Utvalgte kulturminner

Veter varsler – varder viser vei

Et flammende bål kunne ses fra store avstander. Veter, et reisverk av tre, på høytliggende steder har vært vanlig over hele Europa, også i Norge. Dette var i hundrevis av år den raskeste måten  å varsle om, og å mobilisere mot fiender.

Varder har blitt brukt til å vise vei både langs kysten og i høyfjellet, som sjømerker og målepunkter. Mange er og i bruk som turmerker langs hele Norge i dag.

Publisert: 26. mars 2021 | Endret: 6. april 2021

Lofotodden varde i Nordland Varder ble bygget på trigonometriske punkter og hadde en viktig funksjon som siktemerker ved oppmåling. Fra midten av 1800-tallet ble det vanlig å markere vardens sentrum med en bolt, før byggingen av varden startet. Det trigonometriske punktet Lofotodden inngikk i trianguleringen for kystrekken nordover fra Trøndelag i tiden 1829 til 1833. Varden er en del av fredningsforslaget for kulturminner i Statens kartverks landsverneplan for kart og oppmåling. Foto: Tor Erik Bakke

Veter

I følge Snorre var det Håkon den gode som på 950-tallet innførte veter som varslingssystem i Norge. Vetene var vedstabler som ble reist på bestemte fjelltopper nær kysten og «inn i landet så langt laksen gikk». Vetene ble tent når fienden nærmet seg for å mobilisere leidangen som var datidens forsvarsorganisasjon. Landet var inndelt i skipreider som skulle stille skip, mannskap og proviant til Kongens rådighet for et bestemt tidsrom. Alle angrep på landet kom på den tiden fra sjøsiden. Snorre sier videre at det ikke gikk mer enn sju netter fra den første veten var tent i sør til den nordligste på Hålogaland.

Veteordningen omtales i de gamle landsdelslovene, spesielt omfattende i Gulatingsloven. Den beskriver detaljert når vetene skal tennes, hvem som skal holde vakt, hvilke plikter vetevakten har, straffen for å forsømme vakten, tenne vakten i utrengsmål og for ikke å tenne vakten når det skulle vært gjort. Senere ble veteordningen regulert av både Magnus Lagabøters Landslov av 1274 som gjorde det påbudt å bygge vakthus med tak og fire dører, og Christian IVs Norske Lov av 1604.

Varde, betegner som regel oppstablet stein som skal tjene som merke for å markere sti i fjellet, sjømerke ved sjøen, grensemerke, trigonometrisk punkt, og lignende. Begrepet benyttes også på en vete, som fra gammelt av kunne være et vakttårn eller et sted hvor det ble gjort i stand ild for å varsle over lange avstander.

Vete er de vedstablene som tidligere ble reist på visse fjelltopper, oftest nær kysten, og som ble tent når fiender nærmet seg eller var kommet til landet. Bålet var et signal om at det skulle tennes lignende bål på andre topper, og om at alle våpenføre menn skulle samles for å verne landet.

Kilde: snl.no

Vetestova på Ulvedal.: Den skal være den eneste sitt slag som står på sin opprinnelige plass.
Foto: Bjørg Fjell
Vete Fra Vikingetida: Restene etter en vete (på trøndersk kalt våttå) fra vikingtida på Tiller. Veter var signalbål eller bålplasser som særlig i middelalderen ble reist og tent på fjelltopper og høyder. Disse stod oftest nær kysten, for effektivt å varsle om angrep over store avstander.
Foto: Ohlen, Wikimedia Commons
Huddinge Kommunvåpen: Kommunevåpenet for Huddinge i Sverige viser en brennende vete (vårdkase på svensk), en vedstabel tent som varselild.

Vetesystemet inne i landet og mot svenskegrensa ble først bygd på 1600-tallet. Gjennom dette århundret ble systemet opprustet over hele landet og fikk sin største utbredelse på 1700-tallet under den Store nordiske krig. Angrep fra Sverige hadde på denne tiden avløst farene fra sjøen. Systemet med vetevakt var i bruk siste gang i årene 1807-1814 då Norge var i krig med England under Napoleonskrigane. Ved årtusenskiftet ble det igjen reist og tent veter over hele Norge. Men denne gangen var det ikke for å varsle om fremmede inntrengere eller krig, men som en symbolsk mobilisering for fred.

Studerer vi kart ser vi at det ved høyder og topper ofte forekommer navn som knyttes til vetene. Navnene kan ha for- eller etterstavelser med vakt, vete, vite, varde eller våtta, avhengig av hvor i landet vi befinner oss. Et eksempel er Gamlemsveten og Hurlaveten på Sunnmøre.

Gamlemsveten sett fra sør Mange fjell langs kysten kalles Veten. Her Gamlemsveten (med tårn) og Hurlaveten (litt til høyre) på Sunnmøre. På Gamlemsveten er det nå bygget tårn for TV, radio, flyradar og telefonsamband. Foto: Per-Morten Tennøy, Wikimedia commons

Varder

I motsetning til veter som det ikke er så lett å finne fysiske spor etter, er mange generasjoner varder synlige i fjellet og langs sjøen. De skulle vise vei gjennom skodde og snø i fjellet og være seilingsmerker for dem som ferdes til sjøs. Vardene eller sjømerkene var gjerne påmalt ringer eller farger for at de skulle være lett synlige og for å skille dem fra hverandre. Selv i dag med GPS som et viktig verktøy i navigering, er de synlige vardene, fyrene og spesielle naturformasjonene de viktigste hjelpemidlene til å holde båten på rett kurs og finne rett havn.

Bilde av Hesnes båke i Grimstad i Aust-Agder, -et av de første offisielle sjømerkene langs norskekysten. Båken ble oppført i 1823. Foto: Riksantikvaren
Kystverket Hesnes Båke: Hesnes båke i Grimstad i Aust-Agder er et av de første offisielle sjømerkene langs norskekysten. Båken ble oppført i 1823.
Foto: Riksantikvaren
Bilde av Ryvingen varde i Mandal, Vest-Agder. Foto: Riksantikvaren
Ryvingen varde: ligger på øya Ryvingen ca. 300 m øst for Ryvingen fyr. Begge er fredede kulturminner. Ryvingen varde er et viktig navigasjonshistorisk kulturminne. Varden står på øyas høyeste punkt og er et viktig landkjenningsmerke, spesielt for anløpet til Mandal. Den er godt bevart og er med sin karakteristiske form identitetsskapende.
Foto: Riksantikvaren
Kjøttvikvarden: Sjømerker, som fyrlykter og varder, er sentrale navigasjonshistoriske kulturminner. Kjøttvikvarden er trolig den eneste av sitt slag i verden, den er også Norges høyeste varde og har vist vei inn til Hammerfest i over 150 år. Den ble fredet i august 2016.
Foto: Kystverket.
En hvitmalt varde på øya Leistein i Tjøme kommune. Foto: Karl Ragnar Gjertsen (CC BY-SA) via Wikimedia Commons.
En hvitmalt varde: på øya Leistein i Tjøme kommune.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Men det vi kanskje først tenker på i forbindelse med varder er varder langs stier og veier i fjellet, som regel oppstablet stein som skal tjene som merke for å markere stien.

Vardene kan være av varierende størrelse og alder. Å vedlikeholde varder kan være et tungt arbeid og det trengs kyndig veiledning. Hvert år er det et stort dugnadsarbeid i fjellet i regi av Den norske turistforening (DNT). Da tas det hensyn til vardenes originale form og utseende slik at denne beholdes. Noen varder skal være «luftige» og store, andre er mindre og tettere. Det har dessuten oppstått et nytt fenomen, nemlig at folk bygger nye varder eller bygger på eksisterende varder. Nye varder kan være uønsket i et kulturmiljø som på Svalbard, og de kan være til fare for ferdenes folk som ledes av lei. Påbygging av varder kan dessuten ødelegge dem som kulturminner.

I over to hundre år er varder brukt i forbindelse med oppmåling. De er brukt som grensemarkeringer og til trigonometriske punkt. Disse vardene er av forskjellig type, men er gjennomgående store steinvarder med tverrmål på 1 til 2,5 meter og er 1,5 til 2,5 meter høye. Statens kartverk har i forbindelse med sin Verneplan for kart og oppmåling samlet informasjon om disse vardene, disse ligger nå ute som en del av et fredningsforslag.

En brudle på Brudleruta: For det utrente øye kan en brudle forveksles med en varde. En brudle en samling med steiner som har blitt lagt ned på bart fjell av et brudefølge. I Agder var en brudled ikke bare selve brudefølget, men også en rad med steiner (brudler) lagt etter hverandre i en linje på bart fjell. Dette bildet er fra Jostalshei i Vest Agder.
Foto: Åse Bitustøl, Riksantikvaren
Storslagen natur opp de bratte steintrappene i Kamperhamrane. Foto: Anne Rudsengen
Varde rettes opp.: Ordførene i Skjåk og Stryn retter opp varde langs den gamle ferdselsvegen mellom de to kommunene. Kamperhamrane er en Historisk vandrerute, et samarbeid mellom DNT og RA. Kyndig veiledning gis fra DNT og SNO.
Foto: Bjørn Dalen
Varder viser vei ved den gamle ferdselsvegen mellom Stryn og Skjåk. Foto: Bjørn Dalen
Varder: viser vei ved den gamle ferdselsvegen mellom Stryn og Skjåk.
Foto: Bjørn Dalen
Fra 1. ordens triangulering ved Store Juklegga – Høgeloft sør for Fillefjell ca. 1920 moh. Assistent og to teodolitter. Foto ca. 1910 Statens kartverks arkiv.
Store Juklegga Høgeloft: Fra 1. ordens triangulering ved Store Juklegga – Høgeloft, sør for Fillefjell ca. 1920 moh. Assistent og to teodolitter. Bildet er datert ca. 1910.
Foto: Statens kartverks arkiv

*Deler av denne artikkelen ble først publisert i 2015 på Riksantikvaren sine sider.