Kronikker

Kulturkanon og kulturminner

Riksantikvarens fredningsliste er allerede en samling og struktur for kulturminner av nasjonal verdi, og dermed en slags kanon. Det skriver riksantikvar Jørn Holme i kronikk i Aftenposten 30. januar.

Publisert: 9. februar 2017 | Endret: 30. januar 2024

Bilde fra Skjærvær på Vegaøyan på Helgelandskysten i Nordland. I området har det vært drevet fiske og fangst de siste ti tusen årene. Sanking av egg og dun fra de ville ærfuglene har vært en viktig del av næringsgrunnlaget helt siden middelalderen. Vegaøyan står på Unescos verdensarvliste. Foto: Jon Brænne, NIKU
Skjærvær, Vega Skjærvær på Vegaøyan på Helgelandskysten i Nordland. I området har det vært drevet fiske og fangst de siste ti tusen årene. Sanking av egg og dun fra de ville ærfuglene har vært en viktig del av næringsgrunnlaget helt siden middelalderen. Vegaøyan står på Unescos verdensarvliste. Foto: Jon Brænne, NIKU

I debatten om en mulig norsk kulturkanon diskuteres også kriterier og utvalg for en rekke kulturfelt. Men er det ikke slik at vi i flere av våre kulturfelt allerede har valgt, og velger kontinuerlig?

Av riksantikvar Jørn Holme

Vi har allerede over 6500 bygninger og anlegg på vår liste over fredede kulturminner. Vår kultur er i stadig utvikling. Vi ser at tidligere utvalg kan føles for sneversynte i dag. Det er nok en overvekt av storslåtte gårdsanlegg og embetsmannsboliger som er fredet, i forhold til bygninger og anlegg som forteller småkårsfolkets historie.

Fredningslisten favner vidt

Kulturminneforvaltningens arbeid har alltid handlet om å velge. Hva som regnes som verdifullt i dag vil også endre seg, akkurat som vårt syn på historien og egen kultur endres.

Vi arbeider kontinuerlig for at fredningslisten må fortelle alle typer historier om Norge og det norske: Fattig eller rik, industriarbeider eller fisker, bonde eller prest, sørlending eller nordlending.

Det er et særlig ansvar å løfte frem det samiske urfolkets historie, men også kulturminner knyttet til minoriteter og innvandrere.
Norge har alltid vært, og er et flerkulturelt samfunn.

Bilde av Villa Busk. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren
Villa Busk Villa Busk i Bamble i Telemark ble bygget i 1989 og fredet av Riksantikvaren i 1993, som eksempel på fremragende ny arkitektur. Arkitekt var Sverre Fehn. Foto: Arve Kjersheim, Riksantikvaren

Alle perioders bygningsarv

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen sier til Aftenposten 4. januar at «Det er viktig å se på hva som er felles for hele det norske samfunnet». Den fysiske kulturarven, i form av for eksempel bygninger, fartøy og arkeologiske kulturminner, er mangfoldig og et resultat av kultur i stadig endring. Vår fredningsliste skal inkludere alle perioders beste eksempler på bygningsarv, også nyere arkitektur. Derfor fredet Riksantikvaren den nye Operaen i 2012, bare fire år etter at bygget sto ferdig.

Bilde av det fredete gårdsanlegget Tofte på Dovre i Nord-Gudbrandsdalen er fra 1700-tallet. Foto: Jiri Havran, Riksantikvaren
Tofte, Tårnhuset Det fredete gårdsanlegget Tofte på Dovre i Nord-Gudbrandsdalen er fra 1700-tallet. Foto: Jiri Havran, Riksantikvaren

Fredningslisten er således allerede en samling og struktur for kulturminner av nasjonal verdi, og dermed en slags kanon.

Viktig norsk kulturarv

Kulturminner på UNESCOs verdensarvliste er noe så flott som kulturarv av universell betydning, og må i så måte være en kulturkanon verdig. Blant våre åtte inskripsjoner på UNESCOs liste over verdens kulturarv står eksempelvis bergkunsten i Alta, Urnes stavkirke, Bryggen i Bergen og Røros bergstad.

Disse kulturminnene har en alder og en posisjon i norsk historie som gjør at de fleste vil kunne si seg enige om at de representerer viktig norsk kulturarv, selv om Bryggen i Bergen vel må sies å være tysk! Norsk Hydros industrieventyr på Rjukan og Notodden ble innskrevet på verdensarvlisten i 2015, ingeniørkunst og entreprenørskap er også kulturarv.

Bilde av en helleristning i Hjemmeluft, Bergbukten. Foto: Bjørn Helberg, Riksantikvaren
Helleristning Bergkunsten i Alta er den største kjente samlingen av helleristninger i Nord-Europa, og står på Unescos verdensarvliste. Helleristningene er mellom 6200 og 2000 år gamle.
Foto: Bjørn Helberg, Riksantikvaren
Bilde av den skogfinske røykbadstua på Nedre Øyeren i Kongsvinger kommune i Hedmark er den eneste skogfinske bygningen i Norge som er fredet. Bygningen har to røykeovner, en til oppvarming og matlaging og en til badstubruk. Foto: Berit Rønsen, Riksantikvaren
Nedre Øyeren Den skogfinske røykbadstua på Nedre Øyeren i Kongsvinger kommune i Hedmark er den eneste skogfinske bygningen i Norge som er fredet. Bygningen har to røykeovner, en til oppvarming og matlaging og en til badstubruk.
Foto: Berit Rønsen, Riksantikvaren
Såheim kraftverk
Såheim kraftverk Såheim kraftverk på Rjukan ble fredet i 2003. Såheim er også del av Rjukan-Notodden industriarv.
Foto: Per Berntsen

Skapt gjennom vitale kulturmøter

De fredede kulturminnene og verdensarvstedene våre er fantastisk forskjellige, i alder, type og geografisk plassering. Jean-Paul Sartre sa: «Intet forandrer seg så ofte som fortiden.

Alle generasjoner skaper sitt eget historiske bilde.» Våre flotteste kulturminner er blitt til, takket være vitale kulturmøter innenfor og utenfor landets grenser. Tidsånden og vår kultur er i stadig endring, og har alltid vært det, heldigvis.

09.02.2017 14:19 endret 09.02.2017 14:39

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 30. januar 2017.