«Ekar» ble tatt hånd om i siste liten av et par ivrige fartøyvernere, og skuta er en fin representant for disse arbeidshestene som det var svært mange av langs norskekysten for bare noen tiår siden. Foto: Eivind Lande©Riksantikvaren.

Det statlege ansvaret og engasjementet når det gjeld fartøyvernet er i første rekkje knytt til å ta vare på eit utval fartøy som er representative for den norske maritime kulturhistoria. Det blir særleg lagt vekt på den kronologiske, tekniske og funksjonelle breidda i utvalet.

Vidare skal fartøy frå heile kysten vere representerte. Søknadar om økonomisk stønad vurderast og avgjerast ut frå kontinuerlege vurderingar av aktuelle behov, antikvariske og driftsmessige krav, og behovet for å kunne supplere med fartøy som best mogeleg innfrir kravet til representativitet.

Det er i dag om lag 180 eldre fartøy som har vernestatus gjennom frivillige avtalar med Riksantikvaren. Talet er svært lågt sett på bakgrunn av den kulturhistoriske verdien fartøya har hatt for norsk næringsliv, samferdsle og samfunnsutvikling. Miljøverndepartementet si målsetting om å ta vare på eit utval fartøy som er representative for Noreg som sjøfartsnasjon – både i utanriks-, kyst- og innlandsfart – er ikkje oppfylt.

Frivillig innsats
Det er vesentlege manglar i den kulturhistoriske dokumentasjonen, og den geografiske fordelinga av fartøy som er tekne vare på er til dels lite representativ. Sjølv om det har vore ei auking av økonomiske tilskot dei siste åra, er dei årlege faste løyvingane til fartøyvern ikkje store nok til å dekkje behovet for istandsetting og vedlikehald. Fartøyvernet blir halde oppe av ein omfattande frivillig innsats – ressursar langt ut over det som blir stilt til rådvelde på statsbudsjettet. Det bør difor vere eit mål å sikre og å ta vare på dette engasjementet i det vidare arbeidet. Den frivillige verksemda er i stor grad retta mot drift og vedlikehald av fartøy som er i aktiv bruk.

Antikvarisk vern gjer det naudsynt å sikre handverkskompetanse for å ta vare på fartøya. Dette blir mellom anna gjort gjennom tre nasjonale sentra for fartøyvern; Hardanger fartøyvernsenter og Nordnorsk fartøyvernsenter og båtsamling i Gratangen for bevaringsoppgåver knytt til trefartøy, og Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter ved Kristiansand for arbeid med stålskip. Sentra har som hovudoppgåve å utføre større oppdrag knytt til dokumentasjon og restaurering av verneverdige fartøy, og å dokumentere og føre vidare viktige tradisjonar knytt til handverket. Verksemda blir i stor grad finansiert gjennom oppdrag finansiert av Riksantikvaren. Dette gjeld ikkje berre arbeid med istandsetjing av verneverdige fartøy, men også ulike oppgåver innanfor dokumentasjon. Større restaureringsoppdrag på skrog, maskineri og innreiing krev ofte ressursar til omfattande dokumentasjons- og arkivstudiar som ein ikkje kan forvente at frivillige skal kunne ta på seg.

Fartøyvernsentra viktig
Slike oppgåver vil kunne utførast ved fartøyvernsentra. Sentra er meint å vere komplementære til verksemda innan det frivillige fartøyvernet og vanlege kommersielle verft langs kysten.
Det viktigaste verkemidlet Riksantikvaren har innanfor fartøyvernet er økonomiske tilskot til antikvarisk istandsettjing og vedlikehald av verneverdige fartøy. Vidare kan Riksantikvaren gi fartøy formell status som «verneverdige skip». Denne ordninga vart sett i gang som eit resultat av eit samarbeid mellom Sjøfartsdirektoratet, Norsk forening for fartøyvern og Riksantikvaren. Ordninga gir dei aktuelle fartøya nokre letnader i avgiftene samt at desse skipa i enkelte høve kan få ei særskild handsaming i forhold til regelverket til Sjøfartsdirektoratet.

Fredning av båtar
Som eit resultat av dei siste endringane i Kulturminnelova, er det no også mogeleg for Riksantikvaren å frede båtar av særskild kulturhistorisk verdi. «Skibladner» og bilferja «Skånevik» er dei to første fartøya som har fått ein slik status. Dei vart freda i 2006. Båtar som er eldre enn 50 år kan ikkje førast ut av landet utan løyve frå Riksantikvaren.