Forvaltning av middel­alderske kloster­anlegg

I Norge finnes rundt 100 større og mindre ruiner fra middelalderen. De fleste av disse er kirkeruiner, men det finnes også ruiner etter klosteranlegg og borg- og festningsanlegg. Alle disse ruinene er sammen med de arkeologiske kulturminnene i grunnen under og omkring ruinene, automatisk fredet. Forvaltning av klosteranleggene har sammen med kirkesteder, byanlegg, borger og festningsanlegg fra middelalderen, vært Riksantikvarens førstelinjeansvar. Denne veilederen omhandler ikke konservering og istandsetting av ruiner. Her viser vi til Riksantikvarens ruinveileder. Vi viser også til Riksantikvarens grøntanleggsveileder.

Hva er klosteranlegg fra middelalderen?

Et automatisk fredet middelaldersk klosteranlegg er et sted hvor det finnes bevarte rester av et kloster med opprinnelse og bruk i middelalderen. Klosteranlegget omfatter hele det området som har vært i bruk til formål forbundet med klosterlivet.

Klosteranleggene besto ideelt sett av bygninger som var organisert i en klosterfirkant som omkranset en åpen klostergård. Kirken lå i nord og kapittelsal i østfløyen. Kjøkken og spisesal (refektorium) dannet sørfløyen. Klostrene hadde som regel en felles sovesal (dormitorium). I tillegg til de sentrale klosterbygningene, har et klosteranlegg alltid omfattet også andre bygninger/anlegg utenfor klosterfirkanten. Dette kan være driftsbygninger (også i tre), naust, indre- og ytre klostermurer, portbygninger, hageanlegg og marker. I dag er et slikt ytre anlegg best bevart på Selja. Klostrene benyttet kirken, søylegangen omkring klostergården og området på nordsiden av klosterkirken som gravplass

De første klostrene i Norge ble etablert på slutten av 1000-tallet. I første fase var anleggene oftest bygd i tre, kanskje med unntak av kirken. På 11-1200-tallet ble de sentrale klosterfirkantene gjerne oppført i stein. Klosteranleggene var de første store monumentale steinbygningene her i landet. Arkitektur, ornamentikk og skulptur var preget av europeiske impulser.

På 1400-tallet ble flere av klosterinstitusjonene nedlagt, og noen av anleggene ble overført til nye ordener. Ordenene som overtok, kunne gjøre endringer på klosteranlegget. Utover på 1400-tallet ekspanderte bosetningen i byene, særlig i Bergen. Dette la beslag på klostrene sin grunn. Fram mot reformasjonen i 1536-37 ble enda flere klosterinstitusjoner nedlagt, dels som følge av brann og dels ved at kongen konfiskerte dem. De resterende klosterinstitusjonene ble til sist lagt ned som følge av reformasjonen og overgangen fra katolsk til luthersk lære.

Hva kan en forvente å finne i et klosteranlegg fra middelalderen?

Klosteranleggene er i dag bevart som ruiner, og mange steder ligger restene av klosteranleggene helt eller delvis skjult under markoverflaten. Bare syv klosteranlegg har så store deler av bygningsmassen bevart, at de gir et sikkert inntrykk av utformingen av hele anlegget. Dette gjelder klosteranlegget på Selja, Lyse, Hovedøya, Tautra, Halsnøy, Utstein og Olavsklosteret i Oslo. Utstein kloster i Rogaland er det eneste relativt velbevarte klosteranlegget i Norge.

Et middelaldersk klosteranlegg kan omfatte:

• kloster- og kirkebygning
• kirkegård
• klostermur med portåpning
• drifts-/lagerbygning
• verksted
• lagerbygning
• naust og brygger
• fjøs/låve
• sykestue
• veisystemer
• hage
• åker- og beitearealer
• karpedammer
• reliktplanter – nyttevekster, medisinplanter m.m.

På et klosteranlegg kan en finne svært godt bevarte kulturminner. Nedenfor følger noen eksempler på hva en kan forvente å finne:

• Graver – fra hele klosterets bruksperiode
• Kirkegårdselementer – gravstein, gjerder, steinmurer m.m.
• Ruiner/bygningsrester – fundamenter, mur-rester, mørtel, steinflis, gulv-lag, stolper, stolpehull, stokker m.m.
• Inventar – vindusglass, fragmenter av skulpturer m.m.
• Gjenstander som bokbeslag, mynter, segl samt bruksgjenstander fra dagliglivet, deponert i forbindelse med opphold i eller ved klosteret
• Kulturlag knyttet til bygging og bruk av klosteranlegget
• Kulturlag og forhistoriske kulturminner – spor etter aktivitet på stedet før klosteranlegget ble bygd

Ved arbeid i nærheten av områder med klosteranlegg er det viktig å være oppmerksom på at det kan finnes rester etter klostrenes virksomhet, spesielt i byene hvor bosetningen ekspanderte inn på klostrenes grunn. Utenfor byene kan det være spor etter forskjellige anlegg knyttet til drift av klosteret og eiendommene.

De middelalderske klosteranleggene er automatisk fredete kulturminner, jf. kulturminneloven § 4 pkt. a og j. Ethvert tiltak som kan virke inn på klosteranleggene på en måte som er nevnt i kulturminneloven § 3, krever særskilt tillatelse fra kulturminnemyndighetene (jf. kulturminneloven §§ 8 første og fjerde ledd). Det som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen utilbørlig måte skjemme et automatisk fredet kulturminne er forbudt etter kulturminneloven § 3. Tiltak som kan virke inn på klosteranlegget kan være graving i grunnen, men også visuelle endringer på klosteranlegget eller i omgivelsene omkring anlegget.

Eksempel på tiltak:

• teknisk infrastruktur: f.eks. ledningsgrøfter
• bebyggelse
• påbygg/tilbygg/nybygg
• pløying
• drenering
• gjenreising av bygning, gjerde o.l.
• større vegetasjonstiltak som trefelling og treplanting
• servicebygg og driftsbygninger
• parkeringsplasser og veier
• belysning
• tiltak forbundet med universell utforming
• konserter/teater

Disse tiltakene kan føre til inngrep i kulturminnet som eksponering av kulturlag, tråkk, skade fra anleggsmaskiner, behov for masseutskifting med mer. De kan dessuten  medføre inngrep i ruinene og bygningene innenfor klosteranlegget. En rekke tiltak knyttet til bruken av stedet for øvrig, kan komme i konflikt med ruinene i klosteranleggene. Arkeologiske kulturminner i området kan også være utsatt for uforvarende skade, fordi utstrekningen av anlegget ikke alltid er kjent og registrert i Askeladden.

I tillegg til de nevnte tiltakstypene som kan medføre direkte inngrep i kulturminnet, er også tiltak som kan medføre visuelle endringer av klosteranlegget eller omgivelsene søknadspliktig. Ethvert tiltak som kan medføre utilbørlig skjemming (se egen veileder fra Riksantikvaren) er søknadspliktig, jf. kulturminneloven § 3.

Avbøtende tiltak kan være aktuelle for å motvirke en skjemmende effekt av enkelte, helt nødvendige tiltak i klosteranleggets nærhet:

• skjermende vegetasjon, buffersone mellom gammelt og nytt
• tilpasset farge- og materialbruk
• justert plassering av elementer i terrenget
• justert høyde/volum på nye bygg

Tiltak som kan virke inn på automatisk fredete klosteranlegg, er søknadspliktige etter kulturminneloven. Dispensasjonsspørsmålet behandles etter kulturminneloven § 8 første ledd for enkeltsaker, og § 8 fjerde ledd i arealplansaker.

I alle saker er det viktig at kulturminnemyndigheten blir involvert tidlig i prosessen, slik at tiltakene kan tilpasses kulturminnefaglige krav. Det kan dreie seg om å endre tiltaket, slik at det ikke blir konflikt. Alternativt kan tiltaket justeres slik at det gjør mindre skade på kulturminnet. Det er kulturminneforvaltningen som avgjør om et tiltak virker inn på et automatisk fredet kulturminne.

Dersom et omsøkt tiltak berører et område der det ligger et klosteranlegg med uavklart geometri, skal kulturminnemyndigheten foreta en registrering etter kulturminneloven § 9. Dersom det middelalderske klosteranlegget allerede er et kjent og avgrenset kulturminne, vil man normalt ikke benytte seg av kulturminnelovens § 9. Dersom kunnskapsgrunnlaget likevel er mangelfullt for å vurdere hvordan et planlagt tiltak virker inn på kulturminnet, kan kulturminnemyndigheten be om at det gjennomføres en avklarende undersøkelse. Målet med avklarende arkeologiske undersøkelser er å framskaffe informasjon om for eksempel kulturminnets dybde, karakter og tåleevne. En slik avklarende undersøkelse er en prosessledende avgjørelse og kan ikke påklages. Kostnadene må som hovedregel dekkes av tiltakshaver.

Arealplan

Når det varsles om oppstart av reguleringsplan eller kommuneplan, skal den rette kulturminnemyndigheten gjøre en vurdering av planens innvirkning på eventuelle middelalderske klosteranlegg innenfor plangrensen eller i områder som kan bli visuelt berørt av tiltak etter planen.

I mange tilfeller foreligger det lite informasjon om de konkrete tiltakene ved oppstarten av planarbeidet. På dette stadiet kan det være tilstrekkelig å gjøre oppmerksom på at det finnes et middelaldersk klosteranlegg, og hvilke hensyn som må tas til dette. En kan også spille inn forslag til hensynssoner og bestemmelser. Klosteranlegg fra middelalderen skal avmerkes i plankartet som «hensynssone d) automatisk fredet kulturminne, sosikode H730».

For å ivareta helheten, de ulike elementene og sammenhenger mellom dem ved et klosteranlegg, kan det være nødvendig å vurdere hensynssone for et større område omkring klosteret. I slike tilfeller skal det aktuelle området avmerkes som «hensynssone c) sone med særlig hensyn til bevaring av kulturmiljø, sosikode H570». Det kan også vurderes områdefredning etter kulturminneloven §19 for klosteranlegget og omkringliggende områder.

Dersom det foreligger informasjon om tiltak som kan medføre uakseptable konsekvenser for et klosteranlegg, må planmyndigheten få tydelig tilbakemelding om dette.

Ved høring/offentlig ettersyn av en arealplan må kulturminnemyndigheten også vurdere om det foreligger tilstrekkelig informasjon i kart og bestemmelser til å kunne avgjøre om tiltak etter planen kan være dispensasjonspliktige. Dersom planen åpner for tiltak som kan virke inn på et klosteranlegg, skal dispensasjon innvilges eller avslås gjennom planuttalelsen. . Høringen skal også avklare hvorvidt klosteranlegget er godt nok ivaretatt gjennom hensynssoner og bestemmelser.

For mer informasjon om planprosessen: se egen veileder.

Enkeltsak

Dersom noen ønsker å gjennomføre et tiltak som kan virke inn på et klosteranlegg, skal det sendes en søknad til den rette kulturminnemyndigheten, i tråd med kulturminneloven § 8 første ledd.

Kulturminnemyndigheten skal vurdere om tiltaket kan aksepteres, og eventuelt på hvilke vilkår.

Dersom tiltaket ikke kan aksepteres, skal søknaden besvares med et begrunnet avslag.

Det er ikke uvanlig at tiltakene kan justeres eller endres. Dette kan være en løsning for å minimere inngrep i eller dempe visuell innvirkning på kulturminnet. Forvaltningsmyndigheten bør ha en dialog med tiltakshaveren for å søke de beste løsningene for kulturminnet.

Når omfanget og plasseringen av tiltakene er endelig bestemt, må kulturminnemyndigheten avklare hvilke vilkår som skal følge tillatelsen (sett inn henvisning til Riksantikvarens veileder om vilkårsfastsettelse). Det kan dreie seg om ulike former for arkeologiske undersøkelser (overvåking, utgraving) eller avbøtende tiltak. Det er Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) som skal gi råd og utarbeide prosjektbeskrivelsen og budsjettet for nødvendige arkeologiske undersøkelser og avbøtende tiltak knyttet til gjennomføring av et omsøkt tiltak ved et middelaldersk klosteranlegg.

Hvilke faglige vurderinger gjør vi i saksbehandlingen?

Faglige vurderinger vil være ulike for tiltak som fører til direkte inngrep i klosteranlegget og dets omgivelser, og tiltak i anleggets nærområde som visuelt påvirker anlegget eller dets omgivelser.

Ved tiltak som visuelt kan påvirke klosteranlegget og dets omgivelser, kan disse avveiningene være viktige i en vurdering av om tiltaket vil virke utilbørlig skjemmende:

Hvilke kunnskaps-, opplevelses- og bruksverdier kan vi tilskrive anlegget som middelalderkloster?

Mange middelalderske klosteranlegg har elementer og trekk som vitner om stedets lange historie. Dette kan være elementer fra middelalderen eller av nyere dato, for eksempel:

• ruiner, tufter eller andre fysiske rester etter eldre bygninger relatert til klosterets virksomhet
• landskapstrekk som var utgangspunkt for opprinnelig plassering og avgrensing av klosteranlegget
• gamle trær og andre reliktplanter
• vegetasjon som skjermer for moderne utvidelser eller bidrar til å tydeliggjøre grenser mellom gammelt og nytt, og mellom ulike bruksfaser
• stier og adkomstveier med lang kontinuitet som peker på bevegelseslinjer i området i middelalderen
• siktlinjer og visuelle forbindelser som bidrar til å belyse klosteranleggets historiske sammenheng med landskapet omkring

Det er viktig å bevare slike elementer og sammenhengen mellom dem. Det vil ivareta muligheten til å oppleve og forstå klosteranlegget som et helhetlig kulturminne.

Ved planer om tiltak som fører til direkte inngrep i eller ved et klosteranlegg, bør en først vurdere om det er mulig å unngå tiltaket. Dersom dette ikke er mulig, kan en vurdere hva som kan gjøres for å begrense omfanget av inngrepet, for eksempel finne løsninger som krever mindre/grunnere graving. Eksempelvis:

• benytte eksisterende grøfter
• flytte tiltakene til utgravde områder

Menneskelige levninger skal her forstås som intakte skjeletter, deler av skjeletter,

levninger etter kremasjoner, samt annet menneskelig biologisk materiale.

Menneskelige levninger er et viktig kildemateriale. Det er avgjørende å ha gode rutiner for å sikre en faglig forsvarlig og etisk ansvarlig forvaltning av menneskelige levninger. Dette har betydning for fremtidige forskningsmuligheter og kunnskapsutvikling.

Kunnskaps- og forskningsverdien gjelder både fredete levninger og levninger uten rettslig vern. Menneskelige levninger som ikke er fredet, skal behandles i tråd med forskningsetiske retningslinjer og internasjonale konvensjoner.

Informasjon som omhandler dette:

• Veileder ved funn av menneskelige levninger. Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger. De nasjonale forskningsetiske komiteene. 2018.
• Guidance for Best Practice for the Treatment of Human Remains Excavated from Christian Burial Grounds in England (England 2017). Advisory Panel on the Archaeology of Burials in England. Swindon.

Vi har i dag en god oversikt over hvor klostrene lå, når de ble etablert og når de ble nedlagt.  Alle klostrene er lokalisert og identifisert, men svært få er avgrenset ved arkeologiske undersøkelser. Det er gjort få undersøkelser utover selve klosteranlegget og kirken i klostrene.

Alle klosteranlegg fra middelalderen er registrert i Riksantikvarens kulturminnebase, Askeladden . Når noen planlegger tiltak i nærområdene til de middelalderske klosteranleggene, er det viktig å være oppmerksom på at mange klosteranlegg har uavklart lokalisering eller avgrensing i Askeladden.

Noen av klosteranleggene er registrert med et stort område utover selve klosterfirkanten, mens andre avgrensninger bare omfatter klosterfirkanten, og noen er registrert som punkt.

Klosteranleggenes lokalitetsavgrensinger er til en viss grad skjønnsbasert. De er foretatt til ulike tider, av ulike personer og institusjoner, og basert på ulike prinsipper. De er heller ikke alltid oppdatert med ny informasjon. Et klosteranlegg som er registrert som punkt, er avmerket etter en faglig vurdering av sannsynlig plassering. Avmerkingen skal da ikke forstås som absolutt.

Når det er usikkerhet knyttet til lokalitetsavgrensningen, kan kulturminnemyndigheten foreta registrering etter kulturminneloven § 9 eller § 11 for å avklare lokalitetsavgrensningen. Dette kan eksempelvis gjøres ved forsiktig sjakting eller ved bruk av geofysiske metoder der slike er egnet.

Når det gjelder forvaltningen av klosteranleggene og deres omgivelser, er det viktig å sette seg godt inn i klosterets historikk. Det finnes relativt mye faglitteratur om flere av klostrene. Lag deg gjerne en egen oversikt over klostrene og tilgjengelig litteratur om disse i ditt fylke.

Følgende kilder inneholder relevant informasjon og er hensiktsmessige å bruke ved saksbehandling knyttet til middelalderske klosteranlegg:

Brendalsmo, “Er Oslo hospitals kirkegård en fortsettelse av fransiskanerkirkens gravplass?: Lokalisering av Gråbrødreklosterets gravplass ved hjelp av historiske kart og malerier», i Viking bd. 78. Norsk arkeologisk selskap. Oslo 2015, 221-238

Ø. Ekroll, «Norske fransiskanarkonvent», i J. E. G. Eriksson og K. Schei (red.), Seminaret «Kloster og by» 11.-13. november 1992 (Tverrfaglige seminarer i Tønsberg, Rapport nr. 1), Tønsberg 1993, 135-153

Gunnes, «Augustinerne i Norge», i J. E. G. Eriksson og K. Schei (red.), Seminaret «Kloster og by» 11.-13. november 1992 (Tverrfaglige seminarer i Tønsberg, Rapport nr. 1), Tønsberg 1993, 38-43

A.T. Hommedal, «Ora et labora – Be og arbeid – klosterliv i mellomalderbyen Bergen», i Årbok for Universitetsmuseet i Bergen 16, 2011, s. 35-49

A.T. Hommedal, «Kva fortel bygningsrestane av dei norske klostera om kontinental norm og norsk praksis innan ordenslina?», i E. Mundal og I. Øye (red.), Norm og praksis i middelaldersamfunnet, 1999, s. 149-181

T. Hommedal, «Olavsklostret i Oslo og dei andre norske dominikanaranlegga i mellomalderen», i J. E. G. Eriksson og K. Schei (red.), Seminaret «Kloster og by» 11.-13. november 1992 (Tverrfaglige seminarer i Tønsberg, Rapport nr. 1), Tønsberg 1993, 154-173

P.A. Åsen, Norske klosterplanter. Levende kulturminner fra middelalderen. Portal forlag, 2015.

Andre kilder:

• Askeladden
• Faglig program for middelalderarkeologi. Byer, sakrale steder, befestninger og borger. Riksantikvaren, 2015
• Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1987. Diverse artikler
• Riksantikvarens digitaliserte arkiv og andre nasjonale og lokale arkiv.
• Faglitteratur
• Universitetsmuseenes topografiske arkiv
• Topografiske beskrivelser
• Bygdebøker
• Gamle kart