Kulturmiljøet St Sebastian på Bjørnøya har flere forskjellige kulturminnetyper samlet, så som hustufter og graver etter russiske fangstmenn og et solid jernkors som markerer et engelsk skipsforlis like før krigen. Kulturmiljøet er truet av erosjon. Foto: Susan Barr

Svalbard er en del av kongerike Norge, men før Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925 var det et ”ingenmannsland”. Aktivitet fra flere nasjoner førte til at det i dag er en rik internasjonal kulturminnebestand på øygruppen.

De eldste kulturminnene stammer fra en hektisk europeisk hvalross- og hvalfangstperiode på 1600/1700-tallet. Senere kom både russiske (pomore) og norske overvintrende fangstmenn.

Mineralprospektering og gruvedrift tok til i begynnelsen av 1900-tallet. Ekspedisjoner med oppdagelse og/eller forskning som formål brukte øygruppen som arena, og under krigen 1940-45 ble heller ikke Svalbard uberørt.

I henhold til Svalbardmiljøloven av 15. juni 2001 er alle faste og løse kulturminner fra før 1946 automatisk fredet. Kulturminner med opprinnelse etter 1945 kan fredes av Riksantikvaren. Graver og menneskeben, samt skjelettrester på slakteplasser for hvalross, hval og isbjørn er fredet uavhengig av alder.

Sysselmannen på Svalbard er stedlig myndighet. To kulturminnerådgivere og en teknisk konservator er ansatt ved bestillingen. Et magasin for konservering og oppbevaring av kulturhistorisk materiale åpnes av Kongen og Dronningen i slutten av april 2006. Magasinet er samlokalisert med Svalbard Museum i den nye Forskningsparken i Longyearbyen.

Til Sysselmannen på Svalbard »
Til Svalbardmiljøloven »

Aktuell litteratur:
- Thor Bjørn Arlov 2003: Svalbards historie. Tapir akademisk forlag, Trondheim.