Disse 40 vegstrekningene er fredet

Vegene er et utvalg veganlegg fra ulike tidsperioder. Se hele oversikten her.

Numrene henviser til verneplanen

REGION NORD:
Nr.4 - Børselvfjellet, Lebesby og Porsanger kommuner
Vegen inngår i et vegmiljø med 2 ulike høgfjellsveger, hvorav den andre vegen allerede er fredet. Disse to vegene representerer hver sin tidsepoke og er bygd etter ulike vegbyggingsprinsipper. Vegmiljøet har også symbolverdi, da dette var den siste strekningen av rv 50 og landet var endelig bundet sammen med en veg.

Nr. 5, 6 og 7 Kobbevåg, Hasvik kommune
Vegmiljøet omfatter 3 generasjoner veger, fra de første vegene som ble bygd i Finnmark og frem til i dag. Vegene ligger tett på hverandre og representerer ulike vegbyggingsteknikker, fra manuelt arbeid, til mer eller mindre maskinkraft over en periode på 100 år. Den mellomste av vegene er bygd etter en spesiell metode. Vegene forteller på en instruktiv måte de endringer som foregikk i vegarbeidet i tidsrommet.

Nr. 98 Gammelvegen i Øksfjord, Loppa kommune
Vegen er en chaussé, med maksimalt stigningsforhold 1:20. Langs vegen er en rekke stabbesteiner, mindre grustak og rester etter vegbrakker og hestedrikkekar bevart. Vegen er tidstypisk og autentisk, går over et eid, og ender i en båtvorr. Dette viser samferdselshistorie hvor ferdselen på land ble knyttet sammen med ferdselen sjøveien.

Nr. 125 Efjordanlegget, Ballangen kommune
Efjordanlegget består foruten vegen også av 3 ulike bruer av høy standard. Ferjeavløsningsprosjekter er en viktig del av samferdselshistorien i en landsdel hvor ferjetrafikken har vært og er en viktig del av vegnettet. Vegen ble bygd med fullgod standard i samsvar med tidens idealer og er et typisk trekk ved flere av vegene som ble bygd som kompensasjon for en jernbane som aldri kom.

Nr. 127 Sulitjelmavegen, Fauske kommune
Veganlegget er et eksempel på samferdselhistorie som også inkluderer jernbane. Sulitjelmabanen var svært viktig for industristedet og eneste bindeleddet til vegen ble bygget i 1972. Vegen ble bygd som kompensasjon for jernbanen som ble nedlagt og følger den tidligere jernbanelinjen. Vegens lange rettstrekninger og slake kurver gjør det lett å oppfatte at vegen er bygd i jernbanetraseen. I Nordland kom kompensasjon både for eksisterende jernbane og nedlagte jernbanestrekninger senere enn i Agderfylkene, som også har flere kompensasjonsveger.

REGION MIDT:
Nr. 19 Nordfosen, Osen kommune
Vegen inngår i et vegmiljø med tidsdybde og representerer en helt annen byggeteknikk enn den gamle vegen. På strekningen inngår også to fritt frambygg bruer. Vegen er et typisk eksempel på en forbindelsesveg langs kysten som knytter steder sammen, og erstattet i sin tid båtforbindelse.

Nr. 25 og 26 Flatmark Skiri, Rauma kommune
Vegene inngår i et vegmiljø i et av Romsdalens trangeste partier. Vegene forteller på hver sin måte om hvilke krav og forutsetninger som gjaldt på det aktuelle tidspunktet. Chausséen fra 1869 ble i sin tid bygd etter nye byggeprinsipper med høye tørrmurer og stabbesteiner, og fulgte terrenget i stor grad, mens kjørevegen fra 1923 stedvis følger jernbanelinjen i rett linje, til forskjell fra chausséen, og er også i større grad endret senere i takt med utviklingen.

Nr. 129 Carl Johans vei, Verdal kommune
Vegen er en helhetlig og godt bevart vegstrekning på 17,5 km med flere tidstypiske steinhvelvbruer. To milesteiner i støpejern står også langs vegen. Det var den svensk-norske kong Carl Johan som fikk bygd vegen for å lette forbindelsene mellom de to land. Vegen ble da den sto ferdig i 1835, betraktet som resultat av stor ingeniørkunst.

Nr. 146 Geirangervegen, Stranda kommune
Geirangervegen var et av Norges største veganlegg da den ble bygd og regnes som vegdirektør Krags store byggverk, som han fikk gullmedalje for på verdensutstillingen i Paris i år 1900. Spesiell oppmerksomhet fikk Knuten, som en av landets første trafikkmaskiner. Vegen er med sine mange svinger og sin store høydeforskjell en av Norges mest attraktive turistveger, og forteller både om datidens ingeniørkunst og vegbyggingsteknikk.

Nr. 152 Atlanterhavsveien, Eide og Averøy kommuner
Atlanterhavsveien med sine 7 bruer slynger seg over øyer, holmer og sund ytterst i havgapet og er den mest dramatiske forbindelsesvegen langs kysten. Det er spesielt at den er lagt så langt ut mot havet, og vegen viser med hvilken styrke folk ønsker å forsere og overvinne naturen. Vegen har identitetsverdi og er en unik kystvei med store opplevelsesverdier. Den er tidstypisk og også valgt ut som Nasjonal turistveg, og kåret til århundrets byggverk.

REGION VEST:
Nr. 28 og 29 Borgund, Lærdal kommune
Vegene inngår i et vegmiljø med flere generasjoner veger over Filefjell. Vindhellavegen fra 1843 er et monument over ingeniørkunst og vegbyggingsteknikk. Vegen er bygget som chaussé, og ligger høyt i terrenget og er bygd opp på store murer. Miljøet har stor autentisitet og opplevelsesverdi og forteller også om turisthistorie, da området er og har vært viktig for turistnæringen siden 1800-tallet.

Nr. 32 og 33 Seltunåsen, Lærdal kommune
Vegene inngår i et vegmiljø med flere generasjoner veger over Filefjell, og er en fortsettelse av vegene i Borgund (nr 28 og 29). Vegen fra 1843 har gjennomgående en stigning på 1:5, er stedvis sprengt inn i fjellet og stedvis oppbygd i terrenget på høye murer. Miljøet har stor opplevelsesverdi og er et meget godt bevart eksempel på hovedveger fra 1800-tallet, som også viser utvikling og endringer.

Nr. 36 Røldal, Odda kommune
Vegen inngår i et vegmiljø med flere generasjoner veger i overgangen mellom dal og høgfjell. Vegen opp Austmannalia består av 8 svinger på 180 grader hver. Vegene hadde relativt kort tidsbruk med stadige omlegginger, som viser ulik vegbyggingsteknikk og endringer og utvikling.

Nr. 57, 60 og 62 Haukeli, Vinje og Odda kommuner
Vegene inngår i et større vegmiljø med flere generasjoner veger over Haukeli, samt ulike typer brakker, brøytestasjon og maskiner, hvorav en snøfreser som er spesielt utviklet for denne høgfjellsovergangen, og står derfor i en særstilling i verneplanen. I tillegg er det bevart en rekke annet vegutstyr og andre vegrelaterte kulturminner. Bygningene ble fredet i 2007. Høgfjellsvegen fra 1874 er godt bevart. Den første vegomleggingen i Dyrskar har bevart en av landets eldste vegtunneler, som på grunn av kort brukstid er bevart slik den var. Den nye helårsvegen fra 1968 er bygd med forhøyet vegbane og mange tunneler, som medførte mulighet for å holde vegen åpen hele året. Den er et godt eksempel som viser vegbyggingsteknikk og endringer i perioden 1965-1990. Vegmiljøet har høy pedagogisk og opplevelsesmessig verdi.

Nr. 162 Lærdal, Lærdal kommune
Omkjøringsveger er en kategori veger som har hatt stor betydning for utviklingen av vegnettet og tettstedene på 1970- og 80-tallet. Omkjøringsvegen i Lærdal er et godt eksempel på en tidstypisk veg som tydelig viser formålet med disse vegene, som er å lede gjennomgangstrafikken utenom tettstedene.

Nr. 165 Stalheimskleiva, Voss kommune
Stalheimskleiva er en av landets første veger bygd etter de nye vegtekniske krav som kom omkring 1850, den såkalte chausséen. Vegen har hatt en lang brukstid som vitner om solide vegtekniske ferdigheter, og utvikling fra kjøreveg for hest og kjerre til moderne veg for bilder og busser. Vegen har stor opplevelsesverdi og er også en attraktiv turistveg.

Nr. 168 Tokagjelet, Kvam kommune
Vegen fra 1907 ligger i dag som fire parseller utenfor dagens tunneler på rv 7. Her finnes rester etter ei anleggssmie og det er hugget inn 15 kors som viser hvor tyskerne under andre verdenskrigen underminerte vegen. Vegen vitner om en vegbyggingsteknikk og ingeniørkunst gjennom det vanskelige og bratte terrenget og forteller en viktig del av krigshistorien.

Nr. 169 Måbødalen, Eidfjord kommune
Vegen er et godt eksempel på vegingeniørkunst og formidler norsk veghistorie fra begynnelsen av 1900-tallet. Vegen inngår som en del av Måbødalen kulturlandskapsmuseum og har stor formidlingsverdi.

REGION SØR:
Nr. 44 Lavoll-Flikkeid, Flekkefjord kommune
Vegen inngår i et vegmiljø med flere generasjoner veger, og ble bygd som en del av Vestlandske hovedveg i 1842, og var et av hovedvegens vanskeligste partier å forsere. Vegen er bygd i rette linjer etter det franske prinsipp og med fyllinger som i liten grad jevner ut stigningsforholdene, og er oppbygd med opp til 2 m høye tørrmurer og har stor grad av autentisitet. De bratteste partiene er kantet med stabbestein.

Nr. 48, 49 og 50 Fånefjell, Bygland kommune
Vegene utgjør et vegmiljø, som viser ulike måter å forsere Fånefjellet på. Den eldste kjørevegen fra 1842 går over fjellet, er svært bratt og med skarpe svinger, mens neste generasjon veg fra 1923 går i delvis halvtunnel rundt fjellet. Den nyeste vegen fra 1962 går gjennom fjellet i tunnel. Til sammen viser vegmiljøet ulike vegbyggingsteknikker, tidstypiske for hver sin tid. Vegmiljøet har stor pedagogisk og opplevelsesverdi.

Nr. 57, 60 og 62 Haukeli, Vinje og Odda kommuner
Se omtale under region vest.

Nr. 74 Lierbakkene, Lier kommune
Lierbakkene inngår i et vegmiljø med stor tidsdybde, og den eldste vegen fra 1665, Paradispakkene, er allerede fredet. Motorvegen er en av de første i landet, og byggingen av motorveger var et viktig trekk fra midten av 1960-tallet der man hadde hentet idealene fra utlandet. Motorvegen ble utvidet fra 2 til 4 felt med midtdeler på 1970-tallet, og er et typisk eksempel fra nyvinningene innen vegbyggingen i denne perioden. Motorvegen er tidstypisk med hensyn til løsninger og teknisk standard og linjeføringen er godt tilpasset terrenget og gir en god kjøreopplevelse.

Nr. 191 Daleheftet - Neset, Vennesla kommune
Vegen er en kompensasjon for Setesdalsbanen, som ble nedlagt i 1962. Deler av Setesdalsbanen er i dag museumsbane og inngår i jernbaneverkets verneplan. Vegen ble bygd etter idealer som ble innført i norsk vegplanlegging omkring 1960, der myk linjeføring sto sentralt. Kompensasjonsveger er et viktig trekk ved veghistorien i Agderfylkene, og forteller en viktig del av samferdselshistorien.

Nr. 200 Storbrua - Rislandsfeta, Åmli kommune
Vegen er en kompensasjon for Åmli-Treungen-banen, som var dampdrevet og i drift til 1968. Vegen har fullgod standard og ble delvis lagt i den nedlagte jernbanetraséen. Vegen har lange rettstrekninger og slake kurver. Ved Simonstad ligger deler av skinnegangen igjen, og flere stasjonsbygninger står igjen langs vegen og brukes i dag som boliger. Kompensasjonsveger er et viktig trekk ved veghistorien i Agderfylkene, og forteller en viktig del av samferdselshistorien, som i dette området er svært lesbar.

Nr 225 Korketrekkeren, Modum kommune
Vegen fra 1923 er en interessant dokumentasjon av en tidsepoke, der nye og økte transportbehov initierte nye veganlegg med planskilte kryssinger av jernbanen og slakere stigning. Steinrondellen er eksempel på god ingeniørkunst, og korketrekkeren er et av få anlegg av denne typen som er bevart. Anlegget har også arkitektonisk verdi.

Nr. 228 Veien - Hønefoss, Ringerike kommune
Anlegget er et tidlig eksempel på gang/sykkelveg i Norge med tidstypiske løsninger preget av enkel utforming. Prosjektet ble på flere måter normgivende for den videre utbyggingen av sykkelveger, og var den første som ble bygd etter profesjonell planlegging. Som en av de første gang/sykkelvegene er dette et viktig samferdselsminne.

REGION ØST:
Nr. 79 og 80 Strynefjellet, Skjåk og Stryn kommuner
Vegene utgjør et vegmiljø som viser store forskjeller i vegbyggingsteknikk, linjeføring og standard. Gamle Strynefjellsveg er en av få strekninger på landsbasis som skal ha grusdekke også i fremtiden. Vegen er et godt bevart eksempel på veg fra slutten av 1800-tallet med tørrmurer, hårnålsvinger og stabbesteiner. Den nye vegen fra 1978 viser en videreføring av den første helårsvegbyggingen som begynte med høgfjellsvegen over Haukeli. Ny planlegging og nye byggemetoder ble tatt i bruk, og det er også satt opp rassikringstiltak som raskjegler ved siden av vegen. Den nye Strynefjellsvegen var den første som fikk Vegdirektørens Vakre vegers pris i 1988.

Nr. 240 Mesnadalsarmen, Lillehammer kommune
Veganlegget representerer en gruppe innfartsveger til tettsteder som ble bygd på 1980- og 90-tallet. Felles for disse var fokus på fremkommelighet etter at den økende vegtrafikken hadde skapt trafikale og miljømessige problemer. Mesnadalsarmen ble bygd til OL på Lillehammer, og ved utformingen har man søkt å få til løsninger som skulle tilføre stedet noe positivt. Det ble utarbeidet en egen skiltplan med designprogram. Utformingen er tidstypisk og stedstilpasset.

Nr. 252 St.Halvardsgate/Strømsveien, Oslo kommune
Vegen er antagelig den eldste bevarte hovedvegen til/fra Oslo, med en brukstid på minst 800 år. Selve vegen er endret og utviklet, men traséen er opprettholdt. Traséen forteller viktig samferdselshistorie.

Nr. 263 Sonsvegen - Gjølstad, Vestby kommune
Vegen er en motorveg med midtdeler fra 1999. Vegen er representativ for denne nye typen veganlegg, og har høy kvalitet i materialer og utførelse. Den er et eksempel på at vegen skaper sitt eget landskap og at en stor del av reiseopplevelsen relaterer seg til veganlegget, som dels er lukket inne fra omgivelsene med voller og vegetasjon. Sammen med både den nye jernbanebrua som går parallelt og den gamle jernbanebrua over Hølen, skaper veganlegget med bruene mye oppmerksomhet og har opplevelsesverdi.

Nr. 265 Berbyvegen, Halden kommune
Vegen er et typisk eksempel på en 1880-tallls chaussé, med en bruksfase over en tid da det har skjedd store endringer innen norsk vegbygging. Vegen er flere steder bygd opp på tørrmurer og det er spesielle stabbesteiner av Iddefjordsgranitt langs vegen. Vegen er en mellomriksveg, og var den første landbaserte grenseovergang mellom Norge og Sverige i denne delen av Østfold. Vegen er tidstypisk og med stor opplevelsesverdi.

 

 

Oppdatert 21. desember 2009 © Riksantikvaren

Del denne saken

Kalender

jul august 2014 sep
  m t o t f l s
31 1 2 3
32 4 5 6 7 8 9 10
33 11 12 13 14 15 16 17
34 18 19 20 21 22 23 24
35 25 26 27 28 29 30 31
28. august 14Arkitektur, kulturarv og turisme
31. august 14Markering på Ersgard i Stjørdal, hjemmet til eidsvollsmannen Petter Johnsen Ertzgaard
01. september 14Boklansering: De kom fra alle kanter - eidsvollsmennene og deres hus
18. september 14Utviklingsnett: Friluftsliv og kulturminner