Skoltebyen i Neiden

– et av 12 fredete kulturmiljøer i Norge

Skoltebyen er et av de viktigste kulturminneområdene for den østsamiske historien i Norge.

Den samiske betegnelsen siida (østsamisk sijdd) omfatter både en samfunnsordning, et geografisk område, dets ressurser og den befolkningen som lever i og av området.

Skoltebyen ved Skoltefossen var Neidensiidaens sommerboplass.

Et av skoltesamenes kulturelle særtrekk er at de ble tidlig kristne, og da til den gresk-ortodokse tro.

I dag er det bare en innbygger igjen her. Men det holdes fremdeles gudstjenester i det lille St. Georgs kapellet.

Bare i Finnmark

Av: Lise Evjen, Riksantikvaren
Foto: Trond A. Isaksen

Som Sør-Varanger-jente født i 1973 og utflyttet til Sør-Norge i 1981, hadde jeg minimale kunnskaper om samisk kultur. Neiden var et sted vi kjørte forbi på vei til Finland, eller gjorde en stopp for å spise på Fjellstua. Skoltebyen eller skoltesamer hadde jeg aldri hørt om.

Skoltebyen i Neiden

Kommune: Sør-Varanger
Fylke: Finnmark
Fredningsår: 2000

I min oldemors store generasjonsbolig i Kirkenes sentrum, bodde det i alle år en eldre mann som het Guttorm Must. Som barn opplevde jeg Guttorm som en del av storfamilien. Han hadde ikke kontakt med egen familie, og hørte sammen med oss. Han tok naturlig del i alle sosiale sammenhenger, jul, påske og hytteliv. Jeg hørte det aldri nevnt i familien, at Guttorm var samisk, og jeg har ikke vært klar over det før i senere tid.

Etter samtaler med familiemedlemmer forstår jeg at det ikke har vært en hensikt å hysje noe ned, det var bare ikke et tema. Han var akseptert og inkludert som den personen han var, uavhengig av hvilken etnisk tilhørighet han hadde. På sitt dødsleie på Kirkenes sykehus sent på 80-tallet, hadde han etterlyst min mor og «følget hennes», hva han enn la i det. Vi var den familien han hadde.

Skoltebyen i Neiden Oversiktsbilde over området. I skogholtet til venstre ser en St. Georgs kapell. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Det er rart og litt flaut, i dag, at jeg vet så lite om historien til en person som levde så tett sammen med oss. Jeg skulle ønske jeg visste mer om bakgrunnen hans, selv om han etter etternavn å dømme, ikke var skoltesamisk.

Skoltebyen i Neiden Gardstunet slik det står i dag. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Som barn var samene noen jeg ikke helt visste hvem var. De drev med rein et sted og «fantes ikke» i Kirkenes. Overhørte jeg den gangen samtaler om samene, var det i bruddstykker og halvkvedede viser. Som voksen har kunnskapene økt noe, og jeg har tatt innover meg at jeg har vokst opp uten forståelse for historien i landsdelen jeg kommer fra. Siden har jeg lært at den samiske kulturen ikke består av én kultur, men mange.

Skoltebyen i Neiden: Den tradisjonelle russisk-ortodokse gudstenesta haldast kvart år ved St. Georgs-kapellet.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Skoltebyen i Neiden: Vannvielse ved kvitberget.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Skoltebyen i Neiden: Minnegudstjeneste ved sjelehuset.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Hva er Skoltebyen? Hvorfor russisk-ortodoksi? Og hvem er egentlig skoltesamene?

Da det i høst åpnet det seg en mulighet for en fersk kommunikasjonsmedarbeider til å besøke og skrive om det fredede kulturmiljøet Skoltebyen i Neiden, var det bare å slå til. Jeg var også så heldig å få overvære den ortodokse gudstjenesten, og besøke Skoltebyens innbygger, Georg Ivanowitz. Ja nettopp – innbygger. For det finnes bare en.

Lørdag morgen, da gudstjenesten skal finne sted, forlater jeg Kirkenes og kjører langs E6 ut mot Munkefjord og Neiden. Vi er heldige med været, det er opphold og himmelen er stor og lys. Skoltebyen – Sää´msjjdd på skoltesamisk, ligger vakkert til på en gresslette ved Neidenelva. Den som forventer å se en by, med gamle bygninger tett-i-tett i trange smug, kan bli skuffet. Fra parkeringsplassen ser man ut over sletta, noen lave trebygninger, det grønne gjenreisningshuset Hallonen-huset, og det lille sjelehuset på toppen av gravhaugen.

Freding av kulturmiljø

  • Eit kulturmiljø kan fredast for å bevare eit område sin kulturhistoriske verdi.  
  • Det er berre bygningane sitt ytre som blir freda, ikkje interiøret 
  • Andre delar av miljøet, som gateløp, allmenningar, parkar og andre grøntstrukturar, kan også være del av fredinga. 
  • Når eit kulturmiljø er freda, tyder det at utvendig arbeid på bygningar og anlegg, utover vanleg vedlikehald, krev godkjenning frå kulturminneforvaltninga. 
  • Vedtak om kulturmiljøfreding gjerast av Kongen i statsråd. 
  • Tolv kulturmiljøer er freda i Noreg.
Skoltebyen i Neiden Den tradisjonelle russisk-ortodokse gudstenesta haldast kvart år ved St. Georgs kapell. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Fotograf Trond og jeg ankommer samtidig. Vi blir tatt vennlig imot av Christina fra Ä´vv Skoltesamisk museum, og får hilse på fader Johannes og fader Serafim, før gudstjenesten. De tar oss med til St. Georgs kapell, som ligger like ved elvebredden og som med sine 13 kvadratmeter er Norges minste kirkebygning. Vi er ikke mange til stede, koronaåret 2020 har satt en stopper for mange som ellers ville ha stilt opp fra Russland og Finland.

Gudstjenesten foregår ute på bakken foran kapellet, som ble bygget av den russiske munken Trifon i 1565. Russiske munker misjonerte i dette «hungrende og vansmektende land» fra 1500-tallet, og den skoltesamiske befolkningen ble derfor kristnet langt tidligere enn andre samiske grupper. Det holdes fortsatt gudstjeneste ved kapellet i slutten av august hvert år, og den hellige Trifon regnes som skoltesamenes skytshelgen.

Skoltebyen i Neiden Onterihuset er et av husene i området som fremdeles er bevart. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Skoltesamer er betegnelse på en av mange samiske kulturer. I dag består skoltene av rundt 1000 mennesker bosatt i Russland, Finland og Norge. De har sin særegenhet i kultur, språk, håndverk, bekledning og levemåte – og skiller seg fra de andre samiske kulturene. Noen skoltesamer bruker selvbetegnelsen “østsamer”, selv om ordet har en videre betydning. Det skoltesamiske navnet er Nuortalažžak – folket østfra. Uttrykket «skolt» har vært negativt ladet på grunn av den diskrimineringen skoltesamene har vært utsatt for. Som barn hadde jeg hørt ordet “skoltan” som nedsettende (uten å vite hva det betydde) og var nå usikker på bruken. Under besøket i Neiden ble jeg komfortabel med uttrykket «skolt» og kjenner at det er riktig.

St.Georgs-kapellet: Skoltebyen har Norges minste kirkebygg, nemlig St. Georgs kapell.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
St.Georgs-kapellet: Kapellet er ikke stort, men står likevel tydelig fram i landskapet.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
St. Georgs-kapellet: Inne i kapellet er det akkurat nok plass til et lite, men vakkert alter.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Skoltene bodde og livnærte seg innenfor et stort geografisk område – fra Varangerfjorden og nesten til Kolafjorden ved Murmansk, fra vestsiden av Sevettijärvi og mot Kvitsjøen – i grenselandet i det som nå er Norge, Finland og Russland. De hadde et halvnomadisk bosetningsmønster organisert i 7 sijdder. Hver sijdd forflyttet seg mellom sine sommer-, vår-, høst- og vinterboplasser avhengig av hvilken årstid som best ga av naturressursene. I 1826 ble grensen Norge-Russland traktatfestet og nåværende Sør-Varanger var det siste landarealet som ble innlemmet i kongeriket Norge. Grensetrekningene førte til at de skoltesamiske slektene som levde her, ble adskilt.

(*Sijdd – betegnet både bruksområdet og samfunnsorganiseringen. Det var 7 skoltesamiske sijdd med tette sosiale forbindelser mellom dem. Nasjonale grenser er flere ganger trukket på tvers av de opprinnelige leveområdene.)

Skoltebyen i Neiden Byggene må behandles varsomt. Foto: Lise Evjen, Riksantikvaren

Hva betydde dette for Skoltebyen?

Etter gudstjenesten ved St. Georgs kapell besøker jeg Georg i huset hans i Skoltebyen. Jeg får kaffe og småkaker, det passer bra etter noen timer med liturgi. Georg er i 60-årene men virker yngre. Han husker en oppvekst med yrende liv og aktivitet i Skoltebyen. Her levde flere familier frem til 1980-årene. I dag er det bare Georg igjen, og her vil han bli.

Skoltebyen i Neiden Kulturlandskapet som omkranser St. Georgs kapell. Foto: Lise Evjen, Riksantikvaren

Georg forteller at Skoltebyen med sine 400 mål, var Neiden-sijddens vår- og sommerboplass gjennom århundrer. Vinterboplassen lå i det som i dag er Finland. Grenseoppgangen i 1826 skar gjennom de skoltesamiske territoriene, og Neiden-sijdd ble delt på tvers. I løpet av 6 år måtte Neidenskoltene bestemme seg for om de ville bli norske statsborgere. Sannsynligvis på grunn av det rike laksefisket i Neidenelva, valgte de å bli norske og fastboende i Skoltebyen. Innvandringen fra Finland var stor på denne tiden, og fra 1840 og ut tok finske kvener over mye land. De finske innvandrerne som kom var mange, og skoltesamene som valgte å bli norske var få. Kamp om ressursene i Neiden har siden vært gjenstand for rettsaker helt opp til nåtid, og skoltene mistet sin eksklusive tilgang til ressursene.

Skoltebyen i Neiden St.Georgs-kapellet i ettermiddagssol. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Jorda i Skoltebyen hadde alltid blitt ansett som felles for familiene som bodde og drev der. I 1903 fikk beboerne i Skoltebyen besøk av lensmannen som fortalte at amtmannen hadde gitt ordre om å dele Skoltebyen i 5 like store deler. Delingen ble gjennomført og hver familie fikk hvert sitt jordstykke, som til sammen utgjorde 100 mål. 300 mål beholdt staten selv. De små stykkene med jord ødela for fellesprinsippet og skapte krangel om skoltejorda. Georg kaller dette en tragedie og den største forbrytelsen som er gjort mot skoltene. Fra å være nærmest enerådende i sine områder, ble de fattigere og fattigere og havnet nederst på den sosiale rangstigen i Sør-Varanger. De forsto ikke den gangen at papirene hadde så mye å si, og gikk rett «fra steinalderen til papiralderen». Deres syn var at de ikke eide naturen, naturen eide dem.

Skoltebyen i Neiden Laksefisket i Neidenelva var en viktig ressurs for skoltene. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Skoltebyen som kulturmiljø ble fredet i år 2000. For Georg, og for skoltene som er igjen i Norge oppleves ikke fredningen som udelt positiv. Georg selv kan tenke seg å drive en kulturmiljøvennlig campingplass her, hvor turister kunne få oppleve å «bo» i Skoltebyen slik den en gang var. Nå jobber han deltid på Fjellstua i Neiden, tar oppdrag som utmarksguide, og bruker mye tid på Neidenelva.

Skoltebyen i Neiden: St. Georgs-kapellet var det naturlige samlingspunktet i området.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Skoltebyen i Neiden: Gårdstunet som ligger like ved kapellet.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren
Skoltebyen i Neiden: Slik ser det ut inne i Onterihuset. Her levde en stor famile med flere barn.
Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Hva med fremtiden for den skoltesamiske kulturen?

Skoltesamer, og etterkommere av Neiden-sijdd, bor i dag over hele Norge, Russland og Finland. Her lever de som alle andre og de fleste har vanlige jobber. I Norge er det få språkbrukere og skoltesamisk klesdrakt er lite i bruk. Språket snakkes av ca. 300-350 i Finland, 20- 30 i Russland og under 10 i Norge – de fleste av disse innflyttere fra Finland.

Det har vært flere prosjekter med kurs, nettverksbygging og grenseoverskridende samarbeid mellom norsk og finsk side. Sevettijärvi er kjerneområde for skoltesamene i Finland, og det pågår et samarbeid med det levende miljøet der. Det positive for utviklingen av språket i Norge, at det i Finland allerede finnes en nødvendig infrastruktur for et minoritetsspråk: offisiell status, læremidler, medietilbud, utdanning fra barnehage til universitetsnivå, samt intensivt språkkurs for voksne.

Skoltebyen i Neiden I 2020 var det færre deltakere enn vanlig under den årlige gudstjenesten i Skoltebyen, grunnet hensyn til smittevern. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

I dag er det en økt interesse for skoltesamisk kultur. Det er flere som skaffer eller lager seg den skoltesamiske kofta. Ä´vv Skoltesamisk Museum arrangerer håndverkskurs og det skoltesamiske språket forsøkes integrert i alle kurs og aktiviteter der. Tradisjons- og historiekunnskap er viktig for at folk lettere skal kunne identifisere seg som skoltesamiske.
I gjenopptagelsen av en kultur som nesten gikk tapt, ligger det verdifull kunnskap for fremtiden.

Skoltebyen i Neiden Her ser en hvor lite St.Georgs-kapellet faktisk er. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Bare i Finnmark

Etter helgen i Neiden tar jeg noen fridager og går i fjellet ved Munkvatnet, der familien min har hytte. Jeg grunner mye på det jeg har lært og på bakgrunnen til alle oss som er fra Sør-Varanger. Området besto av nesten ren samisk befolkning frem til innvandringen akselererte fra 1850-tallet, og må i dag bestå av mange tusen mennesker av samisk og skoltesamisk opprinnelse.

Skoltebyen i Neiden Selv om kapellet er lite, så er alteret inne i kirken rikt utsmykket. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Dagen jeg går ned fra fjellet og skal tilbake til Kirkenes, er det 3 timer til jeg kan bli hentet ved veien. Jeg føler meg ganske trygg i Sør-Varanger, så jeg rusler langs E6 retning Kirkenes, med tommelen ut. Etter 10 meters vandring får jeg haik med en jeg aldri har møtt, men som vet mer om min slektsbakgrunn enn jeg gjør selv. Hallgeir Henriksen er journalist i den samiske avisen Ságat:

– Kor du har vært hen? Kor du kommer ifra? Ja-ha? Sami giella?

– Fjellhytta til Sarajärvi. Og nei..? Nei, jeg tror ikke det – det er mye kvensk bakover, men ikke samisk etter det jeg vet…

– Det dær e bare tull! Alle her e blanda med alle, og det e ingen som egentlig vet kem som e samisk og kem som e kvensk eller norsk! Kem som e far din?

– Jo det er.. Okei, ja altså – jeg er ikke imot det, tvert om – det hadde vært stas å vite det om jeg har noe samisk bakgrunn, men det har jeg aldri hørt om…

Etter dette fulgte utgreing av mitt eget slektstre, hvem som gjorde hva den gang, hvem som gjør hva nå, hvem som har hvilke hytter og hvor alle bor hen. En utrolig kunnskapsrik og artig mann. Etter å ha mottatt en verbal omgang for min historieløshet, ble jeg sluppet av hjemme på dørstokken hos min onkel, med formaning om snarest å oppsøke kirkebøkene. Takk for skyssen, Hallgeir. Sånt skjer meg bare i Finnmark.

Kilder
«Kulturminnesamarbeid under Den Norsk-Russiske Miljøvernkommisjonen» – Rapport, konferanse i Neiden 17.-18. september 1997, (Otto Borissen, Micit Ivanowitz, Einar Niemi.)
Sør-Varanger Historielag
Ä´vv Skoltesamisk Museum, Christina Mathisen
Samisk Høgskole, Torkel Rasmussen
Berg-Nordlie, Mikkel: Østsamer i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. oktober 2020 fra https://snl.no/%C3%B8stsamer
Her kan du besøke Skoltesamisk museum
Her kan du bli bedre kjent med Georg