vil kunne få betydning for verna bebyggelse eller freda kulturminner, må det endrete vedtaket sendes regionalforvaltningen, som vil kunne vurdere å påklage vedtaket. Hvis situasjonen for særlig verdifull bebyggelse oppfattes som kritisk, kan regionalforvaltningen gå til midlertidig fredning. Det samme gjelder hvis kommunen endrer et vedtak etter klage, for eksempel fra en tiltakshaver, og det nye vedtaket vil kunne få betydning for verna bebyggelse eller freda kulturminner (se mer om klage i Riksantikvarens veileder Kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Planlegging etter plan- og bygningsloven avsnitt 3.6).

Hvis et vedtak er endret, kan det også kreve en ny tillatelse etter særlov. Da må tiltakshaver eller kommunen sende inn en ny søknad om dispensasjon fra kulturminneloven til fylkeskommunen eller Sametinget. Regionalforvaltningen vil da ta søknaden opp til behandling. Tiltaket kan ikke settes i gang mens dispensasjonssøknaden behandles.

Tidsfrister med særskilte virkninger

 

§ 21-7: Søknad om tillatelse etter § 20-2 skal avgjøres av kommunene innen tolv uker etter at fullstendig søknad foreligger, med mindre annet følger av andre eller tredje ledd. For søknad om rammetillatelse gjelder ikke andre og tredje ledd.

(…)

Søknad om tillatelse til tiltak som omfattes av § 20-3 der tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, der det ikke foreligger merknader fra naboer eller gjenboere, og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig, skal avgjøres av kommunen innen tre uker. Dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp, regnes tillatelse som gitt.

Søknad om tillatelse til tiltak som omfattes av § 20-4 der tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig, skal avgjøres av kommunen innen tre uker. Dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp, regnes tillatelse som gitt.

Søknad om tillatelse til tiltak etter § 20-2 som krever dispensasjon fra plan eller planbestemmelser, skal avgjøres av kommunen innen 12 uker. Fristen løper ikke i den tiden søknaden ligger til uttalelse hos regionale og statlige myndigheter, jf. § 19-1.

Plangrunnlaget som gjaldt ved utløpet av fristen, skal ved overskridelse av fristen legges til grunn for avgjørelsen. Dette gjelder ikke dersom tiltakshaveren innen utløpet av fristen har mottatt forhåndsvarsel om midlertidig forbud mot tiltak, og dette forbudet deretter blir vedtatt innen åtte uker, jf. § 13-1, første ledd. Denne bestemmelse gjelder ikke for statlige og regionale planbestemmelser etter §§ 6-3 og 8-5, eller for statlig arealplan etter § 6-4.

Søknad om igangsettingstillatelse skal behandles av kommunen innen tre uker. Dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp, kan tiltaket igangsettes.

(…)

Søknad om endring av en gitt tillatelse, herunder rammetillatelse, som oppfyller vilkårene i andre eller tredje ledd, skal avgjøres av kommunen innen tre uker. Har ikke kommunen avgjort søknaden innen fristens utløp, regnes tillatelse som gitt.

Det kan i den enkelte sak avtales lengre frist enn angitt i de enkelte ledd i denne paragrafen.

Kommunen er gitt helt klare tidsfrister for behandling av søknader etter bestemmelsene i kapittel 20. En forutsetning for disse fristene er imidlertid at søknaden er fullstendig, og inneholder alle nødvendige opplysninger, jf. § 21-2 og SAK10, § 5-4. Hvis fristen på tre uker for tiltak som omfattes av § 20-3 skal komme til anvendelse, er det en forutsetning at tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, at det ikke foreligger merknader fra naboer eller gjenboere, og at ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig. Det betyr at tiltak som omfatter eller berører kulturminner som er freda etter kulturminneloven, ikke omfattes av fristen på tre uker. Unntaket her er hvis de nødvendige dispensasjonene fra fredningsbestemmelsene i kulturminneloven foreligger.

Kommunen bør som rutine sjekke om søknader som kommer inn kan være i konflikt med bestemmelsene i kulturminneloven. Hvis en søknad blir liggende i mer enn tre uker, og dermed er innvilget etter bestemmelsene i § 21-7, tredje ledd, endrer dette ikke forholdet til relevante særlover. Tiltakshaver og kommunen vil fremdeles ha et ansvar for å sikre at forholdet til freda kulturminner ivaretas.

Selv om det ikke fattes noe formelt vedtak når en søknad blir liggende i mer enn tre uker, er dette likevel å oppfatte som et enkeltvedtak, og kan som sådan påklages, for eksempel av regionalforvaltningen hvis søknaden omfatter tiltak som berører kulturminner.

Vurdering av tiltak

Utforming av tiltak

§ 29-1.Utforming av tiltak
Ethvert tiltak etter kapittel 20 skal prosjekteres og utføres slik at det får en god arkitektonisk utforming i samsvar med sin funksjon etter reglene gitt i eller i medhold av denne lov.

§ 29-1 pålegger kommunen å sikre at tiltak omfattet av §§ 20-1 – 20-5 får god arkitektonisk utforming. Arkitektonisk utforming er i byggereglene et overordnet begrep som omfatter både estetiske og funksjonelle egenskaper, selv om estetiske egenskaper utdypes særskilt i § 29-2 Visuelle kvaliteter. Krav om arkitektonisk utforming i § 29-1 omfatter bl.a. følgende:

  • Terrengtilpassing
    • Hensyn til koller, vegetasjon, utvalgte naturtyper, bekker, bygde omgivelser m.m.
    • Vern av karakteristisk og viktig vegetasjon
    • Bygningsutforming tilpasses terreng, reduksjon av oppfylling, utgraving og forstøtningsmurer
  • Landskapstilpassing
    • Hensyn til fjernvirkning, bebyggelse i bratt terreng er mer synlig på avstand
    • Landskapsanalyser bør legges til grunn.
  • Gode sol- og dagslysforhold, utsyn og skjerming for innsyn
  • Gode og tilgjengelige uterom og uteoppholdsarealer
  • God planløsning og brukskvalitet

Lovforberedelsene i Ot. Prp.nr.45 (2007-2008) presiserer at samtlige krav i kapittel 29 er likestilte og skal integreres i helheten. Loven gir for eksempel ikke hjemmel for å redusere på estetisk kvalitet til fordel for tekniske eller funksjonelle krav. Det forutsettes løsninger som tilfredsstiller alle krav.

Visuelle kvaliteter

§ 29-2.Visuelle kvaliteter
Ethvert tiltak etter kapittel 20 skal prosjekteres og utføres slik at det etter kommunens skjønn innehar gode visuelle kvaliteter både i seg selv og i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.

§ 29-2 inneholder fire separate krav; visuelle kvaliteter i seg selv, i forhold til funksjon, i forhold til omgivelser (bygde og naturlige) og i forhold til plassering. Hvert enkelt krav er separat avslagsgrunn i en søknad om tillatelse til tiltak. De fire kravene henger sammen, men forutsetter både overlappende og til dels ulike vurderinger.

Lovforberedelser i Ot.Prp.nr.45 (2007-2008) legger opp til at kommunene utformer egne vurderingselementer for visuelle kvaliteter gjennom planverket. Overordnede offentlige dokumenter, retningslinjer og veiledere gir eksempler, men er ikke uttømmende. I vurdering av visuelle kvaliteter er summen av estetiske virkemidler viktigere enn enkeltelementene, estetikk er et resultat av samspill mellom alle elementer. Visuelle kvaliteter omfatter mange ulike faktorer, som i byggesakens vurderingsprosess kan ordnes i tre grupper med gradvis økende kompleksitet:

1. Sansbare og funksjonelle elementer.
Dette er viktig for identifikasjon og funksjonalitet, og omfatter særlig vurdering av visuelle kvaliteter i forhold til funksjon.

  • Lesbarhet/familiaritet, linjer, flater, retninger, vinkler, nivåer, materialer, overflater, farger, lys/skygge, lyd/støy.

2. Formale og ekspressive elementer.
Dette er viktig for tiltakets karakter, stemning og atmosfære, og omfatter særlig vurdering av visuelle kvaliteter i seg selv og i forhold til omgivelser.

  • Form, struktur, volum, rom, geometri.
  • Fundament, fasade, takform/takvinkel (takform betyr mye), gesimsutforming, utbygg, sammenføyning av bygningsdeler.
  • Strukturer (bebyggelse-, blågrønn-, kvartal-, tomt-, infrastruktur), mønster, hierarki.
  • Harmoni/disharmoni, komposisjon (tema/variasjon/repetisjon/rytme), proporsjoner, symmetri/asymmetri, variasjon/monotoni, regulær/irregulær, homogen/mangetydig, kontinuerlig/oppdelt, skala, hierarkisk/egalitær, kontrastfylt/ensartet, åpen/lukket, tung/lett, intim/distansert.
  • Konservativ/nyskapende.
  • Detaljering/detaljeringsnivå, listverk, dører, vinduer, ornamentikk.
  • Fargesetting og lyssetting
  • Planløsning, organisering, funksjonsfordeling, romforløp (viktig for bokvalitet).
  • Landskapstilpassing (fjernvirkning), tomt- og terrengtilpassing (nærvirkning), uteromskvalitet.
  • Stilpreg/stilart (OBS: funksjonalisme/modernisme er en historisk stilart på tilsvarende måte som barokk, klassisisme etc.), strøkspreg, stedskarakter (bruk stedsanalyse).

3. Symbolske og kontekstuelle elementer. Dette er viktig for tiltakets meningsinnhold og verdiforankring i forhold til samfunnet for øvrig, og omfatter særlig vurdering av visuelle kvaliteter i forhold til omgivelser og i forhold til plassering.

  • Tilpassing/kontrast, kontinuitet/brudd
  • Historiske verdier, kulturell/kulturhistorisk kontekst.
  • Offentlig/privat.
  • Symbolikk, verdier, ideologi og religion.
  • Fleksibilitet, tilpassingsmuligheter, endringspotensial.

Formuleringen gode visuelle kvaliteter viser til et positivt kvalitetskrav, som betyr at tiltaket må inneholde påvisbare estetiske kvaliteter. Det er ikke tilstrekkelig for godkjenning at tiltaket ikke er skjemmende. Etter SAK10 § 5-4 bokstav f er det søker som må vise at krav til visuelle kvaliteter og arkitektonisk utforming er ivaretatt. Søknaden må derfor gjennom tegninger og estetisk redegjørelse påvise visuelle kvaliteter for at tiltaket skal kunne vurderes som lovlig. Kommunen behøver ikke påvise manglende visuelle kvaliteter eller skjemmende egenskaper for å avslå en søknad. Det er derfor rimelig og ofte nødvendig at kommunen krever godt visualiseringsgrunnlag og grundig estetisk redegjørelse for å gjøre en fullgod vurdering.

I forhold til funksjon
Funksjonskravet peker mot at det skal være samsvar mellom form og funksjon, for eksempel at et industribygg eller kontorbygg kan og bør utformes slik dets funksjon tilsier. Bygninger som er planlagt med en funksjon som vanligvis kan leses umiddelbart gjennom utformingen, bør som hovedregel få en utforming som gjør dem lett lesbare. Bygninger i det offentlige rom bør generelt ikke ha en utforming som kan virke forvirrende eller forstyrrende, en kirke bør for eksempel ikke se ut som en transformatorkiosk. Denne bestemmelsen er relatert til orientering i samfunnet. Orientering er både praktisk og estetisk betinget, og er forbundet med kulturell kontekst og samfunnets normer og identitet. Bestemmelsen indikerer at det bør være en balanse mellom bygningens funksjon og estetiske uttrykk på den ene siden, og eventuell kreativ nyskaping på den andre. Kravet bør tolkes særlig strengt i enhetlige og historiske områder, som for eksempel områder i Riksantikvarens NB!-register, og områder som er regulert til vern i kommune(del)planer og reguleringsplaner.

I seg selv
I en vurdering av kvalitet er de grupperte vurderingselementene som er nevnt over særlig aktuelle som utgangspunkt for en strukturert vurderingsmetode. Vurderingen løftes fra subjektive preferanser til faglighet og forutsigbarhet gjennom metodisk tilnærming og et nyansert begrepsapparat.

En sentral vurdering i mange tilfelle er harmoni versus disharmoni, det vil si om tiltaket har en harmonisk eller disharmonisk utforming. Disharmoniske elementer kan unntaksvis aksepteres dersom de har en tydelig mening som ikke går på bekostning av helheten. En annen sentral vurdering er om tiltaket er konservativt eller progressivt preget, det vil si om det er basert på etablerte formidealer eller på nyskaping.

Disse to hovedvurderingene kan forveksles. Disharmoni kan enten være resultat av bevisste valg eller av manglende kompetanse, og kan forveksles med kreativitet. Problemstillingen forutsetter samspillsvurderinger og en strukturert vurderingsmetode med et begrepsapparat som gir rom for nyansering.

I tillegg til en god vurderingsmetode forutsettes fagkompetanse og erfaring. Samlet løfter dette vurderingen fra subjektive preferanser til en faglig plattform. Forskjellige vurderinger er vanlig, men det betyr ikke at estetikk bare er et spørsmål om smak og behag. Veilederen Estetikk i plan- og byggesaker fra 1997 slår fast at dette med smak og behag bare er riktig i den grad vi mangler klare begreper og kriterier. Vurderingsavvik er ofte relatert til ulikt kompetansenivå, ulikt erfaringsgrunnlag, ulik ideologisk forankring og ulike saksinteresser. For eksempel kan tiltakshavere, brukere, berørte og politiske utvalg ha ulike interesser og hensyn. Ulike aktører kan vektlegge visse estetiske elementer framfor andre, og noen kan vektlegge utenforliggende hensyn som ligger utenfor vurderingens mandat. Byggesaksbehandlingens oppgave er å gjøre en faglig begrunnet vurdering.

Bygde og naturlige omgivelser
Betydningen av samspill kommer særlig til syne når bygninger plasseres i et miljø. Omgivelseskravet legger opp til helhetsvurderinger der elementer som stilpreg og strøkspreg blir sentrale. Forholdet til naturlige (les: naturgitte) omgivelser gjelder både terrengtilpassing (nærvirkning) og landskapstilpassing (fjernvirkning).

En sentral vurdering er tilpassing versus kontrast, det vil si i hvilken grad nye tiltak er tilpasset den eksisterende situasjonen. Tilpassing er i utgangspunktet foretrukket i etablerte bygningsmiljøer. Nyskaping kan skje gjennom tilpassingsbaserte løsninger som bygger på eksisterende stilpreg og ivaretar helheten. Kontrasterende byggverk kan unntaksvis aksepteres dersom kontrasten har en tydelig intensjon, og tiltaket har gode visuelle kvaliteter i seg selv og bidrar til å løfte strøkets estetiske kvalitet som helhet. Enhetlige strøk tåler vanligvis bare enkeltstående kontrasterende bygg før strøkspreget endres fundamentalt.

Tilfredsstillelse av kravet er betinget av kulturell/kulturhistorisk kontekst og stedsforankrede elementer. Helheten er avgjørende, ikke bare viktige enkeltelementer, men samspillet mellom alle forhold. Derfor er symbolske og kontekstuelle vurderingselementer sentrale for å sikre at kravet om tilpassing til bygde og naturlige omgivelser oppfylles. Vektlegging av enkeltelementer vil ikke alene sikre samspill, selv om tilpassingen gjelder overordnede forhold som form, struktur og proporsjoner, eller om det gjelder karakteristiske detaljer knyttet til materialbruk, fargesetting og vinduer.

Hensikten med bestemmelsen er å sikre at tiltak utføres med en bevisst tilnærming til etablerte omgivelser og bygningsmiljø. Kontrastering bør i hovedsak unngås, jf. Riksantikvarens bystrategi, spesielt i etablerte, historiske strøk eller miljøer med en viss homogenitet.

Mål i Riksantikvarens bystrategi
Kulturminnene og kulturmiljøene i byene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv og samtidig tas i bruk som ressurser og fellesgoder for å utvikle et godt samfunn og attraktive byer. Dette skal gjøres ved både å styrke vernet og videreføre eksisterende kvaliteter i de viktigste historiske bymiljøene.Samtidig er det et mål å styrke kulturminnenes rolle og betydning i det grønne skiftet og åpne for utvikling og transformasjon der dette er mulig. Det er også et mål at kulturminneforvaltningen skal være tidlig, tydelig og løsningsorientert i sitt arbeid, og at beslutninger skal skje med gode prosesser og bred medvirkning.

Strategiene i kortform

  • Mangfoldet og byenes egenart skal bevares og videreføres
  • Kulturarv skal forvaltes i lys av sin samfunnsmessige verdi
  • Kvalitet skal vektlegges på alle nivåer – fra planer til enkeltbygg
  • Hvilken bevaringsløsning som velges, skal reflektere hvilke verdier som skal ivaretas
  • Forvaltningen skal være tidlig, tydelig og løsningsorientert
  • Kulturarv skal brukes som ressurser i utviklingen av klimavennlige byer
  • Kulturminnene skal være rustet til å møte klimaendringene
  • Arbeidet skal gjennomføres med gode prosesser og medvirkning
  • -Kunnskapen om forvaltning av kulturarv i byer skal styrkes

Plassering

Plasseringskravet angir iht. lovforberedelsene i Ot.Prp.nr.45 (2007-2008) at strengheten i kravet om visuell kvalitet er relativ i forhold til tiltakets plassering og funksjon. Det stilles større krav til tiltak som i kraft av plassering og/eller størrelse har en dominerende effekt på omgivelsene. Dette gjelder for eksempel byggverk i sentrum av byer og tettsteder, som blir ekstra synlige og dominerende i kraft av sentral plassering og eventuelt størrelse. Det gjelder også særlig eksponerte byggverk og anlegg som for eksempel kjøpesentre og idrettsanlegg.

Plasseringskravet gir dermed hjemmel for en fleksibel anvendelse av de tre øvrige kravene i § 29-2. Dette innebærer at tilpassing bør vektlegges ekstra sterkt i etablerte og historiske strøk, eller i strøk som er preget av et homogent uttrykk. Kontrasterende tiltak bør bare tillates unntaksvis, og da være begrunnet i særlig god egenkvalitet, og i at strøkets visuelle kvaliteter styrkes som helhet. Utfyllende dokumentasjon, visualisering og estetisk redegjørelse er påkrevd i slike tilfeller.

Ivaretagelse av estetikk i plan- og byggesaker
Denne veilederen kan legges til grunn for både utarbeidelse av estetikkbestemmelser i reguleringsplaner, for krav til estetiske redegjørelser i søknadsfasen av en byggesak og i strategi for byggesaksbehandling. Byggesaksbehandlingens faglighet og forutsigbarhet styrkes av konsekvente føringer i alle ledd fra planlegging via prosjektering til saksbehandling. Veilederen kan også legges til grunn for saksbehandling av søknader i uregulerte områder, og i regulerte områder med mangelfulle estetikkbestemmelser.

Veilederen kan med fordel benyttes som grunnlag i forhåndskonferanser og innledende diskusjoner, både som faglig veiledning og som orientering om lovens estetikkbestemmelser. Dette er særlig med henblikk på å forebygge konfliktsaker og avslag. Konflikter om arkitektonisk utforming og visuelle kvaliteter der byggesaker går til politisk behandling bør i hovedsak unngås: Dette medfører lett at saken løftes ut av sin faglige kontekst og inn i et annet sakskompleks der flere og kanskje utenforliggende hensyn spiller inn. Dersom kommunen mangler kompetanse, kan ekstern fagkompetanse innhentes.

Ivaretakelse av kulturell verdi ved arbeid på eksisterende byggverk

§ 31-1.Ivaretakelse av kulturell verdi ved arbeid på eksisterende byggverk
Ved endring av eksisterende byggverk, oppussing og rehabilitering skal kommunen se til at historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til et byggverks ytre, så vidt mulig blir bevart. § 29-2 gjelder tilsvarende.

Denne bestemmelsen kan brukes til å pålegge tiltakshaver å ivareta visuelle og kulturelle kvaliteter ved arbeid på eksisterende byggverk. Bestemmelsen gir hjemmel til å avslå tiltak inntil de dokumenteres å være i samsvar med de krav som følger av bestemmelsen.

Paragrafen må tolkes som en utdypning av hva som menes med kulturell og dermed kulturhistorisk vurdering av forholdene som omhandles i § 29-2. Den presiserer anledningen til å fatte vedtak på grunnlag av en slik vurdering.

I en del kommuner er det utarbeidet en byggeskikkveileder som beskriver byggeskikken i kommunen. Denne vil være et godt utgangspunkt både for å veilede tiltakshavere om hvordan kulturell verdi kan ivaretas, og for å sikre dette i vedtak.

Tiltak på eksisterende byggverk

§ 31-2.Tiltak på eksisterende byggverk
Tiltak på eksisterende byggverk skal prosjekteres og utføres i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. På byggverk som er, eller brukes, i strid med senere vedtatt plan, kan hovedombygging, tilbygging, påbygging, underbygging, bruksendring eller vesentlig utvidelse eller endring av tidligere drift bare tillates når det er i samsvar med planen.Kommunen kan sette som vilkår for å tillate tiltak etter § 20-2 at også andre deler av byggverket enn det tiltaket gjelder settes i forsvarlig stand i samsvar med relevante tekniske krav. Dette kan gjøres når kommunen finner at byggverket er i så dårlig stand at det av hensyn til helse, miljø eller sikkerhet ellers ikke vil være tilrådelig å gjennomføre det omsøkte tiltaket.

(…)

Kommunen kan gi tillatelse til bruksendring og nødvendig ombygging og rehabilitering av eksisterende byggverk også når det ikke er mulig å tilpasse byggverket til tekniske krav uten uforholdsmessige kostnader, dersom bruksendringen eller ombyggingen er forsvarlig og nødvendig for å sikre hensiktsmessig bruk. Kommunen kan stille vilkår i tillatelsen.

Alle endringer som er definert som tiltak, skal tilfredsstille kravene i loven uavhengig av om de er søknadspliktige eller ikke. Utgangspunktet er at kravene i plan- og bygningsloven og TEK17 gjelder for tiltak som er nevnt i plan- og bygningsloven § 20-1. Kravene vil som hovedregel begrense seg til å omfatte den delen som endres, det vil si den bygningsdelen, konstruksjonen, installasjonen, rommet eller delen av bygget som berøres av tiltaket. For hovedombygging kan dette utvides til å gjelde hele byggverket. Ved bruksendring kan hele bruksenheten omfattes.

Arbeider på eksisterende byggverk som ikke defineres som tiltak etter plan- og bygningsloven (dersom ikke reguleringsplanens bestemmelser regulerer dette nærmere, som vindusutskifting), vil være rene vedlikeholdsarbeider og i tillegg for eksempel:

  • Utskifting av utvendig kledning, ett eller flere vinduer eller inngangsdør med samme
    størrelse og type. Dette gjelder ikke dersom bygningen er regulert til bevaring/hensynsone vern, og bygningsdelen har verneverdi. Se reguleringsbestemmelsene for å sjekke dette.

På eksisterende byggverk er det særlig vanlig med tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav a om tilbygging og påbygging, bokstav b om vesentlig endring og vesentlig reparasjon og bokstav d om bruksendring.

Vesentlig endring og vesentlig reparasjon
Normalt vedlikehold er ikke søknadspliktig. Søknadsplikten inntrer først når en endring eller reparasjon blir vesentlig. Her har både omfang og karakter betydning.

Hovedombygging og fornyelse av enkelte deler av byggverk inngår i begrepene vesentlig endring og vesentlig reparasjon. Hovedombygging defineres som endring eller reparasjon av byggverk som er så omfattende at hele byggverket i det vesentlige blir fornyet. Hvert tilfelle må bedømmes konkret etter den tilstand byggverket befinner seg i, men det er antatt at det må foretas en gjennomgripende endring eller reparasjon av bygningen. Også endringer og inngrep i bærende konstruksjoner som er avgjørende for sikkerhet og andre viktige forhold, regnes som vesentlig endring og vesentlig reparasjon. Utskifting av et bærende element av samme dimensjon og kvalitet anses som normalt vedlikehold.

Bruksendring
Bestemmelsen omfatter også endringer som kan skje uavhengig av et byggetiltak. Det er bruksendring når byggverk eller del av det tas i bruk til eller blir tilrettelagt for en annen bruk enn det formålet som tidligere er godkjent eller ellers er lovlig etablert. Endringen av bruk er søknadspliktig dersom endringen er av en slik karakter eller omfang at det kan berøre hensyn i plan- og bygningslovgivingen, jf. SAK10 § 2-1.

Relevante krav
Det er bare de relevante kravene som må være oppfylt ved tiltak i eksisterende byggverk. Med relevante krav menes at kravene gjelder den delen eller funksjonen tiltaket omfatter, og at det tekniske kravet oppfyller en funksjon og har en effekt i byggverket. Om til- og påbygg bør oppfylle alle tekniske krav avhenger av en rekke forhold. For eksempel vil oppfyllelsen av energikravene i et større tilbygg ha betydning, mens de samme kravene ikke behøver å ha vesentlig påvirkning på energioppfyllelsen for byggverket som helhet ved små tilbygg.

Kommunen kan imidlertid også sette som vilkår for å tillate arbeider på eksisterende byggverk, at også andre deler av byggverket enn det tiltaket gjelder, skal settes i forsvarlig stand i samsvar med relevante tekniske krav. Vilkåret er at byggverket er i så dårlig stand at det av hensyn til helse, miljø eller sikkerhet ellers ikke vil være tilrådelig å gjennomføre det omsøkte tiltaket. Dette følger av plan- og bygningsloven § 31-2 andre ledd.

Når det ikke er mulig å tilpasse byggverket til kravene

Som hovedregel gjelder tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift TEK17) for alle tiltak etter byggesaksreglene, også tiltak på eksisterende byggverk. Ofte er det ikke mulig å tilpasse eksisterende byggverk til kravene på en fornuftig og regningssvarende måte. Denne problemstillingen blir ofte mer aktuell jo eldre byggverkene blir. Plan- og bygningsloven § 31-2 fjerde ledd åpner derfor for å gi tillatelse uten å følge de tekniske kravene i byggteknisk forskrift.

Dersom tiltaket ikke oppfyller tekniske krav som er fastsatt i plan- og bygningsloven eller i medhold av denne, kan tiltakshaver søke om unntak fra krav med hjemmel i § 31-2 i loven. Unntak fra en bestemmelse i TEK17 kan gis helt eller delvis. I forbindelse med en søknad om unntak er det viktig at tiltakshaver forsøker å finne kompenserende løsninger så langt det er mulig.

Bakgrunnen for denne bestemmelsen er å gi mulighet for unntak fra kravene slik at bygninger fortsatt skal kunne anvendes på en hensiktsmessig måte i stedet for å forfalle. Mindre bygningsmessige endringer må kunne tillates, for eksempel installering av ventilasjonsanlegg, sprinkleranlegg og utbedring av rømningsveier med videre, slik at også verneverdige bygninger kan brukes til formål som butikk, kontor og annet. Det bør ikke stilles så strenge krav til planløsning, energieffektivitet med videre at forutsatt bruk ikke blir kostnadssvarende. Verneverdige bygninger representerer store kulturelle og materielle ressurser. Hensiktsmessig bruk er viktig for å ta vare på de kulturelle verdiene og sikre ressurser til nødvendig vedlikehold Det er derfor viktig å finne et akseptabelt sikkerhetsnivå, slik at eksisterende bygninger fortsatt kan benyttes.

Bestemmelsen har imidlertid en del vilkår som kan være vanskelig å oppfylle.

Det første vilkåret for å få fritak fra dagens tekniske krav er at det vil medføre uforholdsmessige kostnader å tilpasse bygningen til disse tekniske kravene. Hva som er uforholdsmessige kostnader må vurderes skjønnsmessig i hvert enkelt tilfelle, men det kan ikke stilles så strenge krav til uforholdsmessigheten at fortsatt bruk ikke blir kostnadssvarende. Personlig økonomi er ikke et moment som skal vurderes her (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-31-2-fjerde-ledd—svar-pa-anmodning-om-uttalelse-vedrorende-forstaelsen-av-paragrafen—st.-halvards-gate-12/id2395207 ). Viktige momenter her vil kunne være

  • forholdet mellom bygningens markedsverdi før og etter ombygging/endring. Er det et rimelig forhold mellom kostnadene ved å oppfylle kravene og den økte markedsverdien?
  • kostnadene som knytter seg til oppfyllelse av TEK17, sammenholdt med kostnadene som knytter seg til tiltakshavers foreslåtte sikkerhetsnivå. Differansen må vurderes opp mot konsekvensene av redusert sikkerhetsnivå.

Det andre vilkåret er at bruksendringen eller ombyggingen er forsvarlig. Det må altså være forsvarlig å endre bruken av bygningen eller bygge den om uten at aktuelle tekniske krav tilfredsstilles. Kravet eller kravene det søkes om fritak fra, må ikke medføre at bygningen blir til fare for person eller eiendom. Det er først og fremst forholdene som er knyttet til personsikkerheten som må tilfredsstilles. Dette innebærer at selv om sikkerhetsnivået i eksisterende forskrift ikke oppfylles ved endring og ombygging av eksisterende bygninger, må bygningen kunne brukes så sant det ikke oppstår uakseptabel fare for person eller eiendom.

Det tredje vilkåret er at bruksendringen eller ombyggingen er nødvendig for å sikre en hensiktsmessig bruk av byggverket. Dette for å sikre fortsatt bruk. Det kan være hensiktsmessig å tillate en ombygging av et eldre bolighus for å sikre at det er beboelig etter dagens standard, for eksempel kan etablering av bad være en slik forutsetning. Kommunen avgjør om ønsket bruk er hensiktsmessig. Det sentrale må derfor være om det aktuelle tiltaket, etter en objektiv vurdering, medfører at en kan oppnå en mer hensiktsmessig bruk av de aktuelle arealene i stedet for at byggverket står ubrukt og forfaller.

Alle de tre vilkårene må være tilfredsstilt for at kommunen skal kunne gi unntak. Det er viktig at disse tre forholdene er godt dokumentert slik at kommunen har grunnlag for å gjøre en slik vurdering.

Tiltak på eksisterende byggverk og dispensasjonsbestemmelsene i plan- og bygningsloven kapittel 19

Istedenfor å benytte plan- og bygningsloven § 31-2 fjerde ledd, kan det søkes om dispensasjon fra kravene i medhold av plan- og bygningsloven kapittel 19 om dispensasjon. Det må i dispensasjonssøknaden begrunnes hvorfor hensynene bak det eller de aktuelle tekniske kravene ikke blir vesentlig tilsidesatt ved at det gis dispensasjon, samtidig som fordelene ved dispensasjonen må være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Det skal legges særlig vekt på eventuelle konsekvenser dispensasjonen kan få for helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet. I Riksantikvarens veileder Kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Planlegging etter plan- og bygningsloven er dispensasjon omtalt mer utførlig.

Praktiske eksempler

Norsk Kommunalteknisk Forening har utarbeidet en eksempelsamling om anvendelse av byggereglene ved arbeider på eksisterende byggverk; Tekniske krav ved tiltak i eksisterende bygg Eksempler på unntak etter plan- og bygningsloven § 31-2, som kan lastes ned fra følgende nettside: https://www.kommunalteknikk.no/eksempelsamling-tekniske-krav-ved-tiltak-i-eksisterende-bygg.5919012-161014.html#_ga=2.40023266.1753075471.1559036278-637633576.1511432538 . Målet med eksempelsamlingen er å bidra til en enhetlig praksis i kommunene vedrørende spørsmål om tiltak på eksisterende byggverk, hvilke tekniske krav som kommer til anvendelse og hjelp til tiltakshaver når det gjelder søknad om fravik.

6Pålegg om dokumentasjon og utbedring

§ 31-4 Pålegg om dokumentasjon og utbedring
Departementet kan gi forskrift om kommunens adgang til å gi pålegg om dokumentasjon og utbedring av eksisterende byggverk og installasjoner.
Pålegg kan bare gis der utbedring vil gi vesentlig forbedring av byggverkets eller installasjonens funksjon som tilsies av tungtveiende hensyn til universell utforming, helse, miljø, sikkerhet eller bevaringsverdi. (…)

Kommunen har adgang til å gi pålegg om utbedring av verneverdige bygninger, jf. kapittel 19 i SAK10. Formålet med forskriften er at bygninger med høy kulturhistorisk verdi ikke skal gå tapt på grunn av manglende sikring eller istandsetting. Kommunen kan rette pålegg om utbedring mot eier eller den ansvarlige når forfall eller skader vil føre til at en bygning med høy kulturhistorisk verdi eller deler av den forfaller dersom det ikke skjer nødvendig utbedring. Pålegget kan omfatte nødvendig utbedring for å bringe hele eller deler av bygningen til en tilstand som ivaretar den høye kulturhistoriske verdien, herunder istandsetting av fundament, bærende konstruksjoner og andre bygnings- og vedlikeholdsmessige forhold som er nødvendige for at bygningen ikke skal gå tapt.

Forskriften inneholder saksbehandlingsregler og en nærmere definisjon av hva begrepet bevaringsverdige eller verneverdige bygninger omfatter.

Forskriften omtaler i § 19-3 hvilke bygninger som omfattes av bestemmelsene i kapittel 19. Bestemmelsene gjelder bygninger som er regulert til bevaring eller vern gjennom en reguleringsplan, og også bygninger som er regulert til vern gjennom hensynssone eller generelle bestemmelser i kommuneplanens arealdel. Det er også mulig å gjøre en vurdering av bygninger som ikke er regulert til vern gjennom å vurdere bygningenes verneverdi. For informasjon om dette henviser vi til Riksantikvarens veileder Verdisetting og verdivekting av kulturminner.

Når kommunen vurderer å gi et pålegg, bør kommunen gjøre en konkret vurdering av det aktuelle byggets kulturhistoriske verdi, både ved å vise til reguleringsstatus gjennom kommuneplan eller reguleringsplan, eventuell vurdering i kommunens kulturminneplan, og også eventuelt i den regionale kulturminneplanen, og en konkret og oppdatert vurdering gjort som en del av saksforberedelsene. Hvis kommunen ikke selv har nødvendig kulturminnefaglig kompetanse, kan en ta kontakt med regionalforvaltningen.

Det vil også i de fleste tilfeller være aktuelt å vurdere hvordan den løpende dialogen med en eier som får et pålegg kan gjennomføres, for eksempel ved også å gi råd om muligheter for å søke økonomisk støtte og ellers generell rådgiving om hvordan den aktuelle bygningen kan tas vare på.

Kostnadene ved gjennomføring av pålegget skal ikke være vesentlig høyere enn det forsvarlige vedlikehold ellers ville ha kostet, og skal stå i rimelig forhold til den kulturhistoriske verdien som kan gå tapt. Pålegg kan ikke gis når framtidige bruksmuligheter, eiendommens økonomiske bæreevne eller den ansvarliges situasjon etter en samlet vurdering taler mot det.

En del huseiere spekulerer åpenbart i forfall og manglende sikring. Ønsket er at byggverket skal gå til grunne som følge av brann eller at det skal forfalle i så sterk grad at en søknad om riving innvilges.

Forskriften til § 31-4, se kapittel 19 i byggesaksforskriften (SAK10), sier at der tilstanden til et bevaringsverdig byggverk vurderes slik at dets bevaringsverdi kan gå tapt dersom ikke nødvendig utbedring skjer, kan kommunen pålegge eier å utarbeide en tilstandsrapport som også kan gi forslag til aktuelle utbedringstiltak. Dernest kan kommunen gi pålegg om at nødvendig utbedring skal foretas innen en gitt frist.

Det kan også gis pålegg om strakstiltak ved umiddelbar fare for at et verneverdig byggverk kan bli skadet ved brann, hærverk e.l., eller kan forfalle i så stor grad at det vil hindre framtidig istandsetting.

Pålegg som ikke blir fulgt opp innen de frister som er satt, kan gjennomføres for den ansvarliges regning.

Pålegg kan bare gis der utbedring vil gi vesentlig forbedring av byggverkets eller installasjonens funksjon som tilsies av tungtveiende hensyn til universell utforming, helse, miljø, sikkerhet eller bevaringsverdi/verneverdi. I vurderingen skal det legges vekt på kostnadene ved pålegget, antall brukere, hvilke farer eller ulemper de utsettes for og avstanden mellom den faktiske tilstanden og gjeldende krav. Bevaringsverdi er et selvstendig hensyn, og det kan gis pålegg om utbedring bare ut fra dette, og uten at de andre forholdene (universell utforming m.m.) vurderes, jf. byggesaksforskriftens kapittel 19.

Praktisk bruk av lovhjemmelen og de tilhørende bestemmelsene i SAK

Det har ikke vært mye bruk av den aktuelle lovhjemmelen og de tilhørende bestemmelsene i SAK10. Det stilles noen krav i forbindelse med pålegg, blant annet at kostnadene ved gjennomføring av pålegget ikke skal være vesentlig høyere enn det forsvarlige vedlikehold ellers ville ha kostet, og skal stå i rimelig forhold til den bevaringsverdi eller kulturhistoriske verdi som kan gå tapt.

Det kan både gis pålegg om dokumentasjon og pålegg om konkrete tiltak. I en del sammenhenger vil det å gi et pålegg om dokumentasjon kunne initiere en større bevissthet hos eier om å vedlikeholde bygningen. Det å varsle et pålegg vil også i en del sammenhenger kunne være nok til å få til en god prosess med eier, jf. Mittet 2015: Forskrift og forfall, s. 69 der flere kommuner har svart at varsel om pålegg var tilstrekkelig for å oppnå vedlikehold av de aktuelle bygningene.

 

I Haugesund kommune har de brukt hjemmelen til å pålegge dokumentasjon og utbedring i flere tilfeller. Dette gjelder både i noen større saker og i enklere saker. Det er for hus som ligger innenfor hensynssone vern, og der kommunen har oppdatert kunnskap om tilstand og kulturhistorisk verdi, som en har varslet eller gitt pålegg. I de fleste sakene har de startet med å be om en redegjørelse fra eier.

Teknisk forskrift

Teknisk forskrift (TEK)

– Kapittel 9 Ytre miljø
– Kapittel 10 Konstruksjonssikkerhet
– Kapittel 11 Sikkerhet ved brann
– Kapittel 12 Planløsning og bygningsdeler i byggverk
– Kapittel 13 Miljø og helse

– Ventilasjon, radon, lyd, lys og utsyn, fukt og våtrom

– Kapittel 14 Energi

– Energieffektivitet
– Energiforsyning

– Kapittel 15 Installasjoner og anlegg

Plan- og bygningsloven følges opp med Forskrift om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift) (TEK17). TEK17 trekker opp grensen for det minimum av egenskaper et byggverk må ha for å kunne oppføres lovlig i Norge. TEK17 fastsetter blant annet generelle krav til produkter til byggverk, til byggverkets sikkerhet og bæreevne, til miljø og energibruk og til brannsikkerhet. De fleste byggesaksvedtak skjer med hjemmel i TEK17.

Når det ikke er mulig, vil bruk av tilpassingsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 31-2 fjerde ledd eller dispensasjonsbestemmelsen i lovens kapittel 19, være aktuelle bestemmelser å bruke for å ivareta bevaringshensyn/vernehensyn. For tekniske krav som ikke gjelder de verneverdige forholdene, er plan- og bygningsloven § 31-2 fjerde ledd fortsatt rett bestemmelse å bruke for unntak fra krav som helt eller delvis er vanskelige å oppfylle.

Eksisterende bygninger og kravene i TEK17
Bestemmelsene i TEK17 er i all hovedsak tilpasset nybygg, men en rekke tekniske krav i TEK17 vil kunne være relevante for tiltak i eldre byggverk. I utgangspunktet forutsettes det at nybyggingskrav skal følges. Men det er ofte ikke mulig å tilfredsstille kravene i dagens lovverk fullt ut med tiltak på eksisterende bygninger. Eksisterende bygninger er svært forskjellige, og det er ulike behov og muligheter for oppgradering og kompenserende tiltak. Ved istandsetting og brukstilpassing av verneverdige byggverk vil tekniske krav til nybygg kunne være svært ødeleggende for de kulturhistoriske interessene. TEK17 inneholder derfor en del unntaksbestemmelser som gir muligheter for å bare tilfredsstille kravene så langt som mulig uten å tape kulturhistoriske verdier. I utgangspunktet bør en imidlertid forsøke å nå målene knytta til helse, sikkerhet og miljø (herunder energibruk) så langt det er mulig.

Det er ikke mulig å angi tekniske løsninger som kan anvendes generelt for å dokumentere tilfredsstillende sikkerhet og ytelse i eksisterende byggverk. De gode og optimale løsningene må fastsettes med utgangspunkt i en helhetlig vurdering av byggverket.

Hvilke krav i TEK17 kan lempes på?
Unntaksbestemmelser i TEK17 for verneverdige bygninger er knytta til energikrav, lafta bygninger og ildsteder. Bakgrunnen for at TEK17 har noen få særbestemmelser som gir rom for å ta hensyn til bevaring av kulturelle verdier, er at det er på disse områdene vi særlig ofte ser konflikter mellom kravene og bevaring av kulturhistoriske verdier. Det har derfor vært spesielt behov for å klargjøre disse forholdene. Det er likevel slik at det kan gis unntak også fra andre krav. Det vil være mulig å lempe på kravene til for eksempel universell utforming, tilgjengelighet og miljø. Men det er en forutsetning at kravene blir tilfredsstilt så langt som mulig uten å tape kulturhistoriske verdier.

Fravik fra tekniske krav i TEK17 er snarere hovedregelen ved tiltak i eksisterende bygninger og ikke unntak. I Norsk Kommunalteknisk Forenings eksempelsamling om anvendelse av byggereglene ved arbeider på eksisterende byggverk; Tekniske krav ved tiltak i eksisterende bygg Eksempler på unntak etter plan- og bygningsloven § 31-2, presenteres en del vurderinger av tekniske krav når det gjelder aksept for fravik. Videre gjennomgås en del eksempler som kan være til god nytte for å forstå både lovens og forskriftenes krav og tenkemåte, og dokumentasjonskrav ved byggesakssøknad og behandling. Anbefalingene i denne eksempelsamlingen oppfyller ikke nødvendigvis kravene i TEK17 fullt ut, men tar hensyn til praksis, hva som er teknisk og økonomisk mulig og hva som etter en total vurdering gir et forsvarlig sikkerhetsnivå. Akseptabelt nivå må vurderes i den konkrete saken det gjelder.

TEK17s særlige unntaksmuligheter for kulturhistorisk verdifulle bygninger
TEK har noen få særbestemmelser som spesifikt gir rom for å ta hensyn til bevaring av kulturelle verdier. Andre nødvendige unntak fra TEK17 for å ivareta kulturhistorisk verdi, kan hjemles direkte i § 31-2, fjerde ledd, men primært er det dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven §19 – 2 som her bør brukes.

TEK17 § 9-10 tillater at eldre verneverdig ildsted som er nødvendig av hensyn til interiøret i en kulturhistorisk, antikvarisk eller verneverdig bygning fortsatt kan nyttes.

TEK17 § 12-10 gjør unntak fra krav om universell utforming for byggverk for publikum og arbeidsbygning der byggverket, eller del av det, etter sin funksjon er uegnet for personer med funksjonsnedsettelse.

TEK17 § 14-1 åpner for unntak fra energikravene av hensyn til å ivareta kulturelle og antikvariske verdier ved eldre byggverk. TEK17 § 14 – 5 angir reduserte minstekrav for lafta bygninger.

Ildsteder

TEK17 § 9-10, andre ledd: Der eldre bevaringsverdig ildsted er nødvendig av hensyn til interiøret i kulturhistorisk, antikvarisk eller verneverdig bygning, kan bevaringsverdig ildsted likevel tas i bruk.
Videre heter det i veiledningen: Bruk av eldre bevaringsverdig ildsted kan være nødvendig der interiøret ønskes beholdt i eller tilbakeført til tidsepoken det ble bygget i, med originale eller kopierte bygningsdetaljer. Merk at noen kopier av antikvariske ovner kan leveres med moderne, rentbrennende teknologi.

Bakgrunnen for kravet om at bare ovner med dokumentert lavt utslipp kan installeres, er store problemer med støv i lufta i enkelte områder om vinteren. Derfor er det ikke lov til å installere gamle ovner uten slik dokumentasjon. Eldre ovner kan eventuelt plomberes slik at en kan ha dem som interiørelementer, men ikke bruke dem.

Gamle ildsteder er viktige elementer i verneverdige interiører og har også en kulturhistorisk verdi som eksempler på den historiske utviklingen av ildsteder. Riksantikvaren har stor forståelse for kravene i områder der svevestøv er et problem, men i mange områder i Norge er dette ikke et krav som vil ha noen hensikt. Vi mener derfor at det bør være muligheter for å gi aksept for installasjon av kulturhistoriske verdifulle ovner i bygninger uten særlige kulturhistorisk verdifulle interiører i slike områder. Den enkelte huseier/bruker har mulighet for å søke kommunen om dispensasjon (§ 19-2) eller midlertidig dispensasjon (§ 19-3) fra forutsetningen om at eldre bevaringsverdige ildsteder skal ha dokumentert partikkelutslipp under fastsatte krav for å kunne installeres. Sitat § 19-2 første ledd første pkt.: Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Begrunnelsen for dispensasjonssøknaden må da ligge i at svevestøv fra fyring ikke representerer helsefare av betydning i rurale strøk.
Det foreligger i liten grad dokumentasjon av utslipp fra gamle ovner. Riksantikvaren har fått gjennomført måling av utslipp fra – og effekt fra – noen få typer ovner. Resultatet viser at utslippene er noe større enn kravene, men ikke så store som det ofte hevdes. Effekten er like god. Utslippene er avhengig av hvordan det fyres, jf. artikkel på Riksantikvarens hjemmeside.

Energi

I TEK Energi § 14-1, femte ledd heter det: Dersom kravene i dette kapitlet ikke kan forenes med bevaring av kulturminner og antikvariske verdier, gjelder kravene så langt de passer.
Videre heter det i veiledningen:
Denne bestemmelsen gjelder bygninger som er

1. freda etter kulturminneloven,
2. regulert til bevaring eller annen form for vern iht. plan- og bygningsloven,
3. oppfyller kulturminnefaglige kriterier for regulering til bevaring eller oppføring i kommunal verneplan.

Oppfyllelse av energikravene skal skje i så stor utstrekning som mulig innenfor hva som er tilrådelig med hensyn til å beholde historiske kvaliteter.
Riktige energitiltak krever en individuell vurdering av bygningens kulturhistoriske verdi, byggeteknikk og konstruksjonsmåte. Dessuten må faren for bygningsfysiske følgeskader vurderes.

Kravene til energibruk har endret seg mye over tid. Dette gjør at eksisterende bygninger som oftest ikke tilfredsstiller dagens energikrav til nybygg – spesielt med hensyn til varmeisolering og tetthet. Det gjelder alle bygningsdeler som vegger, gulv, tak og vinduer.

Kravene til energiytelse i TEK17 kapittel 14 har en egen bestemmelse som sier at dersom oppfyllelse av energikravene ikke er forenlig med bevaring av kulturminner og antikvariske verdier, gjelder kravene om energi bare så langt de passer. Det vil si at energikravene skal oppfylles i så stor utstrekning som mulig innenfor hva som er tilrådelig ut fra hensynet til og ønsket om å beholde historiske og estetiske kvaliteter i byggverket. I dette gjelder også det å vurdere faren for framtidige bygningsfysiske skader som resultat av å gjennomføre tiltak.

Ønske om etterisolering vil ofte komme i konflikt med estetikk og antikvariske interesser. Utvendig etterisolering vil for eksempel ofte endre bygningens karakter og føre til tap av de originale bygningsdelene som gir bygningen dens kulturhistoriske verdi. Det kan også oppstå bygningsfysiske skader og derved i neste omgang tap av kulturhistoriske verdier. Dette kan skje som følge av omfattende etterisolering uten at en har mulighet til å forhindre fukttransport ut i kalde soner eller krav til ventilasjon som fjerner undertrykket i huset og derved endrer temperatur- og fuktforholdene i bygningskonstruksjonene. Etterisolering av vegger kan, av slike grunner, ofte være uaktuelt. Isolering av gulv mot grunnen og gulv mot uoppvarmet rom som kryperom eller kjeller og etasjeskiller mot kaldt loft vil vanligvis kunne gjøres uten tilsvarende problem. Se lenke til artikkel om bærekraft og kulturminnevern.

Standarden NS-EN 16883 Bevaring av kulturminner – Veiledning for forbedring av historiske bygningers energiytelse gir veiledning i hvordan en kan energi-effektivisere historiske bygninger. Denne standarden er ment å bli brukt av eiere, myndigheter og fagfolk som er involvert i restaurering og renovering av slike bygninger. Det er en utfordring å redusere energibehovene og klimagassutslippene uten at de kulturhistoriske verdiene til bygninger reduseres på en uakseptabel måte. Dette hensynet skiller det å arbeide med historiske bygninger fra det å arbeide med bygningsmassen generelt. Derfor er det behov for en slik standard. Standarden vil kunne brukes der det er nødvendig å ta spesielle hensyn for å finne en bærekraftig balanse mellom bruk, energibehov og bevaring av kulturhistoriske verdier på bygninger. Den gir en systematisk metode eller prosedyre for å ta best mulige beslutninger i hvert enkelt tilfelle. Historiske bygninger i denne standardens betydning trenger ikke nødvendigvis å ha et juridisk vern.

Lafta bygninger

§ 14 – 5, fjerde ledd særlige regler for bygninger som skal eller er oppført i laft.

TEK angir lavere minstekrav til energiytelse for bygninger i laft enn for andre bygninger. Dette gjelder både nybygg som oppføres i laft og eksisterende lafta bygninger.

Laftetradisjonen er en over 1000 år gammel tradisjon for massivtrekonstruksjon i Norge, vel verdt å ta vare på og videreføre. Vi har svært mange verneverdige lafta bygninger. For å kunne fortsette å vedlikeholde disse må vi ha håndverkere med laftekunnskap. Det lærer en gjennom å lafte nybygg. I tillegg til at lafting er en lang tradisjon som er vel verdt å ta vare på, er det derfor svært viktig at vi fortsatt har mulighet til å bygge nye lafta bygg for å ha den kompetansen som kreves ved istandsetting. Dette er bakgrunnen for at energikravene er lavere for disse bygningene. Dersom det stilles krav på linje med andre typer bygg, vil det være nødvendig å tilleggsisolere veggene. Det ville ha ført til langt færre nybygg i laft fordi de som ønsker lafta bygg gjerne vil ha synlige laftevegger.

Riksantikvaren har gjennomført en sammenligning av klimagassutslipp fra et nytt lafta boligbygg og et tilsvarende nybygg som er oppført etter dagens energikrav. Undersøkelsen viser at klimagassutslippene normalt vil være mindre fra materialene/byggingen, men at energibruken blir høyere. Dersom energikilden som brukes gir lite klimagassutslipp vil de to bygningene komme ut om lag likt over en 50-60-års periode, jf. artikkel på Riksantikvarens hjemmesider.

Forslag til arbeidsmetode for å vurdere energiytelse
Det viktig å ha god dokumentasjon å basere avgjørelsene på når en skal vurdere om det er grunnlag for å akseptere reduserte energiytelser.

En metode for å vurdere byggverkets ytelse byggeteknisk er å anslå/beregne ytelsen til bygningen eller den delen av bygningen som omfattes av kravet og holde dette opp mot kravene i dagens bestemmelser. I de tilfellene byggverket ikke tilfredsstiller kravene i TEK17, må det gjøres en vurdering av mulighetene for å oppgradere byggverket så langt det er teknisk og økonomisk mulig uten å miste de kulturhistoriske verdiene.

Hvordan dokumentere kulturhistorisk verdi?
I veiledningen til TEK17 § 14 – 1 angis det hvilke kategorier bygninger som kan gis unntak fra kravene på grunn av kulturhistoriske verdier.

Oversikt over freda bygninger finner du i Askeladden eller Kulturminnesøk. Oversikt over om en bygning er regulert til bevaring eller en annen form for vern etter plan- og bygningsloven har den enkelte kommune. Ofte fins det også kartløsninger på kommunens hjemmesider der det er mulig å finne gjeldende kommuneplan og reguleringsplanene i kommunen med formål, hensynssoner og bestemmelser.

Om en bygning er aktuell for regulering til vern eller omtale i kommunens kulturminneplan avgjøres av kommunen. Eier bør dokumentere de kulturhistoriske verdiene. Eventuelt kan en be fylkeskommunen gjøre en vurdering eller en kan be andre med særlig kunnskap om å gjøre dette. I enkelte fylker er det bygningsvernsentre som kan gi råd eller bygningsvernrådgivere på museene som kan kontaktes.

Definisjoner

Kulturminne
Alle spor etter menneskers liv og virke i vårt fysiske miljø. Begrepet omfatter også steder det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Også naturelementer med kulturhistorisk verdi er kulturminner, eller kan inngå som del av et kulturminne.

Automatisk freda kulturminne:
Et kulturminne som er freda direkte etter lov, uten særskilt vedtak. Disse kulturminnene er automatisk freda:
faste kulturminner fra før 1537

  • samiske, faste kulturminner fra år 1917 eller eldre
  • stående byggverk med erklært opprinnelse fra perioden 1537 – 1649
  • faste og løse kulturminner på Svalbard fra før 1946. I tillegg er det bestemmelser for enkelte typer kulturminner (se Svalbardmiljøloven).

(Skipsfunn eldre enn 100 år er verna etter egne regler i kulturminneloven)

Freda kulturminne:
En fredning er den strengeste formen for vern, og innebærer at det er fattet et eget vedtak av Riksantikvaren med hjemmel i kulturminneloven. Fredning innebærer at inngrep/endringer må godkjennes av kulturminnemyndighetene. Lovene som benyttes i dag ved fredning av kulturminner, er kulturminneloven og Svalbardmiljøloven.

Verna kulturminne:
Dette er et kulturminne som er verna ved lov eller andre virkemidler. De viktigste lovene er plan- og bygningsloven, kirkeloven og naturmangfoldloven. Andre virkemidler for vern er statlige verneplaner, kirkerundskrivet, avtaler, listeføring, tilskuddsordninger med mer.

Verneverdig kulturminne:
Et verneverdig eller bevaringsverdig kulturminne er et kulturminne som har gjennomgått en kulturhistorisk vurdering og er identifisert som verneverdig. Betegnelsene verneverdig og bevaringsverdig betyr det samme og brukes om hverandre.

Kommunalt verneverdige kulturminner er kulturminner som kommunen har identifisert som verneverdige, og gjennom politisk vedtak bestemt at skal søkes ivaretatt.

Kulturminner kan ha regional eller lokal verdi. Normalt vil det være kommunene som sikrer vern av slike kulturminner ved hjelp av plan- og bygningsloven.

En annen måte å markere at et kulturminne er verneverdig på, er listeføring.

De fleste verneverdige kulturminner er ikke formelt verna etter kulturminneloven eller plan- og bygningsloven. Mange blir likevel tatt vare på fordi de oppfattes som verdifulle av eiere og brukere.

Bygning eller anlegg av kulturhistorisk interesse
Ofte brukes begrepet interesse istedenfor verdi når det gjelder vurderinger i forbindelse med planer og vedtak etter plan- og bygningsloven. En bygning eller et anlegg av kulturhistorisk interesse har gjennomgått en kulturhistorisk vurdering i forbindelse med en plan eller et vedtak etter plan- og bygningsloven. Begrepet interesse har en tydeligere prosesskarakter, og brukes fra innledende vurderinger til endelig konklusjon i konkrete saker.

Regionalforvaltningen
I denne veilederen brukes regionalforvaltingen om den regionale kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen, Sametinget og Byantikvaren i Oslo, som er delegert oppgaver etter kulturminneloven og plan- og bygningsloven.

Litteraturliste

Direktoratet for byggkvalitet, veileder til saksbehandlingsforskriften, § 2-1
https://dibk.no/byggeregler/sak/2/2/2-1/
Direktoratet for byggkvalitet, veileder til saksbehandlingsforskriften, § 4-1
https://dibk.no/byggeregler/sak/2/4/4-1/
Direktoratet for byggkvalitet, veileder til saksbehandlingsforskriften § 5-4
https://dibk.no/byggeregler/sak/2/5/5-4/
Direktoratet for byggkvalitet, veileder til saksbehandlingsforskriften, § 6-2
https://dibk.no/byggeregler/sak/2/6/6-2/
Geonorge
https://kartkatalog.geonorge.no/search
Gårdskart
https://gardskart.nibio.no/search
Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Estetikk i plan- og byggesaker (1997)
https://www.regjeringen.no/contentassets/24576601587247a19b81f56642a0f5cc/6105-estetikk.pdf
Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Forskrift om byggesak
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-03-26-488
Forskrift om byggesak § 19-3
https://lovdata.no/forskrift/2010-03-26-488/§19-3
Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Forskrift om tekniske krav til byggverk
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-06-19-840
Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Ot. Prp. nr. 45 (2007-2008)
https://www.regjeringen.no/contentassets/ce5f1be372ad4586a53b314bfc4dc2c8/no/pdfs/otp200720080045000dddpdfs.pdf
Kommunal og moderniseringsdepartementet: Tolkningsuttalelse av 18.10.2016 om plan- og bygningsloven § 21-5
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-21-5—departementet-besvarer-sporsmal-om-hva-kommunen-kan-gjore-dersom-en-sarlovsmyndighet-har-avslatt-etter-sarlovsregelverket–plan-og-bygningsloven–21-5/id2518937/
Kulturminneloven
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1978-06-09-50
Kulturminneloven § 3
https://lovdata.no/lov/1978-06-09-50/§3
Kulturminneloven § 8
https://lovdata.no/lov/1978-06-09-50/§8
Kulturminneloven § 9
https://lovdata.no/lov/1978-06-09-50/§9
Kulturminneloven § 15a første ledd
https://lovdata.no/lov/1978-06-09-50/§15a
Kulturminneloven § 22-4
https://lovdata.no/lov/1978-06-09-50/§22
Kulturminneloven § 23a
https://lovdata.no/lov/1978-06-09-50/§23a
Kulturminneloven § 25
https://lovdata.no/lov/1978-06-09-50/§25
Kulturminnesøk
https://kulturminnesok.no/
Miljøstatus
https://www.miljostatus.no/kart
Mittet, Ina Kristin 2015: Forskrift og forfall. Om adgangen til å gi pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygninger.
http://hdl.handle.net/11250/299434
Norsk Kommunalteknisk Forening: Tekniske krav ved tiltak i eksisterende bygg Eksempler på unntak etter plan- og bygningsloven § 31-2
https://www.kommunalteknikk.no/eksempelsamling-tekniske-krav-ved-tiltak-i-eksisterende-bygg.5919012-161014.html#_ga=2.40023266.1753075471.1559036278-637633576.1511432538
Norsk Standard: NS-EN 16883 Bevaring av kulturminner – Veiledning for forbedring av historiske bygningers energiytelse
https://www.standard.no/nettbutikk/sokeresultater/?search=16883
Plan- og bygningsloven § 1-6
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§1-6
Plan- og bygningsloven § 12-7
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§12-7
Plan- og bygningsloven Kapittel 13
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-06-27-71/KAPITTEL_2-4-4#KAPITTEL_2-4-4
Plan- og bygningsloven § 13-1
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§13-1
Plan- og bygningsloven kapittel 19
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-06-27-71/KAPITTEL_3-5#KAPITTEL_3-5,
Plan- og bygningsloven § 20-5
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§20-5
Plan- og bygningsloven § 21-2
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§21-2
Plan- og bygningsloven § 21-4
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§21-4
Plan- og bygningsloven § 21-5
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§21-5
Plan- og bygningsloven § 31-2
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§31-2
Plan- og bygningsloven § 31-5
https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§31-5
Riksantikvaren: Antikvariske ovner varmer godt.
https://www.riksantikvaren.no/antikvariske-ovner-varmer-godt/
Riksantikvaren: Bystrategi
http://hdl.handle.net/11250/2435308
Riksantikvaren: Bærekraft og kulturminnevern
https://www.riksantikvaren.no/baerekraft-og-kulturminnevern/
Riksantikvaren: Eksempelsamling for bestemmelser til arealplaner
http://hdl.handle.net/11250/216789
Riksantikvaren: Kulturminnedatabasen Askeladden
https://www.riksantikvaren.no/Veiledning/Data-og-tjenester/Askeladden)
Riksantikvaren: Kulturminner i kommunene (KIK)
http://www.riksantikvaren.no/prosjekter/kulturminne-i-kommunen/
Riksantikvaren: Kulturminner, kulturmiljøer og landskap. Planlegging etter plan- og bygningsloven
http://hdl.handle.net/11250/2397641
Riksantikvaren: NB!-registeret
http://riksantikvaren.maps.arcgis.com/apps/webappviewer/index.html?id=43a25b7d4d474f36ade60f9a69e620f0
Riksantikvaren: Veileder om utilbørlig skjemming
https://www.riksantikvaren.no/veileder/veileder-utilborlig-skjemming/
Riksantikvaren: Verdisetting og verdivekting av kulturminner
http://hdl.handle.net/11250/175723
seeiendom
https://seeiendom.kartverket.no
SEFRAK
https://www.riksantikvaren.no/ordliste/sefrak-bygning/
Unidroit-konvensjonen
https://www.unidroit.org/about-unidroit/membership