Birkelunden

– et av 12 freda kulturmiljø i Norge

Det freda området i og rundt Birkelunden utgjør en sentral del av bydelen Grünerløkka i Oslo.

Da området ble freda i 2006, var det første gang et helt kulturmiljø i en by ble freda

Parken er og har alltid vært i flittig bruk

Da som nå

Murbyens hjerte

Av: Synne Vik Torsdottir, Riksantikvaren

Går du gjennom Birkelunden i dag, så er det ikke mye som har endret seg siden den ble anlagt av rittmester Thorvald Meyer i 1860-årene. Bjørketrærne er nok mer ruvende etter et halvannet århundres vekst, og det har kommet flere skulpturer og sitteplasser til, men bruken av parken er den samme.

Birkelunden ble overrakt som gave til kommunens beplantningsvesen i 1882. Den var allerede da opparbeidet som en park med en meter høyt jernstakitt og bjørketrær langs kantene. I midten var det en åpen plass med musikkpaviljong som ofte ble tatt i bruk. Gaven ble gitt med den betingelse at parken aldri skulle bebygges. I 2006 ble Birkelunden og kulturmiljøet rundt det første freda bykulturmiljøet i Norge, som et helhetlig og godt eksempel på 1800-tallets byplanlegging og murgårdsarkitektur.

Håndkolorisert postkort av Birkelunden sett fra sør mot nord, tatt i ca. 1905. Her ser man den hvordan den opprinnelige parken så ut. En åpen plass med en musikkpaviljong i midten, omkranset av bjørketrær og et lavt gjerde mot veiene. Paviljongen ble senere byttet ut med den som står der i dag, da parken i 1926 gjennomgikk en større renovasjon og planendring. Foto: Ukjent, Digitalt museum

Lille Berlin

Det Oslo som ble anlagt etter bybrannen i 1624 under navnet Christiania, er den eneste byen i Norge som hele tiden har vært murby. Som en konsekvens av industrialiseringen strømmet arbeiderne inn til byene på leting etter arbeid, noe som førte til en svært hurtig byvekst i Kristiania i perioden 1870-1899. Med det kom behovet for en byplan som tilrettela for den voldsomme veksten, og her kunne Oslo hente ideer fra tysk byplanlegging. Berlin hadde hatt en lignende vekst siden begynnelsen av århundret, og i 1820-årene ble løsningen der å bygge leiegårder både for arbeiderklassen og middelklassen. Berlinerarkitekturen ble et forbilde, både plan- og fasademessig, for murbyen Christiania – så mye at byen ble kalt Lille Berlin på folkemunne. Har du besøkt Prentzlauer Berg i Berlin og tatt deg en tur på Grünerløkka i Oslo, er det ikke vanskelig å forstå hvor sammenligningen kom fra.

Birkelunden

Kommune: Oslo
Fylke: Oslo
Fredingsår: 2006

Murbyen Oslo ble bygget med karrébebyggelse (karré: av fransk firkant), som er helt dominerende på Grünerløkka. Karrébebyggelsen består av kvartaler med tett bebyggelse mot gaten og et indre gårdsrom. Dette ble også kalt «det lukkede kvartalet» fordi prinsippet var at det indre rommet var det private rom, og det som var på utsiden skulle være den tette byens fellesrom. Utenfor gårdsrommet skulle byen fylles med gater, plasser, kaféer, lokaler for politikk – og ikke minst, kulturliv. For dagens ihuga Grünerløkka-beboer er det vel nettopp dette som fremdeles fyller fellesrommet i bydelen i dag.

Karrearkitekturen hadde fokus på det indre, private rom i bygårdene. Fremdeles er dette velbrukte og populære fellesområder for beboerne i bygårdene på Grünerløkka.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Thorvald Meyers gate ved Birkelunden i April 2021. Paulus kirke til høyre, og Birkelunden park til venstre.
Foto: Helge Høifødt, Wikimedia Commons

På nokså flate og ubebyggede områder, som Grünerløkka og Majorstuen i Oslo, kunne idealet om rutenett også gjennomføres. Med sine rettvinklete murgårdskvartaler med likeverdige gateløp med parken Birkelunden i sentrum, er Birkelunden kulturmiljø et godt bevart eksempel på dette. Selve parken er flankert av Grünerløkka skole (1895) i øst og Paulus kirke (1892) i vest. Paulus kirke ble tegnet av Henrik Bull, arkitekten bak Nationaltheatret i Oslo.

Kart over Oslo som viser Birkelunden og omegn i 1887
Utsnitt av Oslo-kart fra 1887 med Birkelunden litt over midten av bildet. Oslo kommune overtok parken med trær og paviljong fra Thorvald Meyer i 1882. Bygårdene i sør og nord var da oppført, men bebyggelsen i øst og vest var ennå ikke påbegynt. Grünerløkka skole og Paulus kirke var ikke på plass før henholdsvis 1895 og 1892. Kartet viser tydelig idealet om rutenett i gateløp og bebyggelse. Kart: Kristiania kommune – Kart over Kristiania 1887. I Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837–1886.

Freding av kulturmiljø

  • Eit kulturmiljø kan fredast for å bevare eit område sin kulturhistoriske verdi.  
  • Det er berre bygningane sitt ytre som blir freda, ikkje interiøret 
  • Andre delar av miljøet, som gateløp, allmenningar, parkar og andre grøntstrukturar, kan også være del av fredinga. 
  • Når eit kulturmiljø er freda, tyder det at utvendig arbeid på bygningar og anlegg, utover vanleg vedlikehald, krev godkjenning frå kulturminneforvaltninga. 
  • Vedtak om kulturmiljøfreding gjerast av Kongen i statsråd. 
  • Tolv kulturmiljø er freda i Noreg.

Øst og vest

I løpet av murby-perioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten, og leiegårdene ble utformet etter leieboernes betalingsevne. Utbyggingen skjedde på den måten at kommunen stod for å planlegge og bygge infrastrukturen, gateregulering og offentlige tjenester. Private grunneiere, som Thorvald Meyer, utparsellerte tomter som ble solgt til murmestere og private utbyggere. Hver enkelt gård fikk derfor sitt eget uttrykk og design i fasadearkitekturen. Hvor flott det skulle være ble bestemt på grunnlag av hvor bemidlede de planlagte beboerne var.

I tillegg til at hver utbygger bestemte utformingen av sine bygg, preget historismen arkitekturen i denne perioden. Det er en stilform som ofte sies å være preget av stilforvirring, og som henter inspirasjon fra et mangfold av historiske stiler. I kulturmiljøet rundt Birkelunden kan man se hele spennet fra gårder med svært enkel utforming på fasaden, til de mer ornamenterte med rik utsmykning. Lik etasjehøyde og takvinkel var med å skape et enhetlig preg til tross for den enkelte gårds særpreg, og på den måten oppsto gateløp med sterk horisontal betoning som fortsatt er synlig i dag.

Stilarten historismen preget fasadene på Grünerløkka. Historismen betegner en internasjonal stilretning som har sin bakgrunn i 1800-tallets nyvakte historiske nysgjerrighet. I Norge ble perioden lite forstått av funksjonalismens tilhengere og nedsettende kalt Redselsperioden eller Stilforvirringen. Den kunne like gjerne bli kalt stilfrihetens tid. Områder utbygd i denne perioden synes likevel overraskende ensartete og harmoniske. Bildet er tatt i krysset Markveien / Seilduksgata. Foto: Synne Vik Torsdottir, Riksantikvaren

Boligen som hjem

–  Murgården er en svært fleksibel bygningstype som ga bolig både for fattig og rik med deres helt ulike krav og økonomiske muligheter. Murgården var et godt svar på samtidens mange behov og tilfredsstiller manges bo-idealer også i dag, skriver Marte Boro i «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900.

Leiegården ble boformen for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet. Den gav tidlig tilgang til moderne goder uten at kommunens økonomi ble overbelastet – som tørre boliger med innlagt vann og avløp. Likevel var murbyen på den nye østkanten ofte preget av trangboddhet blant arbeiderklassen.  I 1900 hadde Grünerløkka skole 2488 elever, i dag er antallet rundt 500. Det sier litt om antall innbyggere som delte på plassen på Grünerløkka, selv i en bydel som i dag er preget av mange barnefamilier.

Folketellingen fra 1910 viser at det bodde en familie på 9 i leiligheten i første etasje i Schleppegrells gate 10, en bygård som er en del av Birkelunden kulturmiljø.  I den 63 kvadratmeter store leiligheten i 1. etasje bodde maler Johan Fredrik Knudsen med sin kone Kristiane, deres 6 barn og en ung mann i nær familie med faren i huset. I bakgården står brygger- og rullehuset fremdeles. Storvasken foregikk i vaskekjelleren (bryggerhuset) med gammeldags kjele til å koke tøyet i, og med vaskebrett.

Freda brygger- og rullehus i bakgården til Schleppegrellsgate 10. Bryggerhus var egentlig hus til å brygge øl i. Senere er ordet brukt om hus eller rom til koking og vask, eller til sommerkjøkken og liknende. Birgitt Andersen, født i 1923 og vokst opp i en lignende gård i Wessels gate 15, beskriver bruken slik «Storvask foregikk i vaskekjelleren (bryggerhuset) med gammeldags kjele til å koke tøyet i og vaskebrett. I kjelleren var det også rullebod med stor gammeldags rulle og med rullestokker. Småvask måtte vi ta i vaskefat på kjøkkenet.»
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Folketellingen i 1910 for Schleppegrells Gate 10 Det var ikke uvanlig i arbeiderstrøkene å ha leieboere selv i små leiligheter med større familier. Her er det dokumentert hvem som bodde i den 62 kvm store leiligheten i 1. etasje.

Den dobbelte byen – kjærlighet og harme

Grünerløkka var i hovedsak arbeiderklassens bydel, og i de første årtiene av 1900-tallet var Birkelunden mye brukt til arbeiderbevegelsens store møter. Rudolf Nilsens dikt «Nr. 13» er både en kjærlighetserklæring til arbeiderklassens murgård, samtidig som det leses som en brennende protest mot de kummerlige leveforholdene som fantes i de samme bygårdene.

Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.

Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når det tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.

Leiegårdene hadde ikke noe godt rykte på seg, særlig ikke blant de som ikke bodde der selv. Riksantikvar Harry Fett uttalte i sin tid «Der finnes vel intet tristere og skidnere end et Kristiania-gaardsrum», og så nok ikke mye av bevaringsverdien i det som vi ser i dag. Det var ikke før på 1970-tallet at bygårdene på nytt ble populære boliger, og i 1992 ble murbyen i Oslo definert som bevaringsverdig av staten. I 1996 startet fredningsarbeidet med Birkelunden kulturmiljø, og resten er, som du ser, historie.

En klassisk bakgård i det freda kulturmiljøet på Grünerløkka. Det indre gårdsrommet hadde enkle fasader, som på bildet. Fargene på byggene her ligger tett opp til det som i dag kalles Oslo-fargene.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Flere av fasadene på Grünerløkka hadde flotte og utsmykkede detaljer. Her ser man detaljer fra de freda bygårdene på Paulus plass 3 og 5.
Foto: Synne Vik Torsdottir, Riksantikvaren
Inngangsportalene i bygårdene hadde ofte enkle uttrykk. Dette inngangspartiet på Paulus plass 5 er bevart som det opprinnelig stod.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Flere av fasadene på Grünerløkka har et enkelt uttrykk. Schleppegrells gate 10 er en del av Birkelunden kulturmiljø.
Foto: Synne Vik Torsdottir, Riksantikvaren

–  Murgårdsbebyggelsen fra siste del av 1800-tallet representerer en svært viktig periode i Oslos historie, med sterk befolkningsvekst, industrialisering og utstrakt boligbygging. Murgårdene fra denne perioden er fremdeles i dag karakteristisk for mange av Oslos eldre strøk. Grünerløkka er blant de mest enhetlig bevarte strøkene med murgårdsbebyggelse, og kulturmiljøfredningen av Birkelunden er helt sentral for å ta vare på  denne kulturhistorien.

Fredrik Armand Borgen, fredningsansvarlig antikvar hos Byantikvaren i Oslo.

Birkelunden kulturmiljø

  • Fredningsprosessen ble påbegynt i 1996, og vedtatt den 28. april 2006
  • Det freda kulturmiljøet dekker et areal på om lag 116 dekar (116 000 kvadratmeter)
  • I kulturmiljøet inngår selve parken Birkelunden, Grünerløkka skole og Paulus kirke, i tillegg til 15 kvartaler med 139 bygårder. 6 av bygårdene er fredet i klasse A
  • Murbyen Grünerløkka ble bygget i perioden 1840–1899.
  • Bygningenes fasader er i historismens stil. Historismen preget Norge i perioden 1850–1910.
  • Last ned fredningskart her

Kilder: