Verdensarvkonvensjonen og verdensarvlisten

UNESCOs verdensarvkonvensjon ble etablert  i 1972 som et svar på et økende press mot kulturminner og naturområder i form av turisme, krig, naturkatastrofer, forfall og forurensning. Ved å skrive under på konvensjonen forplikter hvert enkelt land seg til å ta vare på både sine egne verdensarvsteder og resten av sin nasjonale kultur- og naturarv.

Bilde av Geirangerfjorden er en del av Vestnorsk fjordlandskap, som er ett av de norske stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Foto: Ludovic Péron via Wikimedia Commons.
Geirangerfjorden Geirangerfjorden er en del av Vestnorsk fjordlandskap, som er ett av de norske stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Foto: Ludovic Péron (CC BY-SA), via Wikimedia Commons.

Verdensarvkonvensjonen

Verdensarvkonvensjonen definerer hva som skal regnes som en del av verdensarven. Av alle internasjonale miljøvernkonvensjoner er Verdensarvkonvensjonen den som har størst utbredelse i verden.

Partslandenes plikter

De enkelte landene er forpliktet til å ta vare på sin del av verdensarven. Verdensarvstatus innebærer ikke en ny form for vern. Sikring og forvaltning skal gjennomføres etter det nasjonale lovverket og innenfor det enkelte lands egne ressurser. Det internasjonale samfunn som helhet har plikt til å samarbeide for å sikre bevaring av en arv som alle har en del i.

Rapportering til UNESCO

Hvert sjette år rapporterer partslandene status for verdensarvområdene til UNESCO. Da vurderes det om tilstanden til verdiene som lå til grunn for innskrivningen på verdensarvlisten har endret seg, og om det er behov for justering av forvaltningen. En uheldig utvikling kan føre til at området føres opp på listen over verdensarv i fare. Har verdiene forsvunnet vil området bli fjernet fra verdensarvlisten.

Fra verdensarvområdet Patan Durbar Square Katmandu. Foto: Anne Nyhamar / Riksantikvaren
Katmandu i Nepal Fra verdensarvområdet Patan Durbar Square. Katmandudalen ble innskrevet på verdensarvlisten i 1979. Foto: Anne Nyhamar, Riksantikvaren

Verdensarvlisten

Verdensarvlisten er en oversikt over verdensarvobjekt (kultur- og naturområder) i medlemslandene.

Hva betyr det å stå på verdensarvlisten?

Status som verdensarv er det høyeste internasjonale kvalitetsstempel et område kan få. Dette innebærer et ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden. Verdensarven er også en merkevare med stor tiltrekningskraft innen reiselivet.

Verdensarvstatus innebærer ikke en ny form for vern, men gir et ekstra kvalitetsstempel og en eksklusiv internasjonal status. En plass på listen betyr at det må foretas lokale verdivalg for areal- og ressursbruk, også i fremtiden. Det er viktig å ikke ødelegge kulturverdiene, og ha en forvaltningsplan som viser hvordan en vil ta vare på arven.

Det blir foretatt inngående evalueringer av søknadene før det skrives en innstilling til verdensarvkomiteen. Det er en lang vei å gå. Lokalt engasjement, oppslutning og forpliktelser vil være en forutsetning dersom arbeidet skal lykkes. Krav til avgrensing, sammenheng, helhet og ekthet kommer i tillegg til det tunge faglige aspektet.

Eksempler på steder som er oppført på verdensarvlisten

Akropolis i Athen
Pyramidene i Egypt
Den kinesiske mur
Frihetsgudinnen i New York
Galapagos øyene
Machu Picchu i Peru

Tentativ liste

I følge verdensarvkonvensjonen skal hvert land utarbeide en liste med forslag over steder som man kan tenke seg å nominere. Denne forslagslisten kalles tentativ liste.

Ikke alle stedene på tentativ liste blir nominert, men det er første skritt på veien til en nominasjon. Ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på denne listen.

På Norges tentative liste står disse stedene oppført:

  • Lofotøyene (oppført 07.10.2002)
  • Det samiske området Tysfjord, Hellemobotn og Rago (oppført 07.10.2002)
  • Jan Mayen og Bouvet-øya. Nominasjonen er en del av en felles nominasjon av Atlanterhavsryggen (oppført 21.06.2007)
  • Svalbard (oppført 21.06.2007)
  • Vikingtidens monumenter og steder (oppført 10.01.2011). Nominasjonen er et samarbeid mellom Island, Tyskland, Danmark, Latvia og Norge om verdensarv relatert til vikingtiden. De norske stedene i “vikingnominasjonen” var Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og Kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn og Fjordane. Komiteen vedtok i 2015 å returnere nominasjonen til statspartene for eventuelt å omarbeide den før et nytt forsøk gjøres.

Brosjyrer og informasjonsskriv om vikingarvnominasjonen finnes her

Les mer om Norges oppføringer på tentativ liste på nettsidene til UNESCO

Verdensarven Kizhi Pogost i Karelia i Russland med sine mange løkkuppeler er fra 1700-tallet. Foto: MatthiasKabel (CC BY-SA) Wikimedia Commons
Kizhi Pogost Verdensarven Kizhi Pogost i Karelia i Russland er fra 1700-tallet og ble innskrevet på verdensarvlisten i 1990. Foto: MatthiasKabel (CC BY-SA) via Wikimedia Commons

Hva skal til for å få verdensarvstatus?

Framstående universell verdi
Et område eller objekt har framstående universell verdi dersom det i global sammenheng representerer det beste eksemplet innenfor et kultur- eller naturfaglig tema av et visst format.

Integritet
Alle verdensarvobjekter eller områder må inneholde alle elementer som er nødvendige for å uttrykke den framstående universelle verdien. Områdets integritet er også avhengig av at avgrensingen fanger opp alle nødvendige elementer.

Autentisitet
Objektet eller miljøets grad av opprinnelighet eller ekthet er et uttrykk for autentisitet.

Beskyttelse og forvaltning
Verdensarvområder skal være underlagt langsiktig formell eller avtalemessig beskyttelse mot tiltak eller trusler som kan påvirke de universelle verdiene negativt.

Områdene skal være klart avgrenset og der det er nødvendig være omgitt av en buffersone med egne bestemmelser som sikrer at kvaliteter innenfor verdensarvområdet ikke påvirkes negativt.

Forvaltningen av området skal følge en omforent plan som sikrer koordinert oppfølging av tiltak som er til det beste for området.

Menneskelig aktivitet innenfor verdensarvområder skal være økologisk og kulturelt bærekraftig.

Lokal oppslutning
En verdensarvnominasjon vil ikke bli godkjent uten at den er forankret i  lokalsamfunnet.

Publisert: 17. februar 2020 | Endret: 20. februar 2020