Riksantikvaren avslo søknad om gjenbruk av den automatisk fredete kirkegården St. Hanshaugen på Skjervøy. Avslaget var begrunnet med at viktige samiske kulturminneverdier, både synlige og arkeologiske, ville gå tapt dersom gjenbruk ble tillatt. Avgjørelsen ble påklaget og oversendt til Klima- og miljødepartementet til endelig avgjørelse.
Klagen ble tatt til følge av Klima- og miljødepartementet og etter en helhetsvurdering omgjort Riksantikvarens vedtak. Det ble gitt dispensasjon på vilkår, blant annet om planering og påfylling av jordmasse. Det ble stilt krav om arkeologisk overvåkning i forbindelse med planeringen, og dispensasjonen ble begrenset til å gjelde urnenedsettelser i løsmasselaget. Departementet la avgjørende vekt på at det er begrensete muligheter til utvidelse av kirkegården og til å finne andre egnete områder for fremtidige kirkegårdsarealer i Skjervøy kommune. I vurderingen sluttet departementet seg til Sametingets vurdering av at kunnskap om samiske kulturminner utenfor de samiske kjerneområdene er mangelfull, og at automatisk fredete kirkegårder i et kystområde som Skjervøy derfor har en stor opplevelses- og kildeverdi og er viktige historiske vitnesbyrd. Kunnskap om samisk historie på Skjervøy er en tungtveiende kulturmiljøverdi men departementets legger vekt på at det ikke det visuelle uttrykket til St. Hanshaugen-kirkegården som er avgjørende. Det som først og fremst begrunner den automatiske fredningen er tilstedeværelsen av og den betydelige andelen av menneskelige levninger etter samiske begravelser. Departementet mente at det både vil være mulig å ivareta de kulturhistoriske verdiene, samtidig som kirkegården kan benyttes til sitt opprinnelige formål.
