Kronikker

Nå blir byutvikling allemannseie

Arkitekturopprøret har inntatt samfunnsdebatten. Det må alle som jobber med byutvikling ta til seg.

Publisert: 29. april 2021 | Endret: 29. januar 2024

Riksantikvar Hanna Geiran Foto: Øyvind Aase Fluge, Riksantikvaren

På kort tid har antall tilhengere av gruppen som viser bilder av bygninger før og nå fått oppslutning av mange tusener i sosiale medier. Som riksantikvar er jeg alltid glad for diskusjoner om arkitektur og bymiljøer. De bør ikke begrenses til planmyndigheter, arkitekter eller – for den saks skyld – kulturmiljøforvaltningen. Derfor blir det også litt for enkelt når Erling Dokk Holm kaller Arkitekturopprøret «et grunt opprør» i Aftenposten 21. april. Vi er kanskje ikke alle skolerte nok til å se alle sider av saken, men aller mest nå tenker jeg at det er tid for å lytte. Hva slags steder vi ønsker å bo, bør vi alle ha en mening om.

Med mennesket i sentrum

Tidligere denne måneden skrev professor Thomas Thiis-Evensen i Aftenposten om hvordan byens variasjon utfordrer og trigger fantasi og skaperevne, mens monotoni virker sløvende og avvisende. Da arkitekturopprørerne, i samme avis, fikk vise fram eksempler på nybygg de liker, handlet det i stor grad om tilpasning til resten av byrommet, menneskevennlige dimensjoner, liv på gateplan og variasjon.

Andre debattanter har tatt til orde for at man heller ikke kan se bygningene isolert, men at et større bymiljø og landskapsdimensjoner også er viktig. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men hva utgjør så den gode by? Her finnes det ingen fasit, men i all byutvikling må mennesket stå i sentrum.

Stemningsskifte

Vi har sett et stemningsskifte for eldre bygninger og kulturmiljøene våre. Før handlet det om utvikling eller vern. Gradvis har pendelen svingt, og nå snakker flere og flere om utvikling gjennom vern. Kulturmiljø er en ressurs i samfunnsutviklingen, og dette gjelder så vel reiseliv og næringsutvikling som økt betalingsvilje for byområder med vern. Omgivelsene har betydning for opplevelsen av identitet og tilhørighet. Bygningene karakteriserer stedene der vi bor og lever, og gir dem deres særpreg og egenart. Denne egenarten tror jeg flere vil etterspørre. Det bør både by- og næringsutviklere merke seg. Min påstand er at man aldri angrer på at man setter gamle hus i stand og bruker dem videre, men ofte angrer på at man rev.

Vernekamp og arkitekturkamp

Arkitekturopprøret skiller seg fra vernekampene vi har hatt siden midten av 1900-tallet. Vernekampene formet i mange tilfeller byene våre. Bakklandet i Trondheim og Pollen i Arendal sto i fare for å bli revet. Begge er i dag velkjente bydeler som er elsket av innbyggerne og populære blant tilreisende.

Først mot slutten av 1960-tallet ble verneaksjoner på innbyggernes initiativ mer vanlige. Før den tid var engasjementet for å redde kulturminner og bymiljøer en sak for Riksantikvaren, byantikvarer, planmyndigheter og foreninger, som oftest Fortidsminneforeningen. Bryggen i Bergen er et godt eksempel på dette. Her gikk mange innbyggere i demonstrasjonstog for riving, mens vernemyndighetene og Fortidsminneforeningen kjempet for bevaring. Bryggen ble reddet og står på UNESCOs verdensarvliste.

Det er lite trolig at vi opplever demonstrasjonstog for riving igjen. Stadig flere ser verdien av å ta vare på eksisterende bygninger. Der er her Arkitekturopprøret skiller seg fra tidligere vernekamper. Før var det gjerne rivingen av et bestemt område eller en bestemt bygning som trigget vernekampene. Dette «opprøret» handler ikke om et spesielt objekt eller område, men om hva slags byer og tettsteder vi vil ha. En voksende bevissthet om hva omgivelsene våre faktisk betyr for oss.

Identitet, møteplasser og bærekraft

Verken vernekamp eller arkitekturopprør dreier seg om sentimentale tilbakeblikk og misforståelsen om at alt var bedre før. Snarere handler det om identitet og om byrom vi ønsker å oppholde oss i. Kulturminner, kulturmiljøer og god arkitektur bidrar til inkluderende miljøer som fremmer trivsel og gode møtepunkter.

Å gjenbruke bygninger er i tillegg et viktig ledd i å få ned klimagassutslippene raskt. Byggebransjen står globalt for 40 prosent av alle klimagassutslippene. I Norge er heldigvis tallet kun 15 prosent. Det er likevel betydelig, med tanke på at vi gjennom Parisavtalen har forpliktet oss til å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. I Morgenbladet ga arkitekt Gaute Brockmann nylig et godt råd til unge arkitekter: «Spesialiser dere på transformasjon og gjenbruk. Det som regnes som en trend i dag, kommer til å være selve arkitektbransjen i morgen.»

Flere norske arkitekter har høstet heder internasjonalt, og Operaen er fredet. Arkitekter jobber innenfor stramme rammer. Men arkitekturen og byplangrepene som utføres i dag må vi leve med i lang tid framover. Nå som bilene i større grad forsvinner fra våre bysentra, gir det byutviklere enda større muligheter. Nå kan vi skape byrom som bidrar til det gode liv – eller ikke. Nå trenger vi at flest mulig tenker over hva slags by de vil bo i, og argumenterer høyt og tydelig i samfunnsdebatten.

Denne kronikken er en utvidet versjon av kronikk som stod på trykk 29.04.2021 i Aftenposten.

Les kronikken her.