Bevaringsprogramma

Rjukanbanen

Rjukanbanen har i dag status som verdensarv, som en del av industriarven Rjukan–Notodden.

Langs Rjukanbanen. Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren

Rjukanbanen (også kalt Vestfjorddalsbanen) ligger i Tinn kommune i Telemark. Banen er en normalsporet jernbane med skinnegang fra Rjukan til Mæl, og jernbaneferge over Tinnsjø fra Mæl til Tinnoset. Fra Tinnoset går jernbanen videre til Notodden under navnet Tinnosbanen.

Rjukanbanen er sammensatt av banelegemet med skinner, sviller, kjøreledning, master, sikringsanlegg, tunnel, bruer, gjerder og vindmurer med mer. I tillegg omfatter banen rullende materiell i form av lokomotiv og vogner som har gått på Rjukanbanen, samt flere stasjonsbygninger, godshus, verksteder, kaianlegg, en slipp, flere fyrlykter og andre funksjonsbygg langs jernbanetraseen og på stasjonsområdene.

Rjukanbanen i bevaringsprogrammet

Formålet med Rjukanbanen i bevaringsprogrammet for tekniske og industrielle kulturminner er å sikre anlegget som en representant for jernbaneanlegg knyttet til den elektrokjemiske industrien i første halvdel av 1900-tallet. Rjukanbanen er sammen med Tinnosbanen unik som landets første elektrifiserte jernbaner for normalspor.

Oversiktsbilde Mæl stasjon. Foto: Per Berntsen.
Oversiktsbilde Mæl stasjon. Foto: Per Berntsen

Norsk industri- og jernbanehistorie på Rjukan

Rjukanbanen er knyttet til «den nye arbeidsdagen» i Norge, perioden etter unionsoppløsningen i 1905 og frem til mellomkrigstiden. Perioden var preget av høykonjunktur, industrialisering, nye produksjonsmetoder, billig fossekraft, utenlandsk kapital og en sterk fremtidstro.

Sammen med Tinnosbanen og jernbanefergene Ammonia, Hydro og Storegut, var Rjukanbanen en del av Norsk Hydros sitt transportsystem som knyttet den industrielle virksomheten i Rjukan sammen med Skienvassdraget og det internasjonale markedet.

Med sin tidlige elektrifisering var banen svært moderne. Rjukanbanen hadde stor verdi for lokalsamfunnet og verdiene den transporterte for Norsk Hydro var med på å danne grunnlaget for fremveksten av det moderne norske samfunnet.

Rjukanbanens historie

Planene for banen mellom Notodden og Tinnoset via Heddal Hovedbygd strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet. Sam Eydes Ingeniørkontor hadde forsøkt å få banen prosjektert i 1899, men uten hell. I 1907 fikk Rjukanbanen og Tinnosbanen konsesjon i Stortinget.

Rjukanbanen ble bygget på halvannet år ved hjelp av 1400 arbeidere, og ble åpnet i 1909.

Konsesjonen til Rjukan- og Tinnosbanen ble gitt både for elektrisk og for dampdrift, men var hele tiden planlagt for elektrisk drift. Banen var ferdig elektrifisert i 1911 og var landets første normalsporede bane med elektrisk fremdrift.

Fra åpningen til nedleggelsen ble det transportert rundt 30 millioner tonn gods på banen og den årlige transporten utgjorde om lag 1/6 av den nasjonale transporten, om Ofotbanen holdes utenfor. Før andre verdenskrig transporterte banen på det meste 200 000 passasjerer og på 1960-tallet kunne det gå ni togpar mellom Mæl og Rjukan. Av elleve togruter var ett av dem rent godstog, fem passasjertog og fem blandet.

Persontrafikken på Rjukanbanen ble nedlagt i 1970, mens øvrig bane- og fergetrafikk ble nedlagt i 1991.

Slippanlegget ved Tinnoset med ferjen Storegut.
Foto: Ulf I. Gustafsson, Riksantikvaren
Miland bru. Foto: Per Berntsen
Miland Bru.
Foto: Per Berntsen

Freder for første gang rullende materiell

Da Rjukanbanen ble fredet i 2014, var det første gang rullende materiell ble fredet i Norge. Fredningen av femten rullende enheter skal sikre deres funksjon og uttrykk som en del av anlegget for frakt av industriprodukter og personer.

Rjukanbanen ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste 5. juli 2015 som del av Rjukan-Notodden industriarv.

Publisert: 2. august 2022