Forvaltning av middel­alder­byene

Dette er en veileder for forvaltningen av middelalderbyer i henhold til kulturminneloven og plan- og bygningsloven.Veilederen er også relevant ved forvaltning av andre bymessige anlegg og gårdshauger fordi disse kulturminnene har kulturlagsforhold som kan likne middelalderbyenes. Disse kulturminnetypene er likevel ikke omtalt spesifikt her og den omtaler ikke stående kirker eller profane bygninger fra middelalderen, selv om disse inngår i helhetsvurderingen av kulturminneverdier knyttet til middelalderbyene.Riksantikvaren har utarbeidet egne veiledere for middelalderske klosteranlegg, borger og befestninger og kirkesteder, samt for konservering og skjøtsel av ruiner. Disse kan også inneholde informasjon som er relevant ved forvaltning av middelalderbyene. Selv om veilederen hovedsakelig er skrevet for regionalforvaltningen, kan kommuner og eiere også finne nyttig informasjon.

Hva er en middelalderby

En middelalderby er i denne sammenhengen definert som en nåværende by som har hatt byutvikling siden middelalderen og der deler av dagens bebyggelse ligger oppå rester av bybebyggelse fra middelalderen. I Norge har vi åtte slike byer; Bergen, Trondheim, Oslo, Tønsberg, Skien, Stavanger, Sarpsborg og Hamar. I tillegg til disse byene finnes det steder med rester av bymessig bebyggelse, men som ikke utviklet seg til byer i middelalderen, eller som ikke har hatt en kontinuerlig utvikling som by helt fram til i dag. Eksempler på slike steder er Borgundkaupangen ved Ålesund og Vågan i Lofoten. Slike anlegg omtales ikke videre i denne veilederen.

Middelalderbyene er automatisk fredete kulturminner jf. kulturminneloven § 4 bokstav a og i utstrekning og omfang er de Norges største automatisk fredete kulturminner. De er viktige både som utgangspunkt for opplevelse, og som primærkilde til kunnskap om livet i middelalderen.

Byenes eldste historie kan i dag være synlig gjennom bystrukturer, kommunikasjonsårer som gater, passasjer og streder, samt tomtegrunner. Noen få bygninger fra middelalderen har overlevd til vår tid – hovedsakelig kirker – men også andre bygningstyper. I tillegg ligger ruinene etter mange av middelalderens kirker, klostre og borger, helt eller delvis synlig i dagens byrom. Under dagens bebyggelse og gater finnes sammenpressede jordlag som inneholder rester av bygninger, spor etter handel, produksjon, landbruk og hagebruk, husholdningsavfall og andre levninger fra middelalderen og nyere tidsperioder. Kulturlagene i middelalderbyene har oppstått ved at man på eldre bygningsrester og avfallslag har anlagt og bygget nye hus, gater, kirker, kirkegårder osv. Ved å bruke de samme arealene gjennom lang tid dannes det kulturlag som ofte er de eneste kildene vi har til vesentlige deler av byenes og byborgernes historie. Kulturlagstykkelsen kan variere kraftig etter hvilke aktiviteter som foregått på området. Tykkelsen er ofte størst i sentrale bolig- og bryggeområder hvor tykkelser på to til seks meter er vanlig, og avtakende til 0,1-0,2 m i utkantområdene. I Bergen er det for eksempel påvist kulturlag på over 12 meter.

I Riksantikvarens Faglig program for middelalderarkeologi  finnes en presentasjon av de åtte middelalderbyene med informasjon om historiske utviklingstrekk, faghistorikk og kunnskapsstatus. Faglig program skisserer også faglige satsingsområder for den videre forvaltningen av middelalderbyene.

Middelalderbyene ligger sentralt plassert i dagens byer. Arealene er derfor svært attraktive i byutviklingen og de er utsatt for et stort utviklings- og transformeringspress. Nasjonale føring om fortetting i bysentrene og tiltak for klimatilpassing, forsterker dette presset. Tiltak som innebærer inngrep i grunnen, men også andre typer tiltak, vil spesielt kunne virke inn på middelalderbyene. Dette kan eksempelvis være:

• nybygging
• refundamentering, ombygging og istandsetting av bygninger
• teknisk infrastruktur som overvannshåndtering, vann- og avløp, fjernvarme, kabler osv.
• veianlegg, jernbane, bybane/trikk
• opparbeidelse av gater og plasser
• rigg- og anleggsområder
• grunnvannspumper
• underjordisk avfallshåndtering
• drenering
• beplanting

Slike tiltak vil ofte føre til direkte inngrep i kulturlagene på stedet, men kan også forårsake ytterligere skade i fremtiden, påvirke kulturlagene i omkringliggende områder eller gjøre kulturminner utilgjengelige ved tildekking.

Middelalderbyene er også utsatt for tiltak som kan medføre visuelle endringer som kan virke negativt inn på kulturminnet. Det er viktig å bevare de synlige sporene fra middelalderen i den videre byutviklingen. Å bryte med grunnleggende elementer i middelalderbyens topografi og struktur kan være skjemmende for kulturminnet. Hvis et planlagt tiltak anses å være «utilbørlig skjemmende» for et kulturminne (se egen veileder fra Riksantikvaren), er det i konflikt med kulturminnelovens § 3 og krever dispensasjon for å kunne tillates.

Eksempler på dette er:

• tiltak som hindrer eller reduserer sentrale siktsektorer eller visuelle sammenhenger i bylandskapet, f.eks. nye bygg og anlegg
• tiltak som visker ut synlige historiske trekk, f.eks. endring av eiendomsgrenser, gateløp og veibredder, fasadelinjer mm.

Hvilke faglige vurderinger gjør vi i saksbehandlingen

Riksantikvarens retningslinjer for dispensasjon gjør rede for de kulturminnefaglige prinsippene som forvaltningen av arkeologiske kulturminner skal bygge på. Det er et overordnet mål at forvaltningen skal være kunnskapsbasert og at arkeologiske kulturminner skal bevares for fremtiden. De er en ikke-fornybar ressurs og en primærkilde til kunnskap om mennesker som har bodd og livnært seg her.

Større byutviklingsplaner og byggesaker medfører gjerne direkte inngrep i middelalderbyens kulturlag. Slike saker må vurderes individuelt ut fra kulturlagsforholdene på stedet. Kulturlagenes tykkelse, bevaringsforhold og faglige kunnskapspotensial varierer innad i hver by. I enkelte områder av middelalderbyene er kulturlagene allerede tapt eller blitt fragmentert av tidligere tiltak. I slike områder vil kulturminnemyndigheten kunne vurdere å tillate inngrep i grunnen, uten at det stilles vilkår om arkeologiske undersøkelser i forkant av tiltaket. I de fleste tilfeller er det imidlertid viktig å begrense inngrepene i grunnen til et minimum, for å unngå berøring med intakte kulturlag.

I dialog med tiltakshaver, kan følgende vurderes:

• finne løsninger som krever mindre eller grunnere graving
• benytte eksisterende grøfter
• flytte planlagte tiltak til allerede utsjaktede områder
• benytte no-dig-løsninger
• benytte spunt
• redusere graveskråninger
• sikring av bygg og anlegg
• benytte gravekasser
• benytte kulvert
• konteiner (bilde)

Eksempler til disse punktene kan du lese mer om i en egen eksempelsamling som utarbeides i 2020.

Tillatelse til inngrep i automatisk fredete kulturminner kan bli gitt etter at kulturminnemyndigheten gjør en vurdering av de kulturminnefaglige verdiene og veier dette opp mot tiltakets private eller samfunnsmessige betydning. I praksis kan dette være et valg mellom å bevare kulturlagene på stedet, eller undersøke dem arkeologisk før de fjernes. Under gitte forutsetninger kan kulturlag bevares ved at det bygges oppå dem. SINTEF sin Byggforskveileder «Bygging på kulturlag i middelalderbyene» gir viktig informasjon til tiltakshavere og grunneiere om hvilke vurderinger og krav de kan forvente fra kulturminneforvaltning når de ønsker å bygge på kulturlag. De viktigste parameterne vil være bevaringstilstand, bevaringsforhold og lagenes kulturhistoriske verdi.

Ethvert tiltak som kan virke inn på middelalderbyene på en måte som er nevnt i kulturminneloven § 3, krever særskilt tillatelse fra kulturminnemyndighetene (jf. kulturminneloven § 8 første og fjerde ledd).

Dispensasjonsspørsmålet behandles etter kulturminneloven § 8 første ledd for enkeltsaker, og § 8 fjerde ledd i arealplansaker. For Hamar, Skien, Stavanger og Sarpsborg er det fylkeskommunen. Når det gjelder Bergen, Oslo, Trondheim og Tønsberg er Riksantikvaren rette myndighet.

I alle saker er det viktig at kulturminnemyndighetene involveres tidlig i prosessen, slik at tiltakene kan tilpasses kulturminnefaglige krav og gjøre minst mulig skade på kulturminnet. Det er kulturminnemyndighetene som vurderer og avgjør om et tiltak virker inn på automatisk fredet kulturminne.

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) skal alle saker gi faglige råd om dispensasjon kan anbefales, og om nødvendig utarbeide prosjektbeskrivelse og budsjett for arkeologiske undersøkelser. De kan også anbefale avbøtende tiltak og utføre utgravninger og overvåkinger.

Ved tilrådning og utarbeidelse av prosjektplan skal NIKU ta utgangspunkt i faglige prioriteringer beskrevet i Faglig program for middelalderarkeologi. Ved utarbeidelse av budsjett skal Klima- og miljødepartementets retningslinjer for budsjettering og regnskap brukes.

Enkeltsaker

Dersom noen ønsker å gjennomføre et tiltak som kan virke inn på et kulturminne, skal det sendes søknad til rette myndighet, jf. kulturminneloven § 8 første ledd.

Kulturminneforvaltningen skal vurdere om søknaden er tilstrekkelig opplyst. Når nødvendig informasjon er innhentet, skal man vurdere om tiltaket kan aksepteres og eventuelt på hvilke vilkår. Dersom tiltaket ikke kan aksepteres, skal søknaden besvares med et faglig begrunnet avslag.

Planlagte tiltak kan ofte justeres for å minimere inngrepet eller den visuelle innvirkningen tiltaket har på kulturminnet. Kulturminneforvaltningen bør ha dialog med tiltakshaveren for å finne de beste løsningene for kulturminnet. Tiltakshaver har imidlertid rett til å få tiltaket sitt vurdert av kulturminneforvaltningen selv om de ikke imøtekommer kulturminnemyndighetens råd og innspill.

Når omfang og plassering av tiltakene er endelig avklart og kulturminnemyndighetene vurderer at dispensasjon kan gis, fastsettes vilkårene (se også Riksantikvarens veileder om vilkårsfastsettelse) for tillatelsen. Det kan være ulike former for arkeologiske granskinger (overvåking, utgraving, etterkontroll, miljøovervåkingsprogram) eller avbøtende tiltak (tetting av profiler med leire, igjenfylling med ikke-drenerende masser mm.).

Hvis en byggesak ikke er tilstrekkelig opplyst må kulturminnemyndigheten etterspørre den manglende informasjonen som trengs for å kunne saksbehandle dispensasjonssøknaden. Det kan være behov for avklarende undersøkelse for å kartlegge konfliktnivået. Dersom saken er godt nok opplyst, og kulturminneforvaltningen vurderer det slik at det skal gis avslag på søknaden om dispensasjon, så må dette informeres om på rammesøknadsnivå. Tillatelsen fra kulturminnemyndigheten skal foreligge før kommunen gir igangsettingstillatelse.

Ved tiltak innenfor grensene av middelalderbyer skal det alltid søkes om og fattes vedtak om dispensasjon etter kulturminnelovens bestemmelser. Dette gjelder selv om det kun skal graves i allerede eksisterende grøfter eller omrotede lag.

Hastesaker

Ved akutte situasjoner innenfor middelalderbyene, som f.eks. brudd på vann- eller strømledninger, må tiltakshaver eller ledningseier ta kontakt med kulturminneforvaltningen. For Hamar, Skien, Stavanger og Sarpsborg er det fylkeskommunen. Når det gjelder Bergen, Oslo, Trondheim og Tønsberg er Riksantikvaren rette myndighet.

I slike hastesaker skal tiltakshaver kontakte kulturminnemyndigheten, men hvis de ikke klarer å komme i kontakt med riktig myndighet eller om de ikke får svar innen rimelig tid, kan nødvendige reparasjons- og sikringstiltak likevel gjennomføres. I slike saker må det kunne dokumenteres at det er forsøkt å få kontakt.

Etter at skaden er utbedret må tiltakshaver snarest sende inn den formelle søknaden om dispensasjon til kulturminnemyndighetene. Etter at skaden er utbedret må tiltakshaver snarest sende inn den formelle søknaden om dispensasjon, slik at kulturminnemyndigheten kan fatte vedtak i saken. I vedtaket kan det stilles vilkår om at det må utføres en arkeologisk gransking som skal dekkes av tiltakshaver.

Endringer i pågående byggesaker

Det er vanlig at det oppstår behov for endringer i løpet av en byggeprosess. Før arbeidet igangsettes er det derfor viktig å avklare med tiltakshaveren eller entreprenøren hvordan endringer skal meldes, og hvordan slike endringer blir behandlet av kulturminnemyndighetene. Det kan være behov for svært rask saksbehandling av endringsmeldinger. Riksantikvaren har til nå valgt å kategorisere de innmeldte endringene inn i mindre vesentlige og større vesentlige endring, som er en velkjent metode i plansaksbehandling.

I en byggesak kan det oppstå behov for å gjøre mindre vesentlige endringer som går utover det som er gitt tillatelse til i dispensasjonsvedtaket. Dette kan for eksempel være endringer som ikke vil medføre noen direkte eller indirekte inngrep i det automatisk fredete kulturminnet, eller det kan være endringer i omfang og kostnader for arkeologisk granskning. I disse tilfellene skal kulturminnemyndigheten skal gi skriftlig tilbakemelding til tiltakshaver eller entreprenør som bekrefter at den mindre vesentlige endringen er godkjent. Korrespondansen om dette foregår vanligvis på epost, og meldingene og svarene skal arkiveres på saken.

Av større vesentlige endringer regnes det som vil medføre et direkte eller indirekte inngrep i automatisk fredet kulturminne. I slike tilfeller vil det normalt også være behov for å fastsette nye vilkår, endre omfang og kostnader for nødvendig arkeologisk granskingen, eller endre allerede fastsatte vilkår om arkeologisk gransking. Institusjonen som utfører granskingen i henhold til vedtaket, kontaktes for å få avklaring av om det er behov for en ny prosjektplan og budsjett, og vurdere om ekstraarbeidet kan gjennomføres innenfor allerede fastsatt maksimal kostnadsramme. Ved vesentlige endringer skal kulturminneforvaltningen alltid fatte et nytt dispensasjonsvedtak med eventuelle nye vilkår.

Arealplaner

Varsel om oppstart

Når det varsles om oppstart av en reguleringsplan eller kommuneplan skal rette myndighet gjøre en vurdering av planens mulige innvirkninger på byanlegg fra middelalder som befinner seg innenfor plangrensen, eller i områder som kan bli visuelt berørt av tiltaket etter planen.

Ofte foreligger lite informasjon om konkrete tiltak ved oppstart av et planarbeid. På dette stadiet kan det være tilstrekkelig at kulturminnemyndigheten gjør oppmerksom på hvilke generelle hensyn som må tas, og eventuelt spille inn forslag til hensynssoner og bestemmelser. Det er også viktig å opplyse om hvilken informasjon kulturminnemyndigheten vil ha behov for i løpet av planprosessen, f.eks. omfang av inngrep i grunnen. Dersom en reguleringsplan innenfor middelalderbyene har byggeformål, bør kulturminnemyndigheten informere om SINTEFs Byggforskserie nr. 721.305 «» og Norsk standard NS 9451:2009 «», som grunnlag for planlegging ved bygging i områder med kulturlag.

Allerede ved varsel om oppstart av planarbeid bør det gjennomføres arkivsøk. Det er med bakgrunn i dette at man vurderer behovet for avklarende arkeologiske undersøkelser.

Dersom den varslede planen åpner for tiltak som kan medføre uakseptable konsekvenser for middelalderbyen, skal kulturminnemyndigheten gi tydelig tilbakemelding om dette og varsle en mulig innsigelse.

Høring/offentlig ettersyn

Ved høring og offentlig ettersyn av en arealplan må kulturminnemyndighetene vurdere om det foreligger tilstrekkelig informasjon i kart og bestemmelser til å kunne avgjøre dispensasjonsspørsmålet. Dersom planen åpner for tiltak som kan virke inn på et kulturminne, direkte eller indirekte, skal kulturminnemyndigheten innvilge eller avslå dispensasjonen gjennom planuttalelsen. Et avslag om dispensasjon er i praksis en innsigelse til arealplanen. Høringen skal også avklare hvorvidt kulturminnet er godt nok ivaretatt gjennom hensynssoner og bestemmelser.

I kulturminnemyndighetens tilbakemelding på høringen av arealplanen skal de vurdere om det er behov for miljøovervåking, arkeologiske granskinger eller andre avbøtende tiltak, og sørge for at kulturminnet blir ivaretatt i bestemmelsene. Det kan f.eks. utarbeides bestemmelser som angir hvilke inngrep i grunnen som tillates, og på hvilke vilkår.

Det finnes mer informasjon om dette i Riksantikvarens veileder «Kulturminner, kulturmiljøer og landskap – Planlegging etter plan- og bygningsloven».

Middelalderbyene skal alltid avmerkes som hensynssone d) automatisk fredet kulturminne, sosikode H730 på plankartet.

Hvis kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen ønsker å reise innsigelse på grunn av konflikt med automatisk fredete kulturminner i en middelalderby, og denne innsigelsen stanses, enten administrativt eller politisk, skal saken sendes over til Riksantikvaren, jf. Forskrift om fastsetting av myndighet mv. etter kulturminneloven, § 7, tredje og fjerde ledd.

Normalt vil man ikke benytte seg av kulturminnelovens § 9 i et allerede kjent og avgrenset kulturminne. Dersom kunnskapsgrunnlaget for å vurdere hvordan det planlagte tiltaket virker inn på kulturminnet likevel er mangelfull, kan kulturminnemyndigheten be om at det gjennomføres en avklarende undersøkelse. Innenfor middelalderbyens avgrensing kan det være stor usikkerhet med hensyn til kunnskapen om kulturlagene. Målet med avklarende arkeologiske undersøkelser er å framskaffe informasjon om f.eks. kulturlagenes utbredelse, karakter, tåleevne og referansedata for evt. miljøovervåkingsprogram i det berørte området. En avklarende arkeologisk undersøkelse kan kombineres med andre undersøkelser som tiltakshaver ønsker å utføre, som f.eks. grunnboringer for geotekniske og miljøtekniske undersøkelser. Slike avklarende undersøkelser er en prosessledende avgjørelse og kan ikke påklages. Kostnadene må som hovedregel dekkes av tiltakshaver.

Før vilkårene for dispensasjonen fastsettes, innhenter kulturminnemyndigheten en faglig tilråding fra NIKU. En slik faglig tilråding kan foruten arkeologifaglige forhold også innebære geoteknisk, hydrologisk eller annen relevant fagkyndig vurdering.  Et vanlig vilkår er krav om arkeologisk gransking som kan innebære:

• utgravning
• overvåking
• etterkontroll
• egen dokumentasjon, som fotodokumentasjon fra tiltakshaver

Det kan også stilles vilkår om ulike avbøtende tiltak og sikring av kulturminnene Dette kan gjøres både for å minimere fysiske inngrep og direkte skader på kulturminnet, men også for å avbøte en eventuell skjemmende effekt på kulturminnet. Avbøtende tiltak kan være:

• inngjerding
• midlertidig tildekking
• pelefundamentering
• tiltak mot kjøre-/tråkkskader
• installere infiltrasjonsanlegg for fukting av kulturlag
• krav til igjenfyllingsmasse
• frostsikring
• reetablering av terreng
• krav til siktsektorer
• krav til høyde, volum, utforming, fargesetting mm. av nye bygg

Se også Riksantikvarens Veileder om vilkårsfastsettelse.

In situ betyr «på stedet», og som forvaltningsprinsipp innebærer det å bevare kulturminner der de er.

In situ-prinsippet ble først nedfelt i Valettakonvensjonen fra 1992. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1995 og har siden vært sentral i forvaltningen av norske middelalderbyer. Konvensjonen slår fast at kulturarv fortrinnsvis skal bevares in situ, sekundært graves ut og bevares ex situ som dokumentasjon i f.eks en museumssamling.

For at in situ-bevaring skal være et reelt alternativ til arkeologisk gransking, må bevaringstilstanden og -forholdene for kulturlagene være av en slik karakter at kulturlagene kan bevares i et langtidsperspektiv. Bevaringstilstanden kan vurderes av arkeolog, mens bevaringsforholdene kan kartlegges på bakgrunn av jordkjemiske analyser som kan indikere om dagens tilstand vil være stabil de neste 50-100 årene. Arkeologisk gransking kan være et godt alternativ dersom bevaringsforholdene blir dårligere som følge av et tiltak, og som igjen resulterer i tap av uerstattelig kildemateriale. Mer om miljøovervåking (MOV) står i et avsnitt lenger ned, og i Riksantikvarens Veileder om undersøkelse og miljøovervåking av kulturlag.

Bygging på kulturlag

Bygging på kulturlagene i middelalderbyene har foregått kontinuerlig siden byene ble etablert. I mange hundre år foregikk dette på en måte som ikke fjernet alle spor etter eldre bebyggelse. Store endringer i byggemetoder og omfang, spesielt etter andre verdenskrig, i tillegg til moderne krav til arealutnyttelse, har ført til en større grad av direkte konflikt med de middelalderske kulturlagene.

Som en konsekvens av dette og introduksjonen av in situ-prinsippet, har Riksantikvaren, i samarbeid med relevante forvaltnings- og forskningsinstitusjoner, utredet metoder for bygging på kulturlag for å bedre ivareta kulturminnene og andre samfunnsinteresser.

Siden 2008 har det, under gitte forutsetninger og vilkår, blitt gitt tillatelse til å oppføre bygninger uten kjeller, hvor bygget isteden er fundamentert på slanke, borede peler gjennom kulturlagene Denne type fundamentering krever svært begrensede inngrep i kulturlag, og det er konkludert med at pelene i seg selv ikke har negativ innvirkning på kulturlagene. Bygging på kulturlaget medfører imidlertid tildekking og utilgjengeliggjøring av kulturminner på ubestemt tid. Det må i hver enkelt sak vurderes om dette er akseptabelt, basert på kulturlagenes forventede evne til langsiktig bevaring. Bevaringsforholdene for kulturlaget analyseres ved hjelp av standardiserte metoder. Mer om dette i Riksantikvarens veileder om miljøovervåkning av kulturlag i middelalderbyene.

For å unngå negative konsekvenser av bygging på kulturlag, kan kulturminnemyndigheten stille krav om ulike avbøtende tiltak. Dette kan være tiltak for å motvirke temperaturøkning og uttørking som kan framskynde nedbrytingen av kulturlagene.

Noen deler av middelalderbyene har så store kulturhistoriske verdier, og er så viktige som referanseområder i fremtiden, at selv minimale inngrep ikke bør aksepteres. Kulturminnemyndighetene bør i slike tilfeller vurdere andre typer fundamentering som oppfyller kravene til bygging på kulturlag. Lette bygg kan for eksempel fundamenteres på såle.

Prinsipper og retningslinjer for bygging på kulturlag og pelefundamentering finnes i SINTEFs Byggforskserie nr. 721.305 «Bygging på kulturlag i middelalderbyene».

Eksempel på bygging på kulturlag

I middelalderbyen Trondheim ble det i 2018-19 oppført et næringsbygg i fem etasjer i en del av middelalderbyen som har omfattende kulturlag med høyt organisk innhold. Allerede i 2007 ble bevaringsforholdene for kulturlagene på stedet analysert. Det ble konkludert med at bevaringsforholdene var gode, altså at det var potensial for langsiktig bevaring av kulturlagene under et pelefundamentert bygg.

Riksantikvaren aksepterte byggingen, og utbyggers fundamentplan ble laget med utgangspunkt i retningslinjene i Byggforskveilederen. I denne veilederen beskrives det ulike krav til blant annet peletype, pelediameter og tillatt antall peler pr. arealenhet byggeflate.

I 2015 ble det installert miljøovervåkningsutstyr på to steder for å følge en eventuell utvikling i bevaringsforholdene underveis i og etter byggeprosessen.

Det aktuelle bygget dekker et areal på ca. 750 m2. Kulturlagene på stedet ble ansett å være av så høy vitenskapelig verdi, at Riksantikvaren besluttet å gjennomføre en arkeologisk utgraving av en mindre del av byggets fotavtrykk forut for bygging, for å sikre noe kunnskap om området før kulturlagene ble tildekket på ubestemt tid.

Miljøovervåking – krav til undersøkelse og overvåking for in situ-bevaring

Kulturminneforvaltningen er avhengig av kunnskap om kulturlagene for å kunne ta stilling til spørsmål om dispensasjon og eventuelle vilkår for denne. Kulturlag kan være svært ulike når det gjelder sammensetning, bevaringstilstand, -forhold og sårbarhet. Kunnskap om bevaringstilstanden er viktig for å kunne vurdere kunnskapspotensialet i berørte kulturlag. Kjennskap til bevaringsforholdene er sentralt for å kunne vurdere risikoen for at kulturlagene vil gå tapt og hvor raskt dette kan skje. Dette er videre grunnleggende kunnskap for å kunne avgjøre om in situ-bevaring er mulig og om det bør stilles vilkår om miljøovervåking.

In situ-bevaring er i mange tilfeller mulig uten at det er nødvendig med oppfølging i form av miljøovervåking. Er miljøovervåking et nødvendig vilkår, skal NIKU utarbeide et miljøovervåkingsprogram. Dette skal ha klart formulerte, stedsspesifikke problemstillinger. Programmet skal ta stilling til hva som gjøres hvis overvåkingen viser at tiltaket har ingen, negativ eller positiv påvirkning på kulturlagene. Det er spesielt viktig at forvaltningen har vurdert hva som gjøres dersom overvåkningen viser en negativ påvirkning, for eksempel hvis resultatet er dårligere bevaringsforhold med økt nedbrytningshastighet. Økt nedbrytningshastighet gir en hurtigere forringelse av kulturlagene enn ved naturlig nedbrytning. Som en konsekvens taper man også kulturlagenes kildeverdi raskere. Økt nedbrytning vil i tillegg kunne få alvorlige fysiske konsekvenser for stående bebyggelse, veier og tekniske installasjoner som følge av setninger. I slike tilfeller må kulturminnemyndigheten vurdere om det er behov for å settes i verk avbøtende tiltak, forlenge overvåkingen, eller om kulturlagene skal utgraves. Det må også være avklart hvordan eventuelle avbøtende tiltak skal finansieres.

For å kunne vurdere bevaringsforholdene kreves det spesialkompetanse og innsikt i mer enn arkeologi. Eksempelvis innen fagområder som hydrogeologi, geoteknikk og geokjemi. Vurderingen av bevaringstilstanden skal være en integrert del av den arkeologiske dokumentasjon og skal gjøres uavhengig om det vurderes krav om miljøovervåking.

Krav til miljøovervåking, og krav til dokumentasjon av bevaringstilstand og bevaringsforhold i kulturlagene, finnes i Norsk Standard 9451:2009, «». Standarden fastlegger hvilke hovedparametere som skal inngå i miljøovervåking av kulturlagene, og skal sikre at den gjennomføres etter enhetlige og definerte metoder.

Askeladden

Middelalderbyene er registrert i Askeladden med egne id.-nummer for hver by, uten enkeltminner. Innenfor lokalitetsavgrensingen ligger flere mindre lokaliteter – kirkesteder og ruinanlegg med egne id.-nummer. Rett utenfor noen av middelalderbyene ligger det middelalderske klosteranlegg, forsvarsanlegg og hospitaler med egne id.-nummer. Deres opprinnelse og utvikling er tett knyttet til byene i middelalderen, men faller i dag utenfor avgrensingen av middelalderbyene som er vist i Askeladden.